Tale på NHOs årskonferanse 2012

Sjekkes mot framførelse

Kjære alle sammen

La meg først starte med å takke for invitasjonen – enda en gang.

Jeg setter veldig stor pris på å få lov til å komme hit år etter år.

Det er i ferd med å bli av mine faste nyttårstradisjoner.

 

For det første fordi det er flott i Operaen.

Derfor er jeg glad dere har gjort dette til et fast sted for årskonferansene.

Det er kanskje landets flotteste monumentalbygg.

Og vi har fått nettopp den kulturperlen vi håpet den skulle bli.

 

For det andre, fordi dette er en meget kompetent forsamling.

Her er det mange som kan mye om mye.

Og da er det inspirerende å få snakke til dere.

 

Og for det tredje fordi jeg får en anledning til å se framover i det året vi går inn i.

Det som er sikkert, er at finanskrisen vil prege internasjonal økonomi også 2012.

 

Ut over det er det mye usikkerhet.

Enda mer enn vanlig.

Det kan gå bedre enn vi tror.

Men det kan også gå vesentlig verre enn vi frykter.

 

Vi opplever stor uro.

Mange aktører er nervøse.

Det er alvorlige saker som er i spill.

 

Dette er ikke en ny krise.

Men finanskrisen som startet i 2008 har endret karakter.

Den har blitt en jobbkrise med stigende og vedvarende høy ledighet.

En statsgjeldskrise, med land som ikke er i stand til å betale

Og en politisk krise i flere land, med skifte av regjeringer og problemer med å fatte de nødvendige beslutninger både i EU og i USA.

 

Mange pakker og tiltak er vedtatt.

Men det har ikke vært nok.

Det man har greid å samle seg om har vært for lite og kommet for sent. 

Derfor må vi være forberedt på tilbakeslag.

I OECDs mest pessimistiske scenario anslår de en nedgang i BNP i euroområdet på rundt 2 prosent både i 2012 og 2013.

Også i USA er det bekymringsfullt. I Kina er det klare tegn til at veksten dempes.

 

Denne gang er mange land svakere rustet enn de var forrige gang.

Gjelden gjør at de har færre virkemidler å møte situasjonen med.

 

Så hører det med til bildet at det er store forskjeller mellom land – også i Europa.

Likevel er det noen lærdommer vi kan hente fra mange av de som er rammet

og som i større eller mindre grad gjelder for alle.

 

Jeg mener vi kan hente i hvert fall tre viktige lærdommer.

 

For det første, er det en klar lærdom hvor viktig det er å passe på budsjettbalansen.

Det er ofte en ensom kamp.

Man beskyldes for å være nerd – og det som verre er.

Men vi kan se i noen andre land hvordan det går om denne jobben ikke tas alvorlig.

 

Grunnleggende sett handler problemer med budsjettbalansen om tre ting:

At utgiftene er for høye, at inntektene er for lave og at det jukses for mye med budsjettene.

 

La oss ta det å unngå for høye utgifter først:

Det vet jeg at mange her er opptatt av – i hvert fall i teorien.

 

Men for mange europeiske land som nå kutter utgifter, er konsekvensene dramatiske.

Det kuttes i grunnleggende tjenester.

I veibevilgninger, i helsevesen, i pensjoner og lønninger.

Kuttene rammer folk som har det vanskelig.

 

Det andre er å ha inntekter som er høye nok.

Du må ha et skattesystem som fungerer. Og skattene må være høye nok.

Noen land har trodd på en dynamisk skattepolitikk.

At lavere skatter skulle gi økt vekst og økte inntekter.

Det det har gitt dem, er gjeld.

 

Og derfor må de øke skattene nå.

Det meste av innstramningene Italia nå gjør, handler om å øke inntektene – å ta inn mer skatt.

 

Det som er synd, er at økte skatter nå ikke går til velferd og investeringer.

Men til å betale renter og avdrag på gjeld.

Så derfor er det lurt å ha et skattenivå som står i forhold til utgiftene.

Så slipper man gjelden. Og kan bruke mer til velferd.

 

Tydeligst ser vi det i USA.

