Forsvarsministerens innlegg ved frokostmøte om «Asias makt og Norges nye sikkerhetssituasjon

Over de siste ti årene har Institutt for forsvarsstudier utviklet seg som et ledende forskningsmiljø på Asias sikkerhetspolitiske utvikling internasjonalt. Det er veldig bra.

Fremsyntheten i arbeidet for det, gjør ikke bare at vi kan samles til en god diskusjon her i dag.

Deres arbeid gjør også at Norge er bedre rustet nå som Asias innflytelse treffer vår sikkerhetspolitikk for fullt.

Om få dager reiser jeg til Sør-Korea, Japan og Australia for å videreutvikle vår sikkerhetspolitiske dialog, få en bedre forståelse av de sikkerhetspolitiske utfordringene som er i den delen av verden, og dessuten bygge tettere bånd mellom norsk og asiatisk forsvarsindustri.

Selv om Asias betydning for Norge er blitt mer synlig for mange de siste årene, er det likevel viktig å huske at dette egentlig ikke er noen nyhet. Det har bare blitt tydeligere og sterkere.

Som mye annet, er Asias betydning snarere en grunnleggende geopolitisk erkjennelse som gikk litt i glemmeboken i en periode preget av fred og fordragelighet.

 

Da den første forsvarskommisjonen etter andre verdenskrig ble satt ned i 1946, var et av de viktigste budskapene at Norge ikke kan unngå å bli påvirket av store endringer i verden rundt oss.

Andre verdenskrig viste hvordan sikkerhet i Europa og Stillehavet var sammenkoblet allerede da.

Amerikanske, britiske og franske soldater måtte ikke bare kjempe om europeiske gater og strender.

Norske sjømenn risikerte ikke sine liv for å levere drivstoff, våpen og matvarer bare fra USA til Europa.

De seilte og kjempet på alle de hav og landområder som gjør vårt levesett mulig. I Asia, og i Europa.

Og den allierte overkommandoen måtte hele tiden fatte vanskelige beslutninger om hvor ressursene best skulle brukes.

Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Koreakrigens utbrudd var forrige gang norske og europeiske forsvarsutgifter økte så raskt som de gjør nå.

Når krig kunne ramme en strategisk viktig halvøy på den ene siden av jorden, kunne den også ramme vår egen.

En generasjon nordmenn lærte at sikkerhet i Norge er uadskillelig fra sikkerhet i verden forøvrig.

Og nå står vi her på ny.

 

Denne gang er det Russlands angrepskrig som har rystet Europa, mens Kinas raske fremvekst bidrar til at globale maktforhold er i endring.

Den internasjonale orden vi har vært vant med er under press og igjen må vi arbeide for sikkerhet i hele den verden vi er en del av.

Som NATOs generalsekretær ofte understreker: alt henger sammen med alt og sikkerhet i Europa henger minst like tett sammen med sikkerhet i Asia som før.

For vi må erkjenne at vår økonomi, vår sikkerhet og den rettsbaserte verdensorden ikke bare avhenger av at Europa er fredelig, men at Asia fortsetter å være det.

På den ene siden ser vi hvordan stadig større sikkerhetsutfordringer i Asia gjør oss mer utsatt og tvinger oss til å tenke annerledes om egen sikkerhet:

For det første: Fremveksten av en kinesisk industri- og militærmakt sterk nok til å true USAs posisjon, gjør at Norge og Europa må ta et helt annet ansvar for egen sikkerhet enn tidligere.

For det andre: Kinas støtte til at Russland kan fortsette sin angrepskrig i Ukraina bidrar til å true norsk sikkerhet og gjør at NATO legger økende vekt på Kinas framvekst og militære modernisering.

For det tredje: Europas avhengighet av kinesiske varer og teknologi reiser krevende spørsmål om sårbarhet og handlefrihet. Vi har viktige ting å samarbeide om med den framvoksende supermakten Kina, jeg vil understreke det, store globale utfordringer som klimakrisen er eksempel på det. Men vi må ivareta våre sikkerhetsinteresser.

Så ser vi samtidig hvordan tettere bånd til land i Asia vi deler verdier og verdensanskuelse med gjør oss sterkere og tryggere:

Da Ukraina hadde desperat behov for artilleriammunisjon under krigens første år, var det sørkoreanske ammunisjonslagre som kom til unnsetning.

