– Det skal bli lettere å be om hjelp

Sjekkes mot fremføring

Det å være pårørende til noen med rusmiddelproblemer, om det er alkohol eller andre rusmidler, kan oppleves uhåndterlig ensomt. Spesielt som ung. En ensom, mørk dragkamp.

Mellom kjærligheten og lysten til å hjelpe. Kanskje også redsel for å miste – ikke bare miste til rusmidlene, men at man må flytte fra mamma eller pappa. 

Dette vet dere alt om. Det er en stor belastning.

Unge pårørende vurderer sin psykiske helse som dårligere enn ungdom generelt.

Og de opplever at fremtidsutsiktene er dårligere. For unge pårørende er det ikke bare mørkt der og da, men også i horisonten.

Det bekymrer meg. Vi må ta det på alvor når variasjonen er så stor – i hvilken grad pårørende selv opplever å bli involvert.

I hvilken grad de blir sett på som en ressurs. I hvilken grad de blir fulgt opp.

For regjeringen er økt involvering, veiledning og oppfølging av barn som pårørende et svært viktig mål.

«Barn er livredde for at alarmknappen skal skrus på. Da tror de at de mister mamma eller pappa, blir foreldreløse og kanskje må bo hos fremmede. Derfor sier de lite, de svelger skyld, skam og redsel. Selvfølgelig setter det spor».

De ordene tilhører Marius som for femten år siden grunnla BAR. «Barn av rusmisbrukere». Han sa det i et intervju med VG som ble publisert for noen uker siden.

Nærmere 150 000 norske barn har nære voksne som sliter med rus. Over åtte prosent har en forelder med alkoholbrukslidelse. Derfor er jeg takknemlig for å være her i dag.

Ifølge en nylig publisert kunnskapsoppsummering kan det være avgjørende at personell snakker med barn og unge om deres erfaringer, og gir støtte og forklaringer til barn og unge som pårørende når de har en forelder som har rusmiddelproblemer.

Og da vil jeg rette en takk til dere i Blå Kors kompasset. For den innsatsen som dere gjør. Som hjelper unge pårørende mellom 13 og 35. Som gir råd og støtter.

Som viser at selv om hver eneste historie og familie er unik, så gjelder det likevel mange. Man er ikke så ensom som man tror.

Blå Kors kompasset er der for unge pårørende. 

Og jeg er takknemlig for den forebyggende innsatsen dere gjør gjennom terapi og rådgivning.

Fordi som dere selv skriver, vokser man opp med rus i familien så øker risikoen:

• for å utvikle egne rusmiddelproblemer,
• for å utvikle psykiske og/eller somatiske lidelser
• falle ut fra skole og jobb – og havne i utenforskap.

Arbeidet med unge pårørende til noen med rusmiddelproblemer har derfor en tosidighet ved seg. Både det primære pårørendeaspektet, men også et forebyggende aspekt.

Som dere vet presenterte regjeringen sin forebyggings- og behandlingsreform sist fredag.

En reform hvor vi slår fast at retten til helse kommer først.

En reform som er et oppgjør med skam, stigma og diskriminering, og som tar til orde for endring, bedring og mestring.

Derfor varsler vi i reformen at vi vil få på plass en handlingsplan mot stigmatisering – med mål om å redusere den stigmatiseringen og forskjellsbehandlingen som vi vet at skjer.

I tillegg, og det tenkte jeg at jeg vil snakke med dere om i dag, så tar vi et tydelig grep i denne reformen. Vi fremmer bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet som et eget innsatsområde.

Det er viktig. Særlig overfor de minste. De som ikke kan velge, og som vi vet at sjeldent gir beskjed.

Når vi er så tydelige på at vi ønsker å bryte ned skam og stigma, så handler det også om å gi unge pårørende mer rom. Om å åpne dører, ta dem på alvor og vise at vi ser dem.

En god rusmiddelpolitikk favner de pårørende på en helhetlig måte. Det skulle derfor bare mangle at det er et helt eget innsatsområde i meldingen.

Vi har vært for lite flinke til å involvere pårørende, spesielt barn og unge, på deres egne premisser. Ingen pårørende er like, derfor må vi spørre hver gang:

Hva er viktig for deg?

Hvor mye vil du involveres?

Og hva kan vi gjøre for at ditt liv skal være mer enn rusmiddelbruken til den du er pårørende til?

I meldingen har vi som sagt satt som mål å øke involvering og oppfølging av pårørende og barn som pårørende. Vi vil implementere nasjonale faglige råd, for bruker- og pårørendemedvirkning og bruk av pårørendeavtaler.

Vi vil også vurdere å forskriftsfeste krav om pårørende med erfaringskompetanse på systemnivå – for å fremme pårørendeinvolvering og familiestøtte i helse- og omsorgstjenesten.

Finansieringsordninger kan også være en barriere for pårørendes medvirkning. Vi ser derfor på muligheten for å forskriftsfeste rett til refusjon av reiseutgifter for barn som pårørende, som en del av en helhetlig og effektiv finansiering av familiearbeid.

Samtidig ønsker vi også å legge til rette for systematisk bruk av tilbakemeldingsverktøy.

Vi må vite hvordan de pårørende har det, hvordan de opplever behandlingstilbudet og hvordan de blir fulgt opp.

Kjære venner, vi er ikke så mange i dette landet. Vi har ingen å miste.

I intervjuet med VG forteller Marius om hvordan han var den lille voksne.

Han forteller om hvordan han som tiåring plastret moren sammen da hun ble slått av en ny kjæreste, om hvordan han ryddet og vasket i leiligheten – og ikke minst hvordan han fornyet sin mors resepter.

Som barn kan det være mørkt og ensomt. En bekymring og belastning over tid, og et tidlig møte med skam.

Ofte er man jo heller ikke i posisjon til å hjelpe, noe som gir en ekstra belastning når man i desperasjon gjør alt man kan.

Derfor er den jobben dere i Blå Kors kompasset gjør, så utrolig viktig. Og derfor er mitt håp og mitt mål for reformen vi presenterte for noen dager siden, at det skal bli lettere å be om hjelp.

At vi lettere og tidligere skal fange opp, og tydeligere og tettere følge opp, både de som har rusmiddellidelser – og de unge pårørende.

På denne konferansen skal dere dele erfaringer, og løfte frem historier. Det er veldig viktig.

For bak de 150 000 er det 150 000 enkeltskjebner. Enkeltskjebner som vi må vise at ikke står alene.

Som ikke skal skamme seg. Men som vi skal hjelpe, følge opp og la bidra med sitt perspektiv.

Mitt mål er at forebyggings- og behandlingsreformen skal være et før og etter. Et oppgjør med skam, stigma og diskriminering – og en melding om endring, bedring og mestring.

Det arbeidet følger vi opp.

Tusen takk for innsatsen dere gjør, og takk for oppmerksomheten.