Flere i jobb - færre på trygd

I august traff jeg Tony Pedersen fikk jobb hos bedriften Møller Medvind etter mange år som arbeidsledig.

Han fortalte at årene utenfor arbeidslivet føltes døde.

Tony hadde ingen rutiner, visste ikke hva han skulle gjøre og ble sittende i senga og spille på datamaskinen sin.

Så fikk han mulighet til å jobbe på Møller Medvind.

- Det endra livet mitt veldig. Både fysisk og psykisk. Jeg har tatt fagbrev og gifta meg med verdens herligste kone, fortalte Tony.

Arbeid er viktig for den enkelte.

Spør femåringen hva han tenker om livet som voksen, og han forteller at han vil bli politi eller astronaut når han blir stor.

Spør tenåring hva hun drømmer om, og hun forteller at det er å leve av det hun bruker all tida si på – som å blogge eller være influenser.  

Spør folk hvem de er – og de forteller deg hva de jobber med.

Hva vi gjør og hva vi kan er en stor del av identiteten vår.

Å bruke evnene våre sammen med andre på en arbeidsplass og være til nytte i samfunnet er viktig for både selvfølelsen og helsa. 

Å tjene egne penger og kunne forsørge seg selv og familien gir både mestring og mening i livet.

Det er en av grunnene til at regjeringa vil ha flere ut i jobb.

Men – det er langt fra den eneste. 

For en måned siden la finansministeren fram regjeringas perspektivmelding – en melding som legges fram hvert fjerde år.

I disse meldingene beskriver sindige økonomer fra Finansdepartementet framtidsutsiktene for den norske økonomien.

At vi kommer til å bli stadig færre yrkesaktive for hver pensjonist.

At vi kommer til å mangle stadig mer arbeidskraft og kompetanse.

At vi kommer til å merke stadig mer av klimaendringene.

Dette er ikke lenger noe som kommer til å skje i framtida.

Det skjer her og nå.

Antall innbyggere over 66 år øker og om ti år stopper veksten i antall innbyggere under 66 år helt opp.

Nå ser vi at sykehus og sykehjem mangler helsepersonell til å behandle og pleie syke og eldre. 

Nå ser vi at arbeidsgivere strever med å få tak i fagfolk for å gjøre jobbene og skape verdiene.

Nå ser vi at jorder oversvømmes og avlinger tørker inn på grunn av ekstremvær som skyldes klimaendringene.

Det er utfordringer vi må møte ved å ta i bruk alle kloke hoder og sterke hender som finnes.

Vi trenger at alle som jobber – jobber det de kan.

Vi må ha flere i jobb og færre på trygd.

600.000 mennesker i dette landet står utenfor arbeid og utdanning.

Mange av dem både kan – og vil – jobbe.  

Vi er nødt til å ta i bruk kreftene deres.

Derfor har regjeringen satt seg et ambisiøst mål.

Vi vil øke andelen sysselsatte fra dagens 80 ½ prosent til 82 prosent innen 2030.

Det betyr at rundt 150.000 flere i aldersgruppa 20-64 år skal være i jobb når vi runder neste tiår.

For å nå dette målet skal vi føre en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk og forsterke arbeidslinja.

 

Her er de viktigste grepene for å få flere i jobb og færre på trygd:

 

Vi vil trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak og gi flere hjelp til å komme i arbeid.

I vinter traff jeg Ronny Stang-Blankvandtsbråten som hadde stått utenfor arbeidslivet i mange år.

Så møtte han NAV-veilederen og jobbspesialisten Melina som hjalp ham å søke på jobb som IT-medarbeider i Securitas.

I dag er Ronny fast ansatt og trives godt.

Han sa dette da jeg traff ham:

- Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag uten at jobbspesialisten støttet og pushet meg. Jeg skylder henne alt. 

Vårt mål er at flere skal få hjelp slik Ronny har fått.

De fleste regjeringer har trappet opp bruken av tiltak når ledigheten har gått opp og trappet ned bruken når ledigheten har gått ned.

Det betyr at innsatsen har variert for mye.

Vi har brukt mest når det hjelper minst.