Sanksjonene mot Russland og russisk økonomi ville ha hatt langt mindre betydning om ikke Japan, Australia eller Singapore var med på å håndheve dem.

Og Asias industrielle kapasitet har ikke bare vist seg avgjørende for gjenoppbyggingen av europeiske lands forsvar. Japanske verft, halvledere fra Taiwan, koreansk mikroteknologi og australske råvarer blir avgjørende når vi skal redusere risiko og gjøre oss mindre avhengige av autoritære land.

Samtidig blir norsk forsvarsindustri stadig viktigere, ikke bare for våre NATO-allierte, men også for partnerland i denne delen av verden.

I møte med denne virkeligheten må NATO og Norge ha et globalt utsyn. Og forholdet til våre partnere i Indo-Stillehavsregionen blir derfor stadig viktigere.

De siste 30 årenes dype fred og amerikanske dominans førte til at forsvarsbudsjettene ble redusert, men også at tanker om at Norge som en usårbar utkant fikk feste seg igjen.

Russlands brutale invasjon av Ukraina har tatt oss ut av den vrangforestillingen. Og denne regjeringen har gitt et utvetydig svar på utfordringen.

 

Før sommeren ble regjeringens svært ambisiøse langtidsplan for forsvarssektoren vedtatt gjennom et historisk enstemmig vedtak i Stortinget.

Vi skal bruke 1635 milliarder kroner de neste 12 årene på å styrke forsvaret vårt. I 2032 vil vi bruke tett på 3% av BNP på Forsvaret.

Det er den største militære oppbyggingen siden 50-tallet. Et forsvarsløft for Norges trygghet.

Russland vil bestandig være dimensjonerende for norsk forsvarsplanlegging, og Forsvaret vil naturlig rette oppmerksomheten mot Norge og våre nærområder.

Men forsvarsløftet er også regjeringens svar på den generelle forverringen av sikkerhetssituasjonen Norge og Vesten står overfor.

Det er avgjørende for å håndtere en tid med betydelig større usikkerhet, og økte krav til den vestlige verdens samlede evne til avskrekking og forsvar.

Med vår geografiske plassering og ansvar for sikkerheten i nord finnes det grenser for hva Norge kan bidra med til sikkerheten i Asia.

Men vi kan og skal sørge for at vi tar et større ansvar i våre nærområder slik at allierte med avgjørende sikkerhetsinteresser i Stillehavet kan bidra mer uten at vi står igjen uforberedt.

De neste årene skal vi kjøpe minst fem nye fregatter, seks nye ubåter, langtrekkende droner og doble antallet NASAMs-batterier. I tillegg skal vi gå fra én til tre brigader, kjøpe inn langtrekkende ild og anskaffe langtrekkende luftvern.

Dette er avgjørende for å møte den alvorlige sikkerhetssituasjonen Europa står overfor, men det er også et viktig bidrag til Vestens samlede evne til å møte den forverrede verdenssituasjonen.

Ved å gjøre mer selv, bidrar vi også til at andre kan gjøre mer for oss i andre deler av verden. Det er et viktig bidrag til å sikre frihandel, folkerett, fred og internasjonal stabilitet. Vi tar vår del av byrdefordelingen.

 

Vi vil nok finne mye som er forskjellig mellom oss og Stillehavspartnerne. Men vi har også mye til felles med land som Japan, Sør-Korea og Australia.

Ikke bare når det kommer til styre og verdisett, men også rent geografisk faktisk.

Ja, da jeg møtte den japanske viseforsvarsministeren i vår, ble vi enige om at vi langt på veg er naboer – vi har bare ett land i mellom oss. Og med Australia har vi faktisk felles grense, om enn i et forholdsvis kaldt og goldt landskap.

Nei da, det er kanskje å trekke det litt langt, men vi finner absolutt fellestrekk:

På samme måte som Norge, er dette land med ansvar for enorme havområder, store avstander og med fjell og klipper som gjør det tøft å operere.

Vi er store handelsnasjoner som er avhengige av at en verden basert på folkeretten, frihandel og demokratiske rettigheter får bestå.

Og vi ligger alle i umiddelbar nærhet til autoritære land med en militær slagkraft som er større enn vår egen.

Slike likheter gir et godt utgangspunkt for samarbeid. Et annet viktig fellestrekk er at alle de tre landene har USA som sikkerhetsgarantist og sin nærmeste allierte. Alle tre land forsterker nå samarbeidet med NATO som er hjørnesteinen i norsk sikkerhet. Alle disse faktorene er et viktig grunnlag å bygge sikkerhets- og forsvarssamarbeid på.

