En eventyrlig ressurs

Når du blir gammel og ingen vil ha deg - sett deg i et tre og la kråka ta deg.

Det lille verset var en gjenganger i minnebøkene da slike bøker fantes.

Det var skrevet med sirlig løkkeskrift og glimt i øyet.

Jeg tror ikke det fortalte om manglende respekt for den eldre garde.

Men det fortalte kanskje litt om synet på det å bli gammel.

For den gangen var det å eldes noe helt annet enn det er i dag.

De som gikk av med pensjon levde kortere.

Mange av dem var slitne og hadde dårlig helse.   

De hadde gitt sitt bidrag som arbeidstakere og omsorgspersoner i et arbeidsliv og en hverdag som var langt hardere enn i dag.

Det var få som forventet at de skulle bidra med noe mer.

Mange av oss husker nok besteforeldre som måtte ha hjelp for å komme seg ned trappen og opp av stolen.

Besteforeldre som på grunn av dårlig helse hadde begrensede muligheter til å ta aktivt del i barnebarnas liv.

Dagens besteforeldre er annerledes.

Mange av dem løper raskere ned trappen enn barnebarna og kommer seg opp av stolen helt og holdent ved egen hjelp hvis de har valgt å sette seg nedpå.

De tar aktivt del i barnebarnas liv og holder gjerne kontakten gjennom både snapping og snakking på sosiale medier.

I 1970 var forventet levealder for norske menn 70 år og forventet levealder for norske kvinner 77 år.

I 2022 hadde forventet levealder for norske menn gått opp til 80 år og forventet levealder for norske kvinner gått opp til 84 år.

Mange blir mye eldre enn dette.

For ikke så altfor lenge siden ble det store oppslag i lokalavisene hvis noen fylte hundre år. I dag rykker avisene sjelden ut hvis noen feirer fødselsdag med hundre lys på kaken. Det er ikke lenger oppsiktsvekkende å runde hundre.

Vi har fått mange flere år å leve.   

Det er litt av en gave. Eller som Jan Davidsen sa da han nylig var gjest i radioprogrammet Godt selskap på NRK: Det er et eventyr!

Jeg er helt enig. Det er et eventyr!

Noen kaller det eldrebølgen. Men den store eldre befolkningen er slett ingen gråhåret bølge som legger landet øde. Tvert imot.

Dere er en stor ressurs som får det norske samfunnet til å blomstre.

Vi må bli bedre til å se mangfoldet og ressursene i den eldre befolkningen som nå utgjør mer enn en million innbyggere.

Når eldre blir debattert i offentligheten handler det ofte om dem som er eldst og mest omsorgstrengende.

Det handler om sykehjemsplasser og hjemmesykepleie.

Misforstå meg ikke - det er både viktig og riktig med søkelys på hvordan vi skal gi gode tjenester og omsorg til dem som trenger mest hjelp.

Men den eldre befolkningen er mye større og mye mer mangfoldig enn de eldste og mest pleietrengende.

Vi må ha en eldrepolitikk som både handler om dem som løper opp trappen og spretter opp av stolen og dem som trenger hjelp til begge deler. 

Det er derfor regjeringen vil ha dere i pensjonistenes organisasjoner med på laget når vi skal utvikle et mer aldersvennlig samfunn.

Et samfunn der vi ser den eldre befolkningens ulike ønsker og behov – fra den aktive 70-åringen som trenger en møteplass til 90-åringen som trenger en sykehjemsplass.

Dere i pensjonistenes organisasjoner har en helt spesiell innsikt og kompetanse som vi trenger i dette arbeidet.

Det er derfor vil vi møte dere oftere og samarbeide tettere.

Det er derfor vi har utvidet møteserien om statsbudsjettet fra to til fire årlige møter der vi ikke bare skal diskutere pensjoner, men også eldrepolitikk og spørsmål som er viktige for den eldre befolkningen.

Så vet jeg veldig godt at Pensjonistforbundet lenge har ønsket å få tilbake forhandlingsretten dere hadde fram til 2011.

Her er har vi ikke kommet til enighet - men det er viktig for meg å si dette:

Gjennom den nye avtalen med regjeringen har dere fått en klar og tydelig stemme i rommet der landets budsjett blir lagt.

På høstens budsjettkonferanse kommer jeg til å legge fram kravene fra pensjonistenes organisasjoner for statsministeren og alle statsrådene.

Det er ingen annen gruppe i samfunnet som blir hørt på denne måten i regjeringens budsjettforhandlinger.

Kravene deres vil bli gjengitt i budsjettet når det legges fram.

Jeg skal ikke - og jeg kan ikke - si hvordan vi vurderer kravene dere har fremmet. Men dere skal vite at vi er innstilt på å innfri noen av dem.

