Åpningsinnlegg på Desemberkonferansen

Sjekkes mot fremføring. 

God morgen alle sammen.

Det er mye som er bra med å være olje- og energiminister.

Å jobbe med energi, klima og teknologi – med betydningen det har for samfunn og næringsliv.

Ikke minst, det gir meg muligheten til å besøke steder jeg aldri har vært før - som Kristiansund.

Takk for at dere inviterte meg hit!

Selv om jeg ikke har vært her før, vet jeg betydningen energi har for denne regionen – for omlandet, for byen.

Hoveddrivkraften er selvfølgelig aktiviteten på sokkelen, og særlig i Norskehavet – hvor aktiviteten i havet gir synlige ringvirkninger på land.

Uten en stor, aktiv og lønnsom industriell aktivitet på sokkelen blir det ingen ringvirkninger på land.

Listen over selskaper og arbeidsplasser som er tilknyttet petroleumsaktiviteten utenfor kysten, den er lang.

Det mangfoldige næringslivet som preger denne delen av Midt-Norge, gjør at denne regionen har alle forutsetninger for å ta del i den spennende energifremtiden vi har foran oss.

Jeg skal snakke mer om Norskehavet senere, men la meg først heve blikket fra det lokale - til det nasjonale og globale.

Vi står foran en stor global omlegging av energisystemet, samtidig som en verden med fortsatt befolkningsvekst også trenger en mer økonomisk og sosial bærekraftig utvikling.

Energisystemet er enormt, og omleggingen vil ta tid. Olje og gass, fornybar energi og lavutslippsløsninger kan bidra til å løse det man kaller energitrilemmaet.

Som er:

• Tilgang til energi
• Energisikkerhet
• Og bærekraft.

Vi opplever nå høye energipriser, om det er strøm i Norge eller gass i Europa.

Dette er en utfordring for folks lommebøker og for bunnlinjen i mange bedrifter. Det er en utfordring for økonomisk vekst og derfor global fattigdomsreduksjon og velstandsutvikling.

Energi er blodet i verdens økonomien og verdens befolknings daglige liv. Energi spiller en betydelig rolle for bedrifter og levebrød i Norge og i hele verden.

Derfor er også energisikkerhet sentralt. At de som tilbyr energi, gjennom en pålitelig infrastruktur, kan møte etterspørselen nå og fremover.

Og sist, men ikke minst, for å fullføre trilemmaet: Å nå de globale klimamålene.

For litt over to uker siden ble COP26-forhandlingene i Glasgow avsluttet.

Meldingen fra Glasgow er klar: Å jobbe for 1,5-gradersmålet – gjennom å kutte globale CO₂-utslipp med 45 prosent innen 2030.

Det å sørge for energi til en voksende befolkning, få en mer bærekraftig utvikling sosialt og økonomisk, samtidig som vi skal redusere utslipp, er en enorm utfordring.

Men jeg har troen på at det er en utfordring som kan løses.

Det er imidlertid ikke til å komme utenom at det er reelle utfordringer og kostnader ved en slik omlegging. Det krever politisk, ofte upopulære, virkemidler og tiltak i alle land.

Vi må gjøre det som gir reduksjoner globalt over tid – som ikke bare flytter utslipp til andre land.

Hvis ikke politikken utformes klokt kan en få store problemer med støtten og legitimiteten til politikken i befolkningen.

Vi ser klare tegn til dette nå i Europa. For å unngå dette er de viktig at politikken er faktabasert og at vi som ledere er ærlige også på de utfordringer det er med de tiltak vi iverksetter. 

Det å redusere utslipp krever stor innsats globalt. Denne innsatsen vil skaper nye jobber og aktivitet. Samtidig må innsatsen over tid være lønnsom.

Da trengs det ofte økonomisk "beskyttelse" fra staten på en eller annen måte. Slik beskyttelse koster staten – og i alle land må konkurrere med utgifter til skole, helse og andre gode tiltak.

Som en betydelig energinasjon har Norge mange fordeler å dra veksel på, når verden fremover skal nå bærekraftsmål og oppfylle Parisavtalen.

Og det er nettopp det regjeringens politikk skal legge til rette for.

Vi vil legge til rette for et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel av olje- og gassvirksomhet, med økt innslag av næringer knyttet til karbonfangst og -lagring, hydrogen, havvind, havbruk og mineraler.

Som mor til trillinger på ti år, har jeg litt erfaring med å løse tre utfordringer på én gang.

