Forsvarsministerens nyttårstale: Et forsvar for fremtiden

Talen vil bli lagt ut som podkast på Oslo Militære Samfunds hjemmeside.

 

*Sjekkes mot fremføring*

Forstørr bilde

 

Kjære venner,

 

Det har vært en begivenhetsrik start på det nye året, også for dem som er interessert i sikkerhets- og forsvarspolitikk.

De siste ukers hendelser i Irak og den økte spenningen mellom Iran og USA, viser med all mulig tydelighet at vi befinner oss i en tid med økt uforutsigbarhet.

Og et større sikkerhetspolitisk alvor.

I dag har det vært møter i NATO om situasjonen.

I den nåværende fasen er sikkerheten til vårt personell første prioritet.

Vi vil konsultere tett med irakiske myndigheter, allierte og koalisjonspartnere om situasjonen.

Det som nå skjer i Irak er en politisk prosess der parlamentet og regjeringen vil beslutte hva de ønsker, så vil vi følge den beslutningen.

Som dere vet er vårt personell i landet for å trene og lære opp irakiske styrker, etter invitasjon fra irakiske myndigheter.

Dersom situasjonen krever det, vil Norge, i samråd og samarbeid med våre koalisjonspartnere og irakiske myndigheter, foreta nødvendige justeringer i vårt styrkebidrag.

*

Dette er ett eksempel på hvor omskiftelig verden er i 2020.

I Norge er det lenge siden vi selv har følt en slik usikkerhet direkte på kroppen.

I år markerer vi at det er 75 år siden andre verdenskrig ble avsluttet.

Andre verdenskrig lærte oss at fred, frihet og demokrati ikke er gratis.

At det ikke kommer av seg selv, ikke må bli tatt for gitt, men må kjempes for og forsvares.

*

Vi lærte også at vi ikke kan stå alene.

Norge er et relativt lite land som forvalter enorme havområder og store ressurser.

Strategisk beliggende i Europas nordlige hjørne.

I fjor feiret vi NATOs 70-årsdag.

Norge var et av de tolv opprinnelige medlemslandene.

I dag er alliansen verdens mektigste og mest vellykkede forsvarsallianse, bestående av 29 medlemsland.

*

De siste 71 årene har norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk vært bygget på vårt NATO-medlemskap, vår egen forsvarsevne og vårt forhold til vårt største naboland.

Vi skal avskrekke, samtidig som vi skal berolige.

Da må vi ha et troverdig, tidsriktig og robust forsvar, med medlemskap i en troverdig og relevant allianse.

*

Til våren skal regjeringen legge frem både en ny langtidsplan for forsvarssektoren og en ny samfunnssikkerhetsmelding.

Det er ikke tilfeldig at jeg nevner disse to dokumentene her.

Det er heller ikke tilfeldig at disse to legges frem samtidig.

Vi må i større grad ha en helhetlig tilnærming til samfunnssikkerhet og statssikkerhet for å ivareta nasjonens sikkerhet.

*

Forsvarets hovedoppdrag er å verne om vår suverenitet, vårt demokrati og vår politiske handlefrihet.

Nå ser vi imidlertid at vår frihet og sikkerhet i stadig økende grad kan påvirkes og innskrenkes av andre trusler enn de rent militære.

Vi må ta høyde for noe mer enn væpnet angrep over grensen.

Det kan like gjerne være cyberangrep mot kritisk infrastruktur.

Eller utpressing etter datainnbrudd.

Samtidig er Forsvaret mer avhengig av leveranser fra sivil sektor.

Derfor ønsker regjeringen en sikkerhets- og forsvarspolitisk debatt som går utover den tradisjonelle struktur- og lokaliseringsdebatten.

En debatt som favner sikkerhet bredt, og ikke bare dreier seg om antall enheter eller soldater – selv om det også er veldig viktig.

*

Ikke forstå meg dithen at geografien eller Forsvarets kampkraft ikke er like viktig som før.

Vår geografiske beliggenhet med tilstøtende havområder og luftrom er av økende strategisk betydning for stormaktene.

Nordområdene er helt sentrale for Russland, både på grunn av naturressursene og på grunn av den strategiske betydningen av Kola-halvøya.

Samtidig ser vi en økende interesse for nordområdene fra våre nærmeste allierte.

Det fører til at Norges nærområder også får økt oppmerksomhet i NATO.

*

Vi ønsker alliert tilstedeværelse i nord.

Det styrker forsvaret av Norge, og er noe vi har jobbet for i mange år.

