Et mer rettferdig pensjonssystem

Sommeren 1966 vedtok Stortinget folkepensjonen.

VG ryddet plass på forsida. Avisa slo fast at dette var den største sosiale reformen i landets historie og at uenigheten på Stortinget var oppsiktsvekkende liten.

Saksordfører Halfdan Hegtun lovpriste den brede enigheten i stortingsdebatten samme år:

- Det er et gledelig uttrykk for hvor langt vi er kommet her i landet når det er tale om sosial bevissthet og vilje til praktisk samfunnssolidaritet, sa han.

Folkepensjonen har blitt endret flere ganger siden den ble innført.

Samtlige ganger med bred enighet.

Den viktigste endringen fant sted med pensjonsreformen i 2011 som innebærer at vi i takt med at vi lever lenger må jobbe lenger for å få like god pensjon som eldre før oss. 

I 2020 fikk et utvalg i oppgave å vurdere om pensjonsreformen fungerer etter hensikten og om det er nødvendig med endringer. Utvalget svarte ja på begge spørsmål.

Det er dette regjeringen nå følger opp.

For å opprettholde et sosialt og solidarisk pensjonssystem i framtida foreslår vi at aldersgrensene heves i takt med levealderen, bedre pensjon til uføre og bedre regulering av minstesatsene.

Målet er et mer rettferdig pensjonssystem og at flere står lenger i arbeid.

Jeg kommer tilbake til de konkrete forslagene om litt.

Når vi snakker om pensjon tenker nok mange at det handler om de som allerede er pensjonister eller snart skal bli det.

Men pensjon angår oss alle.

Både den som jobber, den som skal begynne å jobbe og den som har lagt bak seg et langt arbeidsliv.

Pensjonssystemet vårt handler også om unge mennesker som ikke tenker på pensjon i det hele tatt.  

Vi må sørge for at byrden på morgendagens arbeidstakere ikke blir for stor – barna og barnebarna våre som skal finansiere pensjonene og helsetjenestene til en voksende gruppe eldre og få hjulene i samfunnet til å gå rundt mens de tar landet gjennom et grønt skifte, en storstilt digitalisering og store og små endringer.

Det handler også om at vi må sørge for at morgendagens arbeidstakere har en pensjon å leve av når de slutter å jobbe.

Vi må sørge for gode pensjoner både til ham som skal pensjonere seg om tre år og henne som skal pensjonere seg om tretti.

Både til ham som har bygget landet og til henne som skal fortsette å bygge det. 

Vi står som samfunn ved et skille.

Fram til nå har vi hatt sterk vekst i aldersgruppene som jobber.

Men i tiden som kommer vil aldersgruppa 20-66 år slutte å vokse og etter hvert bli mindre.

All befolkningsvekst vil komme i aldersgruppa over 67 år.

Før pensjonsreformen i 2011 fikk du høyere samlet pensjon jo tidligere du gikk av.  

Pensjonsreformen endret dette.

Vi ser at det har gitt resultater.

Den har ført til at flere jobber lenger. 

Reformen vil spare samfunnet – oss som fellesskap – for store utgifter.

Men det er nødvendig med ytterligere grep.

Mangelen på arbeidskraft er stor – og den vil øke.

Derfor må vi rett og slett få flere til å stå i arbeid lenger.

I dag har du ubetinget rett på pensjon fra året du fyller 67.

Du kan tidligst gå av med pensjon året du fyller 62.

Regjeringen foreslår at disse aldersgrensene justeres etter forventet levealder fra og med de som er født i 1964.

• Det betyr at jeg må jobbe lenger enn mine foreldre og at mine barn må jobbe lenger enn meg.
• Det betyr at de som ønsker å gå av med pensjon ved første mulighet må gjøre det litt senere enn i dag.

Regjeringens forslag innebærer at aldersgrensene øker med små skritt.

Økningen blir en til to måneder for hvert årskull og rundt ett år for hvert tiår.

Om du er født i 1974 må du jobbe ett år lenger.

Om du er født i 1994 må du jobbe tre år lenger. 