Jeg skal være forsiktig med å sammenligne foreldrerollen med en av de største utfordringene menneskeheten har stått overfor - selv om det noen ganger kan føles sånn.

Men, jeg tror noen prinsipper gjelder for begge deler.

Det krever samarbeid.

Retning.

Og, ikke minst, mye rom for utvikling.

Fra klimatoppmøtet i Glasgow og rapportene derfra var det særlig én ting jeg bet meg merke i:

Det er ikke lenger diplomater som preger klimaforhandlingene.

Det er aktører som dere, næringsliv og industri.

Sammen med sånne som meg, politikere.

Og det er kanskje kjernen i det man kaller energiomleggingen: Mer energi – mindre utslipp. Hvor næring og politikk skal samarbeide.

Hvor man også inkluderer hele sivilsamfunnet, arbeidsgivere og arbeidstakere, unge og gamle, majoritet og minoritet. Alle.

Fordi det skal være en rettferdig omlegging.

Derfor har denne regjeringen pekt ut en retning, hvor vi fremover – sammen – skal gripe mulighetene og løse utfordringene for å få til denne omleggingen.

Vi skal føre en aktiv næringspolitikk som gir nye arbeidsplasser, eksport og industri basert på våre felles naturressurser.

Vi skal fremme en grønn industri som skaper jobber og velferd. Og som kutter utslipp. En viktig forutsetning for dette er fortsatt rimelig fornybar kraft.

Derfor har denne regjeringen pekt ut en retning, hvor vi fremover – sammen – skal gripe mulighetene og løse utfordringene for å få til denne omleggingen.

Vi skal føre en aktiv næringspolitikk som gir nye arbeidsplasser, eksport og industri basert på våre felles naturressurser.

Vi skal fremme en grønn industri som skaper jobber og velferd. Og som kutter utslipp. En viktig forutsetning for dette er fortsatt rimelig fornybar kraft.

Regjeringen vil også videreutvikle petroleumsnæringen, fordi vi mener det er en viktig forutsetning for å lykkes.

Videreutvikling krever forutsigbarhet. Derfor skal regjeringen legge til rette for fortsatt høy aktivitet på sokkelen, hvor ringvirkningene skal komme hele landet til gode.

Videre ligger konsesjonssystemet fast, med TFO-ordningen som bærebjelken. Hvordan øvrige åpne, tilgjengelige areal skal gjøres tilgjengelig, vil vi komme tilbake til.

Vi skal fortsatt tildele nye tillatelser til leting og det midlertidige petroleumsskatteregimet består.

Denne forutsigbarheten betyr også at vi skal legge til rette for aktivitet i Norskehavet.

Norskehavet er et utrolig spennende havområde med en yrende petroleumsaktivitet i alle ledd av virksomheten.

Området har velutbygd infrastruktur med flere eksportløsninger for gass, landanlegg og en rekke selvstendige utbygginger med tilknyttede felt.

Jeg er glad for å kunne konstatere at leteaktiviteten er god og at området anses som attraktivt.

Det er langt fra kjedelig å følge utviklingen i Norskehavet: Her har vi suksesshistorier og teknologigjennombrudd, drevet frem gjennom hardt arbeid fra en lang rekke kompetente mennesker.

Når jeg snakker om suksesser er det nærliggende å nevne Ormen Lange, der utbyggingsplanen for fase tre av gassfeltet ligger på pulten min for sluttbehandling.

Med fase tre blir Ormen Lange det første feltet med offshore kompresjon uten støtte fra innretning på havoverflaten. Ikke bare i Norskehavet, men i verden.

Fase tre av Ormen Lange bidrar til å øke utvinningen på feltet fra 75 til 85 pst! Det er imponerende!

For å få til dette, er det utviklet og kvalifisert ny teknologi i det som allerede er en svært høyteknologisk næring.

Ormen er et eksempel på en norsk suksesshistorie. Feltet har blitt drevet frem av innovasjon, teknologiutvikling og har fått mange "best-i-klassen"-merkelapper.

Norske industrimiljø har både utviklet ny teknologi og skal levere løsningene til Ormen Lange-prosjektet.

Prosjektet vil styrke norske leverandørers posisjon for å kunne levere undervannskompresjon til feltutviklinger internasjonalt, og stadfester nok en gang norsk sokkels posisjon som "et laboratorium" der aktørene må løse teknologiske utfordringer for å kunne utvinne petroleumsressursene.

