Høsten 2010 i Europaparlamentet

Det siste halvåret i Europaparlamentet har, på samme måte som de foregående månedene, i større grad vært preget av politiske debatter og interinstitusjonell drakamp enn av store aktivitet på lovgivingssiden. Ansvaret for dette skal selvsagt ikke legges på parlamentet alene, ettersom forslag til ny lovgiving jo formelt sett må presenteres fra Europakommisjonens side.

 

Mangelen på initiativ fra Kommisjonens side kan delvis skyldes det faktum at det politiske bildet i Brussel ikke er preget av ønsket om store og overgripende reformer (med visse viktige unntak, blant annet innenfor finanssektoren) men også forklares med at mange av de viktigste initiativene/prosjektene til den nye kommisjonen til Barroso (slik som Stockholm-programmet og Europa 2020-strategien) fremdeles befinner seg på et politisk stadium og ikke har fått materalisert seg i konkrete forslag til ny lovgiving. Det er derfor grunn til å forvente noe større aktivitet på lovgivingssiden – også for parlamentets del – i tiden fremover.

 

Viktige politiske saker på EUs (og parlamentets) dagsorden

De sakene som har stått høyest på parlamentets dagsorden har for en stor grad vært de samme gjengangerne som har preget det generelle nyhetsbildet i Brussel den siste tiden. Dette gjelder i første rekke saker knyttet til den økonomiske situasjonen, herunder eurokrisen, behovet for bedre finansielle tilsynsordninger og det såkalte europeisk semester (det vil si bedre tilsyn med nasjonale budsjettprosesser).

 

Parlamentet har altså i løpet av høsten gjennomført en lang rekke debatter vedrørende krisen i eurosamarbeidet og behovet for mer overgripende ”economic governance” på EU-nivå (jfr. også arbeidet til ”arbeidsgruppen” under ledelse av rådspresident Herman van Rompuy). Som kjent munnet denne diskusjonen blant annet ut i avgjørelsen om etablering av en permanent kriseløsingsmekanisme for eurosonen under toppmøtet i desember.

I parlamentet har det imidlertid vært stor grad av tverrpolitisk enighet om at svaret på krisen må være mer overnasjonalitet og større grad av felles styring med den økonomiske politikken. Ønsket har i særlig grad vært å styrke Kommisjonens stilling som forsvarer av ”the community method”, dvs. fellesskapsmetoden og vekt på fellesskapets interesser. Det er i denne sammenheng blitt rettet sterk kritikk mot ledende medlemsland – i særlig grad Tyskland og Frankrike – for manglende solidaritet og generell uvilje til å stille opp for fellesskapets beste. Da Merkel og Sarkozy i forkant av oktobertoppmøtet kom med et felles utspill til endringer i  den tiltakspakken som kort tid i forveien var blitt presentert av den såkalte arbeidsgruppen (eller ”task force”) under ledelse av president Van Rompuy, ble dette i parlamentet sett på som et diktat fra de store medlemslandene og en innblanding i de beslutningsprosessene som er forutsett i Lisboa-traktaten.

 

Vedtakelsen av EUs budsjett for 2011 var en annen vanskelig sak. Gjennom Lisboa-traktaten har man etablert en prosedyre hvor parlamentet og medlemsstatene (Rådet) i fellesskap skal godkjenne Unionens årlige budsjett, og det viste seg allerede ved første forsøk at det vil kunne bli en vanskelig øvelse. Kommisjonen og parlamentet var i utgangspunktet enige om behovet for et relativt ekspansivt budsjett, med en økning på cirka 6 prosent, sammenlignet med fjoråret (blant annet for å ta høyde for kostnadene ved opprettelsen av den nye utenrikstjenesten og diverse tilsynsorgan innenfor finanssektoren). I en tid med økonomisk krise og til dels betydelige kutt i nasjonale budsjetter var imidlertid dette forslaget totalt uspiselig for medlemsstatene, og alle parter måtte til slutt godta en foreslått ramme på 2,91 prosent. Til gjengjeld fremmet parlamentet en del politiske krav, som i første rekke var knyttet til prosessen rundt behandlingen av det kommende langtidsbudsjettet, for perioden fra 2014. Parlamentet ønsket i denne forbindelse klare garantier om å få delta i disse diskusjonene, selv om dette ikke er forutsett i Lisboa-traktaten.

