Tale: Framtida for landbruket i fjellbygdene

Takk for invitasjonen til å komme og snakke om landbruket i fjellbygdene mens vi er midt i en spennende prosess med skriving av ny landbruksmelding til Stortinget. 

Det er lenge siden Stortinget sist drøftet forrige stortingsmelding, så dette er en viktig og god mulighet regjeringen nå har til å legge nye føringer for landbruks- og matpolitikken for årene fremover. Den muligheten skal vi gripe, og derfor setter vi stor pris på de innspillene vi har fått rundt om i landet.

Regjeringen sa i ”Soria Moria II” sa at vi vil: 

• videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket 
• gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen melding
• videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene
• sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet
• sikre et sterkt importvern

Bakgrunnen for ny melding
Den globale matproduksjonen må fordobles innen 2050, for å mette en befolkning på hele 9 milliarder mennesker. Norges befolkning vil øke med 1 million innen 2030.

Vi må brødfø vår egen befolkning, og ta vare på den dyrka jorda. Sikkerhet for mat er grunnleggende i alle samfunn. Tørken i Russland har ført til at hveteeksporten er stanset, og minner oss om den kraftige økningen i prisen på korn på verdensmarkedet høsten 2007 og våren 2008. Klimaendringer og sterk befolkningsvekst forsterker matsikkerhetsutfordringene. Vi må satse på egen matproduksjon, et restriktivt jordvern, vedlikeholde og utvikle produksjonsressursene og landbrukskompetansen.

Landbrukspolitikken
Hvordan den generelle landbrukspolitikken innrettes gjennom bl.a. jordbruksavtalen er av stor betydning for videre utvikling av fjellandbruket.  Ikke minst er de generelle rammebetingelsene gjennom inntektsmuligheter, kapitaltilgang og velferd sentrale for den framtidige rekrutteringen til norsk landbruk.

Jordbruksavtalen prioriterte melkeproduksjon (ku, geit) både i fjor og i år. Det ble gjort fordi utfordringene og avgangen er størs i de grasbaserte produksjonene i distrikta. Med en bevilgningsøkning på 375 millioner kr økes tilskuddsatsene med om lag 490 millioner kr. Det er mulig gjennom omfordeling og disponering av innsparinger. Politikk er å prioritere. Dette er krevende for Bondelaget og det er krevende for oss.

Overgangen til prosenttoll for flytende melk og fløte gir sterkere importvern og større trygghet på hjemmemarkedet.

For hele den perioden den rødgrønne regjeringen har hatt ansvar, er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper – i kroner. 

Vi ser faktisk en ”rødgrønn knekk” i inntektskurven fra 2006, en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til.

Ser vi på inntektsendringer i referansebrukene for perioden 2006 til 2011 viser tallene en samlet økning på 85.500 for melk, 94.000 for ammeku og 115.000 for sau.

I totalkalkylen for jordbruket er inntektsøkningen i jordbruket anslått til kroner 93 000 pr årsverk, mens den for andre grupper i samfunnet er 86 500.

Min konklusjon på inntekt er at vi i de siste årene har oppnådd mye, vi har snudd en trend. Men vi vil videre.

Grasbasert husdyrhold
Det er områder med vanskeligere produksjonsforhold, og svakere utvikling enn andre områder, som er viktigst å nå med virkemidler. 

Derfor prioriteres distriktslandbruket også i år, fordi her er avgangen størst. Fraktordningene forsterkes kraftig. Dermed styrkes også grunnlaget for å videreføre et landbruk - og å holde arealene i drift - over hele landet. 

For driftstilskuddet til melkeproduksjon får alle områder høyere tilskudd, men økningen er minst på Jæren. Satsene i driftstilskuddet til melk- og storfekjøtt øker til sammen med vel 140 millioner kroner. Det har sterk strukturprofil. 

Samtidig økes satsene for de første enhetene i tilskudd til husdyr for melkeku, ammeku og sau. Antall dekar grovfôrareal med høy tilskuddssats økes fra 200 til 250 dekar per foretak.

Disse grepene må ses i sammenheng. Det styrker kompensasjonen for skalaulemper, som særlig er knyttet til bygningsmassen, og reduserer muligheten for uønsket tilskuddstilpasning med arealene, som kan flyttes mellom aktive foretak gjennom leie. 

