Statsministerens tale på åpningen av Hammeren på Næs Jernverkmuseum

Talen som framført

Kjære alle sammen,

Det er en stor glede og ære å få være med på å åpne Hammeren her på Næs Jernverk. – Da jeg fikk denne forespørselen, så tenkte jeg at – ja, dette vil jeg virkelig prioritere.

For det er mange ting som kommer sammen i mitt liv her, men den delen skal jeg gjøre unna ganske raskt. Det er for meg selvfølgelig en veldig personlig sak; min bestefar som drev og skapte bedriften Jøtul, som var en del av familien i mange år og som fortsatt er synlig i min familie. Og så er det dette at jeg har en sterk tilhørighet til regionen her og tilbringer en del tid på hytta, ikke langt unna. Og så slo det meg nå, Øystein (Djupedal), at jeg er jo født i 1960, og det er året etter at det sluttet å banke og slå her på jernverket, men nå begynner det jo å slå igjen, så det må jo bety at, ja … ‘Når vi døde vågner’ (Ibsen), er det ikke det stykket heter? – Alt dette gir gode referanser for meg.

Det er fantastisk viktig det arbeidet dere har gjort – og gjør – og det er i grunn det jeg har lyst til å hedre. – For vi er veldig godt stilt i Norge på historier og fortellinger, men vi har mye arbeid igjen å gjøre med å trekke de lange linjene; se hvor vi kommer fra og se hva vi har skapt.

I år er et 1000 år siden kristenretten, som jeg var med og markerte på Moster nå før sommeren. Det er 750 år siden Magnus Lagabøter kom med Landsloven for Norge – den første, hele landslov, ikke bare regionlover, i Europa. Og det er altså 300 år siden vi begynte å bli ganske store innen jernproduksjon.

Jeg berømmer dere på Næs som har klart å gjenskape denne nærkontakten med historien – ja, for å si det sånn, med historiens sus, bokstavelig talt. Jeg har blitt fortalt at denne Storhammeren kunne man høre viden om; når den først gikk, så lød det langt utover.

Og vannhjul, blåsebelger, det harde arbeidet, alle stemmene – og dere, tenk også på luktene som må ha vært her – det er det ikke så lett å gjenskape, fra tre og metall, og ikke minst den intense varmen. – Og lyden.

Det var store verdier som ble skapt. I et samfunn hvor alle hadde roller å fylle. Det skjedde radikale endringer i landet vårt; det la grunnlaget for annet arbeid – industriarbeid – og det var klasseskiller, det var stor avstand mellom folk, man flyttet fra bygder inn mot der hvor virksomheter var. – Et lite stykke Norge.

Det er derfor viktig at alt dette er tatt vare på – og at vi kan få følelsen av denne tidsreisen – for det sier noe om hvem vi er og vår tid.

Jeg vil også gratulere dere med måten dere formidler dette på. Jeg har vært gjest ved dette verket ganske ofte og ser at det stadig er forbedringer her – med skriftlig materiell, forskning, websider, filmer – og dere gjør dette tilgjengelig for unge og eldre. Og dere gjør oss stolte.

Jeg vil også takke Jernverksmuseet, dyktige håndverkere, lokale myndigheter, Tvedestrand og Agder – og nasjonale myndigheter, Riksantikvaren – og sponsorer – og ikke minst: Alle lokale entusiaster; jeg går ut fra at det er mange av dere som er her i dag.

Og det er jo sånn gode prosjekter tar form – ja, smis og støpes – som vi kan si her.

La meg også si noe om – og Øystein var inne på det – for bare å minne om hvor viktig dette har vært for vår nasjons historie, vår industrihistorie og vår arbeiderhistorie:

Dette er altså Norges best bevarte jernverk. – En tid som ikke lenger er, men som kommer til oss, fordi den er tatt godt vare på. Ett av Riksantikvarens 15 utvalgte tekniske og industrielle kulturminner. Det er det viktig å ta vare på.

Og så er det jo noe veldig fascinerende med jern – og jernverk. Jern er et av verdens viktigste grunnstoff – og det teknisk og økonomisk kanskje aller viktigste av metallene. – Derfor også begrepet jernalderen, en hel epoke, som gikk over i en norsk storhetstid, vikingtiden. Jern definerte menneskehetens utvikling i et par tusen år, verden over.

Jeg var i helgen på de Olympiske leker i Paris, og der står det jo et ståltårn midt i byen, Eiffeltårnet, men vi ble minnet om at Grand Palais, som er det store palasset, kunstmuseet, i Paris, har mer jern i seg enn Eiffeltårnet. – Slik at det er spor her som faktisk også synes nedover i Europa.

Jern definerte menneskene storhetstid. Også på brutalt vis – i form av kanoner og kuler, men også verktøy og redskaper, smykker, kjeler og ovner. Ja, ikke minst svære ovner, kunstnerisk utsmykkede, store kulturminner, som Næs ble særlig kjent for, for over 200 år siden.

