– Skal redusere avstanden mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten

Manuset under kan avvike fra faktisk fremføring.

Kjære alle sammen, hjertelig velkommen til årets helsekonferanse.

Nå er det drøye to uker sida jeg la fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Planen for hvordan vi nærmer oss «en felles helsetjeneste».

Og kongstanken er ordet vi har lagt til i meldinga. Fra det som før het Nasjonal helse- og sykeshusplan, til det som nå heter Nasjonal helse- og samhandlingsplan. For samhandling er stikkordet.

Og i planen presenterer regjeringa en betydelig rekke tiltak for å redusere avstanden mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Fordi for pasienten har det mindre betydning om det er sykehuset eller kommunen som har ansvaret.

For pasienten er det viktigste å få riktig behandling på riktig sted til riktig tid. Å møte én samla tjeneste.

Utfordringene er store. Blant annet er den demografiske utfordringa tydelig. Vi blir flere eldre. Spesielt i distriktene øker andelen eldre.

Isolert sett er det selvsagt positivt, fordi det betyr at levestandarden i Norge har økt.

Men når vi har kryssa en milepæl hvor vi nå er flere som går ut av arbeid, enn det vi klarer å fylle på i andre enden. Når vi for første gang har passert én million alderspensjonister. Når vi for første gang har to generasjoner med eldre samtidig. Så må vi ta innover oss at det er et annet samfunn enn det vi hadde for kort tid sida.

Med demografisk utvikling, og flere kronisk syke, så har vi noen store pasientgrupper som har det til felles at de bor i en kommune og mottar mange tjenester der, men at de også er avhengige av å være innom og besøke spesialisthelsetjenesten.

Klarer vi å oppnå bedre flyt rundt disse pasientene vil vi også klare å utnytte ressursene bedre og da vil vi kunne hjelpe alle pasienter mer effektivt.

Overordna er det sånn at flere eldre, et mer sammensatt sykdomsbilde og færre fagfolk per pasient, det krever at vi endrer oss, fordi på sikt så truer dette bærekraften.

Men det er ingen enkel kvikk-fiks. Utfordringene er store og kompliserte, og det krever en rekke store og små tiltak innenfor alle deler av vår felles helsetjeneste. Vi må samhandle bedre, både på tvers av og innad i tjenestenivåene.

En ting er bedre pasientforløp, men jeg er også overbevist om at økt samhandling også vil gi mange muligheter for fagfolka våre.

Både i form av kombinerte stillinger, spesielt innen føde-, og barsel, men også gjennom kompetanseutvikling og læring.

I dag har jeg lyst til å snakke litt mer om hvordan regjeringa ønsker å legge til rette for bedre samarbeid og økt samhandling. Og spesielt hvordan det treffer kommunene våre.

Bare det å endre fra «sykehus» til «samhandling» er et tydelig signal fra regjeringa om hvordan vi skal tenke i åra framover.

Hvordan vi må tenke for gradvis og endre det vi har til noe som ikke gir økt ventetid eller mangel på fagfolk, men som gir våre eldre og syke en enda bedre behandling.

Rundt omkring i landet er det etablert 19 helsefellesskap mellom kommuner og sykehus på bakgrunn av en samarbeidsavtale mellom KS og regjeringa.

I de helsefellesskapa møtes representanter fra kommuner, sykehus, brukere og lokale fastleger for å planlegge og utvikle tjenester sammen.

Og som dere har forstått av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, så er akkurat denne typen av samarbeid essensielt framover.

Alle helsefellesskapene er formelt etablert, men det varierer hvor langt samarbeidet er kommet.

Jeg er opptatt av at helsefellesskapene får noen virkemidler for at de kan lykkes bedre med planlegging, prioritering og samarbeid. Fordi tida er inne for å bruke helsefellesskapene til å skape verdi for pasienter, pårørende og fagfolk.

Regjeringa vil også styrke kompetanse og planlegging i kommunene.

Det handler blant annet om å forbedre planleggingsverktøy, tilrettelagt for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og legge til rette for mer veiledning og informasjon om kommunalt samarbeid.