De som øker avgangsalderen i takt med økningen i aldersgrensene vil opprettholde pensjonsnivået.

De som ikke gjør det vil få lavere pensjon.

Dagens aldergrenser skaper en forventning om at folk skal pensjonere seg når de runder 67.

Både arbeidstakere og arbeidsgivere handler i tråd med denne forventningen.

Ved å heve aldersgrensene skaper vi en ny forventning.

En forventning til arbeidstakere og arbeidsgivere om at de som har helse til det skal stå lenger i jobb.

For hvert år som kommer vil et nytt årskull på mellom 60 000 og 70 000 personer nærme seg alderen der de skal velge om de skal gå av med pensjon eller jobbe litt lenger.

For at vi skal få regnestykket til å gå opp og hjulene til å gå rundt må så mange som mulig av dem velge å jobbe litt lenger.

Da folketrygden ble innført var forventet levealder for norske menn 70 år. I dag er forventet levealder for norske menn 80 år.

Når vi lever mye lenger – kan vi jobbe litt lenger.

Jeg tror vi er mange som ser for oss alderdommen med egne besteforeldre eller foreldre i tankene.

Vi tenker på besteforeldre som kanskje strevde med å komme seg opp av stolen eller ned trappa.

Vi tenker på foreldregenerasjonens helseproblemer.

Men morgendagens eldre er ikke som gårsdagens eldre.

De aller eldste eldre kommer til å ha helseplager også i framtida.

Men flertallet kommer til å oppleve mange funksjonsfriske år før det. 

For et halvt år siden mottok departementet mitt en rapport som inneholdt en oppsummering av eldres helse og funksjonsnivå.

Den viser at dagens eldre ikke bare lever lenger, men også har mye bedre helse.

De husker bedre, hører bedre, prosesserer raskere og er sterkere i klypa enn foreldrene og besteforeldrene sine.

Så det er ingen grunn til at seniorene ikke skal satse på et langt yrkesliv og at arbeidsgiverne ikke skal satse på seniorene!

I dag har du rett til å motta dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger fram til du fyller 67 og har rett på pensjon.

Vi foreslår at denne aldersgrensen økes i takt med pensjonsalderen.

Selv om flertallet av dagens og morgendagens eldre har bedre helse, vil det være noen som på grunn av dårlig helse ikke kan jobbe lenger eller ikke kan jobbe i det hele tatt.

Regjeringen mener vi må ta grep for å regulere minsteytelsene bedre og sikre dem med uføretrygd pensjoner som er til å leve av. 

Dagens regler innebærer at alderspensjonen til uføretrygdede blir justert etter levealder.

Hvis de som er arbeidsføre står lenger i arbeid – som vi ønsker og trenger – vil det innebære at uføretrygdede etter hvert sakker akterut.

Det må vi forhindre.

Pensjonssystemet er fellesskapets spleiselag.

For at medlemmene i fellesskapet skal ønske å bidra i dette spleiselaget, må de ha tillit til at bidraget deres blir brukt på en rettferdig måte.

De må ha tillit til at pensjonssystemet vil sikre dem en trygg alderdom om de skulle bli varig syke i yrkesaktiv alder. 

Derfor må vi sørge for et mer rettferdig pensjonssystem som gir uføre større trygghet i alderdommen.

Regjeringen foreslår at den øvre alderen for uføres opptjening til alderspensjon økes fra 62 til 65 år og at personer på uføretrygd skal ha overgang til alderspensjon ved normert pensjonsalder.

• Det vil gi uføre som er født i 1963 pensjon på linje med personer som jobber til de er drøyt 66 år.
• Det vil skjerme uføre som er født i 1964 og årskullene etter for om lag to tredjedeler av effekten av levealdersjusteringen.

Regelverket for uføres alderspensjon skal ta utgangspunkt i hvor lenge arbeidsføre jobber – slik at pensjonsnivået deres holder tritt med de arbeidsføres pensjonsnivå. 

Minsteytelsene i pensjonssystemet skal sikre alle pensjonister en grunnleggende økonomisk trygghet – uavhengig av tidligere inntekt.