Vi viderefører også satsingen på beitetiltak gjennom å øke utmarksbeitetilskuddet med 20 kroner til 115 kroner per dyr for småfe, og tilskuddssatsen økes også for storfe. Det generelle beitetilskuddet videreføres uendret for småfe, mens det økes for storfe.

For velferdsordningene økes satsene både for tilskudd til avløsning ved ferie og fritid og sykdomsavløsningsordningen.

Landbrukspolitikken og distrikts- og regionalpolitikken
Distrikts- og regionalmeldinga gir en oversikt over regjeringens samlede innsats overfor fjellområdene. Mye blir gjort innenfor landbruket, men her ser jeg også et potensial for at vi kan gjøre enda mer, også i samspill med andre næringer.

Her tenker jeg særlig på mulighetene som ligger i koblingene mellom tilgang til store unike naturområder, utnyttelse av lokale ressurser og tradisjoner og særpregede kulturlandskap, og ikke minst lokalkunnskapen som folk har opparbeidet seg gjennom generasjoner.

Vi har satt som mål at 20 % av matomsetningen i 2020 skal være norske matspesialiteter. Alle deler av Norge har spesielle mat- og reiselivsprodukter å tilby, enten som følge av geografiske forhold, eller som følge av kultur og tradisjon. Det er viktig at regionene satser på å utvikle sine regionale fortrinn.

Satsing på regional mat og matkultur krever matproduksjon over hele landet. Denne satsingen er derfor avhengig av regjeringens mål om en variert bruksstruktur og et bærekraftig landbruk i hele landet.

Norsk senter for bygdeforskning har beregnet at distriktsbasert reiseliv omsetter for om lag 35 milliarder kr pr år og sysselsetter omtrent 60 000 personer. Gårdsturisme omsetter for 1 milliard kr pr år fordelt på 2500 årsverk. Gårdsmatprodusentene omsetter for 370 millioner kr fordelt på 1000 årsverk.

Regjeringen ønsker å satse videre på næringsutvikling knyttet til reiseliv og opplevelser. Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv ble etablert i 2007, og har som mål å bidra til økt verdiskaping og bedriftsøkonomisk lønnsomhet basert på mat, kultur, natur og aktivitetsbaserte opplevelser. Gjennom utviklingsprogrammet for innlandsfisk har vi satt oss som mål å utvikle 150 nye bedrifter innen fisketurisme.

Det finnes store muligheter innen satsing på vilt og innlandsfisk som ressurs, både gjennom jakt- og fisketurisme, næringsfiske og oppdrett. Utvikling og videreforedling av vilt- og fiskeråvarer har et stort potensial førstehåndsverdien av kjøtt fra hjortevilt er om lag 600 millioner kr. Dersom salg av jakt- eller fiskeopplevelser kombineres med kjøttsalg, kan viltet eller fisken selges to ganger.

Politikk for fjellområdene
Regjeringen er opptatt av å få til en helhetlig utvikling i fjellområdene med vekt på bolyst og livskvalitet, stedsutvikling, rekruttering av fagfolk og næringsutvikling, der reiseliv, landbruk og bruk og vern er viktige områder.

Utredningen "Fjellområder og fjellkommuner i Sør-Norge" som ble gjennomført på oppdrag fra KRD, tok sikte på nærmere definisjon, avgrensning og karakterisering av fjellområder og fjellkommuner i Sør-Norge. Utredningen tegner ikke et bilde av at fjellområdene har andre utfordringer enn andre distriktsområder, med unntak av tilgjengelighet. I tillegg er fjellområdene i større grad enn andre distriktsområder preget av utfordringene knyttet til bruk og vern. Som følge av at en høy andel av arealene i fjellområdene er vernet, peker rapporten på hvor viktig vernepolitikken er for utviklingen i fjellområdene. Rapporten peker også på at samarbeid meloom lokale, regionale og nasjonale myndigheter er avgjørende for å få til en god utvikling.   

