Der regnbueflaggene ikke vaier

I Oslo så vi det den 25. juni i fjor. Skeive er ikke trygge selv i land hvor rettighetene deres er på plass. Vi veit at de står i frontlinjen og at angrep mot dem både kan være religiøst og politisk motivert.  I autoritære land ser vi at ledere ofte gjør seksuelle minoriteter til hakkekyllinger.

Når ledere går til politiske angrep mot skeive, kan det være et varsel om en politisk endring i mer autoritær retning også på andre områder. 

I Uganda har president Museveni signert en av de strengeste anti-homofililovene i verden. Dødsstraff for “grov homofil handling”, hard straff for “rekruttering” til homofili og inntil sju års fengsel for å leie ut  lokaler til skeive. Loven gjør det også farligere og vanskeligere å engasjere seg. LHBT+-organisasjoner kan ikke lovlig registrere seg i Uganda. Det åpnes for lange fengselsstraffer og i verste fall dødsstraff for å elske den man vil. I Kenya er det lagt fram et forslag til en lov som strammer kraftig inn skeives rettigheter. I Ghana er et lignende lovforslag til behandling i parlamentet. Slike lover straffer skeive, men de påvirker også holdninger og normer selv før de er vedtatt. Det fører til mer forfølgelse og diskriminering. Det innskrenker også folks mulighet til å ytre seg og samles. 

Å gjøre homofili ulovlig er i mange tilfeller en arv afrikanske land har med fra kolonitiden. Kolonimaktene innførte streng straff for sex mellom likekjønnede, og lover og holdninger har blitt værende. Konservative vestlige kirkesamfunn har i flere afrikanske land bidratt til den negative utviklingen for skeives rettigheter.

Innstramningen i lovene er ikke bare et afrikansk fenomen. Vi ser at russiske myndigheter bruker lovgivning i den stadig mer brutale forfølgelsen av LHBT+. Skeive blir ofre for en splittende verdidebatt, der likekjønnet kjærlighet framstilles som et symbol på vestlig innflytelse. Stater som Ungarn og Polen bruker lovene til å begrense rettigheter på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Politisk debatt om et mer liberalt verdisyn slik vi ser i Tsjekkia er derfor viktig. Afrikanskledede initiativ som lykkes med å forbedre skeives liv og rettigheter ser vi også i Sør-Afrika, Botswana og Kapp Verde.

Når vi utformer vår utenrikspolitikk gjør vi det i nært samarbeid med organisasjoner som representerer LHBT+miljøene.  Det kan bety advokathjelp, beskyttelse, finansiell og politisk støtte og konkrete anbefalinger til land i FNs menneskerettighetsråd. Noen ganger får jeg råd om å inngå diskre dialog med myndigheter, fordi for mye offentlig debatt fører til tilbakeslag. I andre land er det høylytta protester som bærer fram.

Dialog er vårt viktigste verktøy når vi bestemmer hvordan Norge best kan bidra der hvor skeive er utsatt for diskriminering, forfølgelse og vold. Samarbeid med land som setter skeives rettigheter høyt på den politiske dagsorden gir best resultat. Vi skal fortsette å jobbe for at det blir flere slike land i verden.