I dag blir disse ytelsene regulert med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten.

Det innebærer at de med de minste ytelsene på sikt blir hengende etter i velstandsutviklingen.

Regjeringen foreslår derfor en bedre regulering av minsteytelsene.

Vi vil lage et nytt system der minsteytelsene for nye pensjonister reguleres med lønnsveksten.

Da vil de holde tritt med velstandsutviklingen i samfunnet.

Ved å sikre dem med uførepensjon og minsteytelser bedre, etablerer vi et rettferdig og forutsigbart system.

Sånn unngår vi også ekstraordinære økninger som blir foreslått og vedtatt uten at de langsiktige konsekvensene er belyst.

Så til en annen viktig problemstilling som mange av oss er opptatt av – nemlig sliterne.

Hvordan vi skal sikre sliterne, de som har stått lenge i krevende jobber og ikke har mulighet til å jobbe lenger, engasjerer mange, også meg.

Pensjonsutvalget har ikke foreslått en egen ordning for disse arbeidstakerne rett og slett fordi det er vanskelig å avgrense slitere som en egen gruppe.

Det betyr ikke at dette er en problemstilling vi må la ligge eller ikke gå inn i og forsøke å løse.  

Tvert imot. 

Regjeringen vil – sammen med partene i arbeidslivet – jobbe videre med dette.

Vi må forhindre at arbeidstakere som ikke makter å stå lenger i arbeid kommer mye dårligere ut enn arbeidstakere som makter det.

Folk er forskjellige.

Du kan ha veldig god helse i et fysisk krevende yrke og du kan ha dårlig helse og jobbe i et yrke som er mindre fysisk krevende.  

Pensjonssystemet vårt må ta hensyn til begge deler.

Regjeringen vil derfor sette ned et utvalg som skal komme med forslag til ulike løsninger for sliterne – herunder en ordning innenfor folketrygden. 

Utvalget skal også se på hva vi kan gjøre for å forhindre at arbeidstakere sliter seg ut på jobb.  

Mer forebygging, bedre tilrettelegging og økt kompetanse er blant tiltakene som utvalget skal vurdere.

Grepene vi nå foreslår vil styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet vårt.

Det vil bli mer rettferdig og skape større trygghet.

Men høyere pensjon til uføre og bedre regulering av minsteytelsene vil gi høyere utgifter.

Dette er altså ingen sparereform.

Men vi mener det er riktig vei å gå.

Grepene vi tar vil:

• Gi oss mer arbeidskraft i en tid der vi trenger mer arbeidskraft.
• Gi oss høyere skatteinntekter i en tid der vi trenger høyere skatteinntekter.
• Lette byrden på barna og barnebarna våre og gi dem pensjoner til å leve av når den tid kommer.

Regjeringen har tidligere innført pensjon fra første krone som også vil bidra til at flere sparer lenger i framtida.  

Grepene vi tar vil gjøre pensjonsreformen mer rettferdig.

Vi har fulgt de fleste anbefalingene som pensjonsutvalget kom med.

Utvalget besto av fagfolk og medlemmer som var utpekt av de fleste partiene på Stortinget – med unntak av Rødt, MDG og Pasientfokus.

Det var bred enighet om virkelighetsbeskrivelsen:

• At pensjonsreformen var nødvendig og ser ut til å virke etter hensikten.
• At aldersgrensene bør økes og at det er behov for endringer for å styrke den sosiale bærekraften. 

Da folkepensjonen ble vedtatt i 1966 var saksordfører Halfdan Hegtun glad for den brede enigheten, den sosiale bevisstheten og den store viljen til solidaritet.

Det handler i bunn og grunn fortsatt om sosial bevissthet og solidaritet.

Det handler om et pensjonssystem som er mer sosialt og gir dem som har minst større trygghet.

Det handler om et pensjonssystem der yngre er solidariske med eldre ved å finansiere pensjonene deres og der eldre er solidariske med yngre ved å stå lenger i jobb.   

Jeg håper på bred enighet denne gangen også.