Hvilke det er - kommer vi tilbake til i høst.

Dere i Pensjonistforbundet er gode samarbeidspartnere og tøffe diskusjonspartnere. Regjeringen lytter til dere, og det er ingen tilfeldighet at både statsministeren og to statsråder takket ja til invitasjonen om å komme på landsmøtet deres i dag.

Da vi ble invitert hit fikk vi flere spørsmål fra dere om pensjon og velferd som dere ønsker svar på. Statsministeren har svart på noen og jeg vil svare på noen – og så er jeg forberedt på flere spørsmål fra dere etter dette innlegget.  

Dere spør om status på reformen for etterlatte.

Denne reformen ble vedtatt av Stortinget i 2020. Regjeringen har lagt fram forslag til noen nødvendige justeringer for at den skal kunne tre i kraft.

Samfunnet er i endring. I dag er de fleste etterlatte i arbeid.

Færre blir - heldigvis - etterlatt i ung alder. Ytelsene for etterlatte må justeres og moderniseres som en følge av disse endringene.

Denne moderniseringen støtter opp under hovedprinsippene i pensjonsreformen ved å stimulere til arbeid og styrke velferdsordningenes bærekraft.

Den nye alderspensjonen i folketrygden - som gjelder fra og med dem som er født i 1963 - har ikke særregler for etterlatte. For disse årskullene blir alderspensjonen bestemt av egen opptjening alene.

Jeg vil peke på to årsaker til at behovet for særregler for etterlatte blir mindre:

For det første har den nye opptjeningsmodellen gunstigere regler for ulønnet omsorgsarbeid og er dermed ingen “minstepensjonsfelle”. Den innebærer at all opptjening av inntektspensjon bidrar til høyere samlet opptjening.

For det andre er yrkesdeltakelsen for kvinner vesentlig høyere nå, enn da særreglene for etterlatte ble etablert i 1967.

Dere spør også om samordningsfellen.

Som noen av dere vet har det det blitt fremmet forslag om å endre reglene for samordning av offentlig tjenestepensjon tre ganger i forrige stortingsperiode. Spørsmålet har også blitt reist under behandlingen av ny offentlig tjenestepensjon.

Konklusjonen har vært den samme hver eneste gang:

Et bredt flertall på Stortinget har stemt imot endringene.

Partiene som har stemt imot har fortsatt flertall.

Regjeringen har derfor ikke planer om å foreslå endringer på dette feltet nå.

De nye pensjonsreglene innebærer at offentlig ansatte som er født fra og med 1963 må ta konsekvensene av tidlig uttak i form av lavere årlig pensjon.

Samtidig får de gevinstene ved utsatt uttak i form av høyere årlig pensjon - på samme måte som ansatte i privat sektor.

Stortinget har bedt regjeringen komme med vurderinger av tiltak som styrker arbeidsinsentivene for offentlig ansatte som er født før 1963.

Vi vil følge opp dette.

Så noen ord om pensjonsreformen.

For rundt et år siden leverte et offentlig utvalg en evaluering av pensjonsreformen. Utvalget - som er bredt politisk sammensatt - foreslår bedre alderspensjon til uføre og bedre regulering av minstenivåene slik at de utvikler seg i takt med den generelle velstandsutviklingen.

Evalueringen har vært på bred høring og vi har gått nøye gjennom alle høringsuttalelsene - også den fra dere i Pensjonistforbundet.

Vi jobber nå med å følge opp utvalgets forslag og tar sikte på å legge fram en stortingsmelding til høsten.   

Regjeringen mener - i likhet med regjeringene før oss - at det er nødvendig med bred politisk enighet om pensjonssystemet for å skape mest mulig forutsigbarhet for dem som er unge i dag. 

For regjeringen - og for partiene som stiller seg bak pensjonsreformen - er hensynet til økonomisk bærekraft også avgjørende. For at dagens unge skal kunne forvente et godt pensjonssystem når de blir gamle, kan vi ikke ha pensjonsregler som gir så kraftig vekst i utgiftene at statsfinansene bryter sammen. Vi må ha mulighet til å prioritere andre gode formål – i tillegg til alderspensjon.   

Kjære alle sammen.

Dere har stilt meg flere spørsmål om pensjon og velferd.

Jeg vil også driste meg til å svare på et spørsmål dere ikke har stilt: Spørsmålet om hvordan vi skal sikre pensjonene og velferden i årene som kommer.

Svaret er å sikre barna og barnebarna våre faste og hele stillinger i et trygt arbeidsliv.

Vi har de siste årene sett nye og løsere tilknytningsformer til arbeidslivet og nye måter å organisere arbeid vokse fram.

Vi har sett arbeidstakere miste makt og miste trygghet.

