Sammendrag av høringsuttalelser til bærekraftstrategien

5. juni 2007 ble utkast til Norges nye strategi for bærekraftig utvikling sendt på offentlig høring. Høringsfrist var 15. august. 46 organisasjoner har avgitt høringsuttalelse:

CICERO senter for klimaforskning, Finansnæringens hovedorganisasjon, Forbrukerrådet, Forum for utvikling og miljø (ForUM), Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, GRIP, Grong kommune, Handelshøgskolen i Bodø, Stiftelsen Idébanken, Initiativ for etisk handel, Kirkens nødhjelp, Kommunenes Sentralforbund (KS), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Larvik kommune, Stiftelsen Miljøfyrtårn, Naturviterne, Nordland fylkeskommune, Norges Automobil-Forbund (NAF), Norges Fiskarlag, Norges museumsforbund, Norges rederiforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norsk Landbrukssamvirke, Norsk petroleumsinstitutt, Norsk romsenter, Norske Reindriftsamers Landsforbund, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Oslo kommune, Røde kors, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA), Senter for utvikling og miljø v. ProSus, Statistisk sentralbyrå (SSB), Statoil, Stavanger kommune, Storebrand, Teknisk- naturvitenskapelig forening (Tekna), Unio, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetsmuseet i Tromsø, Det Norske Veritas, Vestlandsforsking, WWF, Ålesund kommune.

 

Hovedtrekk i høringsuttalelsene

Mange høringsinstanser mener det er svært viktig at Regjeringen nå utarbeider en ny strategi for bærekraftig utvikling. Mange er enig i fokuset, temaene som behandles i strategien og målsettingen om Norge som et foregangsland for miljø og bærekraftig utvikling. Regjeringen får ros for ambisiøse klimamål. Flere instanser peker på at utkastet til strategi er en forbedring i forhold til tidligere strategi og handlingsplan. Samtidig mener mange at strategien bør være mer ambisiøs og spisset. Et fåtall (kanskje viktigst ForUM) er misfornøyd med utkastet til strategi som helhet.

Flere instanser etterlyser mer langsiktighet og større vekt på institusjonelle grep. ForUM, ProSus og WWF viser alle til behovet for et råd for bærekraftig utvikling som anbefalt av evalueringsgruppen, og etterlyser dette i strategien. Universitetet i Oslo mener det er vanskelig å se hva i utkastet som gir målet om bærekraftig utvikling et nytt og reelt politisk løft. Juridisk fakultet mener det er nødvendig å gå gjennom lovverket med tanke på hvordan det fungerer i forhold til bærekraftig utvikling, også lokalt. KS er opptatt av oppfølgingen av strategien, og forventer at det i statsbudsjettet for 2008 tydelig går fram hvordan det enkelte departement skal følge opp, med klare henvisninger til strategien. KS forventer også at Regjeringen inngår mer forpliktende partnerskap med kommunesektoren, overfører nye oppgaver og gir kommunene sterkere virkemidler på klima og energi.

Det er en utbredt oppfatning at strategien må være tydeligere på hvordan utslippene skal reduseres her hjemme. Noen vil ha flere langsiktige målsettinger, tiltak og virkemidler fra klimameldingen inn i strategien og flere viser til lavutslippsutvalgets rapport. Dette begrunnes blant annet med behovet for teknologiutvikling. Mange er opptatt av at det kreves sterkere stimuli for utvikling av energiteknologi. Det etterlyses langt større offentlige midler til forskning, utvikling og implementering innen energiteknologiområdet. ForUM er kritisk til CCS og overrasket over at strategien ikke nevner solceller og vindmøller offshore. NTNU er opptatt av vind- og bølgekraft offshore, som de påpeker nesten ikke er nevnt i strategien. Noen instanser (blant annet LO, NHO og ProSus) savner referanser til innovasjonsmeldingen. Flere etterlyser mer vekt på hvordan man ser for seg at Norges valg påvirker andre nasjoners atferd og på hvordan Norge skal arbeide for internasjonale avtaler.

Flere, blant annet Storebrand, mener strategien bør legge mer vekt på hvordan Statens pensjonsfond – Utland kan brukes mer aktivt til å fremme bærekraftig utvikling.

Organisasjoner innen natur- og friluftsliv, og andre instanser, peker på alvorlige utfordringer innen biologisk mangfold. Flere mener det trengs en kraftig økning i arbeidet med kartlegging, rødlister, sortlister, handlingsplaner for truete arter etc. EUs arbeid med biomangfold nevnes ofte som referanse. SABIMA ønsker større fokus på tap av leveområder, og foreslår nytt mål om dette.

Kirkens nødhjelp og Røde Kors forventer at Regjeringen vil oppfylle løftet fra Soria Moria-erklæringen om 1 prosent av BNI til utviklingsformål. De og andre mener det bør tidfestes når målet skal være nådd. Flere av høringsinstansene er kritiske til indikatorene på bistand og handel med MUL og Afrika. De mener bistandsindikatoren bør suppleres med et mål for kvaliteten på bistanden og at indikatoren på handel på samme måte bør omfatte et kvalitativt mål. Forslagene spriker imidlertid mye og omfatter blant annet det å inkludere innholdet i handelen, arbeiderrettigheter eller andel norske selskap med fokus på rettferdig handel. Noen mener strategien er for positiv i omtalen av globalisering.

ForUM, Universitetet i Oslo og flere andre savner problematisering av vårt høye materielle forbruk og målet om høy økonomisk vekst og forbruksvekst. Forbrukerrådet foreslår økt vekt på og indikatorer for bærekraftig forbruk for mat, bolig og transport.

Flere vil styrke kommunenes rolle i klimapolitikken. Samtidig påpeker flere instanser at kommunene har kvittet seg med miljøkompetanse de senere årene og er derfor kritisk til kommunenes mulige rolle og/eller opptatt av at denne kompetansen bygges opp igjen ved statlige krav eller øremerking av midler.

LO er tilfreds med at det fokuseres mer på den sosiale dimensjonen og at den nordiske modellen framheves. Vestlandsforskning mener man har trukket mye generell velferdspolitikk inn i både utkastet og indikatorene, og minner om at bærekraftig utvikling opprinnelig ikke omfattet generell velferdspolitikk i Norge. 

 

Referat av uttalelser fra de enkelte høringsinstansene

 

CICERO – senter for klimaforskning

CICERO mener utkastet er preget av manglende forslag om langsiktige veivalg. CICERO mener at en større oppmerksomhet om det langsiktige ville innebære at man a) konsentrerer seg om, og justerer ambisjonene til det man ser det kan vinnes bred politisk enighet om, og b) konsentrerer seg om institusjonelle og strukturelle grep heller enn om reversible politikk-reformer. CICERO mener også at utkastet fokuserer på globale utfordringer uten å diskutere hvordan man ser for seg at Norges valg påvirker andre nasjoners atferd. CICERO mener en sterkere forankring i utredninger og forskningsrapporter, og sterkere fokus på fagetatenes og departementenes rolle i implementeringen, ville styrket planen. CICERO ser handlingsregelen som eksempel på et institusjonelt grep som har lagt føringer langt frem i tid og savner slike langsiktige grep på bærekraftområdet. CICERO mener strategiutkastet legger for stor vekt på kostnadseffektivitet og dermed i praksis ender opp med å vektlegge kortsiktige hensyn. De mener at de langsiktige målsettingene, tiltakene og virkemidlene i klimameldingen burde vært inkludert i utkastet. Videre mener CICERO at å betrakte samsvar med EUs politikk og tilknytning til EUs institusjoner som en viktig langsiktig føring, ville være et kraftfullt valg i en bærekraftsstrategi. Når det gjelder Finansdepartementets rolle mener CICERO denne er interessant, men peker samtidig på at den er risikabel, fordi klima og bærekraft ikke er departementets kjerneområde og lett kan bli lite prioritert i forhold til saker med sterke sektorinteresser i ryggen. Når det gjelder klima etterlyser CICERO særlig langsiktige institusjonelle grep, og mener det ville vært nyttig om utkastet til strategi hadde vært mer orientert mot den grunnleggende utfordring det er å skape forventning overalt om at utslippene i framtiden skal ned. CICERO mener utkastet er godt på viktigheten av effektive internasjonale avtaler, men burde vært klarere på hvordan Norge skal arbeide for slike. CICERO mener utkastet i tillegg til kvotekjøp og –priser burde tatt opp følgende: 1) På hvilken måte skal Norge arbeide for effektivt internasjonalt samarbeid fremover, inkludert strategi for post 2012? 2) Hvis Norge opprettholder sitt langsiktige signal til norske utslippskilder om at 'vi får se hvor store reduksjoner vi skal ta hjemme', hvordan skal man da signalisere til norske selskaper, innovatører og investorer at norske utslipp skal ned? 3) Hvis akselerert implementering av eksisterende karbonfattig teknologi er vesentlig, hva skal man da gjøre i Norge med stimuli og forventningene til deres varighet og nivå? I tillegg til disse punktene er det CICEROS oppfatning at tilstrekkelig stimulus til langsiktig teknologiutvikling ikke kan oppnås bare ved hjelp av forventede utslippskostnader. Det betyr at verden og Norge trenger å bruke langt større offentlige midler til forskning, utvikling og implementering innen
energiteknologiområdet.

  
Finansnæringens hovedorganisasjon

Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) ser det som helt nødvendig for å bevare en sunn samfunnsøkonomi at verden lykkes med arbeidet for en bærekraftig utvikling, og ser derfor på regjeringens arbeid med en strategi for bærekraftig utvikling som særdeles viktig. FNH viser til bærekraftsbegrepets tre iboende dimensjoner og mener det er viktig at ikke den økonomiske dimensjonen kommer i bakgrunnen. Effektiv bruk av samfunnets ressurser må etter FNHs mening være det bærende prinsipp også i forhold til de miljømessige og sosiale utfordringer verden står overfor. FNH påpeker at forurensning og annen belastning av miljøet representerer en økende risiko både for finansinstitusjoners utlånsvirksomhet og forsikringsselskapers virke. Forsikringsselskaper har gjennom Naturskadepoolen over de siste 30 årene registrert en klart økende tendens både med hensyn til skadenes hyppighet og erstatningsbeløpenes størrelse. FNH mener det haster å komme i gang med konkrete tiltak for å snu utviklingen.

 

Forbrukerrådet

Forbrukerrådet mener det er helt sentralt at en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling er
solid forankret i samfunnet. Forbrukerrådet viser til at forbruk er årsak til store miljøproblemer og utgjør en trussel mot bærekraftig utvikling, samtidig som det ligger store miljømessige gevinster i å få endret forbruket i positiv retning. Forbrukerrådet viser til at temaet har fått et eget kapittel i utkastet til strategi, men mener det er uheldig at det ikke er satt noen klare mål knyttet til våre handlinger slik at vi kan endre produksjons- og forbruksmønstre som har negative følger for miljøet. Forbrukerrådet foreslår derfor følgende strategiske hovedmålsetting: - Regjeringen vil legge til rette for en endring av produksjons- og forbruksmønstret i en mer bærekraftig retning. Hovedmålet bør konkretiseres gjennom klare målsettinger innenfor de tre hovedkategoriene av husholdningers forbruk som har spesielt store miljømessige konsekvenser: Bolig, mat og transport. Målsettingene må følges opp gjennom et sett med indikatorer. Forbrukerrådet forventer at myndighetene utarbeider en overordnet plan for sin kommunikasjon om bærekraftig utvikling, og mener at Regjeringens kommunikasjon om bærekraftig utvikling må gjennomsyre alle politikkområder. Forbrukerrådet mener at det bør utvikles indikatorer for bærekraftig produksjon og forbruk. Forbrukerrådet mener også at det eksisterende indikatorsettet bør suppleres med indikatorer for andel miljømerkede produkter på markedet og andel fairtrade-produkter på markedet. 

