Et nytt Afrika vokser frem. En ny politikk må til

Nylig var jeg på politisk besøk til Sør-Afrika. I etterkant er det særlig én refleksjon som tvinger seg frem: Afrika er et kontinent med oppdrift som krever å bli forstått og tatt på alvor.

Kenyas ambassadør til Sør-Afrika, en erfaren og klok diplomat som berømmet Norge og norsk bistandspolitikk, sa det tydeligst: «Vi skal ha en plass ved bordet eller så er vi ferdig med å lytte. Nok er nok».

Bistandspolitikken vår får gode attester, men må suppleres med dypere analyser og flere virkemidler.

Afrika forbindes gjerne med svake stater, krig, fattigdom og naturkatastrofer. Norges respons har vært å gi humanitær bistand og utviklingshjelp. Dette har bidratt til å redde millioner av afrikanske liv, redusere fattigdom og knytte sterke bånd mellom afrikanske stater og Norge.

En reell maktanalyse av drivkreftene i afrikansk politikk har imidlertid ofte uteblitt.

I 2050 vil en fjerdedel av verdens befolkning bo i Afrika. Stater som Nigeria, Kenya, Sør-Afrika og Egypt vil ha kraftfulle økonomier og store befolkninger. Den politiske og økonomisk oppmerksomheten om Afrika vil bli større. Dette er den del av en større geopolitisk trend der det globale sør styrker seg. Vesten kan ikke som før sette dagsorden eller diktere løsninger.

Samtidig er det en rekke globale utfordringer som må løses. Klimaendringer, flyktningstrømmer, terrorisme, atomtrusler og pandemi kan ikke håndteres nasjonalt eller regionalt, men krever reelt globalt samarbeid. Gjennomslag for norske politiske mål krever enda mer enn før at vi er strategiske. Det blir viktigere å forstå beveggrunnene bak andre lands synspunkter, uansett hvor uenig eller enig man måtte være.

Det bringer oss tilbake til to grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk: respekt for folkeretten og bevaring av FN og det multilaterale systemet etablert etter annen verdenskrig. Dagens nettverk av institusjoner og regler har tjent oss godt. Det er avgjørende at også fremvoksende økonomier ser seg tjent med dette systemet.

Det krever at vi er åpne for synspunkter fra land i sør, selv der disse ikke fullt ut resonnerer med våre verdier.

Det blir avgjørende å se koblingene i utenrikspolitikken. I møte med Sør-Afrikas viseutenriksminister, Alvin Botes, tok jeg opp Sør-Afrikas manglende fordømmelse av Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina. Botes viste da til palestinernes selvstendighetskamp og Vestens manglende kritikk av israelske drap på sivile palestinere. Først da jeg fikk formidlet Norges balanserte holdning til konflikten mellom Israel og palestinerne med vekt på folkeretten og beskyttelse av sivile, var det mulig å få til en reell samtale om krigen i Ukraina.

Om vi ikke er like opprørte over drap på palestinske som ukrainske sivile, blir det umulig å vinne frem med våre synspunkter.

Kravet til konsekvens må gjelde også på andre områder. Vi må respektere internasjonale regler for handel- og klimasamarbeid og unngå særordninger for rike land. Vi må også fortsette vårt arbeid for reform av internasjonale institusjoner, ikke minst at Afrika blir bedre representert i FNs sikkerhetsråd.

Spørsmålet blir dermed hva en forutseende afrikapolitikk innebærer i dag. Vi må stå fast ved våre verdier basert på menneskerettigheter og demokrati. Vi må imidlertid være mer nysgjerrige på afrikanske analyser og prioriteringer og aldri være belærende, selv der vi er dypt uenige. Vi må være kompromissløse på at også våre allierte og partnere må respektere folkeretten og avgjørelser i FN og andre multilaterale fora.

Argumentet om at Vesten baserer seg på dobbeltstandarder, må tilbakevises.

Lykkes vi med dette, kan vi etablere et likeverdig forhold til afrikanske stater. Dette vil gjøre det enklere å forstå og ikke minst påvirke afrikanske posisjoner. Enda viktigere er at det vil bidra til global oppslutning om folkeretten og tilrettelegge for internasjonalt samarbeid i FN og andre multilaterale institusjoner. Dette er avgjørende for å sikre trygge rammer for internasjonal sameksistens og løse vår tids globale utfordringer.

Afrika er endelig i ferd med å bli en geopolitisk, sikkerhetspolitisk og økonomisk maktfaktor. Dette skal vi hilse velkommen. Men vi skal også oppdatere våre analyser og vår politikk.