Forskning viser nemlig at arbeidsmarkedstiltak fungerer aller best når ledigheten er lav, aktiviteten er høy og bedriftene mangler arbeidskraft – altså når vi har trappet ned bruken.

De fleste som trenger – og som får tiltak – er heller ikke arbeidsledige. Det er mennesker med nedsatt arbeidsevne som står lenger fra arbeidsmarkedet.

Denne gruppen endrer seg mindre i takt med konjunkturene.

Derfor vil vi ha en høy og mer stabil bruk av tiltak.

En høy og mer stabil innsats for å få flere i jobb.

Regjeringen vil øke bruken av ulike former for tiltak.

Vi vil ha mer opplæring for å gi dem som står utenfor arbeidslivet kompetanse det er behov for i arbeidslivet.

Vi vil ha økt bruk av lønnstilskudd til arbeidsgivere som åpner dørene for arbeidssøkere som ikke når opp i ordinære søknadsprosesser.

Privat sektor veldig mye flinkere enn offentlig sektor til å inkludere dem som står utenfor arbeidslivet.

Det er flere private enn offentlige bedrifter som i dag bruker lønnstilskudd fra NAV.

Offentlig sektor – både stat og kommune – må bli flinkere til å inkludere og bedre til å benytte seg av de arbeidsmarkedstiltakene vi har.

Mange kommuner mangler arbeidskraft på samme tid som de har innbyggerne som står utenfor arbeidslivet.

Jeg mener at kommuner bør bruke lønnstilskudd mer enn de gjør i dag. 

Vi vil derfor gjennomføre et forsøk for å undersøke hvordan kommunene kan bruke lønnstilskudd til å inkludere flere som står utenfor arbeidslivet.

Flere i jobb i kommunene vil kunne dekke behov for arbeidskraft, gi innbyggerne bedre tjenester og redusere bruken av stønader.

Bruk av arbeidsmarkedstiltak krever tett samarbeid med arbeidsgiverne.

Tiltakene må bygge opp under arbeidsplassenes mulighet til å inkludere og behovene de har for arbeidskraft.

I vinter besøkte NHO-sjef Ole Erik Almlid og jeg Sørlandschips i Kristiansand.

Der traff vi fabrikksjef Kjartan Rønvik som er opptatt av å gi folk som står utenfor arbeidslivet en sjanse.

Sørlandschips samarbeider tett med NAV og benytter seg av både lønnstilskudd og veiledning.

Det har gitt resultater!

Mange av dem som har fått lov prøve seg på Sørlandschips har fått fast jobb.

– Noen ganger må vi tørre å ta sjansen på nye krydder og sende det ut i butikkhylla. Andre ganger må vi tørre å ta sjansen på å la noen jobbe her, sier sjefen på chipsfabrikken.

 

Så – til det jeg mener er den viktigste satsingen i denne meldinga:

Vi vil ha et krafttak for å få flere unge inn i jobb.

Et krafttak som skal hjelpe unge til å ta i bruk egne ressurser.     

I vår traff jeg Shilan som levde isolert og verken hadde skole eller jobb å gå til. Da jobbhuset til NAV i Trondheim tilbød kurs, arbeidstrening og oppfølging, endret livet seg fullstendig.

Shilan fikk fast jobb på Rusta i Trondheim.

–  Før hadde jeg ingen hverdag, for en jobb skaper struktur i livet ditt. Med en jobb kan du bidra og være en del av fellesskapet, sier Shilan, her sammen med sjefen Nina, som er storfornøyd med sin nye ansatte.

I dag står over 100.000 unge mennesker utenfor arbeid og skole.

Andelen unge uføre har fordoblet seg de siste ti årene.

Det kan vi ikke – og det skal vi ikke – leve med.

Unge mennesker trenger å bruke talentene sine og kreftene sine i fellesskap med andre.

Fellesskapet vårt trenger talentene og kreftene deres.

Mange unge som står utenfor arbeidslivet har aldri vært i jobb.

De har derfor ikke rett på dagpenger.