Forum for utvikling og miljø (ForUM)

ForUM roser regjeringen for at den har fått evaluert norsk politikk for bærekraftig utvikling. Evalueringsgruppen foreslo å styrke arbeidet gjennom et råd for bærekraftig utvikling som kan bidra til bred oppslutning og medvirkning fra det sivile samfunn. ForUM mener dette er helt nødvendig. ForUM mener regjeringen i stedet for en strategi med tydelige veivalg og konkrete tiltak har fremmet et dokument som ligner mer på en stortingsmelding med mye informasjonsstoff. De savner problematisering av vårt høye materielle forbruk. ForUM roser regjeringen for ambisiøse klimamål men mener verken bærekraftstrategien eller klimameldinga avklarer hvordan Norge skal nå målene. Mange innenlandske tiltak er vage, og det er uklart hvor mye som skal oppnås ved kjøp av kvoter i andre land. ForUM påpeker at Lavutslippsutvalget viser at det er gjørbart og ikke umulig dyrt å redusere norske utslipp med to tredeler innen 2050. ForUM etterlyser en redegjørelse for hvordan Statens pensjonsfonds eierskap i store selskaper kan brukes til å redusere klimagassutslipp. ForUM mener det er uklart hvordan naturmangfoldsloven skal brukes for å stanse tapet av biologisk mangfold. ForUM er kraftig skuffet fordi Kristin Halvorsen ikke har klart å utnytte Finansdepartementets fortrinn med å se ulike politikkområder i sammenheng. ForUM mener det er et sterkt behov for at det også utarbeides en revidert handlingsplan som gjør at tiltak og virkemidler iverksettes så raskt som overhode mulig. ForUM mener frakobling og dekarbonisering av økonomien bør inn som prinsipper i 3.1. ForUM mener kapitlet om klimautfordringen (4.3) inneholder for mye omtale og for lite strategi. ForUM stiller en rekke spørsmålstegn ved CO2-håndtering som strategi for å redusere klimagassutslippene og mener mer effektiv bruk av energi og fremme av fornybare energikilder er viktigere. ForUM viser til en rapport om at bare 65-79 prosent av CO2-utslippene kan unngås med CO2-håndtering og er overrasket at strategien ikke nevner solceller eller vindmøller offshore. ForUM  mener at strategien må problematisere miljøkonsekvenser av økt handelsliberalisering og at Norge bør ta initiativ til en solidaritetsavgift på internasjonal flytrafikk, avgift på valutatransaksjoner og avgiftsbelegging av vannforbruk og sjøtransport. ForUM mener omtalen av handel er meget unyansert og viser til evalueringsgruppens konklusjon om at deltagelse i internasjonal handel kan virke både positivt og negativt på et lands bærekraftige utvikling. ForUM mener indikatoren ’import fra MUL-land’ ikke er noe godt mål for bærekraftighet, fordi den ikke reflekterer hva som importeres eller hvordan varen er produsert. I arbeidet for å bidra til en bedre klimapolitikk i andre land mener ForUM Norge ikke bare bør fokusere på Kina, blant annet fordi Indias energipolitikk er langt mer løfterik. ForUM mener at for å redusere klimagassutslippene fra sokkelen trengs det ingen storstilt utbygging av gasskraftverk, fordi produksjonen offshore vil bli mindre, og offshore vindmøller og bølgekraft kan gi kraft uten å belaste kraftverk på fastlandet. ForUM er uenig i at kraftsituasjonen er anstrengt fordi vi samlet sett både for de siste 5, 10 og 15 årene har hatt netto krafteksport og fordi Norge er integrert i et europeisk kraftmarked. ForUM foreslår at en del av Pensjonsfondet brukes til temabaserte bærekraftige investeringer. ForUM savner omtale av en grønn skattereform. ForUM mener omtalen av samfunnsansvar i næringslivet er uklar og at det er oppsiktsvekkende at den etiske forvaltningen at Statens pensjonsfond ikke nevnes i denne sammenhengen. ForUM anbefaler at denne delen skrives om etter konsultasjon med relevant ekspertise. ForUM er skuffet over at få av sine innspill kan finnes igjen i utkastet. De anbefaler en radikal forkorting av dokumentet og at strategien i større grad beskriver presist formulerte prinsipper og veivalg. ForUM har hatt forventninger til at klare strategiske veivalg, tydelige mål, konkrete tiltak og virkemidler ville komme ut av strategien, og mener utkastet som er sendt på høring er svært mangelfullt.

Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO)

FRIFO mener utkastet til strategi tar for seg mye viktig og at det bør opprettes en referansegruppe for løpende kontakt mellom offentlig sektor, næringslivet og frivillige organisasjoner i oppfølgingen av strategien, og i framtidig revidering. FRIFO synes utkastet i altfor liten grad fokuserer på forholdet mellom bærekraftig utvikling og vår forbruksorienterte livsstil. FRIFO mener satsing på friluftsliv vil være et svært viktig bidrag til å ”frakople” økonomisk vekst og miljøbelastning og at livsstil og forbruk, herunder forholdet til friluftslivet derfor må få en mye mer framtredende plass i strategien. FRIFO viser til betydningen av at ny biomangfoldslov og plan- og bygningslov får et innhold som gjør at de blir reelle verktøy for en bærekraftig arealforvaltning. FRIFO mener klimaspørsmålet har ført til et utbyggingspress av blant annet vindkraft og småkraft. En stor utbygging av slik kraft uten en helhetlig og bevisst plan vil kunne få uopprettelige konsekvenser for norsk natur. FRIFO mener det ikke produseres for lite kraft, men at det brukes for mye, og mener at et drastisk redusert energi- og elektrisitetsforbruk vil redusere behovet for utbygging av nye kraftkilder, som igjen vil redusere behovet for nye naturinngrep. FRIFO mener derfor det må lages en helhetlig plan for bærekraftig energiproduksjon og -forbruk der alle sider ved en bærekraftig utvikling tas inn, herunder hensynet til friluftslivet. FRIFO påpeker at i løpet av de siste årene har ansvaret for miljøforvaltningen i stadig større grad blitt lagt til kommunene, noe natur- og friluftslivsorganisasjonene har uttrykt skepsis til. FRIFO mener dette uansett krever at kommunen gjøres i stand til å ta hånd om dette på en god og bærekraftig måte og at dette krever en kompetanse som kommunene til nå har vist liten vilje til å bygge opp. FRIFO mener det derfor må settes inn tiltak som sikrer en slik kompetanse i kommunene, i tillegg til klare grenser for hva kommunene kan og ikke kan gjøre innenfor miljøforvaltningen.

 

Friluftsrådenes landsforbund

Friluftsrådenes landsforbund (FL) mener at friluftsliv må innarbeides i strategien som viktig element for å skape miljøengasjement i befolkningen, som positivt virkemiddel i utvikling av bærekraftig livsstil, synliggjøres som sentralt element i den nordiske samfunnsmodellen og som satsingsområde i forebyggende og helsefremmende arbeid. FL peker på at bærekraftig forbruk må innebære å satse på fritidstilbud som innebærer lite reise, små investeringer i anlegg og personlig utstyr og lavt forbruk under utøvelse. Mulighet for varierte naturopplevelser er her viktig. FL har merket seg den nye strategiens fokus på den nordiske samfunnsmodellen, men savner i omtalen den sterke felles nordiske friluftslivkulturen, basert på allemannsretten. FL mener allemannsretten bygger opp under et inkluderende og fellesskapsorientert menneske- og samfunnssyn og at det vil styrke omtalen av den nordiske samfunnsmodellen å trekke inn disse momentene. FL peker på det lite bærekraftige i at stadig større del av helseutgiftene går til sykdommer knyttet til uheldig livsstil og mener enkelt friluftsliv i nærmiljøet bør være en viktig del av helsefremmende arbeid som del av en bærekraftstrategi. FL fremhever bruk av Plan- og bygningsloven (PBL) for å minimalisere transportbehov, ivareta biologisk mangfold og områder for friluftsliv. FL slutter seg også til betydningen av utdanning og opplyser at de gjennom ”Læring i friluft” og ”Fritid i friluft” årlig kurser 2000 – 3000 lærere og ansatte i barnehage og SFO og har opplegg for flere tusen barn. FL mener også at det er viktig å bygge opp under lokalforvaltningens rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling. 

 

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

FFO mener at den sosiale dimensjonen i en bærekraftig utvikling bør legge til grunn et samfunn som inkluderer alle og hvor alle har like muligheter til deltakelse på alle samfunnsarenaer. FFO mener at et sterkere fokus på den sosiale dimensjonen i Regjeringens nye bærekraftstrategi bør innpasse hensynet til universell utforming. FFO viser til at universell utforming ikke er tatt med blant de 18 bærekraftindikatorene og mener at dette bør vurderes. FFO er enig i at universell utforming er relevant i tilknytning til indikatoren for utstøting av arbeidslivet her, men mener at dette er for snevert. FFO mener universell utforming har betydning både miljømessig og for en mer utvidet sosial dimensjon i bærekraftbegrepet. FFO mener at universell utforming må kobles sterkere både til miljøaspektet og den sosiale dimensjonen i en bærekraftig utvikling.

 

GRIP

GRIP mener det er positivt at strategien oppdateres og utvides, og at ansvaret fremdeles ligger i Finansdepartementet. De finner utkastet positivt og lettlest. GRIP viser til at miljøbevissthet har økt enormt i både markedet og hos private og offentlige leverandører av produkter og tjenester og at det nå er store forventninger til sterk ledelse og konkret handling fra myndighetene. GRIP mener det er bred skepsis til å bare satse i utlandet. GRIP foreslår at det skilles klarere mellom strategi og bakgrunnsinformasjon og at omtale av politikk som ligger i andre dokumenter taes ut av hovedteksten. GRIP mener det er et urealisert potensial for spennende og innovative vinklinger og tema som kan gi større politisk avkastning. GRIP mener noen viktige områder for slik ny politikk er: Offentlig innkjøp og forbruk, Offentlig mobilitet og eSamarbeid, Bolig og bygninger [GRIP viser her til statsminister Gordon Browns ”Eco-towns” og mener tematikken strekker seg på tvers av departementene og egner seg til spesiell oppmerksomhet ifm BU], Mage og mat [Kan vi spise sunnere med mindre miljøbelastning og mer import fra u-landene uten å undergrave distriktenes og bøndenes framtid?], Fritid og mobilitet, og Bærekraftig marked [bruk av priser og merking for et mer bærekraftig forbruk]. GRIP mener utkastet er en klar forbedring i forhold til siste versjon ved at rollen andre aktører må spille vektlegges sterkere, men at det fremdeles er uklart hvordan dette kan stimuleres og følges opp. GRIP foreslår etablering av ”task forces” , som rapporterer til statssekretærutvalget,  på hvert av de nevnte bærekrafttema med representanter fra myndigheter, næringer, NGOer og eksperter. Disse. GRIP stiller seg til disposisjon for videre drøfting av spørsmål og eventuell iverksetting av tiltak.

 

Grong kommune*

Grong kommune mener det er positivt at Regjeringen tar initiativ til en slik samlet strategi. De har samtidig forståelse for at det ikke er rom for å gå i detalj på hvert felt når et så omfattende arbeid skal samles mellom to permer. Grong kommune foreslår at ”kontinuerlig forbedring” tas inn som et av prinsippene for arbeidet. Grong stiller spørsmål om hva som menes med ”mer effektive administrative prosesser” under pkt 3.2 i strategien om administrative virkemidler – de er opptatt av at lokaldemokratiet må gis tid til en skikkelig vurdering for eksempel ved utbygging av vindmølleparker. Grong kommenterer omtalen av globalisering under 6.1.1. om handel og påpeker at det finnes andre syn på globalisering enn det som presenteres, blant annet Erik Reinerts i boka ”Global økonomi: Hvordan de rike blir rikere – og hvorfor de fattige blir fattigere”. Kommunen påpeker om punkt 6.2 om klima at det er nedfelt i Kyoto-avtalen at kvotekjøp og tiltak i utlandet skal være et supplement. Kommunen er også kritisk til å regne økt skogareal i årene framover som et ”tiltak” og påpeker at dette ikke er problemfritt. Om pkt 6.3, biologisk mangfold og kulturminner, viser kommunen til kritikken fra evalueringsgruppen og mener at virkemidlene som presenteres fortsatt ikke tar problemet med tap av biologisk mangfold ved roten. I følge kommunen skyldes tapet av mangfold først og fremst tap og forringelse av leveområder, noe som ikke løses av overvåkingsprogrammer eller genressurslager. Kommunen mener det må vernes et tilstrekkelig utvalg av hver natur- og kulturtype i sin opprinnelige tilstand og at lovverket må samordnes for å sikre god praksis ved motstridende hensyn. Til slutt mener Grong kommune at Norge bør innta en aktiv rolle for å få på plass kriterier for internasjonal handel med utviklingsland for å hindre rovdrift på naturressurser uten at det kommer befolkningen til gode. 

   

Handelshøgskolen i Bodø

Handelshøgskolen i Bodø (HiB), ved Senter for økologisk økonomi og etikk, kritiserer utkastet for å bygge på ”svak” bærekraft hvor naturen ses som en innsatsfaktor i økonomien som kan erstattes med andre former for kapital (substitusjon). HiB mener det er nødvendig for å berge klimaet på jorda at man baserer seg på ”sterk” bærekraft hvor naturen gis egenverdi og at dette bør reflekteres i strategien. HiB mener også det er et problem at utkastet er nesten fritt for fokus på volum i produksjon og forbruk. HiB viser her til at vi produserer stadig mindre forurensende, men fordi produksjonen øker så øker den totale miljøbelastningen både på produksjons- og konsumentsiden. HiB mener det er et paradoks at strategien ikke tar opp at Norge er verdens 3. største eksportør av petroleum, og viser til at den mest effektive enkelthandlingen for å stabilisere klimaet er å redusere mengden tilgjengelige fossile brensler. HiB mener Norge ikke må satse alt på ett kort i form av en internasjonal klimaavtale men også har et ansvar for å handle unilateralt. Når det gjelder indikatorene legger HiB vekt på at Norge har mulighet til å være et foregangsland, og at dette bør reflekteres i indikatorene. HiB ønsker en indikator for økologisk fotavtrykk, og viser til at de økonomiske modellene som ligger til grunn for strategiutkastet selv er beheftet med betydelige svakheter. HiB mener Kyotomålet er for svakt og at et fokus på sterk bærekraft vil gi helt andre målsettinger i tråd med de reelle klimautfordringene.