Under årets NATO-toppmøte i Washington var Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand representert med sine statsledere for tredje gang på tre møter. Og vi ser hvordan initiativene for samarbeid og erfaringsutveksling blir stadig flere.

Det sier mye om hvor viktig våre partnere i denne regionen anser forholdet med Europa å være for deres sikkerhet, og hvor viktige våre asiatiske partnere er i ferd med å bli for oss

Jeg har nylig også annonsert at Norge vil delta med en fregatt i en britiskledet hangarskipsgruppe som skal seile i Indo-Stillehavet i 2025.

Det er et viktig signal om vår felles interesse av fri ferdsel til sjøs.

Det er et stort løft for Norge og Sjøforsvaret.

 

Når jeg drar til Asia om noen dager, håper jeg å bygge enda tettere bånd, slik at vi kan støtte hverandre i møte med felles utfordringer. Målet er å styrke den sikkerhetspolitiske dialogen på politisk nivå og etablere regelmessige sikkerhetspolitiske konsultasjoner på embetsnivå.

Samtidig ser jeg frem til å bidra til tettere bånd på forsvarsmateriellområdet.

NATO legger vekt på såkalt «industriell motstandsdyktighet», altså utvikling av en mer robust forsvarsindustriell kapasitet.

Forsvarsmateriellsamarbeid med NATOs partnere i Indo-Stillehavsregionen er et viktig bidrag til dette, samtidig som disse landene blir stadig viktigere for norsk forsvarsindustri.

Både fordi norsk industri leverer forsvarsteknologi i verdensklasse, og fordi vi er pålitelige leverandører og samarbeidspartnere som bidrar til å styrke deres forsvarsevne.

Norge har nylig kjøpt nytt artilleri fra Sør-Korea og Japan anskaffer norske missiler. Australia har kjøpt både luftvern og missiler fra Norge.

Dette har ført til at Kongsberg har etablerte et nytt vedlikeholds- og produksjonsanlegg i Adelaide som jeg ser frem til å åpne under besøket.

Og i går kom det en stor nyhet fra Australia:

Australske myndigheter investerer nå nær 6 milliarder kroner for å bygge en missilfabrikk for produksjon av NSM og JSM i Newcastle ved Sydney for å styrke selvforsyning og leveransesikkerhet.

Dette er en stor anerkjennelse av KDA og norskutviklet forsvarsteknologi og vi bidrar gjennom dette til å styrke Australias forsvarsevne.

Norske våpensystemer er med andre ord i ferd med å innta en viktig rolle i forsvaret av Stillehavets sjøveier.

Det representerer ikke bare nok et kapittel i et imponerende norsk industrieventyr, men er også et svært viktig bidrag til global sikkerhet.

At Norge har plasserte seg så langt fremme i en periode hvor innovasjonen stanset opp andre steder – det er i ferd med å bli et av våre viktigste bidrag til global sikkerhet.

Forsvarsindustrien skaper ikke bare inntekter, den fyller kritiske gap i vestlige og allierte lands evne til avskrekking. Gjennom økt norsk produksjonskapasitet og leveransesikkerhet bidrar Norge betydelig til industriell motstandsdyktighet.

 

Så, det som skjer i Indo- Stillehavsregionen stadig større betydning for Norge samtidig som Norge har mye å bidra med.

Vi har kompetanse og perspektiver på sikkerhet i Europa, utviklingen i nord og forholdet til Russland, men også håndteringen av maritime utfordringer i våre store havområder.

Norsk forsvarsindustri relevante kapasiteter som vil spille en viktig rolle i å styrke forsvarsevnen til våre partnere i regionen.

Derfor har jeg lenge sett frem til å skape et tettere forsvarssamarbeid med Sør Korea, Japan og Australia.

Jeg håper mitt eget og andres besøk til regionen blir gode bidrag til dette. Det er også viktig at norsk forsvarsindustri etablerer seg så tungt som de gjør.

Vi må bygge flere arenaer for samarbeid og gjensidig gevinst.

Det er på høy tid å hente fram Asias og Indo-Stillehavsregionens betydning også når vi skal tenke norsk og europeisk sikkerhet i årene framover.

Takk skal dere ha.