Johan Sverdrup

Johan Sverdrup var jurist og politiker.

Statsminister 26. juni 1884-13. juli 1889, også sjef for Marinedepartementet og Revisjonsdepartementet. Også sjef for Marinedepartementet juli 1884, også sjef for Armédepartementet april 1885, også sjef for Forsvarsdepartementet 1. september 1885.

Født i Sem i Vestfold 30. juli 1816, sønn av godsforvalter Jacob Liv Borch Sverdrup (1775-1841) og Gundelle Birgitte Siang (1780-1820).
Gift  i Brunlanes 14. oktober 1844 med sin kusine Caroline Louise Gundelle Sørensen (1819-1883), datter av kopist Søren Sørensen (1792-1828) og Margrethe Petronelle Siang (1784-1834).
Farbror til statsråd Jakob Liv Rosted Sverdrup.
Død i Kristiania (Oslo) 17. februar 1892. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Johan Sverdrup mistet sin mor da han var fire år gammel, mens hans far var godsforvalter på Jarlsberg hovedgård. I 1825 flyttet familien til Sem landbruksskole like ved.

Sverdrup tok examen artium i Christiania i 1833 og juridisk embetseksamen i 1841. Studietiden ble så vidt lang fordi Sverdrup var aktiv i det politiske og kulturelle liv. Han hørte her til dikteren Henrik Wergelands tilhengere.

Etter to år som fullmektig hos sorenskriveren i Seljord, svogeren Hans Plathe Nilsen,
startet Sverdrup i 1844 egen juridisk praksis i Larvik. Han ble autorisert som underrettssakfører i 1851 og som overrettssakfører i 1855.

I 1848 ble Sverdrup innvalgt i formannskapet i Larvik, og han ble ordfører i byen i 1849. Høsten 1850 ble han stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord. Han var den mest radikale kandidaten, og ble valgt takket være støtten fra byenes handels-, håndverker- og arbeiderforeninger. Også på Stortinget markerte Sverdrup seg som radikaler. Allerede i februar 1851 var han med på å foreslå allmenn kommunal stemmerett.

Også på stortingssamlingene i 1854 og 1857 var Sverdrup innvalgt for Larvik og Sandefjord. Han fant en samarbeidspartner i bondelederen Ole Gabriel Ueland. Forholdet var imidlertid ikke friksjonsfritt, idet Sverdrup gikk inn for en allmenn radikal og liberal politikk hevet over den snevre klassepolitikken. En hovedsak for Sverdrup og Ueland var å få innført  jury i straffesaker. En stortingskommisjon ble oppnevnt til å utrede saken, med Sverdrup og Ueland blant medlemmene. Regjeringen la imidlertid hindringer i veien for arbeidet, og da Stortinget i 1857 vedtok en innstilling i saken, nektet regjeringen å sanksjonere den.

Det politiske engasjementet gikk ut over Sverdrups sakførerpraksis, og han endte opp i et økonomisk uføre som han aldri kom helt ut av. Noe hjelp fikk han ved at han ble utnevnt til offentlige verv; fra 1857 var han en av de stortingsoppnevnte hypotekbankdirektørene og i 1860 ble han valgt til statsrevisor. Høsten 1857 flyttet familien til Vestre Aker, og i 1875 kjøpte han gården Nordal (Økern) i Østre Aker, og bosatte seg der.

I 1859 tok Sverdrup og Ueland initiativ til å organisere opposisjonen. Resultatet ble en lukket reformforening av stortingsrepresentanter. Det viste seg at medlemmene var uenige om flere sentrale saker, og også om det viktige prinsipielle spørsmålet om et flertall i foreningen skulle kunne binde alle ved voteringer i Stortinget.

Stortingssamlingen 1859-1860 var preget av nasjonale og unionelle saker, som kampen for å fjerne stattholderposten i Christiania. Etter kong Carl XVs veto mot grunnlovsvedtaket i denne saken, arbeidet Sverdrup for å kreve regjeringsskifte. Han fikk imidlertid stortingsflertallet mot seg.