Et annet spennende prosjekt som jeg har på mitt bord, er Kristin Sør, som bidrar til god ressursutnyttelse i området sør for Kristin-feltet. Utbyggingsplanene omhandler flere funn og flere faser.

Det er svært gledelig at rettighetshaverne har funnet samordnede løsninger for utbyggingen og utnytter ressursene og eksisterende infrastruktur på en god måte. Dette er verdiskapende og bidrar til at vi får utviklet hele ressursbasen på sokkelen.

Samordning og bruk av eksisterende infrastruktur er en viktig del av framtiden på sokkelen. Blant prosjektene i Norskehavet har jeg merket meg at også i Halten øst-prosjektet har fått til en eiermessig harmonisering.

Det lover godt for å få til gode, helhetlige løsninger. En ekstra klapp på skulderen for det!

Ser vi framover de nærmeste årene er det god grunn til å være optimistisk med tanke på aktiviteten i Norskehavet.

Folkene mine i departementet har fortalt meg at det jobbes aktivt med mange nye utbyggingsprosjekter som sikter mot investeringsbeslutning i løpet av neste år.

Disse vil sammen bidra til å opprettholde investeringsnivået de neste årene.

Ikke en stor investeringsboom som noen ønsker å fremstille det som. Det er gode, robuste og lønnsomme prosjekter.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet enkelte ønsker å skape – av at det tas investeringsbeslutninger på ulønnsomme prosjekter i næringen.

De fleste av prosjektene er undervannsprosjekter tilknyttet eksisterende infrastruktur. Disse prosjektene drar nytte av en veletablert og godt vedlikeholdt infrastruktur samtidig som tilleggsressurser bidrar til å holde produksjonen oppe fra installasjoner som har produsert lenge.

For mange av de funnene det nå jobbes med å utvikle samarbeider selskaper på tvers av flere utvinningstillatelser for å finne felles løsninger for å kunne løfte større investeringer i fellesskap. Som tidligere nevnt tror jeg denne type tenkning er viktig og riktig for tiden framover.

For feltene i drift i Norskehavet, er framtidsutsiktene så gode at vi i departementet venter å behandle flere søknader om forlenget konsesjonstid.

Flere sentrale knutepunkter som Draugen, Heidrun, Åsgard og Norne har planer om videreutvikling og produksjon utover gjeldende konsesjonstid.

Norskehavet leverer med andre ord - også på lengre sikt. Det har i de seneste årene blitt gjort spennende funn som Slagugle, Warka, Egyptian Vulture, Bergknapp og Dvalin Nord for å nevne noen.

Funnene bidrar til optimisme og til å befeste posisjonen til Norskehavet som en betydelig olje- og gassprovins med perspektiver for framtida. 

Det er avgjørende å holde trykket og innsatsen oppe på letesiden: Nye funn er grunnlaget for videre aktivitet i petroleumsnæringen.

Uten nye funn klarer vi ikke å opprettholde de positive ringvirkningene som aktiviteten til havs skaper langs kysten og i øvrige deler av landet.

Det var litt om status og utvikling i Norskehavet.

Og igjen, det er å utvikle, ikke avvikle, som er den røde tråden.

Men utvikling betyr også forandring.

Vi skal samarbeid med næringen om å kutte utslippene fra sokkelen med femti prosent innen 2030 og netto null innen 2050 – og utslippene er på vei ned. Dette er en stor utfordring – det er kun 8 år til 2030.

Kvoteplikt og CO2-avgift er viktige virkemidler for å få til dette - og det fungerer! Utslippene per produserte fat på norsk sokkel er halvparten av det globale snittet.

Vi skal legge til rette for at denne utviklingen skal fortsette, og da er bruk av fornybar energi for å drive produksjonen på oljeplattformer og skip nødvendig tiltak.

Slike prosjekter må også fremover behandles fra sak til sak for å sikre at alle hensyn, inklusive de for kraftsystemet på land og tiltakskostnader, blir ivaretatt.

For Norskehavet er det konkrete planer om kraft fra land til felt som allerede er i produksjon. Dette er tiltak som vil redusere utslippene ute på feltene og i Norge.

Og sist, men ikke minst, så handler det om å gi rom for utvikling. Derfor skal vi støtte en overgang hvor vi skal bruke vår kompetanse for å bygge de nye grønne løsningene.

Som havvind.

Havvind er allerede vår største fornybare eksportnæring, målt i varer og tjenester. Og norske rederier er tungt inne i det internasjonale markedet for havvind.

