En ny styringsmodell for vår nasjonale helseberedskap

Kjære alle sammen,

Velkommen til lansering av Norges aller første helseberedskapsmelding. Vi har kalt meldinga «En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa».

Verden er i endring, og endringene skjer fort. Det er bare å se to år i bakspeilet, så kan vi nikke til det.

På mandag opphevet vi koronaforskriften som siden mars 2020 fikk styre mye av livene våre. I februar er det to år siden Russlands invasjon av Ukraina, og norske fagfolk behandler nå krigsskadde fra Ukraina på jevnlig basis i våre sykehus.

Situasjonen i Gaza preger oss hver dag, med væpnede angrep mot både sivile og helseinstitusjoner. Dette er ikke bare pushvarsler på telefonene våre, men hendelser som påvirker oss direkte.

Det er et bredt utfordringsbilde en helseberedskapsmelding skal svare på: Kjernekraftverk i krigsområder, forsyningssvikt, lange verdikjeder og klimaendringer bringer med seg nye utfordringer.

Cyberaktivitet, hybride trusler og desinformasjon rammer også helse- og omsorgssektoren. Som dere vet ble store deler av regjeringsapparatet rammet av et datainnbrudd i sommer. Slike angrep kan også utfordre helsetjenesten.

Denne meldinga identifiserer seks risikoområder som krever særskilt oppmerksomhet i åra som kommer:

• Sammensatte trusler og krig
• Digitale trusler og sårbarheter
• Forsyningssikkerhet med vekt på tilgang til medisinske mottiltak
• Pandemi og smittevern
• Trygg vannforsyning
• Atomhendelser som kan true liv og helse

Stortingsmeldinga gir politiske føringer og strategisk retning for helseberedskapen. Dette er ikke en pandemimelding. Det handler om vår totale helseberedskap.

Koronakommisjonenes rapporter har gitt viktige læringspunkter som også er med i meldinga. Det samme har utredningene fra Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen. Rapportene gir til sammen en viktig pekepinn på hvor vi må styrke oss – og har vært et viktig grunnlag for meldingsarbeidet.

La meg starte med å si: Vår aller største ressurs inn i helseberedskapsarbeidet er de over 430 000 fagfolka som jobber i vår felles helsetjeneste.

Vi har en av verdens beste og mest velfungerende helsetjenester med fagfolk i verdensklasse. Over hele landet, døgnet rundt, gir de oss trygghet og helsehjelp etter behov. I vår felles helsetjeneste skal det være likeverdig tilgang.

Dette er fundamentet for vår trygghet. Det er det også i kriser. Dette er tryggheten i hverdagen som også er vår trygghet i kriser.

Heldigvis er Norge et land som kjennetegnes av et sterkt fellesskap som binder oss sammen. Befolkninga har tillit til at myndighetene vil det beste. Tillit er fundamentet for en god beredskap og det kan vi ikke ta for gitt.

Regjeringa er også opptatt av at helseberedskapen innrettes på en måte som ivaretar de mest sårbare i samfunnet.

Blant annet ble belastninga for barn og unge under pandemien for stor. Denne meldinga slår fast at når tiltak vurderes, skal barn og unges behov vektlegges særskilt, og det skal gjennomføres «barnet-beste-vurdering». Barnets rett til vern, trygghet og omsorg kan ikke rokkes ved.

Kriser og katastrofer har konsekvenser for samfunn, lokalmiljø og enkeltmennesker som kan være mindre synlige, men minst like alvorlige og langvarige som de mer synlige konsekvensene av krisen. Derfor er psykososial beredskap viktig.

Når vi velger tiltak i møte med ulike kriser, må vi vektlegge de psykososiale konsekvensene. For eksempel vet vi at stenging av skoler, fritidstilbud og besøksforbud på sykehjem gjør noe både med oss som mennesker og med oss som medlemmer i et lokalsamfunn.

Derfor må vi være åpne om hva konsekvensene med beredskapstiltak kan være slik at vi tar gode samlede vurderinger.

Så er det viktig å minne om: Utgangspunktet er godt.

Vi har en god helseberedskap i Norge. Men vi lever i en urolig verden. Trusselbildet øker og er mer sammensatt. Det gjør at helseberedskapen må gis økt prioritet framover. Vi både kan og må bli bedre.

