Det grønne skiftet trenger norske havbunnsmineraler

Rasmus Hansson (MDG) skrev et innlegg i BT 3. november om mulighetene for utvinning av mineraler fra havbunnen på norsk sokkel. Jeg er både enig og uenig i det Hansson skriver – det må vi snakke om.

Det er ikke tvil om at vi trenger metaller som kobber, kobolt og nikkel – metaller som vi vet finnes på norsk havbunn – for å få til det grønne skiftet. Vi er enige om at konsekvensutredningen er ryddig, og jeg vil si, godt arbeid.

Konsekvensutredningen legger det faglige grunnlaget for hva vi skal foreta oss videre. Utredningen samler all tilgjengelig kunnskap om relevante tema inn fra statens etater og andre kunnskapsmiljøer. Kunnskap som vi begge er enig i at trengs. Vi er ikke enige om hvordan vi skal få den kunnskapen.

Hansson ønsker stans i ti år i håp om at vi får mer kunnskap. Jeg ønsker å legge til rette for at privat sektor skal ha muligheten til å bidra med mer kunnskap og data om ressursgrunnlag og miljøforhold. En forutsetning for dette er at områder åpnes.

Først da kan staten, sammen med næringslivet, undersøke og kartlegge hvilke muligheter vi har for en ny havnæring. Det er her vi er og skal være i front av utviklingen. Vi skal lene oss på vår lange erfaring fra havbruk, og vi skal vise vei. Det er slik vi i Norge best kan bidra og være en del av det grønne skiftet.

Vi har et særlig godt utgangspunkt for havnæring. Vi har verdensledende offshore teknologimiljøer som opererer på dypt vann og under krevende forhold. Næringen er vant til strenge miljøstandarder. Dette vil også føre til teknologiutvikling som vil ivareta miljøhensyn.

Jeg mener at vi, med vår lange tradisjon for god forvaltning og forsvarlig utnyttelse av naturressurser, skal bidra til å dekke dette behovet så lenge vi har lønnsomme ressurser. Det bør være utgangspunktet for diskusjonen – hvordan Hansson ender opp med motsatt konklusjon, skjønner jeg ikke.