Benjamin Hermansen – minnemarkering

Benjamin var et ekte menneske.

Han var han på fotballaget, han i klassen eller han borti gata. 

Han var sønn, nabo, nevø, bestekompis.

Og det er fort gjort å glemme når noen huskes på grunn av noe som egentlig er større enn de selv. 

Jeg tror mange kan kjenne på det som Omer beskrev veldig fint i stad. Nemlig at det blir en motsetning mellom min Benjamin og vårt felles minne av Benjamin. 

Så jeg vil egentlig bare si til alle dere, enten du husker akkurat din Benjamin, eller du etterpå har blitt kjent med ham - etter at han ble «vår» Benjamin, så er det plass til oss alle sammen.

For vi trenger deg uansett.

Enten du har et personlig minne om Benjamin, eller du har blitt født mange år etter han ble tatt fra oss og likevel føler på at kampen mot rasisme er like viktig.  

Vi trenger oss alle sammen.

For kampen mot rasisme, den er absolutt ikke vunnet.

Det er fort gjort å tenke at kampen mot de kreftene den er mål i det noen settes bak lås og slå eller blir dømt til lange fengselsstraffer.

Men det vet vi dette landet at ikke er sant.

Og igjen og igjen har vi lovet hverandre, at vi aldri skal oppleve det igjen.  

Vi lovte det i 2001.

Vi lovte hverandre det i 2011.

Vi lovte hverandre det igjen i 2019.

Og vi lovte hverandre det igjen i 2022.

Den gangen Benjamin ble drept, da marsjerte de høyreekstreme i gatene med glattbarberte hoder, bomberjakker og militærstøvler.

I dag marsjerer deres holdninger, alle steder, både på nettet og i gatene våre.

Det er bare det at vi ikke ser de like godt. 

For hun på bussen som river hijaben av ei jente hun ikke kjenner, hun har ikke bomberjakke.

Og han som på skolen sier at homofile ikke bør få lov til å leve og dermed skal drepes, han er ikke glattbarbert på hodet sitt.

Naboen som trakasserer han som tror på Allah, han går ikke lenger i militærstøvler. Og han som sier de styggeste tingene, som skremmer deg aller mest, han er kanskje et helt annet sted, bak et tastatur du ikke vet hvor er, og du aner heller ikke hvordan han ser ut.

Vi må gjøre mer for å stoppe disse holdningene.

Stoppe spredningen av det hatet.

Stoppe det som fører til de holdningene som til slutt fører til de forferdelige handlingene.

For vi vet at de ekstreme holdningene, de finnes rundt oss, de finnes blant oss. Og de har ikke blitt mindre siden Benjamin ble tatt fra oss.

Regjeringa har hatt en Ekstremismekommisjon som har jobbet fram hundrevis av forslag til hvordan vi skal bekjempe disse ekstreme holdningene.

Vi har handlingsplaner, og stortingsvedtak og bevilgninger, og saker som besluttes, både lokalt og nasjonalt.

Men ingenting av det betyr noen ting, hvis ikke hver og en av oss er med og gjør de papirene verdt noe mer enn det å bare være papir.

Det er vi som sammen må stå opp mot de holdningene, og vise at vi vet at det kan føre til ekstreme handlinger som vold, terror og drap.

Jeg vokste opp her i blokka rett bak oss og vanka her på klubben. Og jeg husker godt at Benjamin ble drept.

Jeg var på Utøya der vennene mine ble drept av en nazist.

Og en ting har livet lært meg.

Det her er ikke noe som går over.

Det å være redd, det å være lei seg.

Det å sitte igjen med en følelse av at noe jævlig urettferdig har rammet nettopp deg eller noen du bryr deg om, det er ikke noe som forsvinner.

Det er ikke en beslutning, eller en bevilgning eller en hendelse. Eller en fengselsstraff. Det er noe du tar med deg hele livet.

Og først så føltes det kanskje som om det fylte hele deg -

fra toppen av hodet til ytterst i tærne.

Men så etter hvert som tiden har gått så føler du kanskje ikke at det fyller hele deg, hele tiden.

Det er kanskje noe som går litt ved siden av deg. Men som alltid likevel er litt til stede.

Og den følelsen, det minnet, den irriterende og slitsomme og vonde følelsen som alltid er litt med hver og en av oss, det er den vi skal holde fast i.

For det er påminnelsen. Om Benjamin. Om rasismen. Om de ekstreme holdningene som fører til de ekstreme handlingene.

Det er aldri for seint å gjøre litt til for at hatet ikke skal få lov til å spre seg.

Det er en påminnelse hver og en av oss må ta med oss herfra i dag, i morgen, og alle andre dager gjennom våre liv.

Det er sammen vi bekjemper rasismen, det er sammen vi bekjemper fordommene, og det er sammen vi bekjemper hatet, sånn at vi alle kan få lov de livene vi vil, som akkurat de menneskene vi er.