 

Stiftelsen Idébanken

Idébanken legger stor vekt på kommunenes rolle i arbeidet for en bærekraftig utvikling og på gode eksempler i praksis. Idébanken har formulert 10 punkter som viser hvilke nasjonale virkemidler de mener kan stimulere en mer ambisiøs kurs i Norge: 1) Idébanken mener strategien bør bidra til å gjøre visjonen om en bærekraftig utvikling mer konkret og handlingsorientert. 2) Idébanken mener offentlig sektor bør gå foran ved å gjøre sin forvaltning og drift bærekraftig, eksempelvis ved miljøsertifisering og etisk innkjøpspolitikk. 3) Idébanken mener at Finansdepartementet bør tilføres kompetanse som sørger for samordning på tvers av samfunnssektorene og at Finansdepartementet må styrke sin rolle som koordinator og pådriver. 4) Idébanken viser til Statoils arbeid for å redusere landbaserte utslipp og mener staten bør kombinere satsning på ny teknologi, tydelige ledelsessignaler og involvering av individene. 5) Idébanken understreker betydningen av at Stat og kommune spiller på lag. De peker på at vårt ikke-bærekraftige forbruk skjer lokalt og at mange nordiske kommuner har demonstrert det lokale mulighetsrommet for nye bærekraftige løsninger. Programmene Livskraftige kommuner og Grønne energikommuner kan gi bidrag til en slik utvikling. 6) Idébanken viser til at mange norske foregangskommuner har erfaringer med å fremme engasjement og nytenkning for bærekraftig produksjon og forbruk. Man bør derfor følge opp ordførernes råd om å etablere et nasjonalt bærekraftfond som kan fremme lokale og regionale initiativ på tvers av vante skillelinjer mellom aktører og sektorer. 7) Idébanken anbefaler å stimulere bærekraftig produksjon og forbruk og at man skaper produkter og arbeidsplasser som framtiden trenger. 8) Idébanken mener FN-tiåret for utdanning for bærekraftig utvikling (2005-2014) bør brukes til å bygge endringskompetanse hos det norske folk, både gjennom voksenopplæring og opplæring i bærekraftig utvikling på alle trinn i utdanningssystemet. 9) Idébanken er opptatt av å synliggjøre gode eksempler i regi av forvaltning, næringsliv og sivilsamfunn. 10) Idébanken mener man bør gi tilslutning til de etiske prinsippene i ”Earth Charter”, slik f.eks. Oslo kommune har gjort. Idébanken står gjerne til rådighet i det videre arbeidet med strategien og oppfølgingen av denne.

   
Initiativ for etisk handel (IEH)

IEH støtter økt handel med utviklingsland som forutsetning for økonomisk vekst, utvikling og velferd i utviklingslandene, men vil understreke at dette krever at produksjonen skjer på en bærekraftig måte. IEH mener indikator 2 i strategien, import fra afrikanske land, ikke er et mål for bidrag til bærekraftig utvikling. Mange steder holdes utvikling tilbake av utbyttende arbeidsforhold, barnearbeid, arbeidsulykker og miljøødeleggelser. Derfor mener IEH det er en vesentlig mangel at strategien ikke har noen indikator for hvor stor del av norsk handel som fokuserer på arbeids- og miljøforhold hos produsentene. IEH gjentar derfor sin kommentar om at det er nødvendig med en slik indikator, evt. at en slik indikator varsles i strategien. IEH bistår gjerne til utviklingen av indikatoren. IEH mener at strategien også må fokusere på den enorme påvirkningsmuligheten på arbeids- og miljøstandarder hos produsenter i utviklings-land som ligger hos norske importører, herunder offentlig sektor. IEH mener at norske myndigheter i økt grad må stimulere til, eventuelt sette krav til, at norske bedrifter jobber for å forbedre arbeids- og miljøstandarder i sine leverandørkjeder. IEH viser til at i kapittelet om samfunnsansvar i næringslivet legges Global Compacts prinsipper og OECDs
retningslinjer til grunn for forventningene til norske bedrifters arbeid. IEH mener disse er minimumsstandarder som bør utvides for eksempel med den anerkjente sertifiserings-standarden SA8000, som bygger på konvensjoner fra ILO og FN. Denne standarden danner grunnlaget for IEHs arbeid, samt det internasjonale arbeidet som gjøres på etisk handel.

 

Kirkens Nødhjelp

Kirkens Nødhjelp (KN) forventer at regjeringen vil oppfylle løftet fra Soria Moria-erklæringen om at Norge skal bevilge 1 prosent av BNI til utviklingsformål. Med dagens opptrappingstakt vil ikke målsetningen nås innen 2009. KN viser til at 60 land vil trenge full og umiddelbar gjeldslette dersom FNs Tusenårsmål om å halvere fattigdom innen 2015 skal nås. Kirkens Nødhjelp ber derfor regjeringen arbeide internasjonalt for raskere, dypere og bredere gjeldslette og mener det er avgjørende at denne ikke finansieres over bistandsbudsjettene. KN mener det er svært viktig at Norges posisjoner i WTO bidrar til fattigdomsbekjemping, så vel som økonomisk og sosial utvikling for fattige land. KN er positive til at regjeringen i WTO arbeider for at all eksportstøtte avvikles, men viser til at en rekke utviklingsland ønsker en gjennomgang av WTO-subsidiene under merkelappen grønn boks for å sikre at de ikke er eksportdrivende. Kirkens Nødhjelp finner det høyst betenkelig og merkverdig at Norge velger side med EU og USA i denne saken og motsetter seg forslaget. Kirkens Nødhjelp har tidligere uttrykt skuffelse over at Norge enda ikke har tatt ledelsen på innovative finansieringsmekanismer og innført flyskatt eller valutaavgift. Gjennomgangen av tollpreferanser for utviklingsland som regjeringen har satt i gang er KN svært positive til. KN håper at anbefalingene fra den interdepartementale arbeidsgruppen i store trekk settes ut i reell politikk. Kirkens Nødhjelp er svært positive til ”Handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid” men registrerer at den knyttes opp mot WTO-regelverket. Kirkens Nødhjelp understreker at bistand ikke må brukes som eller oppfattes som et forhandlingskort for rike land i WTO-forhandlingene. Bistand må ikke brukes av rike land til å kjøpe markedsadgang i fattige land. Kirkens Nødhjelp mener det er en svakhet i klimapolitikken at Regjeringen legger opp til at en hoveddel av utslippsreduksjonene skal tas ute. KN viser til at dersom vi skal klare å holde temperaturstigningen innenfor 2 grader, må utslippene kuttes globalt med 70 til 80 % i forhold til dagens nivå. Dette innebærer at utslippene må reduseres kraftig i rike land samtidig som utslippsveksten i fattige land må begrenses. Kirkens Nødhjelp ser positivt på den grønne utviklings-mekanismen, men er opptatt av at dette ikke kan bli en unnskyldning for kutt på hjemmebane. Kirkens Nødhjelp er bekymret for at få eller ingen av millionene til utslippsreduserende tiltak i andre land ender opp der fattigdommen er størst, i Afrika og etterlyser derfor Regjeringens politikk for hvordan mekanismen kan forbedres for å bøte på dens nåværende svakheter. Kirkens Nødhjelp vil gjenta forslaget om at investeringer og tiltak for å redusere Norges CO2-utslipp må utgjøre minst én prosent av BNI innen utgangen av 2012. Stern-rapporten er bakgrunnen for forslaget. Kirkens Nødhjelp er positiv til etiske forvaltning av Statens Pensjonsfond - Utland. Samtidig etterlyses større gjennomsiktighet i utøvelsen av eierskap. Kirkens Nødhjelp retter også søkelyset mot at den geografiske vektingen av investeringene betyr at investeringer i lav- og mellominntektsland er svært begrenset. KN mener dette fra et utviklings- og fordelingssynspunkt er paradoksalt da dette favoriserer eierskap forankret i de rike landene framfor de fattige. Kirkens Nødhjelp utfordrer til å se nærmere på dette forholdet med det formål å øke volumet av investeringer i fattige land med nasjonalt eierskap. KN mener Regjeringen fortjener honnør for å legge frem en strategi der utgangspunktet er at Norge skal være et foregangsland for miljø og bærekraftig utvikling, men at dette fordrer en mer ambisiøs politikk enn det strategien her viser.

 

Kommunenes sentralforbund (KS)

KS mener den nye strategien er mer analytisk enn tidligere versjoner og at den kan være et viktig bidrag til økt forståelse for arbeid for en bærekraftig utvikling. KS ønsker at strategien får fram tydeligere sammenhengen mellom strategien og tiltaksrettet handling knyttet opp mot offentlige beslutningsprosesser herunder lokal forvaltning. KS ser positivt på at strategien legger opp til å bli fulgt opp i det enkelte departement. Siden regjeringen har valgt ikke å utarbeide en handlingsplan for oppfølging av strategien, forventer KS at det i statsbudsjettet for 2008 tydelig går fram hva det enkelte departements oppfølging av strategien skal innebære med klare henvisninger til den nasjonale strategien. KS mener erfaringer fra tidligere års statsbudsjett er at koblingene mellom bærekraftsstrategien og det enkelte sektorbudsjett har vært tilnærmet fraværende. KS mener man også bør få fram hvordan Regjeringen bedre kan samordne virkemiddelbruken så konsekvensene av de ulike sektorenes aktiviteter blir vurdert i en sammenheng. KS ser positivt på at regjeringen vil gjøre plan- og bygningsloven til et sterkere verktøy for kommunene i den lokale arealpolitikken. KS er fornøyd med at regjeringen gjennom videre satsing på Enova og Energifondet styrker utviklingen av miljøvennlig energi, og at det nå er opprettet et nytt fond. KS vil peke på at dette fondet må bygges ut for å sikre solid avkastning. KS synes det er positivt at kommuner i forlengelsen av energiplanleggingen nå også kan søke om midler til investeringer. KS vil påpeke et særlig behov for å tilpasse regelverket slik at kommunesektoren gis mulighet til å søke om støtte til grunnlagsinvesteringer til infrastruktur (for eksempel rørnett, varmesentral osv). Dette vil bidra til at Regjeringens ambisjoner i klima- og energipolitikken blir nådd. KS ser positivt på utviklingen av læringsnettverk for mer livskraftige kommuner i samarbeid med regjeringen. Per i dag har 130 kommuner gjort politisk vedtak om å delta, og det forventes ytterligere 30 i løpet av høsten. Som en tilleggsavtale til Livskraftige kommuner er Grønne energikommuner etablert, med 22 deltakende kommuner. Målet med Grønne energikommuner er å få kommunene til å satse på energieffektivisering, fornybar energi, som bioenergi, og å få ned klimagassutslippene i sine kommuner. KS er opptatt av at bærekraftindikatorene bør ha lokal relevans og ønsker at utviklingen av lokale indikatorer ses i sammenheng med nasjonale miljømål og indikatorer for bærekraftig utvikling. KS inngår gjerne i et samarbeid med Finansdepartementet og Miljøverndepartementet om et felles system KS vil være pådriver for at kommunesektoren tar miljøhensyn ved innkjøp. KS vil oppfordre regjeringen til i enda større grad å søke et direkte samarbeid med kommunesektoren for å støtte opp om kommuner og fylkeskommuner som vil være offensive på bærekraftig utvikling. KS oppgir at om lag 15-20 prosent av nasjonale klimautslipp er knyttet til kommunale virkemidler og tiltak. Om lag 50 kommuner har utarbeidet egne klimaplaner og gjennomført utslipps-reduserende tiltak. KS mener kommuner og fylker har store muligheter til å redusere utslipp av klimagasser fra egne virksomheter, som eier av energi- og avfallsselskaper og som utviklere av livskraftige lokalsamfunn. KS mener klimautfordringene berører energiforbruk, innkjøp, transport, arealforbruk, bygg og planlegging, vann- og avfallshåndtering, skog og jordbruk. KS forventer derfor at Regjeringen inngår mer forpliktende partnerskap med kommunesektoren, overfører nye oppgaver og tilbyr flere og sterkere juridiske og økonomiske virkemidler som bidrar til fortgang i utvikling av kommunesektoren som klima- og energipolitisk aktør. KS ser det som svært positivt at regjeringen opprettholder målet om stans i tapet av biomangfold innen 2010 og mener dette vil kreve sterkt koordinert og konkretisert innsats på ulike forvaltningsnivå.

