– Store muligheter i å tenke litt annerledes

Manuset under kan avvike fra faktisk fremføring.

Kjære alle sammen. 

Det er godt å være her i Steinkjer og i Kulturkvartalet. Egentlig så passer det ganske bra å være akkurat her, når jeg er bedt om å snakke Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

For det er samhandling som gjelder.

Og akkurat som her i Kulturkvartalet, hvor man har samla flere aktører, så er vi også helt nødt til å se ressursene samla i vår felles helsetjeneste – for å kunne yte best mulige tjenester.

Vi dreier nå retninga noen grader. Både fordi vi står overfor store utfordringer som vi er nødt til å gjøre noe med – men også fordi vi ser at det er store muligheter i å tenke litt annerledes.

Framover så vil tilgangen på fagfolk være knapp, vi får flere eldre og et mer sammensatt sykdomsbilde, samtidig som trusselen om kriser, krig og nye pandemier hviler over oss.

Enkelt sagt er det utfordringer vi ikke løser godt nok innafor dagens organisering, og muligheter vi må utnytte enda bedre.

Derfor må vi gradvis endre det vi har, til noe som ikke gir økt ventetid eller mangel på fagfolk, men som gir våre eldre og syke en enda bedre oppfølging.

Jeg sa det da jeg la fram meldinga, men jeg sier det gjerne igjen – fordi det er så viktig: Barn og unge opplever å være kasteball mellom systemer – det må vi få en slutt på.

Gravide kvinner opplever fragmenterte tjenester – det må også ta slutt.

Pasienter og pårørende bryr seg ikke om det er kommunen eller sykehusene som har ansvaret. For dem er det viktigst med rett behandling til riktig tid.

Dette er det selvsagt mange som har sagt før meg, men det er enklere sagt enn gjort.

Kommunehelsetjenesten og sykehusene er to supertankere på omtrent 200 milliarder i hvert sitt budsjett, og over 400 000 ansatte. Bare i sykehusene hadde vi i fjor over 2 millioner pasienter innom dørene.

Det er ingen smal sak å sy dette sammen. Men nå tar vi grep for å øke samhandlingen og redusere avstanden mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene.

Overordna er det to perspektiver som ligger til grunn for tiltakene i meldinga, og som er viktig for meg å presisere:

For det første handler det om at politikken skal gi førstelinja økt handlingsrom og økt faglig frihet.

For det andre er det en anerkjennelse av at det i vår felles helsetjeneste finnes både vilje og evne til innovasjon og endring.

Det er sikkert mange av dere som allerede har lest dere opp på denne planen, men jeg har likevel lyst til å dra kjapt gjennom hovedgrepa – for å forklare hvordan vi tenker framover.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan har vi presentert:

• En endring av finansieringa av sykehusa,
• Arbeid for forenkling og tydeliggjøring av regelverk,
• Ny digitaliseringsstrategi,
• Nye organiseringsformer,
• Tiltak for å rekruttere og beholde fagfolk, og
• Tiltak mot en mer tilgjengelig og framtidsretta allmennlegetjeneste.

Alt der her henger sammen når vi skal utvikle politikk for vår felles helsetjeneste som gir økt faglig frihet og utvikling, og som ikke minst er bærekraftig over tid.

Som er bærekraftig for våre barn og barnebarn, og alle som kommer etter oss.

Et viktig hovedgrep var å endre finansieringa av sykehusa våre.

For å kunne planlegge for framtida er det helt avgjørende å gi sykehusa økt forutsigbarhet.

Det har vært vanskelig med årlige effektiviseringskrav, egenkapitalkrav på 30 prosent og en høy andel innsatsstyrt finansiering.

Nødvendige investeringer har gått utover drift, og årlige effektiviseringskrav har tvunget allerede pressa fagfolk til å løpe enda fortere. Det setter vi stopp for.

Vi setter stopp for urealistiske forventninger til hvor mye som kan effektiviseres.

Vi endrer rentemodellen tilbake til sånn den var fram til 2018 – fordi det på sikt vil spare sykehusa for milliarder av kroner.

Egenkapitalkravet til nødvendige investeringer senkes fra 30 prosent til 10 prosent, fordi investeringer ikke skal gå ut over drift.