I løpet av en 300 års periode hadde vi godt over 40 ulike jernverk i drift i Norge, med Næs som et av de mest kjente og største, og i dag best bevarte.

Etablert midt på 1600-tallet – med jernproduksjon fram til 1909 – og etter det, noe stålproduksjon, inntil flommen kom i 1959, da ble anlegget fredet og museet ble åpnet, altså for tretti år siden.

Og det er jo mulig å se for seg at man kunne latt det bli med det, at flommen sa sitt, og så var det hele over, nedlagt og i historiebøkene. Og igjen så vil jeg hedre alle de som ikke har slått seg til ro med det – men som har sagt at dette er det mulig å gjenskape, på en måte som betyr noe.

Og det er fantastisk å tenke på; at denne vannhjulsdrevne Hammeren – som jeg nå klør i fingrene etter å se nærmere på – først satt opp i 1665 – de aller yngste her var kanskje ikke med på det – den er basert på teknologi helt fra middelalderen. Her står nå samme slags konstruksjon fortsatt; ikke for å skape stangjern, men for å skape minner og gjøre de levende.

Og det er sånn – vi er sånn, vi mennesker – at uten minner og fortellinger så er historien fjern for oss.

Mange lokalsamfunn opplevde store endringer i levekår på 1700- og 1800-tallet – også i vårt land. Vi står også nå overfor store endringer som vi skal igjennom. Vi står overfor et stort skifte, ikke bare ett, men flere; ny teknologi, demografi – befolkning, vi skal gå fra fossil energi til fornybare energiløsninger.

Vi lever egentlig i dag ikke i oljealderen, tenker jeg; vi lever i energialderen – vi har vært igjennom vannkraft, vi er der fortsatt, vi går igjennom olje, gass, og vi er på vei til hydrogen og til fornybare kilder – bare som et apropos til uttrykket jernalderen.

Denne omstillingen kommer til å kreve mye av oss, som fellesskap, av industrielle løsninger; vi skal redusere klimagassutslipp, skape jobber, og komme igjennom det på en god måte.

Med kanskje noe inspirasjon fra hvordan jern og jernverkene for et par tre hundre år siden, som også var basert på kraft og energi; de skapte grunnlaget for datidens Norge og da gav oss et ganske annet type utgangspunkt.

Nå er det det grønne skiftet – hvor industri og teknologi må lede an – det hører sammen, veldig nært – og vi trenger nyvinninger innenfor ingeniørkunst og så videre. Men det er ett veldig viktig budskap her, og det er at all slik endring står egentlig på skuldrene av tidligere tider. Derfor så er det lærdommer, i arbeid, organisering og utnyttelse av ressurser, også herfra, som vi kan ta med oss inn i dag.

Vi har vært igjennom store omstillinger før – og det at dere formidler det som har vært, realitetene her, det tror jeg kommer til å gjøre de omstillingene vi skal gjøre nå mer tilgjengelige og mer forståelige. Vi har en rik industriarv og en levende bergverks- og industrihistorie å ta vare på.

Vi lever nå i tjenestesamfunnet, sier mange. Jeg har veldig tro på at industrien fortsatt er moderne og hører hjemme i Norge; det er i dag en ny type industri, og da er det viktig å få de levende historiene, om menneskene og arbeidskraften før, og om kampen for rettighetene, og om organiseringen, til å leve, og det gjør dere her.

Og midt oppe i dette alvoret og de lange linjene, så blir vi også minnet om noen ganske muntre og morsomme historier: Jeg var inne på nettsidene og ett av de mange støpejernproduktene som ble laget her for cirka 150 år siden, det var jernstøpte vaffeljern, og de ble laget med ‘føtter’, og med oppskriften støpt i stor skrift på lokket – det kan jo være praktisk; oppskrifter blir jo ofte sølt til, men når de er i jern – så står det seg: «2 merker mel, 6-8 egg, 1½ pott melk, to teskjeer gjær, ¾ mark sukker». Men enda bedre enn det, gode venner, det er når du får ‘munker’. – For det, et ‘munkejern’, har nemlig vi på hytta, en spesialitet herfra.

Det er noe veldig varmt og godt ved alt dette.

Så med disse ord og de lange linjene, med anerkjennelsen av at dere gjør historien tilgjengelig for oss – som her hvor Riksantikvaren og jeg var på Røros og Rørosmartnan nå i vinter og markerte der en helt annen del av de lange linjene i vår historie – så trenger vi å koble oss opp til dette, for å forstå bedre hvem vi er og hvor vi skal; så med det så har jeg den store glede å erklære Hammeren her på Næs Jernverk for åpnet.

Tusen takk for oppmerksomheten.

 

• Mer informasjon om museet: Næs Jernverksmuseum (jernverksmuseet.no)