For å klare seg må de leve av sosialhjelp eller ytelser knyttet til en diagnose – som arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Det kan svekke innsatsen og motivasjonen for å komme i jobb og øke presset på å dokumentere at de er syke.

De unge må få vise hva de kan.

Ikke bevise at de er syke.  

Derfor vil vi prøve ut et arbeidsrettet ungdomsprogram med inntektssikring som ikke er knyttet til de unge har en sykdom eller en diagnose – men at de er aktivitet.

Formålet med programmet er å øke overgangen til arbeid og utdanning og begrense tilstrømmingen til helserelaterte ytelser.

Vi vil også gjennomføre forsøk med fireårig lønnstilskudd for unge som står i fare for å bli uføretrygdet, eller som allerede er det.

Dette tilskuddet kan suppleres med tiltak som arbeidstrening, oppfølging og ulike former for opplæring.

Vi vil også utvikle tilbud med opplæring på arbeidsplassene for unge som strever med å gjennomføre vanlig skolegang.

Når en person i dag blir innvilget uføretrygd stopper den arbeidsrettede oppfølgingen.

Men vi vet at ganske mange unge med uføretrygd ønsker å prøve seg i arbeidslivet etter at det har gått noe tid.

Og vi vet at det finnes mange med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer som har akkurat like lyst til å jobbe som alle andre.

Derfor vil vi vurdere hvordan vi kan følge opp unge med uføretrygd og tilby dem arbeidsrettede aktiviteter og hjelp til å komme i jobb hvis de er mottakelige for det.   

Økt satsing på arbeidsmarkedstiltak vil ikke minst komme unge til gode, og støtte opp under ungdomsgarantien, som trådte i kraft i fjor.

Denne garantien innebærer at unge som står utenfor skole og arbeid får tett oppfølging av en fast kontaktperson i NAV som samarbeider med helsetjeneste, skole, arbeidsgivere og den unge selv for å finne gode løsninger.

Vår ambisjon med krafttaket for unge er at ingen under 30 skal falle utenfor.

Vi skal ikke gi dem opp.

Vi trenger at de er på skole og på jobb sammen med andre.

Så skal vi satse på kompetanse som gir jobb og som det er behov for i arbeidslivet.

Mange av dem som står utenfor arbeidslivet har en ting felles:

De mangler videregående opplæring.

En del av dem har droppet ut underveis.

Tidligere arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen droppa ut av videregående da hun var 18 år.

Hun var usikker på hva hun egentlig ville og hvem hun egentlig var – slik mange er i den alderen.

Marte begynte å jobbe som servitør – men ble arbeidsledig.   

Hun opplevde at det var vanskelig å få jobb uten videregående.

Men Marte forsto hva som måtte til.

Tre år etter at hun droppa ut – fullførte hun videregående og begynte å studere. 

Å få unge til å fullføre videregående og ta en utdanning som gir dem jobb er noe av det viktigste vi gjør – både for å gi dem muligheter og for å gi arbeidsplassene kompetansen de trenger.

Behovet for arbeidskraft og kompetanse øker i veldig mange sektorer.

Det gjør det mulig å inkludere flere av de 600.000 som står utenfor arbeidslivet – men da må de få kompetanse det er behov for.  

Vi vil derfor øke bruken av NAVs opplæringstiltak.

Opplæringstilbudet skal bli mer fleksibelt slik at flere får mulighet til å delta og skaffe seg formell kompetanse.

Så er det klokt at opplæringen i større grad skjer på arbeidsplassen.

Det fungerer ofte godt – både for arbeidssøkere som strever med å finne seg til rette i et klasserom og for arbeidsgivere som kan tilpasse opplæringen.  

For bedrifter som mangler kompetanse og arbeidskraft er det store ressurser å hente blant dem som står utenfor arbeidslivet.

Vi må derfor legge bedre til rette for dem som ønsker å jobbe noe – dem som ønsker å jobbe mer – og dem som ønsker å jobbe lenger:

Blant dem på uføretrygd er det mange som kan tenke seg å jobbe noe.

Blant dem som jobber deltid er det flere som ønsker å jobbe heltid.

Blant dem som nærmer seg pensjonsalder er det ganske mange som har lyst til å jobbe lenger.   