 

Debatten rundt dette, som i høy grad vil prege EU-samarbeidet i tiden fremover, omhandler ikke bare størrelsen på budsjettet, men også hvorvidt pengene – som nå – skal bevilges direkte over medlemslandenes budsjetter eller hvorvidt Unionen også skal ha egne inntektskilder (i realiteten i form en  egen ”EU-avgift”). Spørsmålet om en slik avgift eller skatt på EU-nivå er tilnærmet tabu i en del medlemsland, og under de avsluttende forhandlingene valgte Storbritannia og Nederland å blokkere en avtale som ville gitt parlamentet en plass rundt bordet under de kommende diskusjonene rundt dette. Det så dermed en stund ut til at Unionen ville ga inn i 2011 uten noe godkjent budsjett, men i siste runde klarte man ved hjelp av det belgiske formannskapet å få på plass en mer uformell løsning, hvor de fire kommende formannskapene alle forplikter seg til å gjennomføre konsultasjoner med parlamentet omkring langtidsbudsjettet. I tillegg kom Kommisjonen på banen og lovte å komme med en egen gjennomgang av spørsmålet om egne inntektskilder for Unionen i løpet av første halvdel av 2011. Budsjettet ble dermed godkjent under åraets siste plenumssesjon i desember. Diskusjonen rundt langtidsbudsjett, og den fremtidige finansieringen av EU-samarbeidet vil imidlertid fortsette med uforminsket styrke de kommende månedene og årene.

 

Parlamentet har også brukt en del energi på sin egen oppfølging av Europa 2020, som er EUs nye strategi for bedring av Europas konkurranseevne (med felles eierskap mellom Kommisjonen og Det Europeiske Råd), men dette kommer trolig i større grad igjen i fokus når Kommisjonens konkrete forslag til oppfølging vil bli presentert i tiden som kommer.

 

Andre viktige saker i parlamentet i løpet av høsten

Den vanskelige situasjonen til rom-folket fikk betydelig oppmerksomhet i Europa over sommeren, og spesielt etter at Frankrike gikk til det steg å gjennomføre deportasjon og hjemsending av et større antall rom-folk til hjemlandene Romania og Bulgaria. Dette var en kontroverisell beslutning, spesielt ettersom det kunne virke som om utsending skjedde på bakgrunn av gruppetilhørighet og etnisitet, og ikke som følge av en individuell behandling. Både kommissiær Viviane Reding og Europaparlamentet uttrykte seg i denne forbindelse sterkt kritisk til den franske fremgangsmåten, og kritikken rammet i stor grad president Sarkozy selv. Denne saken, og den mer generelle situasjonen til rom-folket i Europa, preget i stor grad septembersesjonen i parlamentet, selv om det i siste instans kom relativt lite konkret ut av dette. I september ble også den endelige avstemmingen om den finansielle tilsynspakken avholdt, noe som la grunnlaget for etableringen av et helt nytt system for tilsyn og kontroll med de finansielle markedsaktørene i Europa. Selve systemet er gjort operativt fra 1. januar i år.

 

I oktober avsluttet parlamentet endelig sin del av prosessen vedrørende etableringen av EEAS (EUs nye utenrikstjeneste), formelt sett ved å godkjenne nødvendige endringer i henholdsvis budsjettprosedyrer og arbeidsregelement. Denne godkjenningen var imidlertid også basert på en politisk avtale som sikrer parlamentet en langt større grad av innflytelse og innsikt i arbeidet med EUs utenrikspolitikk enn det Lisboa-traktaten i utgangspunktet legger opp til. Parlamentet gjennomførte også sin første behandling av forslag som omhandler arbeidstakeres rettigheter i forbindelse med svangerskap, og et klart flertall stemte for en tekst som innebærer krav om minimum 20 uker med full lønn for moren og to ukers betalt permisjon for far. Lovforslaget ble så sendt tilbake til Rådet, for andre gangs behandling der.

