Kikker inn i Europaparlamentet

I Europaparlamentet er det over 5000 ansatte. Det er få nordmenn i parlamentet, og jeg er den eneste norske assistenten. Det er utrolig interessant å være norsk i systemet – ikke er Norge medlem av EU, ikke er jeg fransk og ikke er jeg medlem av partiet De grønne.  Jeg føler at jeg kan stå på utsiden og kikke inn på det som foregår.

 

Jeg jobbet sammen med Eva Joly i Norad. I fjor sommer stilte hun som representant for De grønne i Frankrike og ble valgt inn i parlamentet. Jeg kunne ikke si nei da hun spurte om jeg ville bli med til Brussel. Med voksne barn og god støtte fra min mann ble Europaparlamentet den nye arbeidsplassen min fra september 2009.

 

I parlamentet finnes det flere tusen rom og møterom. Det er lett å gå seg bort i de enorme arealene, fem bygg som er skjøtet sammen med passasjer og gangbroer. Representantene sitter etter partitilhørighet og ikke etter nasjonalitet. Det er også overraskende for mange nordmenn at representantene stort sett vil stemme etter partilinjene heller enn nasjonalitet.

 

I 8. etg. i Alterio Spinelli-bygget er De grønne samlet. De grønne sparer strøm og sitter ofte i mørke kontorer med lite lys på. Eva Joly har tre kontorer hvor vi tre assistenter disponerer to av disse. De andre assistentene er franske.Coralie har vært ansatt i parlamentet i over syv år og er erfaren i ”gamet”. Det sies at kontoret til Eva Joly er ett av de travleste kontorene som har mest å gjøre. Vi mottar flere hundre e-poster daglig, i tillegg får vi mange brev og telefoner. På kontoret ved siden av oss har vi skandinaviske naboer, representantene fra Danmark, Margrete Auken og Emilie Turunen. Turunen er født i 1984 og er Europaparlamentets yngste parlamentsmedlem.

 

Utenfor hvert kontor finnes det noe jeg kaller for ”amerikakofferter”. Det er et stort apparat i sving omtrent hver fjerdeuke hver gang parlamentet flyttes til Strasbourg. Dokumenter og rekvisita fylles i koffertene, disse hentes og transporteres til Strasbourg og står klare utenfor kontorene i Strasbourg når vi ankommer.  Samme prosess gjentas fire dager senere når man skal tilbake til Brussel. Tog, fly og biler fulle av mennesker skal også transporteres frem og tilbake til Strasbourg.  Jeg har gjort meg noen refleksjoner om kostnader og ressursutnyttelse i forbindelse med denne prosessen!

 

Det bobler av språk i alle heiser, korridorer og fellesarealer. Det snakkes 23 språk i parlamentet. Det er fascinerende. Alle skal ha mulighet for å snakke og bli forstått på sitt eget språk. Dette er noe jeg syntes var underlig i begynnelsen, men etter å ha vært her en stund skjønner jeg at ikke alle representanter kan fransk eller engelsk, og når debattene topper seg er det betryggende å kunne uttrykke seg på morsmålet. Parlamentet er verdens største arbeidsgiver for translatører og oversettere.

 

Selv lærer jeg meg fransk og har fem timers undervisning i uken sammen med andre assistenter fra Danmark, Sverige, Finland, Ungarn, Polen og Bulgaria. Det er en svært høflig og hyggelig stemning i parlamentet, man blir alltid møtt med ”bonjour” og ”au revoir” når man går ut og inn av heisene.

 

I parlamentet finnes det et assortement av tjenester. Det er matbutikk, bokhandel, frisør, renseri, postkontor, reisebyrå, tre banker, treningsstudio, flere kafeer og spisesteder. Her er alt vi trenger for å overleve lange dager på kontoret.

 

Det arrangeres uttallige møter og konferanser i parlamentet. Besøkende fra hele verden er innom. I det siste har vi hatt møte med Kai Eide, Tony Blair og FIFA. Vi har hatt mange besøkende fra Norge, men må dessverre si nei til mange forespørsler.

 

Jeg trives i Brussel og syntes jeg er heldig som har fått muligheten til å jobbe i Europaparlamentet. Er det noe jeg har lært av Eva Joly så er det at man er aldri for gammel for nye utfordringer og at en må gripe sjansen når den byr seg!