Tale i EU-parlamentet 22. juni 2010

Kjære parlamentarikere!

Takk for invitasjonen til denne dialogen. Jeg møter jevnlig norske parlamentarikere, men denne invitasjonen gir meg en unik mulighet til å snakke direkte til dere her i Brussel – Europas hovedstad. Det tok litt tid før jeg endelig kunne komme, men jeg har sett fram til dette møtet. Det skal bli spennende å høre reaksjoner og kommentarer fra fiskerikomiteens medlemmer!

Jeg tiltrådte som norsk fiskeri- og kystminister i oktober i fjor, men har vært engasjert i havbruks- og fiskeripolitikk det meste av mitt voksne liv. Jeg lever ved kysten, min erfaring er fra oppdrettsnæringa. I løpet av de to siste ti-årene har jeg vært næringspolitiker, politisk rådgiver og  statssekretær.  Som fiskeri- og kystminister har jeg nå fått myndighet og mulighet til å ta politiske grep for å styrke de marine næringene.

På min hjemplass, like ved Polarsirkelen, ligger det store muligheter i ressursene fra havet. Vi lever av fiske, havbruk og andre marine næringer. I min kommune er det bare 1594 innbyggere fordelt på 1250 km2. Enhver ny arbeidsplass er derfor velkommen og gjør at vi kan fortsette å bygge og bo langs kysten. Det er mange små og store kystsamfunn både i Norge og i EUs medlemsland som er helt avhengige av havets ressurser. Her har vi en felles utfordring. Som representanter for det fiskeri- og havbrukspolitiske Europa bidrar dere aktivt til målretta beslutninger i EU på dette området.

Fra mitt ståsted er det svært tydelig hvordan vi i Norge og EU, selv om forskjellene kan være store, er tett sammenvevd på de fleste områdene. Derfor er jeg spesielt glad for å kunne møte dere i dag.

Sjømatnæringa er, som alle andre næringer, avhengige av stabile rammevilkår, slik at bedriftene kan drive lønnsomt innenfor forutsigbare rammer. Vi må derfor sørge for  en moderne, framtidsretta og lønnsom fiskeflåte. Samtidig som både fiskeriene og havbruket må drives bærekraftig. Vi må forvalte  ressursene på riktig måte, slik at vi får et solid fundament for verdiskaping og produksjon av sjømat av god kvalitet.

Jeg har lyst til å snakke litt mer om sjømat. For sjømat er jo først og fremst verdifull mat – det vet jo dere som lever i verdens største sjømatmarked. Vi er alle opptatt av sunn og trygg mat, og ikke minst – mat som smaker godt. Sjømat er en fantastisk kilde til viktige næringsstoffer. Alle som sitter her vet at det er bra for helsa å spise fisk. Dette støttes som kjent av både forskning og kostholdsråd. Dette må vi også kommunisere til den vanlige kvinne og mann der ute.

Samtidig som handelen med fisk og annen sjømat øker, må vi ta på alvor de nye utfordringene som følger med. Det er ikke lenge siden vi snakket om vekst i havbruksnæringen for nesten enhver pris. Men maten også skal være bærekraftig produsert, og det stiller store krav til oss. Produksjonen skal ikke sette uakseptable avtrykk i naturen. Vi må definere grensene for hva som er akseptabelt.

Dagens konsumenter er i økende grad opptatt av hvorvidt fisken de skal ha til middag kommer fra bærekraftige fiskerier. De er opptatt av hvordan fisken blir fanget, og hvordan produktene blir transportert, pakket og merket. Kravene til å levere fisk som er miljømerket øker. Det stiller oss overfor en rekke nye utfordringer og muligheter. For det kan da ikke være slik at det er pressgrupper som skal bestemme dette aleine?  Det er konsum-entenes interesser som må sikres, og det kan vi få til i de internasjonale fora som behandler slike spørsmål. Kort sagt, vi må sikre at sjømathandelen bidrar til å fremme bærekraft og miljømålsettinger.

Vi må også være åpne for kritiske blikk på sjømatnæringas energibruk og bidrag til klimautslipp. Vi må ta politisk ansvar for å fremme klimavennlig matproduksjon og handel. Dette kan også bety at vi må se med nye øyne på våre handelssystemer, og kritisk stille spørsmålet om dagens handelspolitiske regimer bidrar til et handelsmønster som minimerer karbonavtrykkene.

Veksten i produksjonen – enten det er til lands eller til vanns - må skje innenfor rammen av hva miljøet tåler. En miljømessig bærekraftig produksjon er derfor en forutsetning for langsiktig utvikling og vekst i fiskeoppdrett. Denne erkjennelsen ser vi stadig tydeligere blir reflektert også  i EUs og Norges oppdrettspolitikk.

