Svar på spørsmål om gjeldskriser i utviklingsland

Skriftlig spørsmål nr. 1352 (2019-2020).
Datert 20.04.2020

Fra representanten Audun Lysbakken (SV) til utviklingsministeren:
Hvilke konkrete initiativ vil Norge ta nå for å motvirke gjeldskriser i utviklingsland, og sikre langvarige løsninger for håndtering av gjeldsbyrden i utviklingsland?

Utviklingsministerens svar:
Koronapandemien vil resultere i en kraftig økonomisk nedgang som vil ramme de fattigste landene særlig hardt. Behovet for en økonomisk håndsrekning er stort. Jeg er ikke minst bekymret for hvordan den økende gjeldsbyrden vil forsterke nedgangen i mange land, og for konsekvensene dette vil få for bærekraftig utvikling og målet om å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030.

Vi verdsetter alle tiltak som kan bidra til å styrke lavinntektslandenes innsats mot covid-19.  

Norge støtter IMF og Verdensbankens initiativ til et gjeldsbetjeningsmoratorium for de fattigste landene, og det opplegget Parisklubben og G20 er blitt enige om. Moratoriet innebærer betalingsutsettelser for de fattigste landene. Norge ønsket et ett års moratorium som kunne fornyes, men nådde ikke gjennom med dette. Vi fikk imidlertid gjennomslag for at alle de 76 fattigste landene måtte tilgodeses.

Ingen kreditorland har gått inn for gjeldsettergivelse. Det har heller ikke IMF eller utviklingsbankene. Norge har tatt til orde for at Verdensbanken vurderer sin egen deltakelse i moratoriet, men her foreligger det også vektige motargumenter. Vi avventer derfor videre konsekvensanalyser.

Inntil videre anses gjeldsettergivelse som urealistisk og prematurt. Det som er avgjørende i denne situasjonen er å få gitt de fattigste landene et pusterom gjennom et moratorium. Hensikten med dette er nettopp å bringe utgiftene knyttet til stat-til-stat-gjeld ned til lavest mulig nivå, mens man underveis vurderer om betalingsutsettelsene bør løpe ut over 2020, eller om det eventuelt blir behov for mer omfattende tiltak.

Ansvarlig låntaking og långivning er sentrale prinsipper for forebygging av gjeldskriser. Det har aldri vært noen «pause» i Norges arbeid på dette området. Tvert imot har vi sammen med våre nordiske og baltiske kolleger gjennomgående gått aktivt i bresjen for dette. Etter vårt syn bør Verdensbanken og IMF ta et særlig ansvar når det gjelder å utvikle globale retningslinjer for ansvarlig låntaking og långivning. Samtidig må kapasiteten på bærekraftig gjeldshåndtering styrkes. IMF og Verdensbanken bør være i ledelsen også i dette arbeidet.

Forslaget om opprettelse av en overordnet internasjonal gjeldshåndteringsmekanisme, forankret i FN, har i lengre tid hatt lite politisk oppdrift. Det er IMF, Verdensbanken og Parisklubben som er hoved-arenaene for behandlingen av internasjonale gjeldsspørsmål. Den realiteten består. Det er per i dag ingen toneangivende kreditorland som støtter et slikt forslag. Det ville ha liten hensikt for Norge å gå i bresjen for et forslag som ikke vil kunne nå fram.

Vi oppnår de beste resultatene for de fattigste og svakeste hvis vi bruker våre ressurser på å jobbe for gjeldspolitiske tiltak som det faktisk er mulig for å få gjennomslag for.  

Etter at vi har slettet gjeld for nærmere tjue fattige land siden årtusenskiftet, er Norge blitt en av de aller minste kreditorene i OECD-området. Et aktivt pådriver-arbeid for nye gjeldsletteinitiativer er dermed blitt vanskeligere. Skulle vi gå aktivt i bresjen for tiltak med liten støtte, kunne vi lett bli oppfattet som å løpe andre kreditorlands ærend, knyttet til initiativer som vil koste Norge veldig lite.

Vi må bruke vår utviklingspolitiske innflytelse på en fornuftig og effektiv måte, og samtidig flagge klare holdninger på det gjeldspolitiske området. Og det gjør vi.