Regjeringen vil også fremme kunnskapsbasert praksis, og forbedre kvaliteten, gjennom blant annet å prioritere forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjennom Norsk forskningsråd.

Vi må prioritere felles innsats for å sikre bedre pasientforløp. Ta for eksempel utskrivningsklare pasienter: Det er en tilbakevendende problemstilling.

90 prosent av de utskrivningsklare pasientene blir i dag tatt godt vare på av kommunene.

Men noen får det ikke til, og da må vi se tydeligere på virkemidler for å bidra til at overgangene blir så sømløse som mulig.

Derfor skal vi se på om det er mulig å utvikle en felles måte å vurdere og beskrive funksjonsnivå på, slik at kommuner og sykehus kommuniserer noenlunde likt.

Kommuner og sykehus oppfatter samarbeidet om utskrivingsprosessen ulikt.

I tillegg til å forbedre forutsetningene for samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten mener regjeringa at det er behov for å evaluere om prosesskravene i forskriften om utskrivningsklare pasienter understøtter at:

• Pasienter kommer ut av sykehuset til rett tid,
• Om nivået på og innretningen av døgnprisen er hensiktsmessig, og
• Å identifisere kjennetegn ved kommuner og sykehus som lykkes godt med samarbeidet

Det skal skje i dialog med kommunene og evalueringen skal gi regjeringa et kunnskapsgrunnlag for å redusere utfordringene med utskrivningsklare pasienter som blir liggende på sykehus, sikre trygge overganger og effektiv ressursbruk.

Vi må vekte opp ubalansen sånn at kommuner og sykehus opplever at de spiller på samme lag. Til det beste for både pasienter, pårørende og fagfolk. Vi må ha bedre samhandling.

Med tanke på de utfordringene jeg nevnte innledningsvis er vi helt nødt til å se de samla ressursene, særlig kompetanse og personell, i sammenheng på tvers av sykehus og kommuner.

Den forrige avtalen mellom regjeringa og KS om helsefellesskapene utløp ved årsskiftet. Og nå er jeg glad for å kunne annonsere at vi har fått på en plass en ny avtale, som gjelder frem til 2027.

Helsefellesskapene er etablert, og framover blir det viktig å komme fra ord til handling, fra etablering til reelle effekter til fordel for pasientene.

Gjennom den nye avtalen vil regjeringa og KS bidra til at Helsefellesskapene blir en drivkraft for lokalt samarbeid om felles planlegging og tjenesteutvikling. Behovet er stort.

Knapphet på fagfolk skaper behov for å tenke nytt og prøve ut nye organiseringsformer, arbeidsformer og tjenestemodeller som sikrer gode pasientforløp og hensiktsmessig ressursbruk.

Da ønsker jeg at helsefellesskapene skal spille en nøkkelrolle. Og jeg er glad for at vi har fått på plass denne avtalen.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil være viktig, både for KS og for kommunene våre i åra framover. Fordi dere kommer til å være en helt sentral premissleverandør for om vi lykkes med omstillinga vi skal gjennom.

Og jeg veit at både viljen og evnen er der. Derfor gir jeg også kommunene mye ansvar.

Nye organiseringsformer er via mye plass i planen, og det er med god grunn.

Og nå har jeg lyst til å gi KS helt eksplisitt skryt: Det dere har fått til med Tørn-prosjektet (ks.no) skal vi videreutvikle.

Noe av det aller viktigste for regjeringa er at alle, også i framtida, skal ha tilgang til en god og nær felles helsetjeneste. Som gir helsehjelp ved behov, helt uavhengig av folks inntekt eller adresse.

Og i en tid hvor vi blir flere eldre, og færre fagfolk per pasient, så trenger vi nye løsninger. Oppgavene må ivaretas på riktig kompetansenivå, samtidig som kravet til forsvarlighet legges til grunn. Ja, det er et stort omstillingsarbeid.

Vi trenger å bruke flere virkemidler for å støtte opp om både sykehusenes og kommunenes evne til en sånn omstilling.

Vi vil ha flere fagfolk med riktig kompetanse i vår felles helsetjeneste.

Vi må ha økt fokus på heltidsstillinger, på arbeidsmiljø og på god og hensiktsmessig oppgavedeling.

