Territorialfarvannet og den tilstøtende sone

Grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og er samtidig utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsområdene utenfor i samsvar med folkeretten. Sjøterritoriet omfatter havområdet fra grunnlinjene ut til 12 nautiske mil fra disse. Grunnlinjene er angitt i egen forskrift.

Grensen for sjøterritoriet angir yttergrensen for Norges territorium, og betegnes som territorialgrensen. Innenfor denne grensen har Norge suverenitet. Utgangspunktet er at kyststaten har samme myndighet i sjøterritoriet som på sitt landterritorium. Nasjonal lovgivning vil dermed normalt kunne anvendes og det kan utøves tvangsmakt. Det viktigste unntak for sjøterritoriets vedkommende, er fremmede fartøyers rett til uskyldig gjennomfart. Territorialfarvannet innenfor grunnlinjene betegnes som indre farvann. Norges territorialfarvann grenser opp mot henholdsvis Russland og Sverige, som begge har sjøterritorier på 12 nautiske mil.

Folkeretten gir gjennom FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 (se faktaark om Havrettskonvensjonen), sikre rammer for kyststatenes adgang til å fastsette sitt territorialfarvann og tilstøtende sone. Kyststatene kan i henhold til konvensjonen opprette et sjøterritorium som strekker seg inntil 12 nautiske mil ut fra grunnlinjene, mens den tilstøtende sone kan strekke seg ut til 24 nautiske mil. Langt de fleste kyststater har sjøterritorium på 12 nautiske mil (22,224 kilometer).

Ved kongelig resolusjon av 22. februar 1812, gjengitt i Cancelli-Promemoria av 25. februar 1812, ble det besluttet at Norges sjøterritorium skulle være på én geografisk mil, som tilsvarer ca. 4 nautiske mil. Spørsmålet om å utvide det norske sjøterritoriet fra 4 til 12 nautiske mil ble imidlertid aktualisert av behovet for mer effektivt å beskytte kysten og det marine miljø, forebygge skipsulykker, samt å redusere forurensningsskader som følge av skipsulykker og ulovlige utslipp fra skip langs kysten og i de nære havområder. Ved Ot.prp. nr. 35 (2002– 2003) Om lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone, ble territorialfarvannet utvidet til 12 nautiske mil med virkning fra 1. januar 2004. Samtidig ble det opprettet en såkalt tilstøtende sone utenfor fastlands-Norge. I den tilstøtende sone kan det føres kontroll med lovgivning om toll, skatt, innvandring og helse.

Som følge av utvidelsen til 12 nm, får de miljøverntiltak man kan iverksette i sjøterritoriet anvendelse i et større område enn tidligere, lenger ute fra kysten. Utvidelsen gir bedre mulighet for kontroll av utenlandske skip, og for å anvende norsk lovgivning i bestrebelsene på å bevare det marine miljø og å hindre forurensning. Åpning for norsk suverenitetshevdelse i et geografisk større område gir også mulighet til i enkelte tilfeller å gripe inn tidligere med håndhevelse av norsk lovgivning som blant annet skal ivareta miljø- og sikkerhetshensyn.

En vesentlig begrensning i kyststatenes suverenitet er fremmede skips rett til såkalt uskyldig gjennomfart gjennom sjøterritoriet. Gjennomfarten er uskyldig så lenge den blant annet ikke er til skade for kyststatens fred, orden og sikkerhet, og så lenge vedkommende seilas har det formål å krysse sjøterritoriet. Ved slik gjennomfart er kyststatens kompetanse til både å gi nasjonalt regelverk anvendelse på fremmede skip, og særlig til å håndheve dette, meget begrenset. Regelen avspeiler en nøye avveining mellom den internasjonale skipsfarts interesse i opprettholdelse av mest mulig fri navigasjon basert på hevdvunne prinsipper og kyststatens adgang til å hevde suverenitet over sitt territorium og treffe tiltak for å beskytte viktige interesser knyttet til sistnevnte.

Retten til uskyldig gjennomfart er imidlertid ikke til hinder for at det etableres påbudte skipsleder og trafikkseparasjonssystemer i sjøterritoriet. I henhold til Havrettskonvensjonens kan kyststaten således av hensyn til navigasjonssikkerheten forlange at fremmede skip i uskyldig gjennomfart benytter særlige skipsleder og trafikkseparasjonssystemer. Blant annet kan det pålegges at enkelte kategorier fartøyer med stort skadepotensiale begrenser sin gjennomfart til slike leder. Dette kan gjelde for tankskip, atomdrevne skip, fartøyer lastet med materialer eller stoffer som i seg selv er farlige eller skadelige, f.eks. kjemikaliefartøyer, eller skip med særlig høy tonnasje. Derved kan risikoen for skipssammenstøt og eventuelle miljøkonsekvenser av slike sammenstøt reduseres. En annen anvendelse vil kunne være å regulere visse typer skipstrafikk i særlig risikoutsatte farvann. Dette kan f.eks. være aktuelt i forhold til store skip langs norskekysten.