Den norske regjeringa la for ett år siden fram en strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. I denne pekes det på at vi må ta hensyn til:
- hvordan rømming av framavla oppdrettsfisk påvirker det genetiske mangfoldet hos villfisk,
- forurensing og utslipp,
- sykdomsutviklingen,
- arealbruken i kystsonen, og
- hvordan høsting av fôrressurser som benyttes i produksjonen av oppdrettsfisk påvirker villfiskbestandene i havet
 
Som ledd i oppfølginga av denne strategiens mål og tiltak, er vi nå i ferd med å konkretisere spesielle indikatorer for å påse og sikre at vi er på rett vei. Aktuelle spørsmål er:
• Hvordan sikre ytterligere reduksjon av rømming av oppdrettsfisk?
• Hva er akseptabel innblanding av oppdrettsfisk i villakselvene?
• Hvordan skal vi bekjempe lakseparasitter/lakselus uten at det går på bekostning av miljøet?
• Hvordan kan vi sikre at det fiskefôret som brukes i oppdrett stammer fra fiskebestander som er bærekraftig forvaltet?

Dette er viktige problemstillinger, og vil kreve mye oppmerksomhet og innsats. Jeg håper vi kan diskutere disse sakene, og samarbeide for å finne gode løsninger internasjonalt.

EU er en stor importør av sjømat, mens vi produserer mer enn vi selv konsumerer. Vi sender trygg, god og næringsrik mat til forbrukere i rundt regna 150 land rundt omkring i verden.

Norsk sjømat er trygg fordi vi har lang kystlinje medrent, kaldt hav og fordi vårt matvareregelverk er harmonisert med EUs. Vår oppdrettsfisk blir f.eks. fulgt nøye, og det er ikke funnet rester av ulovlige legemidler, eller rester av lovlige legemidler over internasjonalt aksepterte konsentrasjoner.

Hver eneste dag spises det globalt 29 millioner måltider som kommer fra norsk sjømatindustri.

Mye av dette går til vårt hovedmarked – EU.
Hver måned går det noe i overkant av 2000 vogntog med fisk til EU-landa. På årsbasis er det snakk om omtrent 600.000 tonn med laks og om lag 600.000 tonn villfanget fisk. Om lag 60 prosent av vår sjømateksport målt i verdi går til EU. Og hvordan har det seg at vi kan eksportere så mye sjømat?

Jeg tror nok jeg tør si at det er fordi vi tar fiskeriforvaltning på alvor.

Et godt forvaltningssystem omfatter en helhetlig forvaltning av økosystemene. Det inkluderer alle de levende marine ressursene, og her spiller også sjøpattedyrene en rolle. Jeg er klar over at vi har grunnleggende ulike synspunkter på høstingen av hval og sel. Likevel mener jeg at vi har et ansvar som forvaltere for  å diskutere disse spørsmålene på grunnlag av fakta og vitenskap, uten å bli avledet av emosjonelle strømninger. EUs tiltak for å forby handel med selprodukter er ikke noe vi kan slutte oss til som et eksempel til etterfølgelse. For oss i nord er det fremmed ikke å utnytte alle ressursene i havet – også sjøpattedyr. Vår motstand mot dette tiltaket står derfor fast – dette har å gjøre med grunnleggende prinsipper for økosystembasert ressursforvaltning. Vi vil fortsette å høste av havets ressurser så lenge dette er vitenskapelig basert og bærekraftig.

Tilbake til det å ta fiskeriforvaltning på alvor. Vi har vært gjennom lange og tunge tak der overkapasitet og sterk subsidiering har vært et alvorlig hinder som har undergravet fiskerinæringas ressursgrunnlag. Det har vært altfor mange båter som fisker på altfor lite fisk. Derfor måtte vi sette inn tiltak mot overkapasitets-problemet og legge til rette for et bedre forvaltningssystem.

Norge forvalter over 80 prosent av  fiskeressursene i våre farvann  i samarbeid med andre land. I nord samarbeider vi med Russland og i sør samarbeider vi med EU.

Den norsk-russiske fiskerikommisjonen har i løpet av de siste 30 år utviklet seg til et tett og sammensveiset partnerskap. Det er bygget på gjensidig tillit og felles forståelse av viktige saker.
Bestandene i Barentshavet er i en meget positiv utvikling. De siste kvoteanbefalingene fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) anbefaler en samlet torske- og hysekvote i Barentshavet på over 1 million tonn. Torskebestanden i Barentshavet er verdens største. Dette betyr at vi må har gjort mye riktig i vår felles forvaltning i nord.

Fiskeripolitisk sett er Norge og EU bundet til hverandre i et geografisk skjebnefellesskap. Vi forvalter felles fiskebestander og må derfor bli enige om felles forvaltningsløsninger. Norge er avhengig av at EU driver en fornuftig forvaltning av sine havområder. Og omvendt; EU er avhengig av at Norge har en god forvaltning.

Norge og EU har de senere år utviklet et svært nært samarbeid, som jeg tror har vært nyttig for begge parter. Men jeg vil ikke legge skjul at det siste året har vært vanskelig. EUs brudd på fiskeriavtalen sist høst satte samarbeidet på hard prøve.

Vi er nødt til å oppfatte hverandre som partnere, og ikke som motparter.