 

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

LO er fornøyd med at Regjeringen prioriterer arbeidet med bærekraftig utvikling gjennom en oppdatert nasjonal strategi. LO mener at strategien gir en god beskrivelse av situasjon og utfordringer. LO er fornøyd med beskrivelsen av fagbevegelsens rolle i bærekraftarbeidet. LO er tilfreds med at regjeringen vil fokusere mer på den sosiale dimensjonen og den nordiske modellen. LO ser det nye kommunenettverket for miljø og samfunnsutvikling som positivt, men skulle gjerne sett et bredere og mer inkluderende fokus enn det KS-programmet har lagt opp til. LO mener at utfordringen til næringslivet må favne videre enn bare samfunnsansvar og at strategien må kobles til innovasjonsmeldingen, samt at man må øke bevilgningene til forskning slik at norsk teknologi fortsatt kan være konkurransedyktig på miljøteknologi. LO mener at holdninger, kunnskap og etterspørsel er viktig for å vri forbruket mot bærekraftige produkter og tjenester, men at kollektivtrafikk og biodrivstoff er eksempler på områder der tilbudet må bli bedre. LO mener regjeringen må styrke både Svanemerket og Miljøfyrtårn som effektive virkemidler for miljøinformasjon og miljøstyring. LO mener også det er viktig å styrke Idébanken som en viktig institusjon for å samle og generere gode eksempler på bærekraftig praksis i samfunnet. LO mener regjeringens arbeid for å redusere klimagassutslippene må følges opp med både strakstiltak og langsiktig innsats for å oppnå målsettingen om karbonnøytralitet innen 2050. LO understreker behovet for fortsatt innsats mot utslipp fra petroleumsaktivitetene og mener blant annet tiden er inne for å erstatte de enkle offshore gassturbinene med ny teknologi og at det må satses betydelig på FOU, på konkrete pilotprosjekter og innen infrastruktur. LO er fornøyd med regjeringens intensjon om å være pådrivere for en strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier. LO viser til at ansvaret i forbindelse med kjemikalier er fordelt på flere ulike etater under flere departementer og at det ville vært en vesentlig styrking å samle ansvaret i én etat. LO etterlyser en diskusjon om hvordan en bærekraftig samfunnsutvikling også må basere seg på en ytterligere likestilling i samfunnet.

 

Larvik kommune*

Larvik kommune mener det er positivt og inspirerende at Staten har høye ambisjoner om et samlende opplegg og strategier for bærekraftig utvikling. Dette gir et bedre samhandlingsgrunnlag på tvers av forvaltningsnivåer, bedrifter/næringsliv og organisasjoner. Kommunen viser til kommunelovens §1 og redegjør for en rekke tiltak Larvik selv har gjennomført, som at alle kommunale nybygg av en viss størrelse er bygd med jord-/sjøvarme, biobrensel, varmevekslere og lignende, at oljefyrte anlegg i eksisterende bygg blir skiftet ut med anlegg for biobrensel og at man innenfor rammene av PBL forsøker å tilrettelegge for løsninger for fornybar energi. Larvik kommune ser det som en fordel at staten setter inne enda sterkere virkemidler for alternativ energibruk og bedre utnyttelse av de energikilder som allerede er i bruk. Økningen i grunnfondet til Enova og kommunenes utvidete rett til å søke midler til energitiltak fremheves som positivt. Til slutt viser kommunen til at den har innført miljøkrav i innkjøpsavtaler, er ISO-sertifisert på miljøsystem og miljøledelse, er sertifisør for Miljøfyrtårnordningen for bedrifter, har fattet vedtak om å utvikle seg til en Fairtrade-kommune og deltar i Vestfold energiforum.

 

Stiftelsen Miljøfyrtårn

I forbindelse med omtalen av miljømerking, s. 82, mener Miljøfyrtårn at det er like relevant informasjon for forbrukere, innkjøpere og ansatte å vite at en tjenesteprodusent driver systematisk miljøarbeide, og foreslår et konkret tillegg i teksten om dette. Miljøfyrtårn registrerer at staten vil styrke den Nordiske miljømerkeordningen Svanen, og synes dette er svært viktig, men mener likevel at setningen bør være ”romsligere” i forhold til andre miljø- merke og sertifiseringsordninger. Miljøfyrtårn foreslår videre følgende tillegg (i kursiv);
Side 82 ”... Det skal også arbeides for at statlige virksomheter med betydelige miljøkonsekvenser innfører tredjepartssertifiserte miljøledelsessystemer som ISO 14001 eller EMAS.” For virksomheter med mindre miljøkonsekvenser arbeides det for at disse Miljøfyrtårn-sertifiseres. ”Alle statlige virksomheter skal som et minimum ha et enkelt system for miljøledelse…”. Miljøfyrtårn foreslår at siste avsnitt side 77 endres til; ”Det er behov for at næringslivet øker bruken av miljøledelsessystemer, og miljøsertifiserings- og merkeordninger… Miljøledelse og sertifiseringssystemer som ISO 14001, EMAS og Miljøfyrtårn, miljørapportering etter regnskapsloven, miljømerking (som Svanemerket) er viktige hjelpemidler…”

 

Naturviterne

Naturviterne ønsker strategien for bærekraftig utvikling velkommen og imøteser konkretiseringer av satsingen i statsbudsjettet for 2008 og påfølgende år. Naturviterne peker på tapet av biologisk mangfold som en av de største utfordringene i strategien. De viser til at den eksterne gruppen som evaluerte Regjeringens politikk mener at virkemidlene for å stanse tapet av biologisk mangfold ikke er tilstrekkelige. De peker på at kunnskap om artene man skal forvalte må være kjernen i forvaltningen av biologisk mangfold og naturressurser. I forvaltningen blir ofte den økologiske kompetansen salderingspost og arbeidet med kartlegging og overvåking er i dag langt under pari, blant annet som følge av manglende kompetanse i forvaltingen på ulike nivåer. Naturviterne viser i denne sammenheng til at bare 10 prosent av kommunene har miljøvernleder og at statens kompetanse regionalt bygges ned. I tillegg har Norge heller ikke et koordinert program for kartlegging av arter og eventuelle skjøtselskrav. Uten dette på plass vil ikke målet om stans i tapet av biologisk mangfold innen 2010 nås. Naturviterne forventer en sterk satsing i statsbudsjettet for 2008. De merker seg Regjeringens støtte til G8+5-landenes utvikling av en ”Stern-rapport” for biologisk mangfold. Naturviterne mener et slikt regnskap for verdien av biologisk mangfold (blant annet ren luft, rent vann, energi, helse, næringsliv) og kostnaden ved tap av dem bør innføres også i Norge. På området klima og energi mener Naturviterne det er viktig å endre energibruken fra fossile til fornybare brensel. De mener staten bør innføre en grønnere beskatning og redusere avgiftene på biodrivstoff og biler som kan kjøre på dette. Å satse på miljøteknologi vil trolig lønne seg på lang sikt. Norge må derfor etter Naturviternes mening satse langt sterkere på jernbane og på høyhastighetsbane mellom de store byene. Naturviterne mener ellers at kommunene har en nøkkelrolle i forhold til utskifting av oljekjeler og utvikling av fjernvarme og tilknytningsplikt til dette. Når det gjelder indikatorsettet mener Naturviterne det er en stor svakhet ved dette at det ikke er en indikator for terrestrisk biologisk mangfold, og at et arbeid for å utvikle en slik indikator bør starte snarest. Naturviterne bidrar gjerne med utdypinger av disse spørsmålene i forbindelse med ferdigstillelsen av strategien til statsbudsjettet for 2008.

 

Nordland fylkeskommune

Nordland fylkeskommune (NF) ser meget positivt på at klimaendringer har fått et særskilt fokus i den nasjonale strategien, og vil integrere denne delen av strategien ved utarbeiding av en klimaplan for Nordland. NF peker på at det regionale nivåets rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling ikke er fokusert spesifikt på i utkastet til strategi. NF viser til Nordlands Regionale Agenda 21 - Miljøfylket Nordland og at utformingen av en slik agenda har bidratt til å sette arbeidet med bærekraftig utvikling høyt på dagsorden i fylket. NF viser i sin uttalelse til en bred portefølje av prosjekter for miljø og bærekraftig utvikling. NF ønsker å trekke fram den etiske dimensjonen ved arbeidet med bærekraftig utvikling. NF mener at for at regjeringen skal sikre aktiv medvirkning i arbeidet med bærekraftig utvikling er det viktig med informasjon og formidling av strategien. For NF er det viktig at strategien ikke bare blir et dokument for nasjonale myndigheter og at det utformes informasjonsmateriell som er tilpasset målgruppene. Ved å trekke det regionale nivå aktivt inn i arbeidet, kan regjeringen få drahjelp i dette arbeidet. NF opplyser at de langt på vei har valgt samme modell som regjeringen for sitt arbeid med bærekraftig utvikling. En økonomisk utvikling bygget på bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre framstår som et overordet strategisk mål i arbeidet med bærekraftig utvikling i regjeringens strategi. Dette er to av innsatsområdene i Nordlands RA21. RA21 setter også fram et sett indikatorer som skal si noe om retningen i utviklingen. Nordland peker på gode resultater av at de har satt av en egen ”Miljømillion”, som deles ut årlig til kommuner, frivillige organisasjoner og næringsliv som har gode prosjekt som kan bidra til bærekraftig utviking i Nordland. NF mener indikatoren for kulturminner har behov for utvikling fordi den kun er relatert til fredete bygninger, mens automatisk fredete kulturminner ikke er nevnt. NF peker på at størstedelen av Norges kulturminner ikke er fredet. NF minner om at Miljøverndepartementet i 2006 oppnevnte en arbeidsgruppe som har avlevert Rapport til Miljøverndepartementet. Handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområder og viser til at denne ikke er omtalt i dokumentet eller benyttet som grunnlag for indikatorer. Finansdepartementet bør derfor etter NFs mening vurdere om det bør lages en indikator i tillegg til den som omhandler fredete bygninger. NF foreslår at denne kan omhandle det årlige tapet av kulturminner som p.t. er på ca 1 % mens Riksantikvarens målsetting er 0.5 %.

 

Norges Automobil-Forbund

Norges Automobil-Forbund (NAF) gir sin tilslutning til Regjeringens valg av overordnede mål, prinsipper og analyser i utkastet til ny strategi. I forhold til bærekraftstrategien fra 2002 og handlingsplanen Nasjonal Agenda fra 2004 registrerer NAF en positiv utvikling med den nye strategien. NAF uttrykker spesiell tilfredshet med en sterkere vektlegging av bærekraftbegrepets økonomiske og sosiale dimensjon. NAF har satt begrepet bærekraftig mobilitet på dagsorden internt i organisasjonen så vel som eksternt. NAF vektlegger at samfunnsutviklingen påvirker transportbehovet og at transportmulighetene i stor grad påvirker samfunnsutviklingen. NAF mener Regjeringen gjennom en målstyrt politikk kan medvirke til en samfunnsutvikling som resulterer i et redusert transportbehov. NAF viser til den påbegynte endringsprosessen vedrørende bilavgiftssystemet og anmoder Regjeringen om å videreføre denne prosessen slik at bilavgiftene i større grad dreies fra kjøp og eie til bruk av bil. NAF peker på at Regjeringen i tillegg til å redusere transportbehov og gjøre kjøretøy mer miljøeffektive kan redusere klimagassutslipp fra samferdselssektoren gjennom å forsøke å endre forbrukernes valg av transportmidler. Dette krever at det utvikles et miljø-, tids- og kostnadseffektivt kollektivtilbud som tilfredsstiller befolkningens krav til frekvens, regularitet, komfort og pris. NAF mener Norge har kunnskap til aktivt å bidra til utvikling av en slik lavkarbonteknologi som beskrives i Stern-rapporten. NAF viser til at HyNor-prosjektet har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt, og forventer at Regjeringen i oppfølgingen av strategien for bærekraftig utvikling gir industri og forskning rammebetingelser som resulterer i en akselerert utvikling av norsk hydrogenteknologi for å redusere samferdselssektorens CO2-utslipp. NAF utrykker stor tilfredshet med det presenterte indikatorsettet som de mener gir et godt grunnlag for en prosessevaluering av strategiens effekter på samfunnsutviklingen.

 

Norges Fiskarlag

Norges Fiskarlag viser til at fiskerinæringen er avhengig av en bærekraftig utvikling og støtter regjeringens offensive klimapolitikk og målsettingen om å overoppfylle Kyoto-forpliktelsen med 10 pst. Fiskarlaget vil likevel påpeke at utslipp av klimagasser er et globalt problem og at Norge må prioritere arbeidet for å oppnå framskritt internasjonalt gjennom en ny klimaavtale med mange deltakerland og som innbefatter betydelige utslippsreduksjoner. Fiskarlaget støtter prinsippet om kostnadseffektivitet. Fiskarlaget ser positivt på den sterke norske innsatsen for å redusere utslipp av NOX men er sterkt kritisk til avgift som virkemiddel som forutsatt av Gøteborg-protokollen. Fiskarlaget mener avgift må forkastes som virkemiddel fordi det skader næringen og at Norges forpliktelser må søkes oppnådd gjennom et forpliktende samarbeid mellom myndighetene og næringen. Fiskarlaget mener det bør settes i gang et arbeid for å definere hvilke arter som hører hjemme i norsk natur og ikke.Fiskarlaget er opptatt av at det ikke må forekomme utslipp til sjø fra olje- og gassvirksomheten, da menneskeskapte fremmedstoffer er svært skadelige for naturmiljøet.

 

Norges Museumsforbund

Museumsforbundet ser positivt på at kulturminner blir trukket inn i strategidokumentet, men savner en begrunnelse for og understreking av betydningen av arbeidet med kulturminner. Museumsforbundet viser  her til kulturminnemeldinga, St. meld. 16 (2004-2005). Forbundet savner også en tydeligere omtale av konsekvensene av klimaendringer i strategien som fuktskader på fredete og verneverdige bygninger, hyppigere oversvømmelser av Bryggen i Bergen, fare for flomskader på Østlandet osv. Museumsforbundet har ellers flere ulike forslag til tekstendringer i omtalen av kulturminner i strategien og stiller gjerne opp og drøfter disse videre.