Og vi kutter andelen innsatsstyrt finansering, og øker med det rammefinansieringa.

Alt for å øke forutsigbarheten, og med det gjøre det enklere å planlegge.

Vi har jobba lenge med denne meldinga, og et gjennomgående innspill jeg har fått er at finansieringa tidvis har vært en barriere for samarbeid og gode pasientforløp.

Jeg har fått tilbakemeldinger på at enkelte tiltak ikke blir gjennomført fordi kostnaden kommer på ett nivå i tjenesten, mens gevinsten kommer på det andre nivået.

Sånn kan vi ikke ha det. Vi må se tjenestene samla.

Det er behov for mer utbredt og varig samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og sykehusa våre.

Derfor har vi blant annet innført et øremerka rekruttering- og samhandlingstilskudd. Altså penger som kommunene og sykehusa må ha fellesprosjekt for å kunne søke om.

Det skal sikre mer sammenhengende tjenester, og det skal sikre bedre og mer helhetlige pasientforløp.

Innsatsen skal konsentreres mot bedre pasientforløp og kortere ventetider, og den skal konsentreres mot å gi fagfolka våre en bedre arbeidshverdag og en givende karriere.

Alt henger sammen. Derfor vil vi også forenkle og tydeliggjøre regelverk.

Det kan kanskje høres teknisk ut. Men målet er å gjøre det enklere for fagfolka å bruke tida si på å gi helsehjelp.

Når vi får færre fagfolk per pasient så kan ikke lover og regler skape unødvendig merarbeid eller rapportering.

Vi må ha et regelverk som understøtter fagfolkas arbeid i hverdagen. Og vi må ta vekk hindre for god samhandling og oppgavedeling.

Derfor skal vi blant annet se på deler av helseforskningsloven (lovdata.no), helsepersonelloven (lovdata.no), pasientjournalloven (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven (lovdata.no).

Og vi vil også følge opp forslag fra Samtykkeutvalget, og endre dagens varselordning til en meldeordning for læring og forbedring. Regel- og lovverk skal understøtte fagfolkas arbeid.

Og det er fagfolk, pasienter og pårørende som står i sentrum når vi også varsler at vi legger om digitaliseringsstrategien. De store, komplekse IT-prosjektenes tid er over.

Vi erstatter «én innbygger, én journal» med en e-helsepolitikk som går stegvis fram og henter ut gevinster underveis.

Digitalisering må være en integrert del av tjenesteutviklinga.

Altfor mange opplever at de må gjenta egen sykdomshistorie på ulike nivåer.

Og jobben blir vanskeligere for fagfolka når informasjon ikke er godt tilgjengelig.

For å ha rett informasjon til rett tid må vi gå mye raskere fra planlegging til utprøving av nye løsninger. Og vi må teste løsningene tidligere, sånn at vi lærer underveis, kan justere kursen hvis det trengs og eventuelt oppskalere raskere når vi lykkes.

Regjeringa har etablert en helseteknologiordning, hvor de første pengene er utdelt, blant annet til Overhalla, Stjørdal, Trondheim og Tydal.

Det er viktig at kommunene går foran og tester, slik at vi kan lære av hverandre – og se hva som fungerer. Sånn blir samarbeidet enklere og helsehjelpa bedre.

Jeg kan snakke lenge og varmt om digitalisering, regelverk og å stoppe effektiviseringskutt. Men til syvende og sist handler alle grepene vi tar om det aller, aller viktigste – nemlig fagfolka våre.

Det er fagfolka som er helt avgjørende for å sikre kvalitet og likeverdighet i vår felles helsetjeneste i dag, i morgen og for alle dem som kommer etter oss.

Vi må ta grep for å rekruttere og beholde.

Vi må ta grep for å sikre at fagfolka får muligheten til å bruke sin kompetanse på kjerneoppgaver i møte med pasientene.

Ikke løpe fortere, men jobbe smartere.

Det er det et stort ønske om i vår felles helsetjeneste.

Vi tar grep for å rekruttere, for å beholde, men også for måten vi organiserer og samhandler.

Det er så viktig at vår felles helsetjeneste er en attraktiv arbeidsplass gjennom hele arbeidslivet.

Jeg har allerede gitt sykehusa i oppdrag å vurdere hvor vi kan prøve ut alternative arbeidstidsordninger og oppgavedeling mellom yrkesgrupper.

For å bruke alle våre samla ressurser på best mulig måte er vi nødt til å spille med hele laget.

Vi må fortsette innsatsen for heltidsstillinger, mot sykefravær og for livsløpstilpasninger.

Fagfolka skal ha gode, trygge arbeidsforhold, og de skal trives på jobb.

Derfor ligger det et bredt fagarbeiderløft inne i Nasjonal helse- og samhandlingsplan som skal styrke den viktige fagarbeiderkompetansen.

Vi kommer til å styrke generalistkompetansen, blant annet i legespesialiseringa.

I tillegg øker vi kapasiteten i LIS1-utdanninga, ved å åpne for at tjenesten kan opprette egne stillinger, i tillegg til de som er nasjonal fastsatt.

Vi ser også det store behovet for sykepleiere og spesialsykepleiere.

Vi tråkker på gassen for å rekruttere og beholde fagfolk.

Regjeringa starter et arbeid med mål om å etablere offentlig spesialistgodkjenning for en rekke spesialsykepleiere og jordmødre.

Sånn nærmer vi oss måten vi har jobba med legene sin spesialistutdanning.

Så vil jeg ta opp en ting. Fordi én ting er å sikre at vår felles helsetjeneste er bærekraftig i åra som kommer. Men når vi blir flere, eldre og lever lenger, så øker også behovet for helse- om omsorgstjenester.

87 prosent av sykdomsbyrden i befolkninga består av ikke-smittsomme sykdommer.

Og utviklinga går feil vei både når vi ser på tilstander som psykisk uhelse, fedme, og muskel- og skjelettlidelser.

For å sikre en bærekraftig felles helsetjeneste framover så må gjøre det vi kan for å dempe veksten i behovet for tjenester.

Det handler om tre spor:

• Forebygge der vi kan,
• Øke helsekompetansen i befolkninga, og
• Styrke arbeidsretta rehabilitering

Å minske sosiale helseforskjeller, og inkludere flere, er et viktig overordna mål for regjeringa.

Å sette alle i stand til å ha kontroll over eget liv er både samfunnsøkonomisk viktig, og det er viktig for den enkelte.

Derfor er vi i gang med å lage en ny strategi om helsekompetanse. Men vi styrker også arbeidsretta rehabilitering.

Som dere veit, har vi nådd en milepæl. Nå er vi flere som går ut av arbeidslivet enn det vi klarer å fylle på i andre enden.

Da må vi gjøre mer for at alle som kan delta i arbeidslivet, får det.

Vi må styrke samarbeidet mellom helsetjenestene og arbeids- og velferdssektoren.

Tidligere har tilnærminga vært at folk først må få behandling eller rehabilitering og bli friske, før de kan prøve seg i jobb.

Potensialet er stort for at flere deltar i jobb med den evnen de har, også under rehabilitering.

Enkelte kommuner har fått til et bedre samarbeid mellom Nav-kontor og fastlege.

Arbeid er ofte helsefremmende i seg sjøl, og derfor bør arbeidsinkludering og jobbmestring i større grad inkluderes som behandlings- eller rehabiliteringsmål i ordinære helse- og omsorgstjenester og i ulike pasientforløp.

I løpet av året skal derfor Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet sammen utarbeide faglige anbefalinger til tjenesteutøvere innen arbeid og helse. Vi må styrke samarbeidet mellom helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren.

I tillegg vil regjeringa forsterke innsatsen for kvinnehelse.

Kvinnehelseutvalget slo det ettertrykkelig fast: Det har ikke blitt tatt tilstrekkelig hensyn til ulikheter mellom kjønnene.

Det er ikke blitt tatt tilstrekkelig hensyn verken i helse- og omsorgstjenestene, i helsepolitikken, i medisinsk forskning eller i utdanning. Det har verken blitt prioritert eller hatt høy nok status. Det vil vi endre.

Derfor lager vi egen strategi for kvinnehelse som skal komme allerede før sommeren. Vi må få til et helhetlig løft for å sikre at vår felles helsetjeneste får bedre kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging av kvinners helse.

