– En abortlov for vår tid

God formiddag, og kjære alle sammen. Hjertelig velkommen hit til Marmorhallen i Oslo. 

Å skulle bestemme seg for om en skal gå videre med graviditeten eller avslutte den er et vanskelig valg.

For noen er valget om abort kanskje livets aller vanskeligste valg.

Og derfor er det viktig at kvinner skal ha både rett til støtte og veiledning uavhengig om hun velger å fullføre eller avbryte svangerskapet.

Abortloven stammer som vi vet fra 1975, med retten til selvbestemt abort fra 1978. Og den har spilt en viktig rolle når det kommer til å sikre likestilling og trygghet og selvbestemmelse for kvinner, samtidig som den har tatt hensyn til det ufødte liv.

Det har vært, og er, bred tilslutning i Norge til prinsippet om selvbestemt abort, og det gjelder både i befolkningen og i de politiske partiene. Og jeg er glad for at dette er prinsipper som står sterkt i vårt land.

Samtidig har Norge vært igjennom store endringer fra 1970-tallet og frem til i dag. Mange av de store samfunnsendringene vi har vært igjennom er direkte relevante også når det gjelder spørsmål om abort, og det er grunnlaget for at vi mener  det er på tide med en ny abortlov.

Jeg er stolt over å stå her i dag på vegne av regjeringen og presentere vårt forslag til en ny abortlov som er bedre tilpasset dagens praksis og verdisyn.

Det er fellesskapets oppgave å sikre gravide kvinner likeverdig rett til abort og ikke minst tilgangen til trygge aborter, ivaretakelse og støtte.

La oss begynte med et lite historisk tilbakeblikk.

Abortloven vår har i stort vært uendret siden den ble vedtatt i 1975 – med det viktige prinsippet om selvbestemt abort fra 1978. Vi snakker altså om en lov som er nesten 50 år gammel. 

Og siden 1978 har det vært relativt små endringer i loven.

I 2006 ble det gjort endringer i reglene for abort for personer uten samtykkekompetanse. 

I 2010 ble det etablert en sentral klagenemd, og i 2019 ble det innført krav om behandling i nemd for fosterantallsreduksjon. Inntil 2019 var det slik at kvinner selv kunne bestemme dette fram til grensen for selvbestemt abort på 12 uker. 

Og etter nesten 50 år, så mener altså hele regjeringen – alle Arbeiderpartiets og Senterpartiets statsråder – at det er på tide med en ny abortlov som er bedre tilpasset dagens samfunn.

Regjeringen ved tidligere helse- og omsorgsminister og min gode kollega og venn, Ingvild Kjerkol, satte ned Abortutvalget som fikk i oppgave å se på abortlovens bestemmelser, oppfølgingen av kvinner som tar abort og alternativer til dagens abortnemnder.

Utvalget leverte sin offentlige utredning i desember i fjor, og denne rapporten har vært på bred høring.

Jeg vil si tusen takk til alle dere som har spilt inn deres forslag i denne prosessen. Helse- og omsorgsdepartementet har mottatt og gjennomgått på saklig og skikkelig vis over 1000 høringssvar. Og vi har arbeidet grundig med å følge opp forslagene og innspillene fra høringen.

Mitt mål som helse- og omsorgsminister er å legge fram en lov og få vedtatt en lov i Stortinget, som skal sikre forutsigbarhet og som skal stå seg i mange tiår framover. Abortbestemmelsene bør ikke være gjenstand for raske og hyppige endringer.  

Og derfor har jeg også vært opptatt av å gjøre dette så grundig, så skikkelig og så faktabasert som mulig.

Abortutvalget gjorde en bred og helhetlig gjennomgang av dagens abortlov og hentet inn viktig og relevant kunnskap:

• Kunnskap om abortnemndenes praksis og ikke minst kvinnenes erfaringer med nemndene.
• Kunnskap om veiledning og informasjon til kvinner i forbindelse med abort.
• Og ikke minst kunnskap og praksis fra andre land.

Og regjeringen har i stort bygget vårt lovforslag på denne utredningen og på forslagene fra Abortutvalget.

Hvert år gjennomføres det om lag12 000 svangerskapsavbrudd i Norge. De aller fleste aborter blir utført tidlig i svangerskapet. 84 prosent av disse før niende uke, og hele 95 prosent før utgangen av uke 12.

