En nødvendig havvindsatsing

DN skriver på lederplass 23. mai om kostnadsøkningene for havvind. Det er lett å være enig i at økte kostnader er bekymringsfullt. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan DN mener vi skal løse de store samfunnsoppgavene vi står overfor. Det vil ta mange år før markedet alene får på plass kraften og strømnettet vi trenger i møte med energi- og klimaomstillingen.

Klarer vi ikke i fellesskap å forsere de første havvindprosjektene, vil både elektrifisering, utslippskutt og utvikling av ny industri måtte settes på vent.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen mener det er riktig å stille opp med støtte for de første havvindprosjektene. Kostnadsøkninger og press på leverandørkjedene, som for øvrig nå rammer alle store industriprosjekter, gjør at denne støtten blir større enn vi for kort tid siden hadde grunn til å forvente. Samtidig har vi hele tiden vært tydelige på at samfunnets betalingsvillighet for å forsere ny kraftproduksjon har grenser, og det er grunnen til at vi mener det må være et tak for statens totale utbetalinger.

Arbeidet som nå pågår i Stortinget i forbindelse med behandlingen av differansekontrakten for Sørlige Nordsjø II handler nettopp om å finne den riktige balansen mellom behovet for å få utløst ny fornybar kraft og fellesskapets betalingsvillighet.

Det er i og for seg riktig som DN skriver at det direkte støttebehovet kunne vært lavere om de første havvindparkene hadde blitt kryssubsidiert gjennom inntekter fra såkalte hybridkabler. Havvindparkenes støttebehov ville imidlertid vært omtrent akkurat like stort, og denne måten å gi støtte på ville også medføre kostnader for kundene på land.

Per i dag finnes dessuten hverken regulering eller markedsdesign for slike kabler, noe som både kunne forsinket utviklingen av de første prosjektene og gitt en fordeling av kostnader og gevinster som kunne vist seg å ikke stå seg over tid.

Det ville i så fall truet legitimiteten til hele satsingen.

Fellesskapet har et ansvar for å bidra til at vi når de store samfunnsmålene vi står overfor. Dette krever at staten engasjerer seg på nye måter, herunder gjennom å få på plass infrastruktur som er avgjørende for at vi skal lykkes med å utvikle samfunnet.

Skal vi få på plass nok kraft fremover, er det i dag vanskelig å se at vi kan lykkes uten havvind. Så må arbeidet fremover konsentrere seg om hvordan vi jobber sammen med næringen for å utvikle et rammeverk som sikrer at havvind kan stå på egne ben på sikt.