Hvis bare Bill Clintons skattenivå hadde vært videreført, hadde USAs underskudd i dag vært nær halvert.

Problemene hadde vært langt mer håndterbare.

I stedet kom Bush.

Skattene ble senket.

Det skulle gi inntekter.

Men har gitt et enormt gjeldsproblem.

Og nå klarer de ikke å bli enige om hva de skal gjøre.

 

Det tredje budsjettbalansen handler om, er at det er viktig å ikke jukse med tallene.

 

Flere land har prøvd å være pynte på budsjettbalansen ved å holde store utgifter på utsiden av statsbudsjettet.

Det er gjort på ulike måter og med ulike grader av juks.

I Hellas har det vært omfattede.

Det har vært direkte juks med tall.

Det betaler de dyrt for i dag.

 

I Spania viser det seg at underskuddet er større enn man tidligere har trodd.

For underskuddet i regionene kommer i tillegg til statens underskudd.

Det har ikke man ikke tatt høyde for når målene ble satt.

 

Men også i Storbritannia har de bitre erfaringer med å holde store utgifter på utsiden av statsbudsjettet.

De har hatt en utbredt bruk av en kontraktsform som vi kaller offentlig-privat samarbeid, eller OPS.

Og som noen tar til orde for også her hjemme.

 

Den går i korthet ut på at du inngår kontrakter med private selskaper som bygger ut for eksempel et veiprosjekt.

Og har ansvar for å vedlikeholde det.

Men du kjøper på avbetaling.

Får regningen senere, og betaler ned over mange år – med rente.

 

Dermed slipper du å bruke pengene over statsbudsjettet når du bygger ut.

 

Jeg mener det er dumt.

Ikke fordi det er private som skal bygge, hvis noen trodde det.

Jeg er sterkt for at private bygger veier.

Og gjerne også vedlikeholder dem.

Omtrent 90 prosent av norske veier bygges ut av private i dag.

Etter at oppdragene har vært ute på anbud.

Det skal fortsette.

Så det handler ikke om det.

 

Men det er dumt av tre andre grunner.

For det første, fordi hvis vi bygger ut veier på denne måten, får vi mindre penger til vei.

Fordi du må betale en høy rente.

Vesentlig høyere enn det vi betaler om staten hadde lånt pengene.

I stedet for å bruke penger på å betale høye renter, er det bedre å bruke dem på mer vei.

 

For det andre fordi vi etter hvert får vesentlig mindre penger til samferdsel.

Fordi vi må bruke pengene til å betale avdrag og renter for gammel moro.

Å først blåse opp investeringene for deretter å kutte dem kraftig er lite forutsigbart og uansvarlig.

Ikke minst for anleggsbransjen.

 

Og for det tredje fordi det ødelegger statsbudsjettet som styringsverktøy.

Vi bruker ikke lenger penger ut fra hva økonomien tåler.

Og mister mulighet til å bruke veiutbygging som redskap i konjunkturpolitikken.

Hvis vi mener at økonomien tåler å bruke mer penger på vei, er det mye bedre å bevilge pengene direkte.

Det er en ærlig sak.

Derfor har regjeringen økt samferdselsbevilgningene ganske kraftig.

Vi slipper unødvendig høye renteutgifter. Og får mer vei for pengene.

 

I Storbritannia har de for alvor merket konsekvensene av dette, og nylig hatt en grundig gjennomgang av bruken av OPS-prosjekter.

Konklusjonen har vært knusende.

Det ble for dyrt. Bandt opp for mange penger på sikt.

Så de ser seg om etter andre kontraktsformer.

 

De har funnet ut at de eneste de har lurt, er seg selv.

Det er dumt.

Hvis du først skal lure noen, bør du lure noen andre enn deg selv.

 

 

Den andre lærdommen fra det som skjer ute i Europa,

er at vi må legge til rette for vekst.

For flere europeiske land er det helt avgjørende.

De vil ikke greie å betjene gjelden uten vekst.

 

Derfor må de gjennomføre reformer.

I pensjonssystemer.

For å få en offentlig administrasjon som fungerer.

Og for å få bedre konkurranse.

 

Og vi trenger vekst også i Norge.