 

Norges Rederiforbund

Norges Rederiforbund (NRF) viser til et omfattende engasjement innen næringslivets samfunnsansvar. Norge har tatt initiativ til og er pådriver for en ny internasjonal konvensjon i FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å fremme en sikker og miljøvennlig opphugging av skip. NRF har tatt initiativ til et pilotprosjekt for oppgradering av et opphuggingsverft i Bangladesh. Prognoser for verdenshandelen tilsier at skipsfartens klimagassutslipp vil øke. NRF ser for seg tre mulige markedsbaserte løsninger: 1) Inkludere internasjonal skipsfart i et globalt system for kjøp og salg av utslippskvoter. 2)  Inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart i nasjonale utslipp og derigjennom underlegge disse nasjonale tiltak innen rammen av neste runde av Kyoto-avtalen. Utslippene må henføres til eksport- og importland etter visse fordelingsnøkler. Det vil gi incentiver til utslippsreduksjon ved at man vil etterspørre de mest energieffektive transporttjenestene og eventuelt også begrensninger på import. 3) Avgiftsbelegging av internasjonal skipsfart der inntekten går til FN-systemet for bruk til å støtte tiltak for reduksjon av globale klimagassutslipp. NRF arbeider nå med rammene for en analyse av alternativene, og ønsker her et faglig og økonomisk samarbeid med norske myndigheter. NRF foreslår nytt punkt til s 41: Norge skal videreføre sin pådriverrolle i IMO med sikte på å oppnå enighet om hvordan klimagassutslippene fra internasjonal skipsfart skal reguleres, herunder å utrede fordeler og ulemper ved ulike former for markedsbaserte løsninger.

 
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

NTNU gir innledningsvis Regjeringen ros for å ha tatt initiativ til en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. NTNU er positive til Finansdepartementets koordinerende ansvar og koblingen til nasjonalbudsjettet. NTNU støtter bruken av et avgrenset sett robuste indikatorer for bærekraftig utvikling, som kan gjøre det lettere å velge egnede virkemidler og tiltak samt evaluere effekten av disse. NTNU mener det at strategien er knyttet direkte til indikatorene bidrar til å gjøre den mer konkret. NTNU gir også sin tilslutning til valg av temaområder, samt prinsipper og virkemidler. NTNU ville likevel føyd utdanning til forskning og utvikling og mener kunnskap og kompetanse om bærekraftig utvikling vil bli stadig viktigere på alle nivåer og i alle sektorer i samfunnet. NTNU gir full tilslutning til regjeringens ambisiøse klimamål men påpeker at de må følges opp av konkrete, omfattende tiltak. NTNU mener avgiftsomlegginger og kvotehandel er positivt, men neppe tilstrekkelig. NTNU peker på at de betydelige CO2-utslippene fra petroleumssektoren bare kan reduseres dersom installasjonene forsynes med elektrisk kraft fra fornybare kilder eller fra gasskraft med CO2-håndtering. NTNU mener vi neppe kommer utenom en storstilt satsing på ny fornybar energiproduksjon og at spesielt storskala havbasert energiproduksjon (vind- og bølgekraft) framstår som det mest løfterike. NTNU påpeker at dette knapt er omtalt i strategien. NTNU påpeker videre at en innfasing av slik teknologi i stort omfang ikke vil kunne gjøres av enkeltaktører, markedet eller det nåværende avgifts- og støtteregimet – dette krever overordnete nasjonale grep. NTNU savner her en mer kraftfull strategi fra regjeringens side. NTNU støtter ellers helhjertet regjeringens satsing på CCS. NTNU påpeker imidlertid at skal Norge bli en ledende produsent og eksportør av miljøteknologi, krever det sannsynligvis tung statlig innsats i startfasen. Også på dette feltet hadde NTNU gjerne sett mer offensive og konkrete strategier fra statens side. NTNU understreker betydningen av å fortsette å styrke arbeidet med kartlegging av biologisk mangfold i Norge. NTNU opplyser at bare 19000 av 50000 arter i Norge er vurdert i forbindelse med arbeidet med rødliste og mener at det blant artene som ikke er vurdert kan finnes arter som vil være av stor betydning i framtiden. NTNU mener strategien på enkelte områder kunne vært enda mer handlingsorientert og nevner konkrete klimatiltak foreslått av lavutslippsutvalget som et eksempel. NTNU er helt enig i at arbeidet med bærekraftig utvikling krever bred medvirkning fra alle deler av samfunnet, og at universiteter og høgskoler vil spille en nøkkelrolle i forhold til den kunnskap og kompetanse som trengs.

 

Norsk Landbrukssamvirke (NL)

NL viser til at det er ulike scenarier for hva klimaendringer vil bety for verdens matproduksjon, og mener at det å opprettholde lokal matproduksjon er et godt miljøtiltak og en god forsikring. NL mener arenaen for å sikre alle lands rett til egen matproduksjon er først og fremst WTO-forhandlingene. NL mener at å opprettholde og styrke alliansen mellom G-10 landene og nettoimporterende U-land vil være viktig. NL mener det er viktig at de minst utviklede landene beholder sine handelspreferanser, men at en generell reduksjon av tollvernet vil sterkt redusere disse landenes muligheter for eksport. NL viser her til høringssvar til UD av 25. april. NL ønsker at det i enda større grad i strategien fokuseres på skogens potensial i klimasammenheng. NL tenker her på skogens netto binding av CO2; skogens mulighet som leverandør av fornybar og CO2-nøytral energi (CO2-binding ved eventuelle biokraftverk gir negativt bidrag) og den positive effekten ved å erstatte stål og betong med tre som byggemateriale. NL mener at et aktivt landbruk over hele landet bidrar til et levende kulturlandskap med stort artsmangfold. NL er tilfreds med at jordvern er fokusert så sterkt i utkastet. Basert på en føre-var tenking har landbruket valgt en restriktiv og avventende holdning til genmodifiserte organismer i matproduksjonen. NL mener det er godt samsvar mellom strategien for bærekraftig utvikling og landbrukets holdninger til temaet.

 

Norsk petroleumsinstitutt (NP)

NP mener det er nyttig med en samlet strategi for bærekraftig utvikling og støtter det prinsipielle grunnlaget, men mener at politikken først blir troverdig dersom virkemidler som ikke er styrings- og kostnadseffektive legges om. NP mener det bør drøftes hva som ligger i at Norge skal være et ”foregangsland” og om det får konsekvenser for hvilke tiltak vi bør gjennomføre. NP foreslår at prinsippet om at forurenseren skal betale erstattes med et prinsipp om kostnads- og styringseffektivitet. NP ser som et problem at Regjeringen ikke følger egne prinsipper. NP viser til at verken drivstoffavgiftene eller avgiftene på energi til stasjonære formål er kostnads- og styringseffektive. De viser i denne sammenheng til evalueringsgruppen som konkluderte med at CO2-avgiften burde være lik i alle sektorer. NP påpeker videre at særnorske høye avgifter, for eksempel på bunkers og fyringsolje, fører til utilsiktede virkninger som høyere NOx-utslipp ved at skip tanker i utlandet og at importert kullkraftprodusert elektrisitet øker sin andel ikke bare i forhold til olje men også i forhold til ny fornybar energi. NP mener derfor strategien bør erkjenne at Norge på mange områder er avhengig av at avgiftsnivåene harmoniseres internasjonalt. NP mener det bør legges mer vekt på en skogpolitikk som sikrer høyt opptak av CO2. NP savner en strategi for å inkludere alle CO2-utslipp i kvotesystemet. NP mener beslutningen om å pålegge innblanding av etanol i bensin i stedet for å gi avgiftsincentiv har en rekke uheldige virkninger, som at den miljøvennlige bensinen blir dyrere. NP ønsker at biodrivstoff vurderes i et globalt vugge-til-grav perspektiv der også fattigdomsaspektet trekkes inn. NP tror ikke Regjeringen vil nå målet om å redusere bruken av elektrisitet til oppvarming (6.4) og stimulere til økt bruk av alternative energikilder, av tre grunner: 1) Det er ikke ryddet opp i fordelene elektrisitet har i markedet, hvor områdene for fritak/lav sats er mye mer omfattende for el. enn for olje. 2) Det tas ikke hensyn til at bioenergi er mer tungvint i bruk enn strøm og krever betydelig større investeringer av huseier. Derfor vokser markedet seint. 3) Den forserte overgangen fra olje til elektrisitet gjør at vannbårne systemer skiftes ut, og reduserer potensialet for bioenergi. NP peker på at bioenergi til varmeformål ikke er med i lista over støtteordninger på s. 59, og at produsentene ble sittende med et lager med pelletsovner da støtten ble redusert. NP mener det er behov for at myndighetene i større grad lytter til involverte bransjer, er forutsigbare og åpne og inviterer til dialog om langsiktige mål og virkemidler.

       
Norsk romsenter

Norsk romsenter har et konkret forslag til tilføyelse i teksten om at Norge deltar i utviklingen av satellitter for klima- og miljøovervåkning gjennom European Space Agency.

 

Norske Reindriftsamers Landsforbund

NRL mener klimaendringer gir reineiere nye og vanskelige utfordringer. Hyppige skiftinger i været danner et islag over beitet. NRL mener utfordringen må møtes aktivt, men er redd kostnader ved økt CO2-avgift kan true næringens framtid. NRF hevder at nær 80 pst. av polarområdene kan være berørt av næringsvirksomhet i 2050, slik at naturgrunnlaget for reindriften går tapt og polområdenes rike og varierte dyreliv blir skadelidende. NRL mener derfor at bevaring av det biologiske mangfold i polare områder må ha høyeste prioritet. NRL mener staten må være svært restriktiv og hindre at uønskede arter som vil fortrenge de opprinnelige arktiske tilføres faunaen. NRL oppfordrer Regjeringen til å endre en landbrukspolitikk hvor reinbeiteområder som tidligere ble karakterisert som villmarkpregede blir tatt i bruk som utmarksbeite av sauenæringen uten beregning av hvor mye beite området tåler. For å unngå nedbeiting av utmarksområdene mener NRL at det bør bli sterkere kontroll over antall beitedyr, og unngås at utmarksbeiter tas i bruk som kulturbeitelanskap for husdyr. NRL påpeker at det i strategiutkastet står blant annet "Det er problem med overbeite..", mens dette bare forkommer på 2-5 prosent av det totale reinbeitelandet. NRF påpeker at langt større arealer blir benyttet mindre enn før og derfor gror over og mister sin opprinnelige form. NRF mener at fordi reinen har vært med å forme landskapet i området fra uminnelige tider og er en viktig del av det biologiske mangfoldet, må Regjeringen bidra til å sikre reindriftens kulturlandskap (ofte kalt villmarkspregede områder) på linje med landbrukets kulturlandskap.

 
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

NHO er opptatt av at arbeidet med bærekraftig utvikling må ha et internasjonalt perspektiv og ikke gi særnorske løsninger som reduserer bedrifters konkurranseevne uten miljøeffekt globalt. NHO ser ingen motsetning mellom lønnsomme bedrifter og bærekraftig utvikling, men ser det som viktig at næringslivet får være med å utforme kostnadseffektive virkemidler. NHO mener et NOx-fond vil være den mest effektive måten å få redusert Norges NOx-utslipp på, og viser til gode erfaringer med avtaler mellom næringsliv og myndigheter. NHO mener strategien bør fokusere mer på forskning og innovasjon og kommersialisering av bærekraftige løsninger. NHO mener myndighetene bør støtte næringslivets arbeid med miljødeklarasjoner og miljøledelse gjennom å etterspørre deklarasjoner og gi miljøsertifiserte varer og bedrifter fortrinn ved offentlige innkjøp innen de rammer regelverket setter. Slik er det etter NHOs mening ikke i dag. NHO mener Norge bør arbeide i WTO for bedre markedstilgang for fattige land og gi alle lavinntektsland samme vilkår som minst utviklede land (MUL). Samtidig mener NHO at indikatoren om import fra afrikanske land og MUL i Afrika bør utvides til å omfatte MUL-land fra andre verdensdeler. NHO understreker betydningen av handelsrettet utviklingssamarbeid, og støtte til bedre rammebetingelser for næringsutvikling, fordi markedsadgang alene ikke er nok for fattige land. NHO mener det bør være en indikator som måler hvor stor del av offisiell norsk bistand som går til næringsutvikling i Sør.

 

Oslo kommune

Oslo kommune ser positivt på at staten legger frem ny strategi for bærekraftig utvikling og viser til at den selv vedtok en bærekraftstrategi i 2003 og har vedtatt å redusere sine klimagassutslipp med 50 prosent innen 2030. Oslo kommune har ingen vesentlige innvendinger mot utkastet til strategi, men ber om at tre momenter blir tillagt større vekt i den endelige strategien: 1) - Det at 3 av 4 nordmenn som resultat av urbanisering bor i byer, har positive og negative konsekvenser for en bærekraftig utvikling. Oslo kommune mener dette burde vært bedre belyst, med føringer for en politikk som utnytter fordelene og reduserer ulempene. 2) - Kommunenes rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling bør klargjøres og styrkes. Staten bør samordne sin politikk bedre i forhold til særlig de større byene. Dette gjelder også for programmet ”Livskraftige kommuner” som savner tverrdepartemental forankring og er underfinansiert. 3) Oslo kommune viser til at staten har en stor del av sin virksomhet i hovedstaden og at måten denne drives på påvirker både miljø og bysamfunn i betydelig grad. Staten bør være et godt eksempel og ”feie for egen dør” for eksempel ved å miljøsertifisere egne virksomheter slik man oppfordrer andre til å gjøre. Oslo kommune mener også staten bør følge Oslos eksempel og gå over til bruk av lavutslippsbiler i egne virksomheter.

