Det er arbeid som smører norsk økonomi, ikke olje

Skal folk bli med på nødvendige reformer og omstillinger, må vi styrke tryggheten for jobb, inntekt og velferd.

Høyres Tina Bru hevder i Dagens Næringsliv at «Norge gjør seg ekstremt sårbar med en så enorm pengebruk» (DN, 16. januar). Det er overraskende. For både i regjering og i opposisjon er Høyres egen bruk av oljepenger ganske lik dagens regjeringspartier.

Brus påstander føyer seg inn i rekken blant de som mener at norsk offentlig pengebruk nær sagt er grenseløs. Men dette blir ikke riktigere av at det gjentas.

Ingen ønsker sløsing med offentlige penger, og rammene regjeringen har lagt for den økonomiske politikken setter grenser. Det skjer både direkte gjennom handlingsregelen og indirekte ved at budsjettene i samvirke med frontfagsmodellen ikke skal bidra til ytterligere prisvekst – og rentehevinger.

Budsjettene under dagens regjering viser dessuten at vi relativt til rikdommen Norge har oppnådd de siste årene, faktisk bruker mindre oljepenger enn før.

Rundt 40 prosent av statens netto innskudd i oljefondet har kommet de siste årene. Men selv om vi har spart mye, har regjeringen også finansiert flere helt nødvendige oppgaver, som støtten til Ukraina, mottak av flyktninger og investeringer i Forsvaret. Dette har også Høyre støttet opp under.

Regjeringen har også brukt mer penger de siste årene på innovasjon, teknologiutvikling og kompetanse, akkurat slik vi ser at både Kina, USA og EU og den mye omtalte Draghi-rapporten etterlyser. Det er dessuten et gode at regjeringen i dyrtiden har kunnet styrke velferdsstaten, blant annet gjennom strømstøtte, lavere barnehagepriser og lavere inntektsskatt.

Ville det ikke vært godt å kunne si at det rike oljelandet Norge, hadde verdens mest effektive og veldrevne velferdsstat, spør politisk redaktør i DN, Frithjof Jacobsen, i en kommentar. Det er fristende å spørre Jacobsen hvilken velferdsstat han ville byttet til.

Vi er de første til å erkjenne at Norge ikke har en «perfekt velferdsstat». Vi har elever som ikke fullfører videregående opplæring, vi har innvandrere som ikke er godt nok integrert og vi har for lange ventetider til helsetjenesten. Derfor har regjeringen satt i gang flere reformer av velferdsstaten.

Det forandrer likevel ikke hovedbildet om at Norge er blant landene i verden med høyest levestandard, minst forskjeller og størst trygghet.

Velferdsstaten er hverken et resultat av en naturlig utvikling eller av stadig voksende oljeinntekter. Det er et resultat av valg tatt både i politikken og arbeidslivet, som i hovedsak kan knytte seg til to forhold: Evnen til å skape verdier og evnen til å dele verdiene rettferdig. Det viktigste virkemiddelet for å få det til, er å ha flest mulig i jobb.

I Norge fikk vi tidlig kvinner ut i arbeidslivet, arbeidstagere har på grunn av en sterk fagbevegelse gjennom tiår opplevd reallønnsvekst, og folk har generelt sett hatt stor trygghet både for jobb og i jobb.

Dessuten sørger et omfordelende skattesystem for at inntekter blir rettferdig fordelt, noe som gjør Norge til et «møkkaland», for å bruke Jacobsens ord, med høy tillit og lite polarisering.

Det betyr ikke at vi ikke har store oppgaver foran oss, som å snu utviklingen i skolen, få enda flere i arbeid og å få ned ventetidene til sykehusene. Felles for disse oppgavene er at de hverken oppsto som følge av – eller kan løses – med oljepenger alene. Det handler i stedet om arbeid, ledelse og kompetanse.

Skal folk være med på nødvendige reformer og omstillinger i årene fremover, må vi styrke folks trygghet – om jobb, inntekt og velferd. Derfor er det så overraskende at Høyre tilsynelatende ikke har noen nye ambisjoner for velferden.

Høyre bruker i stedet velferden som en slags Sareptas krukke for å kutte i formuesskatten, uten krav til hva pengene skal brukes til. Det er feil prioritering. For selv om Norge er i endring, er ett forhold stadig det samme: Vi lever av hverandres arbeid.