Ukraina, ikke Russland, må vinne denne krigen

For få dager siden kom jeg hjem fra en reise i Ukraina. Jeg hadde åpenhjertige samtaler med President Volodymyr Zelenskyj, Utenriksminister Dmytro Kuleba og andre sivile og militære myndighetspersoner. Jeg besøkte et kraftverk som Russland bombet i fjor, og så på hvordan dyktige ukrainere står på både for å reparere ødelagt energiinfrastruktur og for å bygge et mer motstandsdyktig kraftsystem, noe Norge bistår dem i.

Et besøk ved en dronefabrikk nær Kyiv viste hvordan innovativ ukrainsk forsvarsindustri vokser fram. Møter med sentrale sivilsamfunnsorganisasjoner og i parlamentet i Ukraina ga anledning til å diskutere hvordan man på en og samme gang kan stå samlet mot Russlands aggresjon, samtidig som man jobber for å styrke rettsstat og demokrati på hjemmebane.

I Odesa fikk vi se hvordan Ukrainas viktigste havn på imponerende vis har klart å gjenoppta utskipningen av korn og andre essensielle ukrainske varer, tross nesten daglige russiske angrep. Vi så de brutale resultatene av missilene og de iransk-bygde Shahed-dronene. Flyalarmen går hyppig i Odesa, men arbeidet fortsetter, noen både Ukraina selv og Verdens Matvareprograms representant i landet var svært glad for. Ukrainsk korn er ikke bare viktig for matsikkerhet og inntekter i Ukraina selv, men også for en verden der ute som trenger mat.

Marinesjefen, admiral Oleksij Neizjpapa, viste oss hvordan Ukrainas numerisk sett underlegne sjøstridskrefter hadde klart å presse det meste av den russiske Svartehavsflåten lengre bort fra egne kyster. Dette har vært avgjørende viktig for å holde økonomien i gang. Storbritannia og Norge har tatt et særlig ansvar for å bidra til å bygge Ukrainas sjøforsvar og for å bistå med både våpensystemer og annen bistand som faktisk gjør en forskjell.

Ukrainernes tapperhet er til å få ærefrykt av.

Samtidig kom jeg hjem med et dystert bilde av situasjonen. Stemningen er nedtrykt. Fronten, som strekker seg over et område tilsvarende Bodø til Oslo, er ikke lenger statisk. Russland presser på med voldsom kraft, og Ukraina taper terreng, litt etter litt. Det er reell risiko for store russiske gjennombrudd innen kort tid. Etter å ha vært overraskende dårlig organisert for to år siden, har Russland lykkes i å omstille seg til en krigsøkonomi, der enorme ressurser går med til krigen. Russland viser dertil en tapstoleranse som nesten er ekstrem.

Dersom Russland lykkes vil konsekvensene merkes langt utover Ukrainas grenser. Krigen må snus. Og den må snus nå. Skal det skje, må vi i Vesten trappe opp støtten til det kjempende ukrainske folket. Nære allierte av Norge, inkludert de baltiske landene, opplever dyp uro. Enda mer eksistensiell uro føler man lenger sør og øst i Europa. Etter Ukraina besøkte jeg Moldova, der både president og statsminister kunne fortelle hvor intense russiske propaganda- og desinformasjonskampanjer de nå opplever.  Hybridkrigen er i full gang, og den strekker seg langt utover Ukrainas grenser. I Moldova hersker det ingen tvil om at de blir neste land ut hvis President Putin skulle lykkes i Ukraina. Kanskje nettopp fordi dette også er et land som nå er i full gang med å forberede seg på å bli EU-medlem.

Krigen i Ukraina er blitt eksistensiell.

Innsatsen må trappes opp, både kvantitativt og kvalitativt. Hva USA gjør, blir viktig, men vi europeere må være forberedt på å ta et enda større ansvar selv, uansett utfall i Kongressen. Vi snakker jo faktisk om freden på vårt eget kontinent.

Heldigvis er det nå en rekke initiativer på gang for å skaffe mer ammunisjon, blant annet gjennom et tsjekkisk initiativ til felles anskaffelser. Vår sjømilitære støtte skal videreutvikles, sammen med Storbritannia. Sammen med blant annet Tyskland vil Norge arbeide for raskt å få fram det Ukraina aller mest ber oss aller mest intenst om akkurat nå, nemlig luftvern, herunder Patriot- og NASAMS-systemer. Jeg kunne med selvsyn se behovet for mye mer luftvern i Ukraina. Det beskytter byer, kraftverk, industri og havner, og det virker – hvis man har.

Mer av det samme er likevel ikke nok.  Når situasjonen endrer seg til det verre, kan vi ikke fortsette som før. Vi må sette Ukraina bedre i stand til å kunne møte en stadig mer offensiv angriper.

Vesten har ingen planer om å utfordre hvem som styrer i Russland, samme hva Putin prøver å få folk til å tro. Det er russernes sak. Men Russland må også forstå at i Ukraina er det ukrainerne selv som skal styre. Det sentrale premisset i både all folkerett og i den europeiske sikkerhetsarkitekturen er at grenser ikke skal endres med makt. Ukraina forsvarer derfor ikke bare seg selv, men selve premisset for fred på vårt kontinent.

Det er alvor nå. Vi står overfor et sannhetens øyeblikk.

Ukraina, ikke Russland, må vinne denne krigen.