Antall aborter har gått ned siden 2008. Det var en liten økning i tallene for 2022 og 2023. Men antallet aborter er i dag likevel lavere enn gjennomsnittet siden 2010.

Også når det gjelder abortraten – altså antall aborter per 1000 kvinner, har den gått ned.

I 1980 var for eksempel abortraten rundt 15 per 1000 kvinne i fertil alder; i 2021 var abortraten 9 per 1000 kvinne. I fjor var den på 10,4 per 1000 kvinne. Det er som dere ser en liten økning, men det er også viktig å minne hverandre på at dette likevel er lavere enn gjennomsnittet fra 2010 til i dag, som var 11,2. Det er altså den blåe streken dere ser i presentasjonen – gjennomsnittet de siste 15 årene. 

Så dere, med dette som bakteppe skal jeg nå gå gjennom de viktigste endringene i regjeringens forslag til ny abortlov.

For det første, så lager vi en helt ny formålsbestemmelse.

Vi foreslår at abortloven skal ha et todelt formål: loven skal både hensynta den gravides rettigheter og den skal hensynta å verne om det ufødte liv.

Loven skal sikre kvinners rettigheter og selvbestemmelse, og loven skal sikre respekten for det ufødte liv og ikke minst retten til å fullføre et svangerskap.

Så foreslår vi at grensen for selvbestemt abort utvides til 18. uke.

Dette er i tråd med praksis i dag. Det er nesten ingen som får avslag i nemnd mellom uke 12 og uke 18.

Abortnemndenes praksis har, som vi ser på dette bildet, endret seg.

Går vi noen år tilbake i tid, til 1979, så fikk om lag 25 prosent av kvinnene som søkte nemndene om abort etter utgangen av uke 12 avslag. 

I dag får de aller fleste som søker om tillatelse til abort etter 12. uke innvilget søknaden.

Og det har vært en klar utvikling over tid med en økende andel innvilgelser og tilsvarende synkende andel som får avslag i nemnd på sin søknad.

Når det gjelder antall kvinner som får endelig avslag i nemnd, har det vært rundt ti kvinner årlig de siste årene.

Mellom uke 12 og uke 18 får altså tilnærmet alle som krever abort innvilget dette, enten i primærnemnd eller i klagenemnda.

Og selv om de aller fleste får medhold – 94 prosent ser vi det siste året – så peker Abortutvalget på et viktig forhold, nemlig at mange kvinner opplever det som en belastning at det er andre som skal ta denne avgjørelsen på hennes vegne.

Og det er grunnen til at vi mener det er riktig å følge det som i realiteten er praksis i dag gjennom å utvide kvinners rett til selvbestemt abort til 18. uke.

Det er også interessant å se hva land rundt oss gjør, og hvis dere tillater at jeg tar et lite historisk tilbakeblikk også her, så var det Danmark av de nordiske landene som først fikk en abortlov med selvbestemt abort. Det skjedde i 1973.

Og fra 1973 kunne danske kvinner ta selvbestemt abort før utgangen av 12. uke, slik som i Norge. Fra neste sommer er det besluttet at Danmark hever denne grensen til 18 uker.

Så fulgte Sverige etter i 1974 med selvbestemt abort for kvinner fram til utgangen av 18. uke, så slik har det altså vært i Sverige i mange tiår allerede. Norge blir nå det siste landet i Skandinavia som setter grensen ved 18 uker. Danmark har allerede besluttet det, og Sverige har hatt det i en årrekke. 

I Island har det siden 2019 vært selvbestemt abort frem til utgangen av 22. uke, og reiser vi til Nederland og Storbritannia, der går grensen på 24 uker.

Så er det kanskje noen som lurer på om en utvidelse av selvbestemmelsen til 18. uke vil endre aborttallene i Norge. Det kan vi ikke si med sikkerhet.  

Men forskning på abort i de europeiske landene viser at graden av selvbestemmelse i liten grad sammenfaller med antallet utførte aborter.

Og vi vet også at aborttallene ikke er høyere i land der kvinner har stor grad av selvbestemmelse.

Fosterantallsreduksjon har blitt aktualisert gjennom nye medisinske behandlingsmetoder.

