Den vekstfremmende velferden

Forestill deg at du rusler oppover Karl Johans gate på 1990-tallet. I flere av de mest attraktive lokalene ser du reisebyråer og platebutikker, som alle selger så godt at de har råd til å betale landets høyeste husleie. På veien tar du bilder av Stortinget og Slottet med Kodak-kamerat du har rundt halsen. Tar du den samme turen i dag, står stort sett de samme flotte bygningene der – men du finner ikke et reisebyrå eller en platebutikk. I stedet kan du gjøre alt på telefonen: Bestille den neste reisen og knipse bilder mens musikken strømmer på øret.

Ifølge Martin Bech Holte, forfatter av boken «Landet som ble for rikt», er Norge i ferd med å et slags Kodak – eller reisebyrået og platebutikken langs Karl Johan på 1990-tallet. Altså en bedrift som aldri tilpasset seg et endret marked eller var villig til å erstatte bestselgeren med et nytt produkt. Holte spør om naturressursene og politikken som har gjort oss til et av verdens rikeste land, også har gjort oss passive – ja, til og med late. Er vi nå så rike og fornøyde at vi bare vil høste – fremfor å legge til rette for vekst, fornying og bærekraft?

Spørsmålene er viktige, og jeg berømmer ham for å stille dem. Det kler oss å stille kritiske og utfordrende spørsmål til hva Norges unike ressurssituasjon fører til, for å unngå at vi dovner hen, men heller beholder innovasjonskraften og produktiviteten. Tilnærmingen føles litt som et ekko fra min egen tid som forsker på BI på slutten av 1980-tallet i prosjektet «Scenarier for Norge mot år 2000». Det handlet om å stressteste våre egne reaksjoner ved å forestille oss et kraftig fall i oljeprisene, eller hvordan velferdssamfunnet ville utvikle seg dersom inntektene fortsatte å strømme inn.

Holte har rett i at oljepengebruken har økt mye over tid. Det henger selvfølgelig sammen med at Oljefondet nesten har doblet seg i verdi de siste fem årene. Fondet er i skrivende stund på nær 20.000 milliarder kroner. Selv om vi har brukt mer oljepenger, har vi også spart mer. Rundt 40 prosent av statens netto innskudd i oljefondet fra opprettelsen har kommet de siste tre årene.

Jeg mener norske politikere kan stå oppreist og konstatere at bruken av oljepenger i all hovedsak har skjedd på en ansvarlig og langsiktig måte. Bruken av fondsmidler er for det første knyttet til avkastningen, og ikke selve fondskapitalen. Vi har for det andre klart å fase inn oljeinntektene uten at andelen som arbeider i privat sektor har falt, og vi har klart å bevare og utvikle andre lønnsomme eksportnæringer, også fra fastlandet. Denne regjeringen har, for det tredje, brukt de store pengene på en vekstfremmende måte: til velferd som gir trygghet og muliggjør deltagelse i arbeid, på næringsstøtte til teknologisk omstilling og til oppgaver som i vår tid har vært helt nødvendige.

La meg ta det siste først: Siden 2022 har vi tatt imot nesten 100.000 ukrainske flyktninger, og i 2025 vil vi ha støttet Ukraina med til sammen 90 mrd. kroner. Et enstemmig storting har dessuten vedtatt en langtidsplan som gjør store og moderne investeringer i Forsvaret. De siste årene har vi også brukt store summer på å unngå at prisveksten spiser opp budsjettene til skoler, sykehus, politi og universiteter.

Konsekvensen av ikke å kompensere for prisvekst ville skadet norsk økonomi. Det ville blitt mindre læring i skolen, lengre ventetider i sykehusene og færre nyutdannede. Norge har aldri vunnet skattekonkurransen, og det med god grunn, for det er kvaliteter som en velutdannet befolkning og en sterk helsetjeneste gjør at Norge ligger i verdenstoppen i både produktivitet og modernitet.

Vi har ikke bare brukt penger på å demme opp for konsekvensene av Ukraina-krigen og prisveksten, vi investerer også i omstilling: Over 100.000 under 30 år står i dag utenfor utdannelse og arbeid i Norge. I nyttårstalen snakket jeg om «Ungdomsløftet», som bidrar til at mange av dem kan komme tilbake i aktivitet. Samtidig som færre unge nå får uførevedtak og flere får ulike aktivitetstiltak, gjør vi det enda mer lønnsomt for de som står i jobb. Vi har så langt kuttet inntektsskatten for folk med lavere og middels inntekter med over ti milliarder kroner, innført pensjonsopptjening fra første krone og doblet fagforeningsfradraget.

Når vi gjør det mer lønnsomt å jobbe og øker innsatsen mot ungdom, så vil det på kort sikt redusere skatteinntektene og øke den offentlige pengebruken. Men det er vel anvendte poenger fordi det bidrar til at arbeidslivet får tilgang til sårt tiltrengt arbeidskraft. Velferd innrettet på riktig måte, er med andre ord vekstfremmende. Det samme gjelder for tilskudd og investeringer som staten bidrar med gjennom ulike ordninger for norske bedrifter. Selv om grunnlaget for et lønnsomt næringsliv er privat kapital, kan ikke markedet løse alle oppgaver alene, som å nå klimamålene. Markedet kan heller ikke levere på kunnskapsutvikling alene. Derfor har vi brukt mer penger de siste årene på innovasjon, teknologiutvikling, kraft og kompetanse, akkurat slik vi ser at både Kina, USA og EU – og som også den mye omtalte Draghi-rapporten etterlyser.

Ingen ønsker sløsing av offentlige penger, men det er ulike meninger om hva som gir vekst – og det fortjener Holte honnør for å problematisere. Høyresiden mener tilsynelatende at svaret ligger i én post på statsbudsjettet: Kutt i formuesskatten. Det gjøres uten krav til hvordan de flere titall milliardene skal brukes. Det er veldig lite målrettet. Forskning gir få indikasjoner på at dette utløser store investeringer og mange flere i arbeid.

Heldigvis ser det ut til at norske bedrifter gjennom sin virksomhet ikke deler Holtes ganske mørke syn på norsk økonomi. Lønnsomheten i norsk næringsliv er god og sysselsettingen er høy. Norske bedrifter investerer nå for langt mer enn det som var vanlig i forrige tiår. Vi har rekordhøy fastlandseksport, 55 prosent høyere enn i 2019. I 2023 var det ifølge SSB over 80.000 nye gründere i Norge. Ser vi bort fra pandemien, har ikke tallet vært høyere. Det er nå over 100.000 ledige stillinger i Norge. Det viser at vi har bedrifter som satser på en fremtid i Norge.

Tilbake langs Karl Johans gate finner vi enkelte bedrifter som har holdt det gående helt siden 1990-tallet. Det betyr at de gjør akkurat det jeg mener er sunt uansett om man er bedrift eller stat: Vi sørger for at vi tjener penger på det vi driver med i dag, samtidig som vi investerer en del av overskuddet i smartere måter å drive på og i det som kan gi oss nye muligheter.