Tørn-programmet er helt avgjørende for å lykkes med det.

Fagfolkas tid og kompetanse må brukes på en måte som gjør at fagfolka kan få bruke sin kjernekompetanse i møte med pasienter.

Tørn viser at viljen er stor i ulike kommuner for å se på hvordan man kan jobbe innovativt.

Og de mange suksesshistoriene har gjort at vi både har tredobla bevilgninga og utvida prosjektet til å gjelde hele vår felles helsetjeneste.

Vi vil ha flere gode eksempler. Flere gode eksempler på nye måter å organisere turnus på. Flere gode eksempler på viktige kamper fagbevegelsen har tatt for å løfte retten og mulighetene for flere hele og faste stillinger. Og dette er et godt insentiv for å gjøre mer.

Regjeringa har innført et øremerka rekrutterings- og samhandlingstilskudd. Altså penger som kommunene og sykehusa må ha fellesprosjekt for å kunne søke om. Det skal sikre mer sammenhengende tjenester, og det skal sikre bedre og mer helhetlige pasientforløp.

I tillegg erstatter vi «én innbygger, én journal». De store, komplekse IT-prosjektenes tid er over. Nå innfører vi en e-helsepolitikk som går stegvis fram og henter ut gevinster underveis.

Digitalisering må være en integrert del av tjenesteutviklinga. Altfor mange pasienter opplever at de må gjenta egen sykdomshistorie. Og for fagfolka blir jobben vanskeligere når informasjon ikke er godt tilgjengelig.

Vi må teste ut løsninger i en tidligere fase, sånn at vi ser hva som fungerer, lærer underveis og kan skalere opp det som fungerer, eventuelt justere kurs.

Det er også grunnen til at vi har innført en helseteknologiordning, sånn at vi kan støtte opp under de kommunene som går foran.

Det er allerede delt ut nesten 60 millioner kroner til en rekke kommuner og fylkeskommuner som går foran.

Forhåpentligvis vil noen av resultatene og løsningene være så vellykkede at vi kan skalere dem opp til nasjonalt nivå, men før det er det viktig at kommuner tester og prøver ut – noe de allerede gjør i stor grad. Og det er et svært spennende arbeid å følge.

Det samme gjelder kunstig intelligens. Ikke for at kunstig intelligens i seg selv er løsninga på alt, men fordi kunstig intelligens kan være tidsbesparende, og dermed frigjøre tid for fagfolka våre.

Som dere forstår, så har jeg stor tro på kommunene. Og jeg har stor tro på at vi skal lykkes med økt samhandling.

Men jeg har også stor tro på det arbeidet kommunene gjør på egen hånd. Framover blir det spesielt viktig knytta til forebygging.

87 prosent av sykdomsbyrden i befolkninga består av ikke-smittsomme sykdommer. Og folkens, utviklinga går feil innenfor psykisk uhelse, fedme, muskel- og skjelettlidelser og skadelig rusmiddelbruk.

Når vi veit at vi blir færre fagfolk per pasient blir forebygging enda viktigere.

Derfor har jeg varsla at vi vil be Helsedirektoratet om å utrede hvordan vi kan omstille til en mer forebyggende helse- og omsorgstjeneste. I tillegg må de se på om finansieringsordningene i tilstrekkelig grad understøtter en sånn helsetjeneste.

Kommunene legger ned en stor innsats, og vi har varsla i Nasjonal helse- og samhandlingsplan at regjeringa vil legge fram en ny strategi om helsekompetanse, og vi vil utrede hvordan det gode arbeidet med lærings- og mestringsvirksomhet i kommunene kan videreutvikles. For å nevne noe.

Når jeg legger fram en så ambisiøs plan for vår felles helsetjeneste, hvor ventetidene skal ned, bærekraften skal opp og fagfolka skal ha det bra på jobb, så er det fordi jeg veit innsatsen som kommunene legger ned.

Tusen takk for det. Jeg gleder meg til å fortsette det ambisiøse samarbeidet. Til det beste for pasienter, pårørende og fagfolk.

Takk for oppmerksomheten.