Det begynner å bli lenge siden det å være syk var ensbetydende med å ikke jobbe. Mange med helseproblemer både kan og ønsker å jobbe – deltid eller heltid – hvis arbeidsgiveren legger til rette.

- Å jobbe gir tilhørighet og fellesskap, relasjoner og mening.

Vi vet at dette kan være den beste medisin for mange som sliter med psykiske lidelser.

Det skrev presidenten i Norsk Psykologforening, lederen i Mental Helse og direktøren for arbeidsliv i NHO i en kronikk på NRK Ytring i sommer. 

Jeg er helt enig med dem!

Så må vi samarbeide bedre over sektorgrensene for å gi mer helhetlig hjelp til dem som trenger det.

 Alexandra Silbermann fikk både helsehjelp og hjelp til å komme i arbeid ved Kompetansetjeneste for arbeid og psykisk helse i Bodø.

Hun sier dette:

- Jeg har gått fra å ha veldig mye angst og hørt på alt det andre sier om at du må bli frisk før du kan begynne å jobbe. Men så fant jeg ut at det ikke stemte. Det har lært meg å ta tak, og være stolt av den jeg er og hvor jeg kommer fra og ha tro på veien videre.

Mange av de som står utenfor arbeidslivet strever på flere områder.

Noen trenger – som Alexandra – både helsehjelp og hjelp til å komme seg gjennom skolen eller ut i jobb.

Skal vi lykkes med å få flere i jobb må vi bli bedre på å samordne hjelpen fra de ulike sektorene.

Individuell jobbstøtte der helsetjenesten og NAV samarbeider har hjulpet mange med psykiske lidelser inn i jobb.

Vi vil bygge ut dette tilbudet og prøve ut nye modeller for samarbeid mellom de forskjellige sektorene.

Gruppene med svakest tilknytning til arbeidslivet er:

Personer som ikke har fullført videregående opplæring.

Personer fra noen av innvandrergruppene våre.

Personer med psykiske lidelser og andre helseproblemer.

Så det er ikke nok å styrke arbeidsmarkedspolitikken.

Utdanningspolitikken, helsepolitikken og integreringspolitikken må dra i samme retning.

Vi må sørge for at ungene våre kommer seg gjennom skolen og tar en utdanning det er bruk for i arbeidslivet vårt.

Vi må sørge for gode tjenester til dem som strever med psykiske plager og helhetlige tilbud til dem som både trenger helsehjelp og hjelp til å komme i jobb.  

Vi må sørge for at de som kommer hit fra andre land lærer språket og samfunnet å kjenne – kommer seg raskt ut i jobb og inn i fellesskapet.

Jeg har snakket om mange ulike mennesker nå.

Det er sikkert noen av dere som savner statistiske beregninger – et par grafer eller i det minste et kakediagram.

Noe som viser verktøyene våre eller formuen vår.

Noe som viser hvilke ressurser vi skal ta i bruk for å møte de store utfordringene vi har foran oss.

Det er den norske befolkningen som er formuen vår.

Det er den vi skal møte utfordringene med.

Verdien av befolkningens arbeidskraft er beregnet til 65 prosent av nasjonalformuen vår.

Finanskapitalen utgjør bare 15 prosent.

Naturressursene ikke mer enn 5 prosent.

For å møte utfordringene vi står overfor må vi øke arbeidsinnsatsen.

Vi må ta mer av den menneskelige formuen vår i bruk.

Dette er ikke noe vi bør gjøre.

Det er noe vi må gjøre.

Og vi må gjøre det nå.

Det er avgjørende for at vi som samfunn skal kunne produsere varene, levere tjenestene og løse de store oppgavene vi står overfor.

Det er avgjørende for at vi skal opprettholde velferdstjenestene vi alle nyter godt av og tryggheten til dem som ikke kan jobbe.

Det er avgjørende for at flere skal få oppleve det samme som Tony:

Som satt hjemme og følte at han ikke hadde noen framtid.

Men som nå bruker evnene sine i fellesskap med andre og gleder seg til å gå på jobb hver eneste dag.