Fra midten av 1860-årene sto Sverdrup fram som den ledende opposisjonspolitikeren på Stortinget. Innføringen av årlige stortingssamlinger fra 1869 innledet en ny etappe på veien mot et mer utviklet demokrati og et parlamentarisk styresett. Den mer konfliktfylte perioden man nå gikk inn i, førte til slutt fram til riksrettssaken og Sverdrups overtagelse av regjeringsmakten i 1884. Sverdrup var odelstingspresident 1862-1869, stortingspresident 1871-1880 og 1882-1884 og var formann i flere sentrale stortingskomiteer. I årene 1876-1878 redigerte han opposisjonsavisen Verdens Gang.

I 1870-årene ble spørsmålet om statsrådenes adgang til Stortinget den dominerende politiske saken. Tre ganger – i 1872, 1874 og 1877 – hadde kongen, etter innstilling fra regjeringen, nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om at statsrådene skulle ha adgang til Stortingets forhandlinger. Da saken kom opp for Stortinget for fjerde gang, i 1880, var den politiske krisen et faktum. En samlet opposisjon insisterte på at stortingsvedtaket var gyldig også uten kongelig sanksjon. Regjeringen motsatte seg fortsatt at statsrådene skulle kunne møte i Stortingets forhandlinger, og nektet nå å kunngjøre stortingsvedtaket formelt.

Sverdrup og hans støttespillere svarte 9. juni 1880 med å få Stortingets flertall med på en beslutning om at vedtaket i statsrådsaken var del av grunnloven. Etter Sverdrups råd avsto imidlertid Stortingt fra selv å kunngjøre denne grunnlovsendringen formelt. Regjeringen ble oppfordret til å gjøre det, men nektet fortsatt.

Nå fulgte fire år med politisk strid, med Sverdrup som leder for opposisjonens angrep på Christian Selmers regjering – som høsten 1880 overtok etter Frederik Stangs regjering. Flere ganger tok Sverdrup imidlertid initiativ til forhandlinger for å søke en minnelig ordning, men uten at dette førte fram. I denne fasen ble for øvrig Norges første politiske parti, Venstre, dannet. Ved stiftelsen i januar 1884 ble Sverdrup Norges Venstreforenings første formann.

Etter at riksretten vinteren 1884 hadde fradømt statsminister Selmer og de fleste statsrådene deres embeter, overtok en regjering ledet av Christian Schweigaard. Den gikk imidlertid av etter etpar måneder. Etter at tidligere statsråd Ole Jacob Broch hadde gitt opp å danne en sentrumsregjering, ble Sverdrups regjering utnevnt 26. juni 1884. Dette representerte et avgjørende skritt i utviklingen av parlamentarisk styre i Norge.

Da han flyttet inn i statsministerboligen i Stiftsgården i Rådhusgaten i Kristiania, var Sverdrup ensom (hans kone var gått bort året før) og ved dårlig helse. Personlig hadde han ikke noe ønske om å overta som regjeringssjef, men gikk likevel løs på arbeidet med full kraft. Det skulle imidlertid snart vise seg at det ikke var lett å lede den sammensatte venstrebevegelsen som hadde ført ham til makten.

Grunntanken med de reformene man nå tok fatt på, var å demokratisere viktige deler av samfunnslivet. De første årene var organiseringen av hæren et sentralt tema.  Konflikten førte til at arméminister Ludvig Daae gikk av i april 1885, at Armédepartementet og Marinedepartementet ble slått sammen til et forsvarsdepartement og at statsminister Sverdrup selv ble sjef for dette.

Andre reformer var utvidelse av stemmeretten - vedtatt av Stortinget i 1885, prinsipiell likestilling mellom landsmål (nynorsk) og riksmål (1885), nedsettelse av en arbeiderkommisjon (1885), innføring av juryordning i straffesaker (1887) og lov om folkeskolen (1889).