Vi har et veldig lavt antall fosterantallsreduksjoner i Norge. De siste årene har det vært rundt 10 til 20 tilfeller i året. I fjor var det en nedgang til 13.

Og samtlige som har ønsket fosterantallsreduksjon har fått dette innvilget i nemnd.

Da abortloven ble laget på 70-tallet var det ingen som så for seg at fosterantallsreduksjoner i det hele tatt skulle være medisinsk mulig å gjennomføre, og derfor ble heller ikke dette regulert på noe vis.

Regjeringen foreslår nå at fosterantallsreduksjoner skal regnes som abort og at den gravide selv skal ha rett til å avgjøre om antall fostre skal reduseres fram til utgangen av 18. uke.

Og her avviker vi noe fra det abortlovutvalget har foreslått.

Selv om fosterantallsreduksjon ikke avbryter svangerskapet for alle fostrene er likheten til øvrige aborter såpass stor at vi mener det riktige er at også disse inngrepene bør reguleres i abortloven.

Og både prinsipielt og juridisk og praktisk mener vi det ikke vil være riktig at en kvinne som ønsker fosterantallsreduksjon kun skal ha abort av samtlige fostrene som alternativ.

Og jeg vil understreke at fosterantallsreduksjon selvfølgelig kun skal skje innenfor rammen av det medisinsk forsvarlige.

Fram til 2019 var praksisen i Norge at fosterantallsreduksjoner lå innenfor kvinnens selvbestemte rett, og regjeringen foreslår nå å gå tilbake til det prinsippet som var gjeldende i Norge fram til 2019. 

Så er vi også opptatt av å ivareta den balanserte formålsparagrafen også når det kommer til det materielle innholdet i loven. 

Og for å unngå diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne foreslår vi nå at medisinske tilstander hos fosteret som hovedregel ikke skal gi direkte adgang til å innvilge abort etter uke 18.

Det skal altså ikke lenger være tilstanden i seg selv som gir adgang til abort etter uke 18. Det skal være den betydningen fosterets tilstand får for svangerskapet, fødselen, barnets oppvekst og ikke minst omsorgen for barnet som kan gi grunnlag for abort.

Og når vi nå foreslår å utvide den generelle retten til selvbestemt abort til 18 uker, så vil altså denne endringen ikke innebære en innstramming.

Abortutvalget påviste mangler i helsetjenestens oppfølging av kvinner som vurderer abort:

• Oppgave- og ansvarsfordelingen i helsetjenesten oppleves av mange som uklar. For eksempel har flere kvinner fortalt at de mener det er uklart hva som er nemndenes rolle når det gjelder veiledning og når det blir tatt faktiske beslutninger.
• Vi har fått høre historier om at informasjon og veiledning varierer.  
• Og vi vet også at oppfølgingen i etterkant av en utført abort for dem som har behov for det, i mange tilfeller er mangelfull og kanskje til og med fraværende.

Og dere, dette gjør vi nå noe konkret med.

Kvinner i Norge skal ha tilgang på trygg og god informasjon i valgsituasjonen.

Kvinner skal ha rett til veiledning og støtte fra helsetjenesten.

Og derfor vil vi nå lovfeste denne retten til informasjon og veiledning i forkant, og ikke minst lovfeste retten til oppfølging i etterkant av en abort.

Kvinnen skal ha et best mulig grunnlag for å kunne ta en selvstendig beslutning om hun ønsker å avslutte, eller fullføre svangerskapet.

Alle som har valgt å ta abort skal få rett til oppfølgingssamtaler i helsetjenesten hvis de ønsker det.

Så foreslår regjeringen å videreføre og nå også lovfeste helsepersonellets rett til å reservere seg mot abort av samvittighetsgrunner.

Dette er en forskriftsfestet rett de allerede har i dag, men nå  løfter vi altså reservasjonsretten opp i lovteksten. Og dette begrenser seg til at helsepersonell på sykehus kan reservere seg mot å utføre aborter. Den omfatter altså ikke at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Og reservasjonsretten, den skal også omfatte saker som omfatter fosterantallsreduksjon.

Vi foreslår også videre endringer i reglene for abort for mindreårige og voksne uten samtykkekompetanse.

Mindreåriges rett til å bli hørt og foreldrenes involvering styrkes.