Også vi gjennomfører reformer.

Og satser på forskning, på samferdsel og på andre tiltak som bidrar til vekst.

 

Samtidig er det en nær sammenheng mellom vekst og sysselsetting.

Får vi vekst, bidrar vi også til sysselsetting.

Lykkes vi med sysselsettingen, bidrar det også til vekst.

 

Da jeg var her i fjor, viste jeg dere en plansje. 

Siden år 2000 har den økt med over 300.000 personer.

Og vi ser dessuten at de som i 2005 spådde dommedag og varslet at vi ville miste titusener av arbeidsplasser om vi fikk en rødgrønn regjering, neppe har noen framtid som prognosemakere.

 

Og det var på fjorårets årskonferanse NHO tok til orde for å få flere inn i jobb.

Og det virket.

Vi har satt ny rekord i antall sysselsatte her i landet.

2 av 3 nye arbeidsplasser siden 2000 har kommet i det private.

Så det er mulig å drive privat virksomhet i Norge.

Også med rødgrønn regjering.

Og så er jeg er veldig klar over at disse arbeidsplassene er det ikke politikerne som skaper.

Det er ikke jeg som avgjør at de skal komme.

Regjeringen legger forholdene til rette.

Men det er dere som skaper dem.

Sammen med de ansatte som bidrar til et lønnsomt og pulserende næringsliv.

 

Så jeg vil gi en sterk anerkjennelse til alle dem som satser,

starter egne bedrifter,

skaper arbeidsplasser,

bruker av sparepengene sine for å starte nye virksomheter.

Vi er helt avhengig av at dette skjer.

 

Men denne grafen viser også at vi er sårbare.

Også vi ble rammet av finanskrisen ute i verden.

Vi satte inn massive tiltak.

Men slapp likevel ikke unna.

 

På halvannet år forsvant mer enn 50.000 arbeidsplasser i privat sektor.

Og vi kan rammes også på ny av det som skjer rundt oss.

 

Hva kan vi så gjøre?

Hvilke verktøy har vi i verktøykassa?

 

For det første har vi pengepolitikken.

Renta.

Det er førstelinjeforsvaret.

Og her har det allerede skjedd noe. Renta er satt ned med et halvt prosentpoeng i høst.

 

For det andre, har vi budsjettpolitikken.

Vi kan bruke mer penger for å stimulere økonomien.

Men jeg vil advare de som har høye forventninger til dette.

 

For vi ser vi kan være i ferd med å få et todelt næringsliv.

Hvor deler av virksomhetene går bra.

Men hvor eksportbedriftene sliter.

Og det er ikke sikkert det vil hjelpe de som selger aluminium og fisk om vi øker de offentlige budsjettene.

Og jeg tror ingen mener at staten skal begynne å kjøpe opp aluminium for å redde arbeidsplasser.

 

For det tredje, kan vi sette inn særskilte, målrettede tiltak.

Slik vi har gjort for å sikre eksportfinansieringen.

Og slik vi gjorde i 2008 for å sikre at bankvesenet fungerte og at eksportvirksomheten fikk garantier.

 

Det fjerde verktøyet vi har i verktøykassa er inntektspolitikken.

Her er den norske modellen for lønndannelse helt avgjørende.

Konkurranseutsatt sektor må legge rammene for oppgjøret.

Frontfagsmodellen må gjelde.

 

På Fellesforbundets landsmøte i høst oppfordret jeg til at vårens lønnsoppgjør må bli et solidaritetsoppgjør.

Hvor vi viser solidaritet med de som kan bli ledige.

At vi får et ansvarlig oppgjør

Og tar hensyn til konkurranseevnen.

For å forhindre at bedrifter som rammes av vanskelige tider får problemer og må legges ned.

 

La meg si det sånn:

Jeg ble ikke veldig overrasket over at NHO var positive til den tanken.

Jeg er glad for denne støtten.

 

Men – og det er et stort men:

Da MÅ vi ta inn over oss at også lederne er viktige.

Kravet til solidaritet må også gjelde lederlønningene.

 

For det første fordi det etter hvert er mange som har lederstillinger.