I 1885 begynte striden som til slutt førte fram til oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. En utløsende faktor var at Sveriges riksdag ville styrke den konstitusjonelle kontrollen med dobbeltmonarkiets utenrikspolitikk, ved å utvide antallet svenske statsråder i det regjeringsorganet som i første rekke arbeidet med utenrikssaker – ministerielt statsråd. Siden 1835 hadde Norges statsminister, fra 1873 den norske statsminister i Stockholm, møtt i ministerielt statsråd. Norge krevde nå like mange norske som svenske statsråder i ministerielt statsråd.

Dette gikk den svenske regjeringen motstrebende med på, samtidig som den krevde at det i riksakten – loven som regulerte unionen – skulle slås fast at utenriksministeren skulle være svensk. Dette godtok den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, under ledelse av statsminister Ole Richter, i sammensatt svensk-norsk statsråd 15. mai 1885. Statsminister Sverdrup, som hadde returnert til Kristiania før avtalen formelt ble inngått, sa imidlertid at han ikke hadde godkjent denne innrømmelsen.

Da forhandlingene om ordningen av utenriksstyret kom opp igjen i Kristiania i februar 1886, brøt de sammen etter kort tid. I juni 1886 understreket Sverdrup i odelstinget Norges krav om full likestilling i unionen, noe Stortinget sluttet seg til. Imidlertid ønsket ikke Sverdrup foreløpig å presse saken videre, selv om mer radikale og nasjonalistiske krefter mente at Norge på egen hånd burde endre grunnloven på dette punktet.

Det var nå voksende misnøye i radikale kretser med at Sverdrup i manges øyne var på vei i konservativ retning i sentrale spørsmål. Noe av misnøyen skyldtes nok også hans autoritære lederstil og at han som statsminister ikke ville la seg lede av partiorganisasjonen. Det ble påpekt at han i flere saker nå hadde inntatt mer moderate standpunkter enn tidligere. Det gjaldt både i unionssaken og i kirkelige og kulturpolitiske spørsmål, først og fremst i spørsmålet om innføring valgte menighetsråd i Den norske kirke. For Sverdrup og statsråd Jakob Sverdrup, hans nevø, var dette et spørsmål om demokratisering av den lokale kirkelige ledelse. Forslaget falt i odelstinget i 1887, mot én stemme.

Etter dette krevde statsrådene Sofus Arctander, Hans Rasmus Astrup og Birger Kildal at statsråd Jakob Sverdrup måtte gå av, siden de mente han var mannen bak menighetsrådsforslaget. Etter en lengre strid endte det i stedet med at de tre søkte, og fikk, avskjed i februar 1888. Snart trådte også statsråd Elias Blix ut av regjeringen.

Samtidig ble Venstres gruppe på Stortinget sprengt og Venstres partiorganisasjon delt i Moderate Venstre og Rene Venstre. Statsminister Sverdrup sluttet seg til Moderate Venstre, og ble i praksis dets leder.

Sverdrups rekonstruerte regjering ble nå avhengig av støtte fra Høire, og var svekket på grunn av indre strid. 15. juni tok Ole Richter sitt liv i Ministerhotellet (den norske regjeringsbygningen) i Stockholm, kort etter at Sverdrup hadde presset ham til å gå av som norsk statsminister der. Mange mente Sverdrup hadde mye av ansvaret for hva som skjedde med Richter.

Sverdrup forsøkte nå å komme til forsoning med Rene Venstre, men det ble for vanskelig å komme til enighet om sammensetningen av en rekonstruert regjering. 26. juni 1888 la høyrelederen Emil Stang fram mistillitsforslag mot regjeringen, og 2. juli søkte Sverdrups regjering avskjed. 12. juli innvilget kong Oscar II avskjedssøknaden.

Sverdrup fortsatte arbeidet for å forene de to venstrepartiene, men lyktes ikke. I 1891 ble han valgt til Stortinget som representant for Moderate Venstre i Stavanger. På grunn av alvorlig sykdom kom han ikke til å møte. Hans dårlige økonomiske førte til flere landsomfattende pengeinnsamlinger, og fra 1881 mottok han statspensjon.

Johan Sverdrup døde 17. februar 1892, og ble gravlagt på statens bekostning fra Trefoldighetskirken i Kristiania.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon