Åpenhet om legemiddelpriser

Norge skiller seg fra de fleste andre land ved at vår nasjonalforsamling åpent har vedtatt prinsipper for prioritering i helsetjenesten, og at vi har stor åpenhet i beslutningsprosessene. Samtidig er Norge en liten aktør i det internasjonale markedet for legemidler og medisinsk utstyr.

Ofte vil produsentene i disse markedene kreve konfidensialitet om priser for å yte rabatter. Firmaene ønsker å unngå at informasjon om priser spres mellom land og brukes i forhandlinger.

I visse situasjoner må det tas et valg mellom fordeler og ulemper ved åpenhet om priser. Åpenhet om legemiddelpriser kan ha en kostnad. Et særnorsk krav om åpenhet kan innebære at vi går glipp av rabatter som er nødvendig for at vi skal kunne ta i bruk nye innovasjoner. Norske pasienter vil ikke være tjent med det. Stortinget har derfor sluttet seg til at vi i noen sammenhenger kan akseptere hemmelige priser.

Helse- og omsorgsdepartementet har behandlet en klage om avslag på innsyn i enhetspriser på legemidler i en anbudskonkurranse som Sykehusinnkjøp HF gjennomførte. Vår vurdering er at det i denne konkrete saken ikke er rettslig grunnlag for å imøtekomme klagen.

Uavhengig av departementets status som klageorgan i slike saker, er det de regionale helseforetakene som har ansvar for innretning og gjennomføring av legemiddelanskaffelser. Det er de regionale helseforetakene som må vurdere – innenfor lovgivningens rammer – om de skal innføre rutiner knyttet til åpenhet om legemiddelpriser og hva innholdet i slike rutiner eventuelt skal være.

De regionale helseforetakene har også ansvaret for å etablere gode rutiner for håndtering av konfidensiell prisinformasjon ute i tjenesten.

Så er det mitt ansvar å jobbe for økt åpenhet om legemiddelpriser, både regionalt gjennom EU og internasjonalt. På ministermøtet i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i januar diskuterte vi legemiddelpriser og markedsutviklingen. Jeg sørger for at Norge bidrar aktivt på dette området.