 

Novembersesjonen var i stor grad preget av diskusjoner rundt budsjettet og eurokrisen, men man fikk også vedtatt (i første gangs behandling) et nytt direktiv med strengere miljøkrav til ulike elektroniske produkter. I desember uttrykte parlamentet blant annet sin tilfredshet med at man faktisk hadde lyktes med å komme frem til et konkret forhandlingsresultat under klimatoppmøtet i Cancun. Kommisjonen, og klimakommissær Connie Hedegaard fikk i denne henseende mye ros. I tillegg fikk man et endelig vedtak om hvordan det såkalte borgerinitiativet (”Citizen’s Inititative”) rent faktisk vil bli praktisert fra Kommisjonens side. Dette er som kjent en nyvinning i Lisboa-traktaten, som gir ulike borgerinitiativ mulighet til å be Kommisjonen om å komme med nye lovgivingsinitiativ.

 

Generell politisk utvikling

Det mest iøynefallende trekket ved den politiske debatten i parlamentet de siste månedene har altså vært den store graden av tverrpolitisk enighet i mange av de viktige politiske sakene. Selv om det selvsagt har vært klare nyanseforskjeller i retorikken, har de fire store partiene (sentrum-høyregruppen EPP, sosialistene, de liberale og de grønne) i det store og hele vært enige om hovedelementene, både i budsjettdebatten og når det gjelder forholdet til eurokrisen og debatten om ”economic governance”. Hovedmotstanderne har i denne sammenheng hverken vært de andre politiske partiene eller Kommisjonen, men derimot medlemslandene Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at selv EPP – hvor jo de aller fleste av dagens stats- og regjeringssjefer har sin partitilhørighet – har gått relativt langt i å kreve større vekt på fellesskapsløsninger og mer bruk av ”the community method” i arbeidet med å komme ut av krisen. Utviklingen har dermed gått videre i retning av en mer markert instiusjonell maktkamp, hvor fellesskapsinstitusjonene (Kommisjonen og Europaparlamentet) har interesser og standpunkter som går lenger enn det det viktige medlemsstater kan gå med på. I tillegg ses det fremdeles med en viss uro på utviklingen av Det Europeiske Råd som en egen selvstendig institusjon, hvor stats- og regjeringssjefene møtes på kammerset for å fatte viktige og sentrale politiske beslutninger over hodet på de andre institusjonene i Brussel.

 

Eurokrisen og den alvorlige økonomiske situasjonen i mange medlemsland har her på mange måter skapt en egen dynamikk, som gjør at spillerommet for dem som arbeider for europeisk solidaritet og løsninger som baseres på fellesskapets interesser er blitt mindre den siste tiden, stikk i strid med det som var mye av intensjonen bak Lisboa-trakten. Parlamentet har foreløpig ikke funnet sin endelige rolle i dette spillet, men det synes klart at man er villig til å benytte seg av de mulighetene Lisboa-traktaten gir i form av økt makt og prestisje til å skaffe seg en plass ved forhandlingsbordet, og innflytelse også på andre områder enn det rent lovigvningsmessige. Avtalen som ble inngått rundt budsjettet for 2011 er et godt eksempel i så måte, og spesielt på dette området er det grunn til å forvente harde tak og mange diskusjoner i tiden fremover.

 

Sak av særlig interesse for Norge - rapport om nordområdene

Fra norske side har det vært rettet særlig oppmerksomhet mot utenrikskomiteens arbeid med en egen rapport om nordområdene. Det har vært lagt betydelig vekt på å sikre at sentrale aktører har tilstrekkelig kunnskap og informasjon om norske standpunkter og argumentasjon. Under komitemøtet 9. desember ble det endelige tekstutkastet til saksordfører Gahler og de øvrige sentrale skyggeseksordførerne vedtatt nærmest uten endringer og med et overveldende flertall i komiteen. Det eneste som nå gjenstår er selve plenumsbehandlingen, som vil finne sted i Strasbourg 20. januar. Rapporten, som vil fungere som en viktig inspirasjonskilde for Kommisjonens og Rådets videre arbeid med utvikling av en egen nordområdepolitikk for EU, er slik den nå fremstår på de fleste vesentlige punkter i samsvar med sentrale norske interesser og posisjoner.