Høyringssvar frå Alf-Åge Teigmo

Høringsuttalelse Fornybardirektivet.

Oppsummert:
Fornybardirektiet må avvises. Hovedgrunnen er muligheten for å miste mer uberørt natur, miste kontroll over vannkraft og ny kraftutbygging. Generelt; innbyggere i Norge vil få mindre mulighet til å styre utviklingen i sitt nærområde, og myndigheten blir flyttet ut av landet, mer makt til EU over Norges naturressurser.

Klimaendringene er allerede i gang. Vi har fått mer flom og heftigere nedbør, mer tørke og mer varme. Totalt sett mer ustabilt vær. Det beste vi kan gjøre for å stå imot disse klimakonsekvensene, er å ta vare på mest mulig intakt natur. Naturen er klimarobust, mer enn menneskeskapte konstruksjoner som bygg og infrastruktur. Uberørt natur tar imot og lagrer veldig mye CO2. Ved å la den være i fred, vil vi kunne tåle klimaendringene som allerede er her. En utbygging av vindkraft i naturen fører i seg selv til store klimautslipp i anleggsfasen med punktering av metanholdige myrer, transport, sprengning, produksjon av enorme mengder betong, stål, og andre sjeldne metaller som stort sett utvinnes i andre land enn Norge, og fører til mer forbruk av CO2 i produksjon, utvinning og frakt. I tillegg forurenser vindturbiner naturen der den står, og fortrenger insekter, dyr og planter. Noe gjenbruk av materialer i vingene fins ikke i dag, de representerer et enormt søppelproblem. Vi har også noen av verdens mest værutsatte områder, og det er akkurat der anleggene blir bygd. Her er det ekstra mye slitasje av vinger og anlegg, og de må skiftes ut oftere.
Jeg mener at vindkraft ikke har noe i norsk natur å gjøre. Norden er Europas siste villmark, og den må bevares. Det er allerede ødelagt alt for mye.

Norge har forpliktet seg til å ta vare på mer natur. Utbygging av mer fornybar kraft vil i dagens situasjon bety mer vindkraft på våre fjell og i naturen. I dag er det nesten uten unntak store vindkraftanlegg med monstrøse vindturbiner på toppen av fjellene det er snakk om. Dette er det allerede bygget alt for mye av i Norge, og det har vært og er et folkeopprør mot vindkraft i Norge nå.

Artikkel 16 f sier noe om at Energidepartementet blir planmyndighet i stedet for kommunen. Dette var slik det var før dette ble gjort om til PBL-forvaltning etter 2019. Dette kom av et folkeopprør etter NVE’s nasjonal ramme for vindkraft, som ble lagt i skuffen som følge av stor motstand. Nå ser det ut til at dette skal reverseres, kun etter kort tid. Det ønskes utbygd hurtigere. PBL-forvaltning tar tid.
For å få en god prosess, er PBL det rette lovverket å behandle slike enorme og inngripende planer etter. Jeg mener derfor at slike planer fortsatt skal behandles etter PBL, og ikke gjennom en statlig plan, som fornybardirektivet legger opp til.

Artikkel 16-2-Korte svarfrister.
Det legges opp til korte svarfrister. Dette svekker demokratiet, og ødelegger også muligheten for å få gjennomført gode nok miljøundersøkelser for politikere, innbyggere og kommunen. Dette vil ikke være i henhold til PBL sine prosesser. I dag tar en konsesjonsprosess fra 6-10 år, mens i det nye direktivet legges det opp til 1-2 år, for å få raskere utbygging. Dette er uforsvarlig.

Artikkel 16a-3- Unntak fra miljøkonsekvensvurderinger og fra naturhensyn.
Forhåndsutpekte områder skal kunne unntas for nødvendige miljøundersøkelser, og miljøulemper blir dermed uvesentlig hvis formålet med utbyggingen er viktigere, dvs. hvis en trenger fornybar kraft nok.
Dette er helt uholdbart i forhold til hvilke store konsekvenser et vindkraftverk har for naturen, naboer og andre berørte. Dette vet vi som er i nærheten av et stort vindkraftverk og føler dette på kroppen hele tiden.

Konklusjon:
Å løse energikrisen må ikke være å lage en ny krise, nemlig ødeleggelse av intakt natur, og en forsterkning av naturkrisen.
En må se på hva kraften brukes til, og prioritere strengere enn i dag. Det må bli styring på krafttildelingen fra myndighetene.
Energieffektivisering må framskyndes ved at det gis flere insentiver enn det er i dag. Det må være økonomisk gunstig og enkelt å bruke mindre energi for hver og en av oss.
Å legge opp til økt forbruk ved å si “mer av alt raskere” er som å tisse i buksa. Den blir varm en liten stund, helt til det blir enda verre.
Vi må slutte å legge opp til at vekst, om den er grønn eller grå, skal være den eneste styringsmekanismen.