Finansministerens innlegg på Valutaseminaret

 

Dagens tema er ikke nytt. Hvordan skal Stortinget og jeg som finansminister forholde oss til Norges Bank? Og hvordan skal sentralbanken forholde seg til oss?

 

To spørsmål som høres enkle ut. Men så vet vi at det ikke er så enkelt allikevel. 

 

Diskusjonen om hvordan vi bør organisere pengepolitikken vår er like gammel som diskusjonen om hvordan vi skulle organisere oss som nasjon. For riksforsamlingen på Eidsvoll ble dette temaet så vanskelig at de valgte å utsette spørsmålet. Norges Bank ble opprettet av Stortinget først i 1816.

 

Men den delingen som ble gjort mellom pengepolitikken og finanspolitikken den gangen har overlevd 206 år og 129 finansministre. Meg selv inkludert. For vi har ingen planer om å endre på det. Den nye sentralbankloven er ikke mer enn et par år gammel. Og da den ble laget, ble arbeidsdelingen mellom pengepolitikken og finanspolitikken grundig gjennomgått og diskutert. Resultatet ble at den ligger fast.

 

Og hva slags grep var det de tok de som skulle forme et demokratisk og selvstendig Norge? Jo, de gjorde pengepolitikken uavhengig og selvstendig og la vekt på at vi skulle ha en egen norsk valuta. 

 

Et klokt grep som har bidratt til å gjøre Norge til det vi er i dag. 

 

Denne arbeidsdelingen har gjort det mulig å bygge opp verdens største pensjonsfond. Samtidig som vi har hatt god orden i norsk økonomi.

 

Jeg er heldig. Jeg er finansminister i et av verdens beste land å bo i. Det betyr ikke at alt er perfekt. Det er mange forhold som denne regjeringen vil ta tak i for å gjøre det enda bedre for folk i hele landet. Men sammenlignet med nesten hvilket som helst annet land har vi det bra i Norge. Vi lever trygge og gode liv med stor frihet. 

 

Slik har det ikke blitt av seg sjøl. Det har blitt slik fordi framsynte byråkrater, politikere og fagfolk har tatt kloke beslutninger. 

 

Beslutninger som har gjort at vi har tatt vare på de store naturressursene våre. I innlandet, langs kysten og i havet. 

 

Beslutninger om å opprette og utvikle institusjoner som bidrar med struktur, orden og skaper tillit.

 

Og beslutninger om å skru sammen den økonomiske politikken på en slik måte at vi har klart å ta vare på rikdommen vår. Verdenshistorien er full av eksempler på land som ikke har klart det. Også de som har vært rike på ressurser.  

 

Delingen av den økonomiske politikken er løsningen på et problem. 

 

Enkelt og greit. 

 

Og det problemet, ja - det er vel nettopp finansministeren. Meg. Eller regjeringen.  Og historisk var det kongen. 

 

Å gjøre det vanskeligere for myndighetenes å bruke penger var et sentralt tema da pengevesenet ble diskutert for 200 år siden.  Derfor ble pengepolitikken nok er delegert til Norges Bank. Og Norges Bank ble etablert i Trondheim – den gang tolv dagsreiser fra Christiania, og enda lenger fra Stockholm.

 

Så forsvant ikke diskusjonen om pengebruk fullstendig av den grunn. Men delingen har vært klok og tjent oss godt. Vi har stort sett klart å forvalte den økonomiske politikken godt. Kanskje særlig de siste tiårene da oljeinntektene ble store. Som nordmann kjenner jeg at jeg er stolt over hva det norske politiske systemet har fått til. Og som finansminister føler jeg et ansvar. Et stort ansvar.

 

For å forvalte norsk økonomi godt. Som folkevalgte politikere er oppdraget vårt å gjøre det vi kan for at det skal være best mulig å bo i Norge. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal ta over et enda bedre utgangspunkt enn det vi gjorde. 

 

Sjølsagt er det alltid fristende å bruke mer penger. Men det er ikke så lurt.  Historien vist oss, at da går det galt. Og det er hele utgangspunktet for problemet.

 

Erfaringen de bygde på under riksforsamlingen i 1814, var europeiske konger som hadde trykt penger for å finansiere kriger. Vi var under dansk styre, og danskekongen hadde trykket penger for å finansiere sine bidrag i napoleonskrigene. Men pengetrykking skaper ikke nye verdier. Det skaper bare inflasjon og høye renter og nye problemer. Penger som faller i verdi. 

 

Også de som bodde i Norge på den tiden, merket dette. Bare fra 1800 til 1814 økte konsumprisene med 3 734 prosent. Det er en inflasjon på 30 prosent i året!

