Dokument 8:69 S (2017-2018) Representantforslag om å utrede en norsk skatt for selskaper med digitale inntektsmodeller - en Google-skatt

Jeg viser til forslag fra representanten Une Bastholm som er oversendt finansministeren til uttalelse. I representantforslaget bes regjeringen utrede ulike muligheter for å kunne skattlegge verdiskapningen i Norge fra multinasjonale selskaper. Forslaget er særlig rettet mot globale teknologiselskaper som kjennetegnes ved at de kan levere tjenester av stort omfang i et marked, men ha liten eller ingen fysisk tilstedeværelse der.

Etter gjeldende internasjonale skatteregler er fysisk tilstedeværelse sentralt for å kunne skattlegge utenlandske selskaper som har aktivitet i flere land. Selskapsskatten er i hovedsak en kildebasert skatt på overskudd – det vil si at den baserer seg på at inntekter skattlegges der de oppstår (der produksjonen skjer eller merverdier skapes). Det betyr at hvis et utenlandsk selskap selger varer og tjenester til forbrukere i Norge, og det skjer uten at selskapet er fysisk til stede her, vil vi normalt ha begrenset beskatningsrett til inntekter fra slikt salg. For skatteformål anses den relevante økonomiske aktiviteten (verdiskapningen) å skje andre steder enn i Norge. Dette vil normalt også være i tråd med de økonomiske realitetene.

Merverdiavgiften er derimot en generell skatt på omsetning av varer og tjenester og bygger på destinasjonsprinsippet. Destinasjonsprinsippet innebærer at det er det land hvor forbruket skjer, som har beskatningsretten. Så når et par sko selges til en forbruker i Norge, kan vi normalt ikke skattlegge skoprodusenten i utlandet for inntektene, men vi kan ilegge merverdiavgift på salget som skjer her. Beskatningsrett til selskapets inntekter tilligger i stedet det landet (eller de landene) hvor den relevante aktiviteten skjer. På samme måte kan ikke andre land uten videre skattlegge for eksempel våre olje- og gassprodusenter av inntekter fra olje og gass som selges inn i deres markeder.

Som Bastholm skriver, er det riktig at de internasjonale reglene (om fordeling av beskatningsrett) er under kraftig press: Europakommisjonen uttaler for eksempel i en meddelelse fra september 2017, at gjeldende regler ikke er tilpasset måten de store teknologiselskapene driver virksomhet på; og Rådet i EU har gitt Kommisjonen i oppdrag å utrede nye regler i 2018. Videre har G20-landene bedt OECD om å utarbeide en rapport om beskatning av den digitale økonomien innen 2020 (foreløpig rapport skal foreligge innen april 2018).

Det er flere grunner til at gjeldende regler er under press: For det første kan det fra markedsstatens perspektiv oppfattes som urimelig at svært lønnsomme globale selskaper kan opptjene store inntekter i deres marked, mens bare en liten del av fortjenesten kan skattlegges der. Det er riktignok ikke noe nytt fenomen at selskaper kan selge varer og tjenester i et marked med liten eller ingen fysisk tilstedeværelse, jf. f.eks. postordresalg. Omfanget av slike transaksjoner, f.eks. gjennom digitale plattformer, har imidlertid økt kraftig over flere år, og muliggjøres i stor grad av den teknologiske utviklingen. Ifølge The Economist (6. mai 2017) er verdens fem mest verdifulle børsnoterte selskaper nå Alphabet (Google), Amazon, Apple, Facebook og Microsoft.

I den internasjonale debatten argumenterer flere for utvidet beskatningsrett for markedsstaten, ut fra det syn at det kan skje verdiskapning der (for skatteformål) selv om den fysiske tilstedeværelsen er liten. Særlig vises det til at brukermedvirkning, for eksempel gjennom utlevering av data, kan utgjøre en betydelig merverdi i digitaliserte forretningsmodeller. I det pågående internasjonale arbeidet ser man derfor på muligheter for å endre det internasjonale regelverket, slik at selskapenes økonomiske (eller digitale) tilstedeværelse kan få større betydning enn i dag.

Et annet forhold som legger press på skattereglene er mangelfull beskatning av de multinasjonale selskapene i hjemlandet og andre land som har beskatningsrett. Hvis selskapenes inntekter hadde blitt mer effektivt skattlagt i disse landene, ville presset mot det internasjonale regelverket neppe vært like sterkt. Det finnes for eksempel mange tilfeller av at teknologi og andre verdifulle immaterielle eiendeler er blitt plassert i lavskatteland, eller i land som har særlig gunstige skatteregler for inntekter fra slike eiendeler. Dette er sentralt fordi inntjeningen til disse selskapene i vesentlig grad er basert på utnyttelse av teknologi og andre immaterielle eiendeler. En utvikling der avkastning fra slike eiendeler får stadig større betydning og kan utgjøre en vesentlig del av inntektsgrunnlaget, ser man også innenfor mer tradisjonell virksomhet. Skatteplanlegging som involverer immaterielle eiendeler (patenter, varemerker mv.) er derfor ikke begrenset til de store teknologiselskapene.

At multinasjonale selskaper kan oppnå beskatning på nivåer som ligger langt under «normale» skattenivåer, er uheldig og kan medføre at nasjonale selskaper taper i konkurransen med de multinasjonale. Lav beskatning av multinasjonale selskaper er også uheldig av hensyn til hele systemets legitimitet. Å begrense mulighetene til å drive aggressiv skatteplanlegging gjennom slike mobile skattegrunnlag har derfor vært helt sentralt i det internasjonale skattesamarbeidet de siste årene, og man må forvente at dette arbeidet vil ha positive virkninger.

Som den internasjonale debatten viser, kan det være behov for ytterligere tiltak for å motvirke uheldige virkninger av dagens system. Relevante tiltak kan være å innføre kildeskatter på betalinger for digitale tjenester mv., eller en ny omsetningsavgift («equalisation levy») på visse transaksjoner. Slike skatter vil kunne begrunnes bredere enn bare å fange opp den økonomiske aktiviteten (verdiskapningen) som skjer i markedsstaten. Denne type skatter vil i mindre grad være egnet til å treffe selskapenes overskudd, fordi det er bruttoinntekter eller omsetning som utgjør grunnlaget, men til gjengjeld vil skattegrunnlaget kunne være mer robust mot tilpasninger.

Som jeg skrev i en kronikk i Aftenposten 29. desember i fjor, mener jeg Norges primære mål må være å bidra til at man finner omforente løsninger internasjonalt. Jeg tror dette er nøkkelen til å kunne skattlegge multinasjonale selskaper effektivt, samtidig som man reduserer mulighetene for uheldige tilpasninger og tilfeller av dobbeltbeskatning. Felles løsninger vil gi mer forutsigbarhet for skattyter. Dette er også EUs primære mål, men EU har uttalt at man i fravær av globale løsninger, vil vurdere egne EU-løsninger. Omsetningsavgift er en aktuell løsning som diskuteres. Hensikten er å skattlegge store teknologiselskaper med omfattende inntekter i EU.

Hvordan en slik omsetningsavgift kan utformes, drøftes også i OECD i forbindelse med arbeidet som skal munne ut i en foreløpig rapport i april 2018. Sentrale vurderinger her er hvordan en slik avgift ev. kan utformes uten å komme i konflikt med landenes internasjonale forpliktelser og hvilke typer av digitale transaksjoner som ev. skal ilegges avgiften. Norge deltar aktivt i dette arbeidet og ønsker å bidra til å finne felles løsninger internasjonalt.

Med hilsen

Siv Jensen