 

ProSus

ProSus ser strategiutkastet som viktig i å synliggjøre norsk politikk for bærekraftig utvikling, men mener det kan forsterkes på viktige punkter. ProSus mener manglende helhetlig politisk styring og politisk-administrativ oppfølging gir manglende resultater. ProSus etterlyser innovative sosioøkonomiske og institusjonelle endringer, som vil kunne fremme frakobling av økonomiske drivkrefter fra negative miljømessige og sosiale effekter. I omtalen av den nordiske modellen etterlyser ProSus omtale av innovasjonsevne, hvor nordiske land scorer høyt, samt fortsatt høye ambisjoner og aktiv styring på miljøområdet. ProSus mener strategien bør tydeliggjøre hvordan forholdet mellom konkurrerende målsettinger prioriteres og koordineres. Man mener også målene bør koples til ansvarlige organer for oppfølging. ProSus ønsker vurdert hvorvidt oppfølging gjennom et statssekretærutvalg er tilstrekkelig for en bærekraftig utvikling. Man mener det kan være en fordel at Finansdepartementet (FIN) har et hovedansvar for oppfølging, men at dette ansvaret har vært håndtert på en passiv og lite effektiv måte. ProSus mener det er en hovedutfordring med FINs rolle at FIN legger størst vekt på kostnadseffektive tiltak og i mindre grad på tiltak som kan fremme en effektiv styring. ProSus mener det bør igangsettes sektorvise prosesser der fagdepartementene får ansvar for å formulere et begrenset antall målbare målsettinger. ProSus mener indikatorene er for statiske og tematisk ”smale”. ProSus påpeker at i mange land kombinerer indikatorene beskrivelse av status og endringstiltak. ProSus mener for eksempel at indikator 9 ”Samlet energibruk pr enhet BNP” ikke er koblet til Regjeringens hovedmål eller til tiltak for å fremme fornybar energi. ProSus mener bedrifters plikt til miljørapportering etter regnskapsloven, som FIN har ansvaret for, burde vært omtalt i strategiutkastet. ProSus mener videre at strategien burde utgjøre en overordnet ramme for målkonflikter for eksempel mellom vindkraft og biomangfold med prosedyrer og organer for mer effektiv prioritering. ProSus savner en sterkere kobling til innovasjonspolitikken. ProSus peker på at Finland og Sverige har etablert egne råd for bærekraftig utvikling hvor sentrale samfunnsaktører møtes jevnlig under ledelse av statsministeren – noe som kan sikre et sterkere politisk mandat, større medvirkning og dialog og en mer dynamisk oppfølging og videreutvikling av strategien. ProSus savner en sterkere referanse til LA21-arbeidet i Norge. ProSus henstiller om at det formuleres en klarere og mer politisk forpliktende strategi – med klarere koplinger mot sektorstrategier og handlingsplaner.

 

Norges Røde Kors

Norges Røde Kors har i ulike sammenhenger understreket behovet om å nå målsettingen om 1 prosent av BNI til utviklingsformål slik Regjeringen forplikter seg til i Soria Moria-erklæringen. Røde Kors oppfordrer Regjeringen til å innfri 1 prosentmålet i 2008. Røde Kors ønsker også at det utvikles en kvalitativ indikator for norsk bistand. Røde Kors viser til at de som humanitær organisasjon daglig møter utfordringer knyttet til klimaendringer. På klimaområdet oppfordrer Røde Kors Regjeringen til å vektlegge kapasitetsbyggende tiltak lokalt og risikoreduserende tiltak i strategien. Røde Kors viser til at mangel på helsetjenester hindrer økonomisk utvikling. Røde Kors er derfor bekymret over manglende fokus på Norges bidrag til å avhjelpe globale utfordringer innen helse, og overrasket over at problemet med hiv og aids ikke nevnes. Røde Kors savner omtale av initiativet hvor fem norske departementer i løpet av høsten vil legge fram forslag til politikk på den globale helsepersonellkrisen. Røde Kors mener arbeidet for å styrke kvinners stilling er viktig for å nå Tusenårsmålene. Røde Kors oppfordrer Regjeringen til å vektlegge de frivillige organisasjonenes rolle ved å legge til et nytt delmål i 6.6: Regjeringen vil legge til rette for frivillige organisasjoners bidrag til utviklingen av bærekraftige lokalsamfunn. 

 

Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA)

SABIMA mener utkastet legger for stor vekt på klima og at tap av biomangfold og forringelse av økosystemer vil bli minst like krevende for menneskeheten. SABIMA mener vi må skape et samfunn med mindre behov for transport, mindre "behov" for stadig å bygge nye og større boliger og vesentlig mindre behov for energi. SABIMA ber om at disse forholdene blir bedre avspeilt i både dokument og målsettinger, og mener at ikke minst kapittel 4.1 har en skjev fremstilling. Selv om klimaendringene vil få betydning i framtida, er det arealbruken som er den absolutt største trusselen mot biomangfold i Norge. SABIMA savner at det allerede under "delmål og viktige handlinger" står et punkt om forvaltningen utenfor verneområdene fordi det er denne som forårsaker mesteparten av biomangfoldtapet. SABIMA foreslår følgende fjerde kulepunkt: Regjeringen vil bedre arealforvaltningen og hindre tap av viktige leveområder. SABIMA mener behovet for en ny og virkningsfull Naturmangfoldlov ikke kan understrekes nok. Skal loven bidra til stans av biomangfold, må imidlertid ikke kommunene gis for store dispensasjonsmuligheter. SABIMA mener de fleste kommuner i dag mangler vilje og kompetanse til å foreta de nødvendige faglige vurderingene. SABIMA mener at skal Norge ta igjen etterslepet på vern av skog må vi minimum opp på svensk nivå. SABIMA mener at i vern av arter må fokuset rettes mot leveområdene så vel som mot arten. SABIMA peker på at det per dags dato bare er utarbeidet en håndfull verneplaner, og iverksatt enda færre og hevder at om vi skal unngå en snarlig utdøelse av de mest truede artene må dette arbeidet intensiveres kraftig. SABIMA mener man i utkastet har gått i den fella å lage en kobling mellom å ta vare på jordbruksarealer og å ta vare på biomangfold. SABIMA mener man må koble disse to legitime hensynene helt fra hverandre, for å unngå sammenblanding og misforståelser. SABIMA reiser alvorlige innvendinger mot indikator 5 (bestandsutvikling for hekkende fugler) og ber om at denne tas ut av strategien. SABIMA er glade for at innsatsen mot fremmede arter løftes høyt opp, samtidig som de savner dette området under virkemidler/tiltak i begynnelsen av 6.3.1. SABIMA knytter også kommentarer til indikator 6 i forhold til at reklassifisering i forbindelse med kraftutbygging kan føre til at andelen av vannforekomster med "god status" faktisk øker. SABIMA mener det er direkte galt når det står at "det biologiske mangfoldet bestemmer hvilken tilstandsstatus vannforekomsten får", og at man i beste fall kan skrive at biomangfoldet "er med på å bestemme", men at mye tyder på at biomangfold vil få en underordnet rolle sammenlignet med fysiske og kjemiske parametere. Etter SABIMAs mening er det urimelig om Regjeringen forventer at kommunene, uten strengere rammer, tettere oppfølging og mer kompetanse, skal ta et stort ansvar for nasjonens biomangfold. SABIMA savner at kapittel 7.2 tar opp dilemmaer knyttet til kommunenes rolle og kompetanse, og savner at Regjeringen lanserer virkemidler som vil bøte på problemene. SABIMA mener Fylkesmannens rolle som støtte, tilsyn og innsigelsesinstrument er et nødvendig satsningsområde for Regjeringen og at dette må tydeliggjøres i strategien. SABIMA mener Regjeringen må bevilge vesentlig større ressurser til den kommunale kartleggingen, og stille kompetansekrav til kommunenes naturforvaltere.

 

Statistisk sentralbyrå

SSB oppdaterer det nasjonale indikatorsettet, sammenstiller og analyserer verdiene, peker på utviklingstrekk og gir råd om valg av indikatorer. SSB mener settets nasjonalt orienterte indikatorer viser om vi bidrar til å løse globale utfordringer. SSB mener det offisielle indikatorsettet ikke dekker alle relevante problemstillinger og mål for en bærekraftig utvikling, og at videre utvikling kan bli nødvendig. Spesielt viktig mener SSB det er å arbeide videre med miljøkonsekvenser av utviklingen i produksjon og forbruk. Indikatorsettet fokuserer på Norges utslipp i forhold til forpliktelsene etter Kyotoprotokollen. SSB mener det bør vurderes om denne indikatoren må fornyes og eventuelt hvordan den skal suppleres i forhold til nye nasjonale mål og en mer langsiktig internasjonal klimapolitikk. SSB viser til at også økonomisk og sosial utvikling er viet bred omtale i strategien og illustrert med flere statistikker og indikatorer. SSB påpeker at bare to av disse indikatorene er gjenspeilet i det offisielle norske indikatorsettet (forventet levealder ved fødsel og ledighetsrate). SSB mener det kan være behov for tiltak for å måle bidraget fra "menneskelig kapital og miljøkapital" mer direkte enn i dag. SSB mener videre det bør vurderes om løpende beregninger kan fylle samme formål som indikatoren "petroleumskorrigert sparing"; som bidrag til å måle hvorvidt konsumet er bærekraftig. SSB viser til at indikatorsettet ble lansert i 2005, og siden har vært oppdatert og justert noe. SSB vil gjerne bidra aktivt i en videreutvikling av indikatorsettet, i lys av erfaringene som er høstet. Avslutningsvis peker SSB på at de utarbeider statistikk på bred front med relevans i forhold til bærekraftig utvikling og at problemstillingen krever et omfattende statistikktilfang. SSB har i sin egen strategi framhevet at statistikken skal speile samfunnet og samfunnets behov, og ser det som en viktig oppgave å utvikle statistikk som kan belyse sider ved bærekraftig utvikling.

 

Statoil

Statoil viser til tidligere anbefalinger om indikatorene som ikke har blitt tatt hensyn til. Statoil anbefaler et videre klimamål lydende: "Norsk bidrag til reduksjon av utslipp av klimagasser". Dette vil omfatte reduksjon i Norge samt CDM og Joint Implementation. Statoil mener at strategien legger fram klare tiltak for å redusere utslipp av klimagasser i Norge, inklusive det viktige arbeidet rundt CCS hvor Statoil er høyt engasjert, men at det er lite fokus - i forhold til andre Europeiske land - på investeringer i miljøvennlig og fornybar energi, selv om strategien setter som mål at Norge skal bli ledende i utvikling av slik energi. Statoil stiller fortsatt spørsmål til valget av bistandsindikator, ettersom det ikke er klart hva endringer i en slik indikator vil bety for en mer bærekraftig verden. Det samme gjelder indikatoren om norsk import fra MUL og Afrika, hvor i stedet fokus på det norske handelsregimet vis-à-vis u-land (inklusive betingelser og importavgifter på matvarer o.l.) vil være mer hensiktsmessig. Statoil mener det bør inkluderes en indikator for nasjonal fordeling av inntekt og eventuelt ressurser ettersom dette vil påvirke fremtidige vekst- og utviklingsmønstre. Statoil mener strategiens fokus på samfunnsansvar i alle norske bedrifter - både private og offentlige - bør oppfordres, og at  internasjonale standarder for rapportering om dette arbeidet, som for eksempel Global Compact og Global Reporting Initiative, bør anbefales for alle. Statoil ser lite samsvar mellom et globalt fokus i de fem første kapitlene i utkastet og et nasjonalt norsk fokus i indikatorene.

 

Stavanger kommune

Stavanger mener det etiske perspektivet bør inn i omtalen av offentlige innkjøp, og flere andre steder i strategien. Kommunen viser til målsettingen om Norge som et foregangsland og synes med bakgrunn i denne at strategien bør konkretiseres og spisses noe: 1) Regjeringen bør komme med et tidspunkt for når bevilgningene til utviklingssamarbeid skal nå 1 pst. av BNI – f.eks. ”innen utgangen av 2008”. 2) Formuleringen om at ”Dersom en kritisk masse av land innfører en flyavgift, vil Regjeringen vurdere å foreslå en solidaritetsavgift på flytrafikk” er ullen og dette bør foreslås uansett. 3) Ang. skatt på valutatransaksjoner –”Dersom andre land vil delta vil Regjeringen også vurdere deltakelse”. Her har Stavanger samme kommentar som ovenfor. 4) Stavanger kommune mener ut fra ”føre var”-prinsippet at det heller bør foreslås et totalforbud for utsetting av genmodifiserte organismer i norsk natur enn å ”Videreføre streng praksis”. Videre mener Stavanger kommune at Regjeringens forslag til belønningsmidler er for lavt til å håndtere transportutfordringene i storbyene. Stavanger mener at kommunene må få ansvar, ressurser og virkemidler til å bidra til nedgang i klimagassutslipp. Kommunen mener at den foreslåtte støtten til tiltak innen fornybar energi er for lav dersom man ønsker at prosjekter skal la seg gjennomføre og henviser til tilskuddsordningene i EU. Kommunen mener utkastet er tynt på landbruk og at man bør få med mer om satsningen på økologisk landbruk. På helse- og miljøfarlige kjemikalier mener kommunen strategiene og Statens ansvar bør komme tydeligere fram –eksempelvis angående opprenskning i havnebassengene. Om indikator 5, Bestandsutvikling for hekkende fugl (s.52) mener kommunen at den markante nedgangen de siste par årene gjør at man heller bør rope varsku enn å peke på vekst over tid. Stavanger kommune mener det er viktig at indikatorene kontinuerlig evalueres og utvikles. Stavanger har også noen spesifikke kommentarer til begreper og uttrykk i strategien.

