Bunnfradrag etter eigedomsskattelova § 11 annet ledd

Det vises til kommunens brev av 23. september 2003. Det er reist spørsmål om bunnfradraget etter lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr. 29 (eigedomsskattelova) § 11 annet ledd kan settes så høyt (høyere enn de høyest takserte boligeiendommene) at det ikke blir eiendomsskatt på noen boligeiendom.

Etter lovendring 5. februar 1993 er kommunene gitt hjemmel til å innrømme bunnfradrag i taksten som ligger til grunn for beregningen av eiendomsskatten. Hjemmelen finnes i eigedomsskattelova § 11 annet ledd, og har følgende ordlyd:

”Kommunestyret kan fastsetje botnfrådrag i eigedomsskatten for alle sjølvstendige bustaddelar i faste eigedomar som ikkje vert nytta i næringsverksemd.”

Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at ”sjølvstendige bustaddelar” innbefatter både boligeiendom og fritidseiendom. Når vi i dette brevet omtaler bestemmelsen bruker vi betegnelsen ”boligeiendom”.

Det er ikke eksplisitt satt grenser i lovteksten for størrelsen på bunnfradraget. Den nærmere forståelsen av § 11 annet ledd på dette punktet må finnes ved en tolkning av ordlyden sett i sammenheng med andre bestemmelser i eigedomsskattelova og forarbeidene til lovendringen i 1993. Også uttalelser i forarbeidene om intensjonen bak innføringen av regelen vil være relevant for vurderingen.

Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at bunnfradraget skal åpne for muligheten til å differensiere eiendomsskatten, slik at den effektive skattesatsen blir høyere for boligeiendom med høyere verdi enn boligeiendom med lavere verdi. Fra Ot. prp. nr. 12 (1992-1993) s. 4 siteres følgende:

”Departementet finner at de foreslåtte endringene vil gi kommunene større muligheter for å foreta mer individuelle tilpasningerav eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i de enkelte kommunene. Gjennom endringene oppnås et mer fleksibelt system for utskrivning av eiendomsskatt i kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas.”

Finanskomitteens flertall uttalte videre ved sin behandling av forslaget (Innst.O. nr. 49 (1992-1993)):

”Flertallet er enig i at forslaget om å gi kommunene mulighet til å innføre bunnfradrag i eiendomsskatten for bolig- og fritidseiendommer vil gjøre det enklere for kommunene å tilpasse eiendomsskatten til lokale behov, og til å ivareta særskilte fordelingsmålsettinger.”

At det i enkelte tilfeller vil være takstverdier som er lavere enn bunnfradraget, med den følge at eiendommer fritas for beskatning, vil ikke være tilstrekkelig til å fjerne fradragets generelle karakter av å være et bunnfradrag.

En ordning som beskrevet i deres brev, som i praksis fører til et generelt fritak for alle boligeiendommer som omfattes av skatteutskrivningen, vil derimot innebære at fradraget mister karakteren av å være et bunnfradrag, og i stedet blir likt med en fritaksbestemmelse for boligeiendommer. Dette må anses lovstridig. Etter § 3 skal eiendomsskatt skrives ut på alle eiendommer innenfor et avgrenset område på bakgrunn av en totalvurdering av dette områdets karakter. Det kan ikke gjøres unntak for enkelteiendommer eller spesifikke typer av eiendommer etter denne bestemmelsen. I § 7 er kommunestyret gitt hjemmel til å frita enkelte eiendommer for eiendomsskatt. Boliger kan bare fritas for eiendomsskatt etter bokstav c. Bestemmelsen åpner ikke for et generelt fritak, men begrenser det slik at det bare kan gjelde de første 20 årene etter ferdigstillelsen av boligen. En tolkning av § 11 annet ledd som innebærer at bestemmelsen kan brukes som fritakshjemmel ville innebære at 20 års-grensen i § 7 bokstav c mistet mye av sin betydning.

Departementet antar etter dette at kommunene ikke kan fastsette fradraget etter eigedomsskattelova § 11 annet ledd så høyt at det fungerer som et generelt eiendomsskattefritak for boligeiendommer.

Med hilsen
Ole Todal Jenssen e.f.
seniorrådgiver

Simen Mejlænder
førstekonsulent