 

Så det er ikke rart at Eidsvoll-mennene så betydningen av en stabil pengeverdi. For et selvstendig land var det også avgjørende å ha sitt eget pengevesen.  Egen valuta betydde frihet og makt til å bestemme over oss selv. I Grunnloven ble det derfor skrevet inn at Norge skulle ha sitt eget pengevesen, og vi fikk vår egen spesidaler. 

 

Historien om plasseringen er i seg selv interessant. Finanskomiteen innstilte på at banken skulle legges til Trondheim. Men Odelstinget vedtok at den skulle legges til Bergen, og Lagtinget endret lokaliseringen til Christiania. Stortinget besluttet så at bankens hovedsete skulle legges til Christiania, vel å merke dersom banken kunne finansieres med en frivillig sølvskatt. 

 

Trønderbenken på Stortinget skjønte nok at dette ble vanskelig, så de fikk samtidig vedtatt at hovedsetet skulle legges til Trondheim dersom sølvskatten ikke lot seg inndrive frivillig. Og slik gikk det. Det var nok en god slump distriktspolitikk i dette, men for noen var som nevnt viktig at banken og pengevesenet rent fysisk skulle være et godt adskilt fra kongen.

 

Men enda viktigere: I Grunnloven ble det skrevet inn at det er Stortinget som har ansvaret for pengevesenet. Kongen og finansministeren kunne ikke lenger kunne trykke penger for å finansiere sine utgifter, men de måtte innstille seg på at statens utgifter over tid måtte finansieres krone for krone med skatter.

 

Allerede der ble det altså etablert en arbeidsdeling mellom finanspolitikken og pengepolitikken.

 

Arbeidsdelingen mellom pengepolitikken og finanspolitikken handler ikke bare om renten. Historisk har det ofte handlet om hvilket mål vi har satt for kronekursen.  Vi er et lite land med en økonomi som er tuftet på handel med andre land. Stabil valuta har vært viktig for å skape forutsigbarhet og gode vekstvilkår for næringslivet. 

 

Først målte vi stabilitet mot sølv. Deretter mot gull. Og senere som stabil kronekurs mot valutaene i land vi handlet med - enten gjennom formelt valutasamarbeid eller gjennom ensidig norsk stabilisering av kronekursen. 

 

Den grunnleggende arbeidsdelingen i den økonomiske politikken har, som jeg allerede har sagt, ligget fast i over 200 år. Men det har bølget litt også.

Etter andre verdenskrig ble makten i større grad samlet i regjeringen. Også pengepolitikken ble i realiteten flyttet inn til Finansdepartementet, som etter hvert dikterte renten.

 

I stedet for å føre en finanspolitikk som ga lave renter, ble renten fastsatt av regjeringen. Verdien på kronekursen ble også bestemt, og det ble opp til Norges Bank å sette renten slik at målet for kronekursen ble oppfylt i markedet. Med en slik arbeidsdeling skal det ikke mye slakk i finanspolitikken til før kronekursen kommer under press.

 

Igjen viste historien at det er vanskelig å føre en god pengepolitikk når den kommer for nær finanspolitikken – når arbeidsdelingen ikke virker. Økt offentlig pengebruk kombinert med politisk bestemte renter og kronekurs ga nye inflasjonsrunder utover 1970-tallet. 

 

Forsøket på å fastsette lav rente kombinert med å bruke oljeinntekter som etter hvert ville komme, gikk galt. Vi fikk kronekursen falt kraftig, rentene steg, inflasjonen steg og folk mistet jobben.

 

Det var på tide å tenke nytt. Eller rettere sagt; å gjeninnføre delingen i den økonomiske politikken. Og på slutten av 1980-tallet fikk pengepolitikken igjen en tydeligere rolle, og finanspolitikken ble strammet til for å få systemet til å henge i hop. Da gikk det bedre. 

 

Fra 2001 fikk Norges Bank et mandat om styre inflasjonen. Målet er politisk forankret i Stortinget - men å sette renten er fullt og helt delegert til Norges Bank. I den nye sentralbankloven er dette blitt enda tydeligere. 

 

Målet om stabil kronekurs virket bra i mange år, men i bunn og grunn minnet det litt om problemet med at kongen kontrollerte seddelpressa. For når finanspolitikken ble for ekspansiv, og det ble press mot svakere krone, var det ofte mer fristende å devaluere kroneverdien enn å stramme inn finanspolitikken. 

 

Sånn er det også med den økonomiske politikken. Selv om det ofte er fristende å bruke mer penger, har vi valgt å binde oss til masten. I dag har vi handlingsregelen. Fordi vi innser at resultatet over tid blir bedre enn om regjeringen både kunne trykke og bruke de samme pengene.

 

Og vi har vår egen valuta som bestemmes i markedet.