Men enda mer fordi det har en sterk symbolvirkning.

Det er helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av arbeidstakerorganisasjonene hvis ikke også lederne holder igjen.

Rett og slett ikke mulig.

 

Ikke minst fordi vi er i en situasjon hvor fellesskapet er beredt til å stille opp for næringslivet.

Og gjør det på mange områder allerede.

Bare ved å subsidiere ordninger for eksportfinansiering stiller vi opp med hundrevis av millioner kroner.

I 2008 stilte vi opp med likviditetstiltak for bankvesenet på store beløp.

Penger som markedet ikke kunne stille.

 

Så også lederne må holde igjen.

Ikke for å øke utbyttet til eierne.

Men for at bedrifter og banker kan ha mulighet til å styrke likviditeten.

Bedre soliditeten og bygge opp reserver for dårligere tider.

 

Den tredje lærdommen er at vi må ha evne til å fornye oss.

Det har de ikke alltid hatt i de land som i dag rammes av krise.

Det gjelder de private.

Men det gjelder også i offentlig sektor.

Og det er dere særlig opptatt av på konferansen her i dag.

 

Jeg er en ivrig tilhenger av å fornye og forbedre offentlig sektor.

For å gjøre den mer effektiv. Og for å gi bedre tjenester.

Jeg mener at særlig vi som er glade i offentlig sektor

- og det regner jeg med at alle her er -

har et ansvar for å fornye, forbedre, forenkle og forsterke den.

 

Her har jeg to budskap til dere.

Det første er at offentlig sektor i Norge ikke er ineffektiv og dårlig drevet, slik man av og til kan få inntrykk av i debatten.

Tvert imot.

Den er av de mest effektive i verden.

 

Det ser vi ikke minst på Verdensbankens rangering over land som er gode å drive forretninger i.

Her er vi på 6. plass i dag.

Nest høyest i Europa.

Og det er ikke minst på grunn av at vi har en effektiv, godt fungerende offentlig sektor som samarbeider og legger til rette for næringslivet.

Og når The Economist denne uken har oss helt på topp i sin demokratiindeks, så er det ikke minst fordi vi skårer svært høyt på kriteriet om en godt fungerende stat.

 

Eller vi kan se på NHOs eget konkurranseevnebarometer, hvor Norge kommer på 2. plass når det gjelder offentlig byråkrati.

Kun slått av Danmark.

Det handler om hvor lett det er å starte opp bedrifter,

å drive dem

og hvor lett det er å få lisenser av ulike slag.

 

Så helt galt kan det ikke være.

 

Skal du starte opp en bedrift i Norge – et lite eller mellomstort aksjeselskap,

så kan du gjøre det på sju dager.

Fylle ut fem skjemaer.

I Tyskland vil det ta over dobbelt så lang tid. 15 dager. 9 skjemaer.

I Sverige vil det også ta 15 dager. I Finland 14. Gjennomsnittet i OECD er 12.

For i Norge har vi registre som samarbeider,

Og du kan sende inn elektronisk.

 

Og vi har et godt og utstrakt samarbeid med private.

I 2010 gjorde den offentlige forvaltningen i Norge innkjøp for 304 milliarder kroner.

Så det er ikke små beløp det er snakk om.

Når NHO er opptatt av at det offentlige skal bruke private bedrifter,

så slår dere inn åpne dører.

Det er noe vi i høyeste grad gjør.

Og vil fortsette med også i fremtiden.

 

Men det andre budskapet er at dette ikke er nok.

Vi vil gjøre mer og vi skal gjøre mer.

For det første ved å gjennomføre reformer.

For et år siden snakket jeg ganske mye om pensjonsreformen og andre reformer som omstiller offentlig sektor.

Listen kunne ha vært mye lengre.

Vi har gjennomført en omstilling i Forsvaret som har vært gedigen.

Den har gitt oss økt operativ evne, økt anvendelighet og høy fornyelsestakt. 

På de fleste områder er vi på høyde med de beste i verden.

 

Vi har startet og skal gjennomføre en digitalisering av forvaltningen.

For å gjøre det mer effektivt, mindre tidkrevende og mindre komplisert å ha kontakt med det offentlige.

