Tale på UHR og FFAs samarbeidskonferanse

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen – som egentlig ikke var til meg, men her er jeg

I går besøkte jeg tre ledende norske forskningsmiljøer på CCS, KI i langsiktig værvarsling og global ulikhet.

Tre helt avgjørende oppgaver og utfordringer der norske forskere er ledende på sine felt og tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og samarbeidspartnere.
 
Og så er det et krevende bakteppe nå. I dag kom meldingen om nye tollbarrierer. De siste tre årene har vi levd med voldsomme kriger både i våre nærområder og i Midtøsten. Klimaendringene er tydelige, klimaløsninger stadig modnere, globale helseutfordringer står i kø. Budsjettene fremover skal både ivareta hensyn framtidas velferd og trygghet - og nåtidens rentenivå.

Jeg er ekstremt stolt over å få være her som forsknings – og høyere utdanningsminister. For alt dette krever jo ny kunnskap. Forskning er helt avgjørende for at vi som samfunn skal løse både dagens og morgendagens samfunnsutfordringer. 

Allerede har jeg fått møte forskningsmiljøer som er preget av engasjement, kraft, initiativrikdom og imponerende kompetanse. På universiteter, høyskoler og forskingsinstitutter blir det hver dag jobbet med å utvikle ny kunnskap og nye løsninger som gjør Norge bedre i stand til å omstille våre energisystemer, håndtere globale helseutfordringer, løse klimaproblemer og forstå og håndtere nye geopolitiske spenninger.

Det er jeg svært takknemlig for. Norge trenger dere. 
 
Her vi er nå – i Forskningsparken – er jo kjernen av dette.
 
Forskningsparken symboliserer og viser fram så mye av det som skjer i norsk forskning og i den mest kunnskapsintensive delen av norsk næringsliv. 

Her møtes studenter, forskere og entreprenører. Her har vi Universitetet i Oslo, SINTEF og Oslo universitetssykehus. Her har vi innovasjonsdistriktet Oslo Science City – Kunnskapsbyen Oslo – med store ambisjoner om å få til store ting i skjæringspunktet mellom forskning, utdanning, innovasjon, næringsliv og byutvikling. «Samarbeid» er det styrende for det som skjer her. 

«Samarbeidskonferansen» er tittelen på denne konferansen, passende nok. Det fanger essensen i det vi må få til. Mer samarbeid, på tvers av sektorer, fag og kulturer. 

Jeg har lyst til å ta opp særlig tre oppgaver jeg mener vi må løse sammen

1. Nok ressurser, men også bruke ressurser effektivt 

2. Flere deltakere og tettere bånd til dem som bruker forskningen. Draghi: klynger som tar kunnskapen ut. Sterkere bånd mellom forskning og næringsliv.

3. Forskningen som vaksine mot populisme og falske nyheter
Vi har fagmiljøer som hevder seg i verdenstoppen, noe vi som et lite land skal være stolte over. 

Vi har et godt utgangspunkt. Men, alt som er bra, kan bli enda bedre.
 
Vi skal fortsette å satse på kvalitet og toppforskning, vi skal satse internasjonalt. Vi skal satse på forskning, men også bruke pengene riktig og prioritere hvordan vi forvalter midlene. 
  
Forskning er en selvsagt offentlig oppgave. Jeg mener at vi må tenke enda bedre gjennom hvordan vi bruker ressursene våre.

Vi må samarbeide bedre på tvers av sektorer. Sørge for at gode miljøer finner sammen og bruker hverandres kunnskap. Vi må i større grad ta kunnskap i bruk både i utvikling av velferdsstaten og i å sikre norsk konkurransekraft. Vi må ha et tettere samarbeid mellom akademia og næringslivet i Norge, slik at vi klarer å omsette forskning til innovasjon og verdiskaping. 
 
Heldigvis er det mye som fungerer bra i Norge. 

Vi har sterke institusjoner og forskningsmiljøer i hele landet, etablerte infrastrukturer som støtter forskningen og norske miljø gjør det godt i de europeiske rammeprogrammene for forskning og innovasjon. Norske forskere har totalt hentet hjem 3,3 prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont Europa (tall til og med oktober 2024). Det er nesten 15 milliarder kroner. Norske fagmiljø gjør det spesielt godt innen helse og klima, energi og mobilitet.
 