I planen vil det også komme flere tiltak for å styrke forskning på og behandling av kvinnehelseutfordringer.

Vi tar også grep knytta til fødetilbudet. De aller fleste møter vår felles helsetjeneste på sitt beste.

De får oppfølging gjennom svangerskapet hos fastlegen, jordmor og på helsetjenesten. Og de møter det beste både hos følgetjenesten, fødestua eller sykehuset, og i tida etterpå, som er så unik og sårbar.

Men vi har også hørt opprør. Tydelige stemmer som vi skal ta på alvor. Derfor tar vi grep.

Kvinner skal oppleve sammenhengende, trygge og helhetlige tilbud gjennom svangerskap, fødsel- og barseltiden. Uavhengig av hvor de bor.

Helsetjenesten skal gi et bedre tilbud til gravide med behov for ekstra støtte og oppfølging.

Vi skal ta mors psykiske helse på alvor, fordi vi vet både barnet og familiens første 1000 dager er så grunnleggende viktig.

Innenfor svangerskap, fødsels- og barselomsorg er det et særlig potensial for å ta i bruk kombinerte stillinger.

Det kan både bidra til at vaktplanen går bedre rundt, at flere jobber heltid, og ikke minst læring på tvers av sykehus og kommuner.

Det siste jeg ønsker å ta opp vet jeg betyr mye for mange i salen.

Nemlig om hvordan vi skal sikre at innbyggere over hele landet får tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester.

Samarbeidet mellom store og små sykehus må bli bedre. Sterke regionsykehus og lokalsykehus må jobbe tett med kommunehelsetjenestene.

Og vi ønsker å videreutvikle avtalespesialistordninga og allmennlegetjenestene. Fastlegenes generalistkompetanse er fundamentet for framtidas helsetjeneste.

I lang tid har allmennlegetjenestene hatt store og økende utfordringer. Det har vært svikt i rekrutteringa, arbeidsbelastninga har økt og utfordringene har gått utover kvaliteten og tilbudet til pasientene.

Det har ramma de sårbare pasientene mest. Sånn kan vi ikke ha det.

Siden regjeringa tiltrådte har vi bruk over en milliard koner på å løse fastlegekrisa. Og folkens, vi ser at det nytter.

I fjor ble det over dobbelt så mange nye fastleger som i 2022, og over sju ganger så mange som i 2021.

I fjor fikk over 78 000 flere innbyggere fastlege – og den gode utviklinga fortsetter så langt i 2024.

Det synes jeg er knallbra. Spesielt i en tid hvor kommuner rundt omkring i landet gjør en kjempeinnsats med å bosette flyktninger og fordrevne, blant annet fra et krisgherja Ukraina.

Og når pilene peker i riktig retning er ikke det en grunn til å hvile på laurbæra, men heller et insentiv til å gjøre enda mer.

Flere eldre, flere med kroniske sykdommer og et mer sammensatt sykdomsbilde – gjør at fastlegene blir helt avgjørende for pasientene. Også for de som trenger spesialisthelsetjenesten mest.

For folk er fastlegen ofte det første kontaktpunktet, og for mange er fastlegen den delen av tjenesten som representerer kontinuitet.

Vi veit at etter samhandlingsreformen fikk fastlegene en stor oppgaveøkning. Derfor jobber regjeringa nå langs to spor.

Vi ser både på hvilke oppgaver vi kan lette fra fastlegenes skuldre, og vi vil legge til rette for at fastlegekontorene skal kunne være større enheter med bredere faglige tilbud.

Derfor vil vi, neste vår, presentere regjeringas samla løsninger for allmennlegetjenesten i en lovproposisjon med en meldingsdel.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan tar vi nye grep. Jeg har gått gjennom en del av dem nå. Men overorda handler alle grepa om å ta steg i retning av å realisere «vår felles helsetjeneste».

Mer integrerte og helhetlige tjenester.

Kompetanse og kapasitet sett mer i sammenheng.

Alt for at ventetidene skal ned, bærekraften skal opp og fagfolk skal ha det bra på jobb.

Det gjøres mye god jobb her i Trøndelag, og jeg gleder meg til å brette opp ermene framover.

Sammen skal vi lykkes - til det beste for pasienter, pårørende og fagfolk.

Takk for oppmerksomheten.