I forhold til fjellområdene er vi opptatt av å se ting mer i sammenheng på tvers av departementene, og å få til en bedre dialog mellom nivåene.  Vi ønsker å styrke dialogen mellom regjeringen og lokale og regionale myndigheter, skape debatt og stimulere til samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter om utviklingen i fjellbygdene.

Vi har mottatt mange innspill til den nye meldingen om landbrukspolitikken, blant annet er det flere som har gitt tilbakemeldinger om de store ulikhetene i utfordringer og muligheter mellom og innenfor regioner. Det påpekes at det ikke er nok å se landet under ett, det er ønskelig med en inndeling i regioner og fjellregionen kan være en slik region. Det er veldig mange sonsegrenser å forholde seg til. Kan vi forenkle dette?

Landbruket utgjør en bærebjelke i mange lokalsamfunn i distriktene, ikke minst i fjellbygdene. Her er landbruket både en viktig ressurs for sysselsetting og bosetting, og et sentralt grunnlag for produksjon av fellesgoder knyttet til kulturlandskap, miljø og levende bygder. 

Denne regjeringen er opptatt av å beholde og videreutvikle sterke og levedyktige primærnæringer. For å få til dette legger regjeringen vekt på å føre en offensiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk. 

Vern og forvaltning
Med åpningen av Breheimen nasjonalpark markerer vi en viktig milepæl ved at vi endrer forvaltningen av de vernede områdene. Disse områdene er en viktig lokal ressurs og da er det selvsagt for meg at det skal være lokal påvirkning i forvaltninga av disse arealene.

I arbeidet med å utvikle en ny forvaltningsmodell har det vært viktig å finne fram til modeller som både sikrer at verneverdiene ivaretas på en god måte og samtidig bidrar til lokal forankring. Når ansvaret for forvaltningen av verneområdene legges til lokal myndighet vil dette bidra til økt forståelse for vernet. Samtidig er det lettere å se mulighetene for næringsutvikling i og omkring verneområdene.

Regjeringen har besluttet at store verneområder som bl.a. nasjonalparker og landskapsvernområder skal sikres lokal forvaltning gjennom et interkommunalt verneområdestyre. Disse oppnevnes av kommunestyrene. Der det er aktuelt, skal òg representanter oppnevnt av Sametinget inngå i verneområdestyret. Det kan også åpnes for andre tilpasninger. I vernevedtaket for Breheimen har regjeringen åpnet for grunneierrepresentasjon i styret. Dette må bli regelen og ikke unntaket.  

Gjennom den nye forvaltningsmodellen er vi sikret at både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap vil bli lagt til grunn for forvaltningen. Dette er et gjennomslag for Senterpartiet som vil ha bruk av lokal kunnskap og erfaring i naturforvaltningen.

Regjeringen har fulgt opp Soria Moria erklæringens punkt om å utvikle nasjonalparker og store verneområder som en ressurs for lokalsamfunnene og for lokal verdiskaping. I områder som Breheimen, Naustdal/Gjengedal, Trillemarka, Smøla og flere andre verneområder har vi bidratt med flere millioner kroner til lokal nærings- og reiselivsutvikling. Jeg er trygg på at lokale myndigheter utnytter disse til beste for lokalsamfunnet.

Det er også nettopp vedtatt endringer i forskriften om seter og tilleggsjord m.m. i statsallmenningene. Endringene utvider de bruksberettigedes muligheter for å utnytte setrene og utmarka, både knyttet til jordbruksproduksjon, husdyrhold og turisme. Samlet sett vil disse endringene gi større rom for næringsutvikling i statsallmenningene.

• Eiendomspolitikk
• Rovdyr 

Avslutning
Befolkningen i fjellbygdene er drivkrafta for verdiskapingen basert på bygdenes samlede ressurser. Kommunenes evne til å rekruttere dyktige folk både til landbruksnæringa og andre næringer vil her være avgjørende. At reiselivsbedriftene investerer i nødvendig kompetanse er også en forutsetning for å lykkes og en viktig innsatsfaktor for innovasjon. 
 
For å få til en bærekraftig utvikling i fjellbygdene er jeg opptatt av å støtte opp under og bygge videre på lokalt og regionalt engasjement og prosesser. Den lokale vekstkraften må utløses. Løsningene ligger ute i det enkelte lokalsamfunn.