Vi skal ta vare på det som fungerer og gjøre endringer der det er nødvendig. Både brukerrettet og nysgjerrighetsdrevet grunnforskning har en selvsagt plass i dette bildet. 

Som dere vet, følger forskingspolitikken sektorprinsippet. Det betyr at hvert departement har ansvar for forsking for sin sektor, som et av flere virkemidler for å planlegge og iverksette departementet sin politikk. Samlet driverdepartementene med mye forskning.

La meg gi dere noen eksempler:

• Utenriksdepartementet er med og finansierer Senter for geopolitikk på NUPI. Senteret skal styrke kunnskapen om internasjonale maktforhold og stormaktenes posisjoner – og hvordan dette påvirker Norges interesser og politikk. Dette er ikke akkurat blitt mindre relevant de siste årene.
• Finansdepartementet og Energidepartementet bidrar til finansieringen av PLATON - Norges største samfunnsvitenskapelige klimaforskningsprosjekt, i regi av CICERO.
• Nærings- og fiskeridepartementet er involvert i Svea-prosjektet på Svalbard, det største naturrestaureringsprosjektet som er gjennomført i Norge.
• Samferdselsdepartementet har satt av betydelig med midler til forskning i Nasjonal transportplan, blant annet et eget senter, Transport 2050. 

Fra Kunnskapsdepartementet har vi satt i gang den femårige satsingen kalt «KI-milliarden». Den har nettopp blitt styrket med ytterligere 300 millioner, slik at det nå er en «KI-1,3 milliard».

Vi har satt i gang en betydelig satsing på kvanteforsking, fra og med i år. Vi har innledet prosessen med en utredning av en nasjonal infrastruktur for tungregnekraft til forskning og offentlig forvalting, og til utvikling og bruk av kunstig intelligens.

Jeg ser frem til å jobbe tett sammen med mine kolleger i regjeringen for å løfte både hver sektors behov – og helheten i vår forskningssatsing.

Dette er forskningssatsinger som vi selv styrer over i Norge. Men mye av det som legger premissene for norsk forskning, styres av store, internasjonale hendelser og trender – som vi må gjøre alt vi kan for å tilpasse oss til. 

Den teknologiske utviklingen går raskere enn noensinne, storpolitikkens maktspill får stadig nye uttrykk og det er et omskiftelig omland. Ikke alle endringene er til det bedre. Jeg deler bekymringen som mange har over denne utviklingen.
 
Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i verden påvirker oss alle. Verden er i endring. Som statsminister Jonas Gahr Støre poengterte på Slottsplassen; det er en uro i verden, og Norge, som et lite, åpent land, påvirkes av det. 

For regjeringen handler det om å se forskning som en helhet: 
Hvordan kan vi best legge til rette for dristig og nyskapende grunnforskning?
Hvordan kan forskning og høyere utdanning bidra til å løse de største samfunnsutfordringene?

Instituttsektoren spiller en viktig rolle for at forskningsresultater blir gjort kjent og blir tatt i bruk på nye områder. I tillegg spiller instituttene en viktig rolle for å bygge langsiktig kunnskap på områder som har betydning for norsk næringsliv fremover.

For det andre: offentlig finansiering er kjernen, men vi trenger også et næringsliv som er enda mer på banen. 

En av våre utfordringer som kunnskapsnasjon er at vi har et næringsliv som bruker mye mindre på forskning og utvikling enn land vi sammenligner oss med. 45 prosent av all forskning og utvikling er finansiert av offentlige kilder her i landet, mot 25–30 prosent i de andre nordiske landene. I OECD-sammenheng ligger vi i toppsjiktet når det gjelder offentlige midler brukt på forskning, utvikling og høyere utdanning.

Inntektene fra oppdragsforskning fra næringslivet har falt. Dette til tross for at næringslivet sin egen FoU vokser. Dette utfordrer forskningssystemet generelt, og instituttene spesielt. Utviklingen varierer mellom de ulike instituttarenaene. 

Dere er kjent med Mario Draghi sin rapport, som nevnes i de fleste sammenhenger.