Norske rederier vinner stadig nye kontrakter i det globale havvindmarkedet, og norske verft har bygget flere fartøy som betjener det globale havvindmarkedet.

Ikke minst får vi stadig vekk påminnelser om hvor stort potensialet er for havvind. EU har for eksempel varslet at de vil 25-doble produksjonskapasiteten for kraft fra havvind innen 2050.

Det er altså et stort potensial – der kunnskapen vi har opparbeidet oss på norsk sokkel gir oss fortrinn.

Derfor vil regjeringen legge til rette for en storstilt satsing på havvind gjennom en ambisiøs nasjonal strategi for havvind som blant annet inkluderer satsing på norsk leverandørindustri, et godt regelverk og utvikling av nettinfrastruktur på norsk sokkel.

For regjeringen er det sentralt at vi også skaper nye, trygge jobber, og at vi øker eksporten også utenom olje- og gassnæringen.

Vi har 25 år med erfaring fra CO₂-lagring på norsk sokkel fra Sleipner-feltet. I etterkant har vi også startet med dette fra Snøhvit-feltet. Vi har i flere år hatt testsenteret på Mongstad i drift.

Vi har Langskip. Vi har utlyst to nye områder på norsk sokkel der det kan søkes om CO₂-lagring.

Regjeringen vil også utvikle en robust verdikjede for karbonfangst og -lagring i Norge, med mål om minst to fullskala fangstanlegg og et lagringsanlegg i Nordsjøen.

Kompetansen som bygges skal komme norsk industri, samfunnet og næringslivet til gode.

Karbonfangst og -lagring er et av tiltakene som FNs klimapanel anbefaler for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

I Norge har vi flere tiårs erfaring fra karbonfangst og lagring av ulik størrelse, der teknologien er modnet fra forsknings- og utviklingsstadiet til drift. Dette gir oss en ledende posisjon der vi kan bidra til å gjøre karbonfangst og -lagring lønnsomt.

Nylig var jeg og besøkte Northern Lights-anlegget i Øygarden. Anlegget vil skape lokale arbeidsplasser og bidra til å løse klimaproblemet.

Northern Lights er en del av det norske karbonfangst og -lagrings-prosjektet i full målestokk og omfatter transport av flytende CO₂ til landterminalen som nå blir bygget i Øygarden.

Derfra vil flytende CO₂ bli transportert i rørledning til et lagringssted under havbunnen i Nordsjøen, der den lagres permanent.

Karbonfangst og -lagring er en del av løsningen på klimaproblemet. Det er også et viktig bidrag i utviklingen av nye grønne næringer som hydrogen og utslippsfri sement, og i håndteringen av utslipp fra avfallsforbrenning.

Regjeringen vil derfor satse på CO2-håndtering for å kutte utslipp og skape jobber.

La meg til slutt si litt om hydrogen.

Hydrogen er en energibærer med lave utslipp, her ser vi store muligheter for verdiskaping og sysselsetting. Både for såkalt grønt og blått hydrogen.

Regjeringen vil:

• Bygge opp en sammenhengende verdikjede innen hydrogen der produksjon, distribusjon og bruk utvikles parallelt.
• Sette et mål om årlig produksjon av blå og grønn hydrogen innen 2030.
• Vurdere å etablere et statlig hydrogenselskap.
• Og bruke virkemidler som vil være sentrale i utviklingen av hydrogen som CO₂-avgift, tilgjengelighet på langsiktig kapital og bruk av offentlige anskaffelser.

Kjære alle sammen,

Om det er hydrogen, CCS, havvind eller videreutviklingen av petroleumsvirksomheten, er realiteten at vi har et veldig godt utgangspunkt for å løse de tre store utfordringene fremover: Energitilgjengelighet, energisikkerhet og bærekraft.

Jeg tror også vi har alle forutsetninger for å forbli en stor energinasjon fremover og at Nordmøre fortsatt vil være en betydelig energiregion.

Det krever samarbeid. Hvor industri og politikk sammen skal finne løsninger.

Det krever retning, hvor vi skal legge til rette for et høyt aktivitetsnivå på sokkelen og samtidig redusere utslipp.

Og ikke minst, gi rom for utvikling. For å finne nye, bærekraftige måter å drive frem utviklingen.

For om vi er foreldre, politikere, næringsliv, industri eller vanlige folk, så gjør vi dette for generasjonene etter oss. For deres velferd og gode liv i en bærekraftig fremtid.

Tusen takk for oppmerksomheten!