Og så styrker vi også retten til selvbestemmelse for personer med funksjonsnedsettelse. Loven vil være helt klar på at aborter ikke kan gjennomføres dersom den gravide motsetter seg det.

Og dette henger sammen med den nye formålsbestemmelsen som både skal hensynta den gravides rettigheter og verne om det ufødte liv.

Og dette er et eksempel på et spørsmål som vi som samfunn ser annerledes på i dag enn da abortloven ble laget på 1970-tallet. Jeg er veldig glad for at vi nå rydder opp i dette, og ikke minst at vi styrker retten til selvbestemmelse for mennesker i blant oss som har en funksjonsnedsettelse.

Når det gjelder abortnemndene, så viser abortlovutvalget til at til tross for at noen har positive erfaringer, så er det flere mangler med dagens 23 nemnder:

• Det er blant annet varierende kompetanse på tolkning av loven.
• Det er liten oversikt over egen praksis.
• Nemndene sikrer ikke tilstrekkelig grad likebehandling.
• Mange kvinner som har vært i nemnd, har opplevd prosessen som vanskelig, kanskje unødvendig, ja også skremmende og ydmykende.

Dette gjør vi nå noe med.

Lovforslaget vi i dag sender til Stortinget reformerer dagens ordning med abortnemnder. Vi foreslår å legge ned dagens nemnder og opprette nye nemnder for å vurdere krav om abort etter 18. uke.

Vi følger abortlovutvalgets forslag om å redusere antallet nemnder fra dagens 23 til mellom fem til ti nye, faglig uavhengige nemnder.

De nye nemndene skal ha en lege som leder. De skal ha ytterligere ett medlem med helse- eller sosialfaglig kompetanse, og for å ivareta rettssikkerheten til den gravide foreslår vi også å styrke de nye abortnemndene med et nytt medlem som skal ha juridisk kompetanse. Og vi foreslår også at kvinner skal være i flertall i de nye nemndene.

Det skal være frivillig for den gravide å møte i nemnda, og hun får ha rett til å ha med seg en støtteperson hvis hun vil møte i nemnd.

Som mange av dere vet, slår Hurdalsplattformen fast at regjeringspartiene står fritt til å søke flertall i Stortinget for sine standpunkter om abortloven.

I arbeidet med loven vil jeg si det har vært en fordel at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hatt to ulike prinsipielle innganger.

De som leser hele proposisjonen vil se at det er en nyansert tilnærming, der også drøftinger rundt motforestillinger er tatt med.

Denne loven tar for seg flere krevende spørsmål og nyanser som jeg har stor forståelse for at vekker ulikt engasjement hos ulike grupper i samfunnet vårt.

Statsrådene og gode kollegaer i regjering fra Senterpartiet har tatt dissens på to punkter i forslaget til ny abortlov.

De støtter ikke forslaget om å utvide retten til selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18, i tråd med abortutvalgets mindretall.

De viser til at 12-ukers grensen er et utslag av en bred konsensus over tid, som også er i tråd med Senterpartiets landsmøtevedtak.

De støtter heller ikke forslaget om å sidestille fosterantallsreduksjoner, i tråd med abortlovutvalgets flertall. De viser til at fosterantallsreduksjoner er et spesialisert medisinsk inngrep, der svangerskapet fortsetter for ett eller flere av fostrene.

De slutter seg ellers til alt annet i proposisjonen. Det omfatter både forslaget til ny formålsparagraf, ny nemndsordning og andre viktige lovforbedringer.

Og jeg har lyst til å benytte anledningen til å takke gode kollegaer i regjering fra Senterpartiet for et godt samarbeid. Det har vært takhøyde og gjensidig respekt for hverandres synspunkter. La oss beholde den verdien. 

I dag sender vi over lovforslaget til Stortinget. Nå er det de folkevalgte på Stortinget som skal bestemme.

Jeg mener vi har laget et forslag til en helhetlig og god lov.

Jeg håper og tror at vi alle bidrar til at vi får en seriøs og faktabasert diskusjon med respekt for hverandres synspunkter.

Dagens abortlov har vært viktig for kvinner i hele landet i mange tiår, og den vil også være det i mange tiår fremover.

Og jeg håper at vi kan få flertall for en lov som også vil stå seg i mange tiår fremover.

Takk for oppmerksomheten.