 

Og det gir formidable resultater.

Som når NAV har innført pensjonssøknad over nett.

Og saksbehandlingstiden er redusert fra 2-3 måneder til 1-3 minutter.

Eller når Arendal kommune innførte digital skjenkebevilling.

Og saksbehandlingstiden er redusert fra 14 dager til 2 dager.  

Og saksbehandlingskostnader er gått ned med 93 prosent.

 

Og vi gjennomfører forenklinger for næringslivet.

Trond Giske er en ambisiøs mann.

Og han har satt seg ambisiøse målsettinger.

Innen 1.1 2016 skal kostnader bedrifter har for å følge opp myndighetspålagte rapporteringskrav reduseres med hele 10 milliarder kroner.

 

Det er en stor ambisjon.

Det er en god ambisjon.

Og den er målrettet.

For den er særlig viktig for de minste bedriftene.

Så er det ikke nytt at regjeringer setter seg ambisiøse mål for forenkling.

Det har andre gjort før oss.

Men det nye er at vi følger dem opp med konkrete tiltak.

Som det som John Bernander kalte tidenes forenklingstiltak

– fjerningen av revisjonsplikten.

Eller at det blir billigere å starte aksjeselskaper.

Eller at stadig mer innrapportering gjøres elektronisk gjennom Altinn.

 

Vi er ikke i mål.

Men vi blir bedre.

Og skal bli enda bedre i fremtiden.

 

Så jeg vil avslutte dette innlegget med en liten advarsel.

Vi har et godt samspill mellom det offentlige og det private i Norge.

Vi jobber godt sammen.
Og vi har mye å lære av hverandre.

Og det er verken riktig eller lurt å tegne et bilde av at alt i privat sektor er effektivt, nyskapende og godt organisert, mens alt i offentlig sektor er byråkratisk og tungrodd.

Vi har et godt samarbeid mellom det offentlige og private, og på svært mange områder gir private viktige bidrag i arbeidet med å løse fellesskapets utfordringer.

Private bygger veier, leverer helsetjenester, driver kantiner, kjører buss, lager kvalitetssikringsrapporter og gjør en lang, lang rekke annet som vi ikke kunne ha klart oss uten.

Men det kan også være oppgaver som løses best i det offentliges egen regi.

Når Bærum kommune, som har vært styrt av Høyre siden 50-tallet, har offentlig drift på 16 av 17 sykehjem i kommunen, -  så er det ikke ideologiske skylapper som gjør at de har valgt å gjøre det slik.

De har rett og slett funnet ut at det gir det beste tilbudet til innbyggerne.

Det tror jeg vi må respektere.

Og jeg mener at på en del områder, som i skolen eller i politiet og Forsvaret, så er det naturlig først og fremst å tenke offentlig organisering.

Men også her gjør private viktige oppgaver, og får kontrakter og leveranser for milliarder av kroner.  

Så kjære venner

Jeg er gjerne med å utvikle dette samspillet videre.

Det må vi gjøre i respekt for hverandre.

Og jeg advarer mot dogmatisk tro på at alt er best privat.

---

Da skal jeg avslutte med å oppsummere:

Vi står i en alvorlig situasjon.

Og vi kan ta med oss viktige lærdommer:

• Om at vi må passe på budsjettbalansen
• Vi må føre en politikk for økt vekst
• Og vi må ha evne til å fornye oss.

Og en ting til:

Noen tror at vi ikke får noen problemer. Fordi vi har oljepenger.

Det vil jeg advare mot.

Oljeinntektene hjelper oss.

Men de gir langt fra noen garanti for at det går bra.

Vi har nok av eksempler gjennom historien på at land med store naturressurser ikke har klart å holde orden.

Om vi bruker for mye, kan vi få problemer.

---

Dette er mitt budskap til dere.

Og så vet jeg at dere har klare budskap tilbake.

Det opplever jeg stadig vekk fra Skogen Lund og Bernander og mange andre i forsamlingen.

Det kalles dialog, og er en av de fineste mekanismene vi har for å utvikle samfunnet videre.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen.

TAKK FOR MEG