 

Storebrand ASA  

Storebrand støtter evalueringsgruppen, SUM og ForUM sitt forslag om en supplerende indikator til indikator 2, Import fra afrikanske land og MUL i Afrika som måler/sier noe om pensjonsfondets forvaltnings bidrag til en bærekraftig utvikling. Storebrand mener forvaltningen av Statens pensjonsfond Utland er et viktig virkemiddel for Norge. Storebrand mener det kan vurderes om retningslinjene for fondets investeringer skal knyttes tettere opp mot noen av indikatorene som omtales i utkast til strategi. Storebrand mener fondet kan utelukke noen typer investeringer (negative screening), aktivt investere i bedrifter som utmerker seg positivt innenfor samfunnsansvar (positiv screening/’best in class’), og bruke eierskapet aktivt til å påvirke. Storebrand mener dette vil innebære en videreføring og utvidelse av den strategien for samfunnsansvarlige investeringer som i dag legges til grunn. I tillegg ville disse kravene knyttes tettere opp til (og støtte) Norges strategi for bærekraftig utvikling. Storebrand har i over 12 arbeidet med samfunnsansvarlige investeringer, og også med målinger av effekter (både finansielle, sosiale og miljømessige). Storebrands anbefaling er å arbeide videre med dette forslaget for å finne en fornuftig måte å måle det på.

 
Teknisk- naturvitenskapelig forening (Tekna)

Tekna mener Norge må vedta klare sektorvise mål for utslippskutt i Norge. Tekna mener Norge ikke må kjøpe seg fri fra nasjonale mål for utslippskutt ved kvotekjøp i andre land og at  Norge skal ned eller under de utslippsnivåene per person som er bærekraftig for verdens befolkning som helhet. Tekna mener Norge ikke vil være et foregangsland hvis ikke vi selv gjør det vi kan i vårt eget land. Tekna viser også til at dersom vi ikke satser på miljøteknologi som vi prøver ut hjemme, mister vi en mulighet for å gjøre dette til en eksportvare. Det er ikke gitt at land som Kina/India vil kjøpe norsk teknologi dersom den ikke er utprøvd hjemme og har vist seg å være verdensledende. Tekna understreker betydningen av langsiktig offentlig FoU på klima. Ofte er det slik at det ikke er kommersielt interessant for private firmaer å utvikle teknologien. Samarbeidet om å få til CO2-håndtering er etter Teknas mening et godt eksempel på partnerskap mellom myndighetene og selskapene, der staten tar kostnadene og selskapene er positive og stiller sin kompetanse til disposisjon for teknologiutvikling. Tekna støtter at Norge skal bli et foregangsland i arbeidet for miljø og bærekraftig utvikling, men mener at for at "foregangsland" skal bli noe mer enn ord, kreves det sammenligninger med hva som gjøres i andre land slik at vi virkelig vet at vi ligger foran andre land. Tekna foreslår derfor nasjonale og internasjonale "best practise" undersøkelser som formidles nasjonalt via en norskspråklig hjemmeside og gjerne også internasjonalt. Tekna foreslår en rekke informasjonstiltak, priser, støtte til frivillige organisasjoner etc. innenfor bærekraftig utvikling, sammen med mer informasjon om internasjonale konvensjoner og protokoller. Tekna viser til at utkastet sier at bærekraft er basert på solidaritet og framhever den nordiske modellen med dens menneske- og samfunnssyn. Tekna ser tegn som tyder på svekkelse av verdier som har ligget til grunn for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Det norske samfunnet har i dag mennesker med mange forskjellige kulturelle bakgrunner. Tekna mener at selv om verdier som solidaritet kan stå sterkt innad i disse kulturene, er de ikke like sterke overfor andre grupper eller det norske samfunn som helhet og at det også i den norsk ættede befolkning er tegn på svekkelse av en del av disse verdier og holdninger. På denne bakgrunn forslår man at Norge bør styrke sin ”relasjonskapital” gjennom tiltak som styrker forholdene mellom mennesker, holdingene til andre mennesker og verdier som solidaritet, medmenneskeliglighet og likeverd, som er viktige også for en bærekraftig utvikling. Det kan være behov for å utvikle en indikator for Norges interne relasjonskapital. Tekna mener ellers at indikatorsettet burde vært mer finmasket og inkludere en indikator på graden av redusering av jordkvalitet i Norge.

 

Unio

Unio er enig i at fagbevegelsen har en viktig rolle i arbeidet med BU. Unio vil gjøre klimapolitiske spørsmål til en del av den sosiale dialogen og trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Unio viser til at det ytre miljø ikke omfattes av arbeidsmiljøloven og kravene som stilles til HMS-arbeid, og mener man bør ha som ambisjon å revidere lov- og avtaleverk i lys av dette. Unio mener disse forslagene bør inn i strategien under kapittel 5.6, ”Den nordiske samfunnsmodellen”. Unio foreslår at departementet og Regjeringen følger opp dette forslaget. Unio kan ikke se at det er sammenheng mellom omtalen av ”styrking av grunnforskningen” og ”styrking av rekruttering til forskning” på s. 70-71 og regjeringens bevilgninger til forskning i budsjettene for 2006 og 2007. Unio peker på at omtalen av fagbevegelsen bare omfatter LO, og viser til at både Unio, YS og Akademikerne driver samme type kursing i HMS og arbeider mot utestengelse fra arbeidslivet. Unio mener det er en svakhet ved utkastet at det ikke gis en utfyllende oversikt og omtale av den forskning som pågår på områdene som omhandles, og mener avsnittet om ”Forskning og utvikling” i kap. 3.2 ikke er utfyllende og blottet for konkrete, nye initiativ. Unio mener det er lite om forskningsinitiativ under kapitlene ”Nærmere om Regjeringens politikk”. Unio finner det påfallende at strategiutkastet er fritt for forslag til forskning på ny, fornybar energi. Unio viser til at slik forskning i Norge utgjør 7 kr. pr nordmann, mens det tilsvarer 20 kr. pr svenske og danske. Unio mener den norske satsingen på området ikke står i forhold til våre naboland og Regjeringens ambisjoner. Unio slutter seg til kapittel 7.6, Utdanning for bærekraftig utvikling. Unio mener CICERO burde nevnes som det andre senteret opprettet etter Brundtlandrapportens anbefalinger. Unio aksepterer ikke argumentasjonen under kapittel 6.2, Klima om at det norske målet om 30 pst. reduksjon av Norges utslipp er ”betydelig mer ambisiøst” enn EUs annonserte mål fordi Norge i Kyoto fikk en forpliktelse på pluss 1 og EU minus 8 pst. Unio peker på at EU omfatter 27 medlemsland og også har vedtatt mål om 20 pst. reduksjon av energiforbruk og 20 pst. andel fornybar energi innen 2020.

 

Universitetet i Bergen (UiB)

UiB mener at vi står overfor en global utfordring der energi og klima ikke kan skilles ad, og der en rikt utrustet nasjon som Norge må se lenger enn bare sitt eget beste. UiB mener få land har samme muligheter som Norge til å bidra så det monner i å utvikle ny teknologi som kan gi verden energi til lavest mulig kostnad og høyest mulig sikkerhet. UiB sikter da til både utvikling av energikilder og energibærere, og ny teknologi til håndtering av CO2. UiB mener at mangelen på teknologi som for eksempel kan håndtere CO2 på en kostnadseffektiv måte er et godt eksempel på at universitetene har hatt for dårlige kår slik at vi står overfor et etterslep og et gap som skulle ha vært fylt. UiB mener at hvis Norge virkelig skal være føre-var, så er det primære behovet en storstilt opptrapping av FoU – da snakker vi om bærekraftig utvikling.

 

Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo (UiO) ser det som meget positivt at det nå foreligger en ambisiøs og bredt anlagt strategi, og fremhever det positive ved at denne er meget presis mht problembeskrivelser og at fattigdomsperspektivet er sterkere inne enn tidligere. UiO mener imidlertid utkastet er for vagt med tanke på nasjonale forpliktelser for å nå målene. UiO mener også utkastet kunne vært klarere på Norges forutsetninger og ambisjoner som foregangsland og pådriver. UiO mener det er vanskelig å se hva som egentlig er nytt og som gir målet om bærekraftig utvikling et nytt og reelt politisk løft. UiO mener en viktig svakhet ved strategien er at den – i likhet med tidligere regjeringers strategier og handlingsplaner – i liten grad problematiserer selve målet om fortsatt høy økonomisk vekst og forbruksvekst i Norge. UiO viser til at utvinningstempo på norsk sokkel og statlige oljeselskapers bidrag til økt utvinningstakt internasjonalt knapt omtales. UiO ser det som meget prisverdig at Norge skal bli karbonnøytralt men mener det ikke fremgår klart hvordan målet skal nås. UiO mener forskning er svakt omtalt og etterlyser en klarere beskrivelse av dette for å sikre at målene i strategien blir oppfylt. Senter for utvikling og miljø (SUM) slutter seg til kommentarene over. SUM bifaller at flere forslag fra peer-reviewen er tatt inn i dokumentet. SUM mener det er bra at man legger vekt på rollen Statens pensjonsfond – Utland kan spille og på mer aktiv bruk av eierrettigheter. SUM mener det er en svakhet ved strategien at den ikke tar opp subsidier til norsk landbruk, som er sterkt kritisert i uavhengige evalueringer av norsk internasjonal politikk. SUM mener fattigdomsindikatorene er lite egnet. Når det gjelder Norges internasjonale rolle, mener SUM at Norge på noen områder har spilt en ledende rolle (bla. gjeldslette) og at det derfor er synd at strategien er så svak i formuleringene når det gjelder flyavgift og andre internasjonale tiltak (valutaavgift, skatteparadiser og kapitalflukt). SUM påpeker at strategien har mye fokus på teknologi og økonomi men lite på å endre holdninger. Det juridiske fakultet mener at lovgivning og rettslige problemer og perspektiver er viet lite oppmerksomhet. Fakultetet mener man bør analysere hvordan det store antallet sektorlover som regulerer produksjon, forbruk, miljø- og ressursforvaltning virker i lys av målet om bærekraftig utvikling. Fakultetet mener energiloven fra 1990 er et godt eksempel og viser til at den ble vedtatt på en tid hvor vindkraft var et lite aktuelt tema i Norge og at den ikke sier noe om hvordan hensynet til miljø og bærekraftig utvikling skal vektlegges i saksbehandlingen. Fakultetet mener effekten av den nye naturmangfoldsloven blir begrenset hvis det ikke samtidig gjøres andre rettslige grep i forhold til andre lover. Fakultetet mener Plan- og bygningsloven bør styrkes vesentlig som en lov for samordnet areal- og ressursforvaltning. Fakultetet mener omtalen av dette temaet under lokalforvaltningens rolle er altfor svak når det der bare sies ”Regjeringen er opptatt av å vurdere” hvordan kommunene kan bruke loven i større grad. Fakultetet viser her til Riksrevisjonens kritiske rapport om nedbygging av arealer og kommunenes praksis. Biologisk institutt mener kjemikalier er for dårlig dekket med tanke på at det er et av 7 temaområder. Instituttet mener strategien bør nevne at kjemikalier i motsetning til mange andre områder i stor grad må reguleres direkte. Instituttet mener at helse- og miljøfarlige stoffer er et større problem i fattige enn i rike land og foreslår et nytt delmål om at Norge skal være pådriver for å sikre at befolkning og miljø i fattige land ikke eksponeres. Biologisk institutt mener det er en reell risiko for at kjemikalier kan påvirke biodiversitet i Norge, og at dette bør nevnes i strategien. Det vises til f.eks. en uforklarlig nedgang i sjøfuglbestander. Instituttet mener også strategien bør nevne at det er store områder langs norskekysten der marine ressurser ikke kan utnyttes optimalt på grunn av miljøgiftinnholdet. Instituttet ønsker også et delmål om at utslipp fra offshore aktiviteter ikke skal medføre helse- eller miljøfare. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi mener den viktigste svakheten ved strategien er at den ikke tar opp tilpasning til klimaendringer. Ellers mener instituttet det er avgjørende at Norge går foran og viser vilje til å redusere utslipp hjemme. Instituttet mener det bør gå fram at det bare er et fåtall rikere u-land som står for utslippsveksten og at de fleste u-land har meget lave utslipp. De viser til at forskjellen mellom OECD-land og u-land i utslipp per innbygger stadig øker. Det medisinske fakultet påpeker at Norge mangler en klar fattigdomsbekjempelsesplan, slik nesten alle andre land har. De mener ellers at strategien kunne fulgt opp omtalen av tusenårsmålene med hvordan Norge vil handle mht. barnedødelighet, mødrehelse, de store infeksjonssykdommene m.v. og at Norge her har mye å vise til. Fakultetet savner mer fokus på demografi og reproduktiv helse, brain-drain, (herunder helseturisme), og på at pest- og infeksjonssykdommer i en tett befolket verden må med i planlegginga av bærekraftighet. ProSus (se egen omtale).  