Rapporten skildrer et Europa som gjennom de siste 25 årene har hatt lav produktivitetsvekst og økonomisk stagnasjon. Europa henger etter i sentrale deler av det globale, teknologiske kappløpet. Draghi peker på verdien av klynger.

Sterke koblinger mellom FoU og næringsliv er hos Draghi en av forklaringene på hvorfor det økonomiske gapet til USA har økt betydelig de siste 20 årene. I samme periode har Kina forsterket sin posisjon kraftig innen forskning og utvikling. Et ferskt eksempel er KI-tjenesten DeepSeek, som kom som et sjokk på tech-miljøene og på finansmarkedet.

Dette er en europeisk trend. Næringslivet i Europa er kjennetegnet av relativt modne teknologier, slik som for eksempel olje og gass, kjemisk industri og bilindustri, som bruker mindre ressurser på forskning og utvikling. 
 
Derfor er omstilling et nøkkelord. Instituttene har endret seg, både hvordan de jobber og hva de jobber med. SINTEF er et godt eksempel. Universitetene endrer seg også, og jobber mer med næringsliv og andre aktører enn før. Innovasjonsdistriktet her vi er nå, Kunnskapsbyen i Oslo – Oslo Science City, er et slikt initiativ.

Her har ulike sektorer gått sammen for å forene krefter og dele kompetanse innen store og komplekse områder som helse, klima, digitalisering og demokrati.

Vi ønsker oss at næringslivet satser mer på forsking, og innser at forskning og utvikling er helt nødvendig for å sikre fremtidens konkurransekraft.

Vi har også en stor jobb å gjøre: Vi må fra kunnskapssektoren være relevante, vise hvor viktig forskning er for verdiskapning og gjøre samarbeid mellom næringsliv og forskning så enkelt som mulig.
 
For å styrke samarbeidet og få et mer FoU-basert og innovativt næringsliv vil regjeringen se nærmere på samarbeidet mellom forskningsmiljøene og næringslivet, og vurdere innrettingen på virkemidlene for innovasjon og verdiskaping.

For det tredje: paradoks: så mye kunnskap, så mye desinformasjon.

Ikke opplagt i resten av verden at kunnskap ligger til grunn for debatt og politikk

Konkurransen om kunnskap og teknologi er en sentral del av den globale maktkampen. I en verden der relasjonene mellom stormakter blir mer tilspisset, blir globalt kunnskapssamarbeid stadig mer krevende – men samtidig stadig viktigere. Det pågår på samme tid en kamp om kunnskapen, en kamp mot kunnskapen, men og for kunnskapen. Forskning og kunnskap er bolverk mot desinformasjon.

Her er vi på samme lag, for i dagens urolige verden er det mye som står på spill.

Jeg vil fremheve særlig tre momenter:
 
Vi må sikre akademisk frihet og ytringsfrihet – grunnleggende verdier i det liberale demokratiet som er under økt press mange steder i verden.
Vi må dessuten sikre ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid – også med land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen besluttet å etablere Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA).

Vi må sørge for at formidlingen av forskning – som mange er blitt utrolig mye bedre på – når flere. Kanskje også til dem som ikke leser Khrono – selv om det er et strålende medium.
 
Dette er avgjørende vilkår for kunnskapssektoren generelt og for forskningen spesielt, som igjen er avgjørende for utviklingen- ikke bare i vårt eget land, men i alle land.

Jeg har nevnt teknologisk utvikling, geopolitisk utvikling og utviklingen i vårt eget land og i vår egen sektor. Vi må ha et enda større helhetsperspektiv og en felles forståelse når vi sammen skal finne ut hvordan vi skal omstille og samarbeide for å sikre fortsatt gode kår for forskningen, og at forskningen fører til nye løsninger og nye bedrifter i et moderne Norge. Forskning og kunnskap er helt avgjørende for å gjøre oss i stand til å løse store oppgaver. Jeg understreker at det omfatter både grunnforskning på prioriterte områder, og direkte, anvendbar forskning. 
 
Det er usikre tider. Det er krevende tider. Men det er også en tid med enorme muligheter. Jeg ser frem til å samarbeide med dere i tiden fremover.
 
Takk for meg!