Derfor tar vi nå grep for å styrke beredskapen. Jeg vil trekke frem fire hovedgrep.

Vårt første grep er at vi endrer og styrker måten vi jobber med helseberedskap.

I dag lanserer vi en ny styringsmodell for vår nasjonale helseberedskap. Det gjør vi for å tydeliggjøre roller og ansvar, og legge til rette for at riktige beslutninger tas på rett nivå. Vi:

• systematiserer arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser,
• vi skal arbeide mer systematisk med planverk, og
• vi skal øve mer og vi skal øve riktig.

For å få til dette oppretter vi et helseberedskapsråd. Rådet vil ledes av Helse- og omsorgsdepartementet og samler de mest sentrale lederne fra helsesektoren, som dere ser er her i dag.

Det nye Helseberedskapsrådet skal rett etter denne framleggelsen, ha sitt aller første møte, hvor de skal jobbe med et scenario der helsetjenesten skal møte et fiktivt cyberangrep og bortfall av ekom-tjenester i samfunnet. Et ikke helt tilfeldig tenkt øvingscase.

Regjeringa oppretter også et ekspertutvalg for helsekriser. Ekspertutvalget vil raskt kunne etableres i krise og frembringe tverrfaglige ekspertvurderinger som belyser samfunnsmessige konsekvenser av tiltak.

Kommunene er dem som kjenner lokale behov best, og det er kommunenes ansvar å beskytte innbyggerne mot helsetrusler og sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Regjeringa ønsker et tett og sømløst samarbeid med kommunene. Norske kommuner er gode, de kan krisehåndtering. Det har de vist gang på gang. Og kommuneoverlegen er den naturlige lederen når vi snakker om helsekriser.

Derfor er jeg opptatt av at kommuneperspektivet løftes gjennomgående i helseberedskapen. Jeg ønsker å fortsette med direkte dialog med kommunene gjennom årlige møter.

I det daglige vil det være statsforvalteren som er bindeleddet mot kommunene, med et særlig ansvar for å ivareta kommuneperspektivet i helseberedskapsrådet. Derfor har jeg også invitert statsforvalter Elisabeth Aspaker hit i dag, og hun skal være med i møtet etterpå. Rådets sammensetning åpner også for at kommuner kan inviteres inn når det er hensiktsmessig.

Under pandemien fikk vi bekreftet det vi allerede visste og som jeg nevnte innledningsvis, nemlig at vi har gode fagfolk.

Over tid ble tjenestene våre satt på prøve – og vår felles helse- og omsorgstjeneste viste sin styrke.

Helse- og omsorgstjenesten strakk seg veldig langt, og det er vi veldig takknemlige for. Men, utfordringer med demografi, ulike kommuner og tilgang på fagfolk i tida framover utfordrer også vår felles beredskap.

Derfor må vi planlegge for god krisehåndtering der dette utfordringsbildet legges til grunn. Koronakommisjonen del 2 skriver at «samarbeid, fleksibilitet, omstillingsevne og handlekraft var avgjørende for å oppnå gode resultater».

Vi lyktes godt under pandemien, men vi må bli enda bedre. Derfor handler regjeringas andre beredskapsgrep om å øke evnen til fleksibilitet og omstilling.

Det betyr blant annet at vi:

• må skaffe oss bedre oversikt over personellressurser og bruke ressursene der behovet er størst
• bruke rett kompetanse på rett plass
• ha systemer for hvordan vi omdisponerer ressurser når det er nødvendig, og at vi
• raskt og systematisk kan mobilisere reservepersonell som for eksempel studenter, pensjonister eller frivilligheten

God krisehåndtering handler om å være gode i det daglige, og øve jevnlig. Det er i hverdagen vi legger grunnlaget for god helseberedskap.

Det tredje grepet handler om hvordan regjeringa nå styrker samvirket på tvers av sektorer, og samarbeidet med frivillig sektor og med næringslivet.

Norge er spesielt på flere måter. Nesten uansett hvilket samfunnsområde vi snakker om har vi frivillige.

Det gjelder ikke minst også når det kommer til beredskap. Store og små frivillige beredskapsorganisasjoner utfører livsviktige oppgaver og funksjoner. De samler dem som trenger det etter en traumatisk hendelse og kan mobilisere mange raskt for hjelp lokalt og nasjonalt.