 

Universitetsmuseet i Tromsø (TMU)

TMU opplyser i forhold til arbeidet med vern av biologisk mangfold at de har utviklet web-baserte verktøy for å øke kunnskap om artsutbredelse både av arter på rødlista og svartlista (nye uønskede arter). TMU mener også at deres prosjekt på kartlegging av sjøfugl bør utvides til å omfatte hele norskekysten og er relevant i forbindelse med arbeidet med bærekraftig utvikling. TMU foreslår at vekten på målrettet forskning på kulturminner styrkes i strategien og i nasjonalbudsjettet. TMU mener en kunnskapsbasert utvikling av marine ressurser også må omfatte samfunnsfaglig kunnskap, og nevner hvordan forskjeller i syn på velstand, skala og produksjon har ført til konflikter mellom for eksempel inuitter og industrifiske, mellom russere og nordmenn, nordmenn og samer, garnfiskere og snurrevadfiskere, finnmarkinger og møringer osv. TMU ønsker å fremme kunnskap, dialog og debatt om slike spørsmål. TMU mener den sjøsamiske kulturen jevnt over kommer for lite fram og at den bør tydeligere fram i forbindelse med en kunnskapsbasert forvaltning. TMU mener kunnskap og kunnskapsspredning og verdiarbeid er vesentlig for en bærekraftig utvikling. TMU mener universitetsmuseene er en ressurs som kan bidra i regjeringens arbeid med å implementere bærekraftstrategien gjennom utstillinger, foredrag, popularisering og utforming av læremidler, samt som arena og produsent når det skal skapes debatt om miljø og bærekraft framover. TMU opplyser til slutt om en rekke prosjekter og utstillinger med relevans for bærekraftig utvikling, deriblant ”Is som smelter – et hett tema” i regi av FNs miljøprogram, UNEP.

 

Det Norske Veritas

Det Norske Veritas (DNV) støtter regjeringens ønske om å ytterligere styrke arbeidet for bærekraftig utvikling. DNV fremhever behovet for en helhetlig tilnærming til bærekraftig utvikling. DNV understreker nødvendigheten av samarbeid på tvers av industrielle sektorer samt tverrfaglig forskning og utvikling. Videre vektlegger DNV betydningen av risikoanalyser, livsløpsvurderinger og konsekvensanalyser i forbindelse med innføring av tiltak og teknologi. DNV mener Norge har, eller er i ferd med å utvikle, en unik plattform på områder som er nødvendige for en bærekraftig utvikling. Dette gjelder både tjenester, produkter og erfaringer opparbeidet etter tiår med strenge miljø- og utslippskrav og samfunnsforsvarlig forvaltning av fellesressurser. DNV ønsker derfor at det pekes noe sterkere på de markedsmessige mulighetene for norske bedrifter som ligger i en offensiv bærekraftpolitikk. DNV etterlyser et betydelig løft i norsk forskning. Når det gjelder maritim virksomhet peker DNV på at skipsfarten står foran en betydelig økning av CO2-utslippene de neste tiårene blant annet på grunn av økt motoreffekt. DNV mener derfor Norge som stor sjøfartsnasjon i tillegg til arbeidet i IMO bør søke tiltak for rask og effektiv reduksjon av forbruket gjennom frivillige samarbeid der aktørene kan komme frem til avtaler og prosjekter som demonstrerer for instanser som EU og IMO at det er mulig med nye metoder og modeller som fungerer på en miljø- og kostnadseffektiv måte. På området internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom vektlegger DNV sterkt betydningen av institusjonsbygging og mener ”Olje for utvikling” bør suppleres med et ”Energi for utvikling” som kunne omfatte tiltak for karbonfangst og –lagring (CCS). DNV ser positivt på at deres tidligere kommentar om korrupsjonsbekjempelse er tatt til følge, men mener også dette kunne vært styrket ytterligere i strategien. Når det gjelder karbonfangst og –lagring understreker DNV at Norge kan spille en internasjonal rolle også i form av kompetanseoverføring og tjenesteyting – ikke bare teknologiutvikling – og at dette bør vektlegges sterkere. Kompetanse og forskning er etter DNVs mening forutsetninger for teknologiutvikling. Norge har også unike lagringsmuligheter for CO2  og kan spille en viktig internasjonal rolle ved å legge til rette for infrastruktur for anvendelse av disse lagrene. DNV mener omtalen av biodrivstoff i strategien er for entydig positiv. DNV mener videre at det er avgjørende med kontroll med fleksible klimamekanismer som CDM og JI for å sikre troverdigheten av disse systemene.

 

Vestlandsforsking

Vestlandsforsking (VF) viser til St. meld 58 (1996-97) som slår fast at bærekraftig utvikling omfatter tre dimensjoner: 1) en økologisk dimensjon, 2) generasjonsrettferdighet og 3) global rettferdighet. Vestlandsforsking påpeker at spørsmålet om en rettferdig fordeling av goder i dag og innen Norge ikke er med og at dette er spørsmål som  hører inn under nasjonal velferdspolitikk. Dette er etter VFs mening viktig fordi de siste års begrepsbruk og etablering av indikatorer for en bærekraftig utvikling ser ut til å prøve å ta inn et slikt tema. Bruk av betegnelser som «bærekraftig økonomi» og indikatorer om «nasjonalformue» samt det å fokusere på om (norske) bedrifter har et økonomisk overskudd tyder på dette, mener VF. Det å fokusere på fordeling av goder i et velstandsland som Norge, som ligger langt over det «grunnleggende», framstår i følge VF som svært langt fra den opprinnelige forståelsen av bærekraftbegrepet og Brundtlandrapporten. VF viser til at tredelingen av bærekraftbegrepet i økologisk, sosial og økonomisk bærekraft stammer fra en forfatter som forsøkte å kommunisere med næringslivet gjennom et begrepsapparat som de kjente seg mer hjemme i. VF hevder at denne tredelingen representerer en begrepsmessig dreining fra den som ble presentert i st. melding 58. VF mener det er svært uheldig å utvide bærekraftdebatten på denne måten fordi man kan miste fokus på hvordan å sikre rettferdig fordeling av de grunnleggende behovene mellom den fattige og rike delen av verden. Når det gjelder indikatorer mener VF man kunne dratt nytte av arbeidet som er gjort i mange kommuner, og som baserer seg på en mindre vid definisjon av bærekraft. VF mener økologisk fotavtrykk kunne inngått i settet. VF mener kommunene kunne spilt en langt viktigere rolle i miljøpolitikken hvis det ble lagt til rette for det. Særlig mener man det er behov for å gjenoppbygge miljøkompetansen lokalt gjennom miljøvernlederstillinger. VF mener det bør opprettes tre nye lokale innsatsområder for partnerskap mellom stat og kommune: 1) energi og klima, 2) bruk og vern og 3) bærekraftig forbruk. VF mener det er fornuftig å involvere kommunene som miljøpolitisk aktør, også på globale tema som klima: Vedtak krever ofte lokal iverksetting, behov for oppslutning og legitimitet i befolkningen, forutsetninger for samordning på tvers av sektorer gjennom PBL, foregangskommuner en interessant arena for lansering og drøfting av radikale miljøforslag i forhold til den nasjonale og internasjonale miljødebatten.

 

WWF

WWF har levert en omfattende høringsuttalelse. WWF mener det er positivt at Regjeringen ønsker å sette arbeidet med bærekraftig utvikling høyt på dagsorden, og ser i den foreslåtte strategien mange gode tiltak. WWF mener at strategien for bærekraftig utvikling må følges opp av forpliktende og tidfestede mål for de ulike sektordepartementene, særlig når det gjelder å redusere tap av biologisk mangfold og reduksjoner i klimagassutslipp. WWF mener det er en god ide å opprette et nasjonalt råd for bærekraftig utvikling for å styrke arbeidet utenfor Regjeringen. Organisasjonen mener strategien må følges opp ved at nødvendige ressurser for å nå sentrale mål for bærekraftig utvikling blir bevilget over statsbudsjettet. Dette gjelder ikke minst for arbeidet for å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010. her har WWF en rekke forslag til tiltak: 1) Å sette tydelige mål for de ulike departementer/sektorer, 2) følge opp nasjonale miljømål med penger over statsbudsjettet, 3) bryte nasjonale miljømål ned til lokalt nivå, 4) bevilge mer penger til biologisk mangfold generelt, 5) øke kunnskapen om arter og økologi, blant annet gjennom en skikkelig satsing på arbeid med rødlister, svartelister og kartlegging av nye arter, 6) bedre forvaltning og skjøtsel av verneområder, 7) utvidete indikatorer for biologisk mangfold, 8-13) samordne arbeidet tett med EUs arbeid for vern av biomangfold på en rekke områder, 14) utarbeide handlingsplaner for truede arter og naturtyper, 15) bekjempe skadelige fremmede arter, og 16) sette krav til miljøkompetanse i kommunen og øremerke penger til dette formålet i overføringene til kommunene. WWF mener strategien må inneholde klare mål for klimagasskutt knyttet til ulike sektorer. WWF foreslår en rekke tiltak for å redusere norske hjemlige utslipp av klimagasser med 30 prosent. Tiltakene tar utgangspunkt i lavutslippsutvalgets forslag, men skjerper ambisjonsnivået og omfatter blant annet kutt i støtte til prosessindustri, elektrifisering av sokkelen og kraftig styrking av avgiftsomleggingen Regjeringen har startet på biler. WWF foreslår at alle skadelige subsidier til energibruk fjernes, at omfanget av CO2-avgiften utvides og øremerkes ”brenning” av kvoter, at avgifter både på diesel og bensin økes og at avgiftsfri diesel opphører, at el-avgiften økes betydelig og at fyringsolje utfases. WWF støtter arbeidet med karbonfangst og –lagring. WWF understreker betydningen av miljødimensjonen i norsk bistand og mener man ikke har håndtert denne på en god måte. De mener strategien må ha klare mål for miljø i bistanden og inneholde virkemidler for å sikre god måloppnåelse for miljø i bistanden slik stortinget har vedtatt. WWF mener strategien må sikre at Olje for utvikling har en sivilsamfunnskomponent på miljø og at dette er kritisk for at programmet skal lykkes med sine mål. WWF ser positivt på at Regjeringen legger mer vekt på resultater og kvaliteten av bistanden enn tidligere. WWF mener bruken av frivillige organisasjoner i bistanden ikke bør være et spørsmål om et ”riktig” nivå, men om i hvilken grad organisasjonene bidrar effektivt til å nå bistandsmål og til å gi bistanden legitimitet. WWF er opptatt av at organisasjonene sikres ressurser til å delta i de politiske prosessene på nasjonalt og internasjonalt nivå.

 

Ålesund kommune

Ålesund kommune mener det er positivt at Regjeringen har utarbeidet en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling og merker seg gode målsettinger særlig på bistand og markedsadgang for utviklingsland, reduksjon av utslipp av klimagasser og biologisk mangfold. Ålesund kommune mener imidlertid at strategien inneholder store svakheter i forhold til kommunenes rolle i arbeidet. Omtalen av lokalforvaltningens rolle blir etter Ålesund kommunes mening for defensiv og lite målrettet. Ålesund vektlegger kommunenes rolle på områder som arealdisponering, sosialtiltak og økonomi, samtidig som man peker på manglende kontinuitet og støtte til kommunene i forbindelse med statens arbeid for bærekraftig utvikling de siste ti årene. Ålesund mener den nasjonale strategien kan forbedres på seks områder: 1) Kommunene bør få oppgaver, muligheter og økonomiske rammer til å opptre som samfunnsutviklere, ikke bare ta seg av lovpålagte oppgaver. Staten bør ta initiativ til et nettverk av ”kommuner for bærekraftutvikling”. 2) Folkelig deltakelse i bærekraftig utvikling bør styrkes. Kommunene har en nøkkelrolle i forhold til frivillighet som bør tydeliggjøres i strategien. 3) Regjeringen må bidra til å synliggjøre bærekraft i styringssystemet, og knytte målsettinger i samfunnsdelen av kommuneplanen tettere til den økonomiske disponeringen. 4) Regjeringen bør påse at statlige virksomheter i større grad enn i dag vektlegger bærekraftig utvikling overfor kommunene. 5) Regjeringen bør påskynde overføring av miljøansvar og myndighet til kommunene. Mangel på dette har bidratt til at bare et 40-talls kommuner nå har en heltidsansatt miljøvernleder. 6) Det er viktig at Regjeringen gjør tiltak for at kommunene engasjerer seg i klimaarbeidet, blant annet ved å utarbeide klimahandlingsplaner. Skal dette arbeidet bli meningsfylt må det foreligge et klart mandat og økonomiske muligheter. Ålesund kommune viser i denne sammenheng til det vellykkede arbeidet som er gjort i Sverige.