Det er alvorlig.  

Renholderen som får tilbud om 25 prosent fast stilling og en rekke uforutsigbare ekstravakter mangler tryggheten som gjør det mulig å ta opp lån og kjøpe bolig.

Industriarbeideren som ikke vet om han får ny kontrakt når prosjektet han er leid inn på er ferdig mangler tryggheten som gjør det mulig å kjøpe nye vinterjakker til ungene eller planlegge sommerferien.

Regjeringen har derfor gitt arbeidstakerne tryggheten tilbake ved å lovfeste at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.

Det sier seg i grunnen selv.

• Faste stillinger gir arbeidstakerne mulighet til å forsørge seg selv og familien sin.
• Faste stillinger gir bedre og sterkere medvirkning på arbeidsplassen - noe som er et gode for både arbeidstakere og arbeidsgivere.
• Faste stillinger gir mer produktive og konkurransedyktige virksomheter.

Vi har de siste årene sett en utvikling der innleid arbeidskraft har erstattet faste ansettelser.

Regjeringen har derfor opphevet adgangen til innleie når arbeidet er av midlertidig karakter og styrket innleide arbeidstakeres rett til fast ansettelse.

I dag har vi en stor arbeidskraftreserve i alle som jobber deltid.

Mange av dem er kvinner og mange av dem jobber i helsetjenesten.

Vi må ta i bruk kreftene og kompetansen deres!

Ikke bare fordi det gir dem lønn til å leve av og trygghet på jobb.

Men også fordi hele, faste stillinger gir bedre kontinuitet og bedre tjenester.

I Bergen åpnet vi i 2020 Sandsli bo- og aktivitetssenter der det bare ble utlyst hele, faste stillinger.

Nylig fortalte VG at Oslo kommune skal gjøre det samme på Lambertseterhjemmet som åpner i juni.

Det er bra for både arbeidstakere og eldre!

Vi har også en stor arbeidskraftreserve i de mer enn 600.000 menneskene i arbeidsfør alder som står på utsiden av arbeidslivet.

Vi er nødt til å få flere av dem på innsiden.

Regjeringen intensiverer nå innsatsen på dette området.  

I forslaget til revidert budsjett har vi satt av 250 millioner kroner til arbeidsmarkedstiltak. Målet vårt er full sysselsetting. Da må vi sørge for at de som trenger litt mer opplæring eller litt mer arbeidserfaring får det - slik at de kan komme seg ut i arbeidslivet. Den store etterspørselen etter arbeidskraft gjør det mulig å inkludere flere.

Antall unge uføre øker. 

I en rapport som ble skrevet om dette for flere år tilbake fikk unge mennesker som hadde falt utenfor skole og jobb komme til orde.

Tittelen på rapporten er hentet fra en av disse unge.

Den heter: Ikke slipp meg!

Kjære alle sammen.

Vi skal ikke – og vi kan ikke – slippe ungdommene våre.

I juli innfører vi regjeringens nye ungdomsgaranti som handler om nettopp dette. Den går ut på at de som har falt fra skole eller arbeid skal få tidlig og tett oppfølging. Målet er at flere unge skal fullføre utdanning og komme i arbeid. Målet er å få ungdommene som står på utsiden på innsiden.

Å få flere ut i jobb handler om mer enn å finansiere pensjoner og velferd.

Det handler også om å gi flere del i de mange godene arbeid gir.

Å ha en jobb gir stolthet og selvtillit fordi du forsørger deg selv og familien din.

Å ha en jobb er bra for både den fysiske og den psykiske helsen.

Arbeidsplassen er en sosial møteplass der kollegene dine ser hva du kan og spør hvordan det går når du kommer tilbake etter å ha vært syk.

Arbeidsplassen er en inkluderingsarena uten sidestykke der arbeidstakere fra andre land lærer norsk språk og norsk kultur.

Og sist – men ikke minst: Arbeid er det viktigste verktøyet vi har i verktøykassen for å bekjempe fattigdom og forskjeller.

Dere var med på å bygge det norske velferdssamfunnet.

Et trygt og inkluderende arbeidsliv setter barna og barnebarna deres i stand til å opprettholde og videreutvikle det dere bygget.

Det setter dem i stand til å sikre pensjonene og sikre velferden.

Minnebøkene med versene om de gamle i tretoppene støver ned på loftet.

Der bør vi også legge gammeldagse holdninger til eldre som en ensartet og hjelpetrengende gruppe som har lite å bidra med.

Det er på tide å endre holdninger.

Det er på tide å utvikle en ny eldrepolitikk.

For i dag har vi en stor og mangfoldig gruppe eldre som har mye å bidra med.  

Det høres kanskje ut som et eventyr.

Og kjære venner - det er et eventyr.