For å nevne noen, med fare for å ikke nevne alle, så er: Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redningsselskapet, kirka, Sanitetskvinnene og mange flere en viktig del av beredskapen vår.

Det krever også at frivilligheten har en sentral plass i beredskapstenkningen. De må integreres bedre. Vi skriver tydelig i meldinga at de skal inn med en tydelig rolle i avtaler, planer og ved øvelser. Og vi skal ha årlige dialogmøter. Det trengs. Vi må kjenne hverandres behov når vi skal samarbeide i kriser.

Erfaringa fra pandemien har lært oss mye. Blant annet at når ulike sektorer som kultur, idrett – og næringsliv – medvirker i utviklinga av tiltak, så blir de mer målrettede. De negative konsekvensene blir færre.

Derfor ønsker regjeringa å styrke samarbeidet med både frivilligheten og næringslivet.

Med bakgrunn i pandemierfaringene og gjennom utvidet dialog og samarbeid skal vi sammen legge til rette for at samfunnets samlede ressurser, også i krise og krig, brukes best mulig. Sånn spiller vi hverandre gode.

Helsekriser forholder seg ikke til landegrenser. Det fjerde grepet handler om å styrke det internasjonale samarbeidet. Pandemien lærte oss hvor sårbare Norge er i en situasjon hvor markedene slutter å fungere. Hvor det er mangel på smittevernutstyr og vaksiner.

Vi må erkjenne at vår nasjonale helseberedskap er avhengig av internasjonalt samarbeid.

For Norge endte pandemien godt. Norske innbyggere fikk tilgang til vaksiner på samme tid som våre naboer i Sverige og Danmark – og på samme dag som alle land i EU. Og for å si det rett ut; under pandemien gikk det med et nødskrik.

Det var en kombinasjon av å være heldig – og av godt utført arbeid.

Lenge var det en tweet fra EU-Kommisjonens president som var den eneste skriftligheten på at Norge skulle ha tilgang til vaksiner og andre medisinske mottiltak. Det er helt sant, en tweet …

Derfor tar vi grep som styrker det internasjonale samarbeidet. Det skal ikke, og kan ikke, være tilfeldigheter eller forsikringer på sosiale medier som avgjør hvor god vår beredskap er.  

Regjeringa jobber derfor for få på plass en forpliktende avtale om deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Det er det eneste ansvarlige alternativet. Og vi ønsker at vår deltakelse skal være på så like vilkår med EUs medlemsland som mulig. Dette er en prioritet for regjeringa.

Med Finland og Sverige på vei inn i NATO åpner mulighetene seg for enda tettere nordisk samarbeid om sivil-militært helseberedskapssamarbeid.

Sammen kan Norden bidra til gode europeiske helseberedskapsløsninger. Både i EU og i NATO.

Vår helseberedskap starter ikke ved Norge grenser.nEt virus fra andre siden av verden kan stenge oss ned.

Alle land i verden er tjent med at utbrudd forebygges og håndteres. Derfor er verdens helseorganisasjon viktig for norsk helseberedskap.

Vi trenger et velfungerende WHO som kan lede an i kriser. WHO skal selvsagt ikke bestemme over hvilke tiltak vi skal innføre ved en pandemi, men arbeide for å slå ned epidemier der de starter, følge utbrudd og kriser som brer seg, og gi informasjon og faglige råd som begrenser skadene på befolkningen.

Det er i vår felles interesse at alle land har velfungerende og universelle helsesystemer. Derfor ønsker vi at alle land skal ha god sykdomsovervåking og grunnleggende helsetjenester til sin befolkning. Helse er et globalt fellesgode som alle må ta ansvar for å finansiere. Her leder Norge an - og det skal vi fortsette med.

Denne meldinga handler om hvordan vi skal stå best mulig rustet til å møte fremtidige kriser. Hvordan vi skal se styrker og svakheter i de lokale, regionale, nasjonale og internasjonale leddene i sammenheng.

Det er flere grep i meldinga, men nå har jeg trukket frem fire. Vi:

• endrer og styrker måten vi jobber med helseberedskap
• øker evnen til fleksibilitet og omstilling
• styrker samvirket på tvers av sektorer, og
• styrker internasjonale samarbeid

Hele meldinga ligger ute på regjeringen.no. Jeg anbefaler alle å lese den. For vår felles helseberedskap.

Takk for oppmerksomheten.