 

For Norge er det særlig viktig med en selvstendig pengepolitikk og vår egen kronekurs. Kronen er ikke bare et viktig symbol på norsk økonomiske selvbestemmelse. Å ha en flytende kronekurs er en stor fordel for oss som en liten, åpen og handelsbasert økonomi der olje- og gassvirksomheten spiller en betydelig rolle. En viktig buffer.

 

Det så vi da oljeprisen falt i 2014 og 2015. Kronen svekket seg og bidro til å dempe nedgangen i konkurranseutsatt sektor. 

 

Kronekursen svinger på en slik måte at det hjelper oss i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Særlig om vi fører en fornuftig og langsiktig økonomisk politikk.

 

Allerede på Eidsvoll sa Christian Magnus Falsen at ingen stat kan bestå uten et eget pengevesen. En egen valuta ble et symbol på selvbestemmelse og suverenitet for Norge. Og arbeidsdelingen mellom institusjonene skulle spre makten. 

 

Falsen hadde rett.

 

Dagens arbeidsdeling mellom pengepolitikken og finanspolitikken ble fastlagt i 2001. Med et inflasjonsmål for pengepolitikken og en langsiktig forankring av finanspolitikken gjennom handlingsregelen. 

 

I pengepolitikken skulle vi ikke lenger stirre blindt på kronekursen, men i større grad kunne vi brukes renten til å jevne ut svingningene i økonomien. Når det går bra, settes renten opp. Og når det går dårligere, settes den ned.

 

Gjennom 20 år har vi faset inn oljepenger i økonomien over statsbudsjettet. Det var en langsiktig plan. Men også finanspolitikken har vært brukt til å jevne ut svingninger. Krisepakkene etter finanskrisen i 2009 – og de vi har lagt frem nå gjennom pandemien – er eksempler på dette.

 

Men sammenlignet med renten er det på mange måter mer tungvint å bruke finanspolitikken til å styre økonomiske svingninger. Det kan være fornuftig å sette i gang offentlige byggeprosjekter, veiprosjekter eller jernbaneprosjekter i dårlige tider når mange sliter med å få jobb. Utfordringen er at det tar så lang tid å planlegge slike prosjekter at det er nesten umulig å treffe akkurat i en lavkonjunktur. Vi kan faktisk risikere å treffe motsatt - forsterke en oppgang og gjøre et stramt arbeidsmarked enda strammere. Renten derimot, virker raskere, den virker med en gang. Og den virker på hele økonomien. Så pengepolitikken er nokså godt egnet til å justere temperaturen i økonomien.

 

Men koronakrisen har vært annerledes enn tidligere kriser. Den har vært av en slik natur at finanspolitikken har vært særlig godt egnet til å motvirke at mange mistet inntekter mer eller mindre over natta. Gjennom de ulike kompensasjonsordningene virket finanspolitikken raskt og målrettet – og mye mer målrettet enn pengepolitikken.

 

Så både pengepolitikken og finanspolitikken kan virke sammen, men da er det også en fordel at vi snakker sammen. Og det gjør vi. Åtte ganger i året kommer sentralbanksjefen til meg og forklarer rentebeslutningen. Og i urolige tider er det enda oftere kontakt. Da snakker vi sammen om hvordan vi ser på den økonomiske utviklingen. Det tror jeg er lurt.

 

Fremover er det nye utfordringer. For første gang på årevis ser vi nå tegn til høy inflasjon i mange industrialiserte land. Det skyldes en kombinasjon av sterke tiltak i finanspolitikken i mange land, at sentralbankene har pumpet mye penger inn i økonomien og at den økonomiske utviklingen har kommet seg så raskt at produksjonen ikke holder tritt med etterspørselen. Det er blitt flaskehalser.

 

I USA er inflasjonen over 7 prosent, og sentralbanken har signalisert at renten snart vil bli satt opp. Også Norges Bank har varslet at den rekordlave renten gradvis skal opp igjen. 

 

Noen sentralbanker, hvor renten har vært null eller lavere i flere år, tenker nok at det blir krevende å begynne å øke rentene igjen. Men noen tenker nok også at en verden hvor rentene er litt høyere enn null, er en litt mer normal verden.

 

Også for finanspolitikken er det utfordringer. Det har vært brukt mye penger under pandemien, og det har vært gode grunner til det. Men hvis ikke vi klarer å normalisere pengebruken nå som samfunnet åpner opp igjen, risikerer vi at renteoppgangen blir brå og kraftig. Og det vil ramme vanlige folk med høy gjeld, og dem er det ganske mange av.

 

Det er viktig at vi bevarer god arbeidsdeling mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Den blir best hvis vi kan bygge på en felles forståelse av målene for den økonomiske politikken – som er at alle som bor i dette fantastiske landet skal ha det så bra som mulig!