De årlige fiskeriavtalene er komplekse, og omfatter en rekke elementer som ikke kan separeres fra fastsettelsen av totalkvoter, Elementer som forvaltningsplaner, tekniske reguleringer og tiltak mot utkast utgjør – når de kobles sammen med uttaks¬begrensningene - helhetlige forvaltningstiltak. Det er derfor svært viktig at EU og Norge viderefører vårt bredt anlagte fiskerisamarbeid, og forhåpentligvis også utvikler samarbeidet videre i retning av et mer harmonisert regelverk. 

Fiskeriforvaltning er sanntidsforvaltning (real time management). Norge og EU må derfor velge administrative løsninger som gjør det praktisk mulig å handle raskt på de utfordringer som måtte oppstå.
Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor stor vekt Norge legger på å redusere utkast. Utkast er rett og slett sløsing med mat og fører til at vi ikke har oversikt over hvor mye fisk som tas opp av havet. Dette svekker havforskernes grunnlag for bestandsevaluering og derved kvoterådgivning. En fiskeripolitikk som forutsetter og legger opp til utkast av fisk kan aldri bli bærekraftig. Vi har sammen blitt enige om tiltak for å redusere utkastnivået i Nordsjøen. Dette er skritt i riktig retning, og jeg vil oppfordre dere til å ta steget fullt ut og innføre et rent forbud mot utkast så snart som mulig.

Jeg har registrert at Europaparlamentet har tatt en aktiv rolle i diskusjonen av den igangsatte reformen av den felles fiskeripolitikken. I denne prosessen er dere bedt om å svare på en rekke viktige og vanskelige spørsmål. Vil en fortsettelse av dagens politikk bidra til redusert overfiske, større bestander og bedre lønnsomhet for næringa? Vil morgendagens borgere i Europa akseptere at offentlige midler brukes i stort omfang for å holde liv i ei næring, som med de riktige rammevilkårene utmerket godt kan stå på egne bein?
Vi vet av erfaring at slike nødvendige omstillinger som fiskerinæringa i Europa må gjennom ikke er enkle. God fiskeriforvaltning er et langsiktig prosjekt, og gevinstene av en vanskelig reform kan være ujevnt fordelt. Utfordringen er å skape aksept for at endringer må til, og utholdenhet er avgjørende for hvor godt resultatet blir.

Hovedproblemet har vært, og er fremdeles overkapasitet. Fiskeressursene er fornybare, men definitivt ikke ubegrensede. For å sikre lønnsomhet og bærekraft må det være godt samsvar mellom hva havet gir og hvor mange som høster av ressursene. Det finnes mange alternativer for å få kontroll med overkapasitetsproblemet, og næringa kan selv være i stand til å ta denne oppgaven hvis myndighetene legger til rette.

Grønnboka som ble lagt frem i fjor er omfattende og tar opp mange viktige elementer for en moderne fiskeriforvaltning. Jeg skal være den første til å understreke at rammebetingelsene, tradisjonene og utfordringene vi møter er forskjellige. Og det er ikke sikkert at de løsningene vi har valgt i Norge, passer for EU.

Likevel mener jeg at vi grunnleggende sett må løse de samme problemene. Det handler om langsiktig, bærekraftig forvaltning. Det handler om å redusere overkapasitet som sakte kveler grunnlaget for lønnsomme fiskefartøy. Og det handler om å bygge en næring som står på egne ben og tar ansvar for å høste fellesskapets ressurser på en ansvarlig og etisk god måte.

Jeg er sikker på at reformen vil bli en krevende øvelse. Men, i en situasjon hvor bestandene beskattes for hardt, og hvor fiskeflåten er langt større enn ressursene gir grunnlag for, finnes det virkelig noen alternativer? 

Vi har vært gjennom noen av de samme omstillingene i norsk fiskerinæring, og vi vet at det er mulig å lykkes. Jeg håper derfor at noen av de tankene og modellene som vi diskuterer i vårt svar på Grønnboka, kan være til nytte for dere i den videre reformprosessen. Og jeg håper dere tør å sette dere høye og ambisiøse mål som bidrar til reelle forbedringer.

Europaparlamentet - og Fiskerikomiteen i særdeleshet – spiller en viktig rolle i utviklingen av EUs fiskeripolitikk.  Dere er interesserte og engasjerte og ønsker å forme vår felles framtid. Europaparlamentets bidrag på det fiskeripolitiske området er derfor viktig for Norge. Ikke minst derfor er det mitt ønske at vi skal gå inn i en styrket dialog. Jeg er her for å lytte til det dere har å si – og så håper jeg at de synspunktene jeg har delt med dere også har vært nyttige.

Fiskerikomiteen i Parlamentet var på besøk til Norge i 2008.  Etter det jeg har hørt var dette besøket både interessant og svært nyttig. Jeg mener nå det er tid for å invitere dere nordover igjen. Jeg ser for meg en passende tid i løpet av 2011 som et godt tidspunkt for et besøk. Jeg kan forsikre dere om at vi skal lage et program som både vil inspirere og kanskje også utfordre. Og selv om vi har god kontakt med ”moder jord” og vil bestille deilig vær og midnattssol, kan det nok hende det er lurt å ta med regnfrakk og støvler.

Takk for oppmerksomheten!