Fremmed fisk i EU-farvann

Jan Frederik Danielsen jobber som nasjonal ekspert i DG Mare.

Siden mars 2008 har Danielsen jobbet som nasjonal ekspert i DG Mare – som har ansvaret for EUs fiskeri- og maritime politikk. Med sin bakgrunn som siviløkonom og fiskeriøkonomi, og 15 år i Fiskeri- og kystdepartementet, skulle han være godt rustet for jobben. Han forteller likevel om utfordringer.

- Det er klart at det å jobbe på ”den andre siden av bordet” byr på noen utfordringer. Jeg har måttet lære meg hvilke problemstillinger som er spesielle for EU, og ikke bare tenke på hvilke erfaringer man har fra Norge, selv om disse selvfølgelig kommer godt med i jobben. EU er i en helt annen situasjon enn Norge; det er 27 medlemsland med ulike forvaltningsmåter og fiskeritradisjoner, og det er klart at dette byr på store utfordringer. Som nordmann er det også viktig at jeg ikke involverer meg i de bilaterale fiskeriavtalene som foreligger mellom Norge og EU, sier Danielsen som opplever at Kommisjonen er meget interessert i å lære av de erfaringene han har om fiskeriforvaltning. Som nasjonal ekspert blir man både hørt på og anerkjent for den kunnskapen man innehar, ifølge ham.

Ny grønnbok med store reformer
I april sendte Kommisjonen til høring grønnboken (EUs høringsnotat) om reform av fiskeripolitikken. En liten gruppe innenfor DG Mare, inkludert Danielsen, var med på å utforme grønnboken, som tar sikte på å endre store deler av EUs fiskeripolitikk. Den endelige reformen er ventet å trå i kraft fra 2013.

- Det er mange problemer i fiskerinæringen, så det er mye å ta tak i. Det er lite fisk, fiskerne har dårlig lønn og det er utstrakt bruk av subsidier. Grønnboken peker også på overkapasiteten – altså at det er for mange båter som fisker og for lite fisk – og den tydeliggjør ambisjonen om et rettighetsbasert forvaltningssystem for å regulere fisken.

- En av de store utfordringene EU står ovenfor er å utvikle et forvaltningssystem som sikrer fiskebestanden på en forsvarlig måte. EU har enda ikke lyktes i å finne riktige balanse i bruken av virkemidler for å lykkes med en ansvarlig høstning av bestandene. Intensjonene er gode, men resultatene har uteblitt. Det er derfor man nå må gå grundig til verks ved utformingen av den nye politikken, sier Danielsen.

På fiskeriområdet er makten delt mellom Kommisjonen og medlemsstatene. Kommisjonen bestemmer hvilke kvoter som gjelder. Men når så kvotene er bestemt er det opp til medlemslandene å avgjøre hvordan og hvem som skal få fiske de tildelte kvotene. Nivået på bruken av subsidier bestemmes av Kommisjonen som også sammen med medlemslandene  gir subsidier til næringen, og dette er en stor del av problemet, i følge Danielsen.

Mer marked, mindre subsidier
- Subsidier ødelegger mye for fiskeripolitikken, og troen på subsidier har vært overdreven. Et av forslagene i Grønnboken er å bevege seg bort fra å subsidiere fiskerinæringen. En av de viktige erkjennelsene vi har kommet til i vårt arbeid er at nøkkelen til en ansvarlig politikk er gjennom mer markedsorienterte  løsninger, forteller Danielsen.

Norge fisker halvparten så mye som samtlige EU-land fisker til sammen i løpet av et år, og er med det en stor aktør, både på det europeiske og på verdensmarkedet. Det viktigste markedet for Norges eksport er nettopp EU-markedet, og Norges eksport utgjør nærmere 20 % av EUs totale import av fisk. Fiskeripolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, så avtaler om markedsadgang og fiskekvoter blir framforhandlet gjennom bilaterale avtaler.

- Norge er EUs viktigste forhandlingsmotpart innenfor fiskeri, og det gjør det veldig interessant nå å jobbe innad i EU-systemet. Det er spennende å få lov til å påvirke et så komplisert og mangfoldig næring.  Jeg lærer utrolig mye av å jobbe her, og har veldig mange dyktige kollegaer fra medlemslandene. For å jobbe som nasjonal ekspert er det viktig å interesse seg for mennesker og ulike kulturer, understreker fiskerieksperten.