Derfor er Norge i Afghanistan

Den afghanske kvinnelige politikeren Shukria Barakzai, besøkte Norge i forrige uke. I følge Klassekampen 16. november sa hun dette om situasjonen i hjemlandet:

” Dette er et land der jenter ikke kunne gå på skole. Det var et land der ingen kunne snakke om menneskerettigheter, der det ikke var tegn til frie medier eller en skikkelig grunnlov”.

Da Afghanistans undervisningsminister Haneef Atmar besøkte Norge nylig sa han:

”Norske soldater bidrar til at våre barn kan gå på skole. Norge har gått foran i arbeidet med å skape bedre balanse mellom sivil og militær internasjonal bistand til Afghanistan”.

Dette er stemmer vi bør lytte til.  Afghanistan har vært gjennom årtier med okkupasjon, borgerkrig og tyranni. Etter en sovjetisk invasjon og en ødeleggende borgerkrig fikk landet et Taliban-regime, hvor menneskerettigheter ble satt til side på en måte verden sjelden har sett maken til. Jenter ble nektet skolegang. Kvinnelige lærere ble nektet å undervise. Det var forbud mot fjernsyn og mot musikk. Helsevesenet brøt sammen. Raseringen av de historiske Buddha-statuene ble stående som ett eksempel på regimets intoleranse og ekstremistiske politikk. Og stadion i Kabul ble brukt til henrettelser av kvinner og menn.

Samtidig gjorde Taliban landet til et fristed for andre bevegelser, som brukte terror og ekstremisme som våpen. Her fikk Al Qaeda operere fritt og planlegge sine angrep mot mål langt utenfor regionen. Det mest dramatiske var angrepene mot mål i USA den 11. september 2001.

Taliban søker å skaffe seg inntekter ved å øke  produksjonen av narkotika. Det rammer millioner av unge mennesker i Europa, også i Norge.

1. Vi er der for å stabilisere landet og bidra til sikkerhet.
FNs Sikkerhetsråd  har gjentatte ganger sagt at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.  FN peker på vold og terroristhandlinger fra Taliban, Al-Qaeda, ulovlige væpnede grupper og de som deltar i narkotikahandel, samt båndene mellom disse gruppene.

I 2001 besluttet FNs Sikkerhetsråd å etablere den internasjonale stabiliseringstryrken ISAF, hvor Norge deltar idag.  Styrken har til oppgave å bidra til sikkerhet og yte assistanse til afghanske myndigheter, samt til å gi FN – personell og frivillige bistands- og humanitæer organisasjoner  bevegelsesfrihet. De første to årene var det ingen NATO-operasjon, men en FN – operasjon. Deretter ble det en NATO – operasjon eter ønske fra FN og med klart FN-mandat. ISAF består nå av 36 land: 25 NATO-land og 11 andre land. Den omfatter 40 000 personell.

Når ISAF er engasjert i krigslignende handlinger, så er det fordi bevegelser som Taliban og Al Qaeda ikke ønsker stabilitet og gjenoppbygging. De søker å tvinge landet tilbake til det terrorveldet som hersket frem til 2001 og som gjorde det til fristed for planlegging av terrorhandlinger. Disse elementene vil ha det internasjonale samfunnet ut. Befolkningen, FN og humanitære organisasjoner ønsker at ISAF skal bli.

For en uke siden opplevde vi at norske styrker deltok i kamphandlinger. Det gjaldt å forhindre at Taliban og kriminelle grupper skulle få sterkere fotfeste i de områdene hvor våre egne og afghanske styrker er plassert. Hvis vi ikke hadde gjort det nå, ville vi ha gitt disse opprørsstyrkene en operasjonell frihet til å operere i våre områder og dermed ha stått overfor en mer alvorlig trussel senere.

2. Vi er der for å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester.
Norge er en av de største bidragsyterne til sivil oppbygging av landet. Vårt bidrag for 2007 utgjør nesten 480 millioner kroner og til sammen 2,6 milliarder  kroner siden 2000. Noen ber om en sterkere sivil innsats i stedet for et militært engasjement. Internasjonal sivil innsats bør styrkes. Men det er behov for begge deler, og uten sikkerhet blir det ingen utvikling. Når norske soldater patruljerer i nord bidrar de til den stabiliteten som er nødvendig for at lokalsamfunn kan få nye skoler og klinikker, ny vannforsyning og nye veier.

Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.
* Under Taliban gikk ingen jenter på skole. Nå går over 6 millioner barn på skole, og av dem mer enn 2 millioner jenter. Om lag 400.000 jenter har begynt på skole bare i år.

Norge bidrar til bygging av 82 skoler i Faryab-provinsen
* Det er nå 10 universiteter i landet, mot bare ett - som knapt fungerte - under Taliban.
* 82% av befolkningen har nå tilgang til helsestell, sammenlignet med 9% i 2002.
* 77% av barn født i 2006 er blitt vaksinert mot barnesykdommer.
* Inntekten per innbygger er i sterk vekst de siste tre år. Den økonomiske veksten for i år er anslått til 8 %.
* Infrastruktur bygges opp, og en ny ringvei rundt hele Afghanistan vil integrere deler av landet som aldri før er blitt knyttet sammen.
I følge FN er mer enn 60.000 tidligere krigere avvæpnet og gjenintegrert i samfunnet. Det vanskelige arbeidet med å bygge opp den afghanske hæren og det afghanske politiet er i full gang

Det er gjort fremgang. Landet har fått en demokratisk valgt president og nasjonalforsamling – for første gang i historien. Provinsforsamlingene er også folkevalgt. Landet har fått en grunnlov. Snart skal nye valg planlegges og gjennomføres. 

3. Vi er der for å gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner.
Men heller ikke militært nærvær og sivil oppbygging er nok. Norge satser nå sterkere på oppbygging av Afghanistans offentlige sektor. Siktemålet er å skape et bedre afghansk styresett, å binde landet sammen og å skape plass for menn og kvinner i den afghanske samfunnsbyggingen. Vi vil det hen at den jevne afghaner skal kunne stole på sin egen regjering og vise den lojalitet. Og vi satser på oppbygging av politi og justisvesen, som i dag er de svakeste institusjonene i landet. 18 politi-instruktører og syv rådgivere fra justissektoren er nå i Afghanistan.

For at vi skal nå våre mål må afghanerne selv gjøre sitt. Derfor tar vi jevnlig opp korrupsjon, maktmisbruk og brudd på menneskerettigheter. Det skal vi fortsatt gjøre. Vi skal være utålmodige og utholdende på samme tid.

En samlet visjon.
Afghanistan trenger en stabil periode med forsoning etter årtiers kamphandlinger. Alternativet til norsk og internasjonal sivil og militær bistand er ikke et Afghanistan i fred med seg selv.  Å trekke seg ut ville være et knefall for Taliban og fortsatt vold og terror. Vi skylder vår soldater og hjelpearbeidere takk og anerkjennelse for den innsats de gjør for fred og gjenoppbygging. For forsvaret av sentrale og universelle verdier.