Samtidig er det viktig for oss å kunne bidra til at alliert aktivitet i nord er koordinert og forutsigbar.

Noe som igjen bidrar til vår strategiske hovedlinje – balansen mellom avskrekking og beroligelse.

Derfor er det avgjørende at Norge har militær kapasitet til å spille en aktiv og synlig rolle i nord, sammen med våre allierte.

*

Som jeg sa her for ett år siden, så er Forsvarets struktur for liten til å møte den forverrede sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder.

Dette er også forutsetningen for arbeidet med neste langtidsplan.

Utgangspunktet er gjeldene langtidsplan og status i forsvarssektoren.

Regjeringen har bedt om innspill fra flere aktører.

Forsvarets forskningsinstitutt har laget et uavhengig, forskningsbasert innspill.

Vi har hatt dialogmøter flere steder i landet.

Der har vi hentet innspill fra teknologisektoren og næringslivet så vel som fra andre fagmiljøer, organisasjoner og lokale aktører og interessenter.

Regjeringen har også nedsatt Svendsen-utvalget som skal se på Forsvarets rekrutterings- og personellpolitikk i et næringslivsperspektiv.

Men det mest sentrale innspillet til arbeidet med neste langtidsplan er utvilsomt forsvarssjefens fagmilitære råd.

*

La det være sagt med en gang:

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke Forsvaret og forsvarsevnen.

Det er helt nødvendig gitt de raske og alvorlige endringene vi nå ser i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Vi har satt som et premiss for den nye langtidsplanen at vi vil bevege oss ytterligere i retning av 2-prosentmålet.

*

Vi skal ha et sterkt nasjonalt forsvar i en alliert ramme, understøttet av totalforsvaret.

Sammenhengen mellom samfunns- og statssikkerhet blir stadig mer kritisk og må ses på som en helhet.

Dette underbygger betydningen av at Forsvaret må videreutvikles i et tett samspill med sivile aktører så vel som i bi- og multilaterale strukturer.

Vi må finne løsninger som øker den operative evnen og samfunnets samlede motstandskraft.

Totalforsvarskonseptet innebærer at både sivile og militære ressurser brukes til å løse utfordringer både for samfunnssikkerheten og statssikkerheten.

Slik sikrer vi best mulig utnyttelse av tilgjengelige, men begrensede, ressurser.

Dette er god samfunnsøkonomi.

Et eksempel er det nye nasjonale Cybersikkerhetssenteret som samfunnssikkerhetsministeren, digitaliseringsministeren og jeg åpnet i november.

Der samles sivile og militære, offentlige og private til en felles dugnad for vår digitale sikkerhet.

*

I en stadig mer sammenknyttet verden, med kortere varslingstider og stormaktrivalisering, så er samarbeid og allianser enda viktigere enn før.

NATO har som nevnt vært vår sikkerhetsgarantist i over 70 år.

EU har siden Kull- og stålunionens dager bidratt til fred i Europa.

Det nordiske forsvarssamarbeidet, tross ulike sikkerhetspolitiske forutsetninger, er en modell for samarbeid på tvers av landegrenser.

Bilateralt så vel som gjennom forsvarssamarbeidet NORDEFCO.

Neste langtidsplan vil prioritere det bilaterale samarbeidet med nære allierte.

Det er imidlertid viktig å presisere at disse tiltakene kommer i tillegg til – ikke i stedet for – NATO.

Det er et supplement til alliansetilhørigheten.

NATOs relevans og evne til avskrekking utgjøres av summen av de enkelte medlemslands nasjonale forsvarsevne.

*

Gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren startet et langsiktig arbeid med å videreutvikle sektoren med betydelig økte bevilgninger.

Planen styrker grunnmuren i Forsvaret.

Vi tar igjen mye av vedlikeholdsetterslepet, fyller reserve- og beredskapslagre og reduserer klartider.

Samtidig som personellreformer er i prosess og nytt materiell er i ferd med å fases inn.

Planen virker, og den er god.

Vi ser imidlertid at en del av de utviklingstrekkene som ble identifisert den gangen, har beveget seg raskere og i en mer alvorlig retning enn forventet.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen utfordrer kravene til reaksjonsevne og utholdenhet ytterligere.

Den tilsier også et behov for større volum i strukturen, økt slagkraft, bedre beskyttelse og styrket kapasitet til å motta og understøtte allierte styrker.

*

Da den kalde krigen var over, arvet vi en forsvarsstruktur som ikke var bærekraftig.

Mye var bra med mobiliseringsforsvaret, og det var riktig for sin tid, men det var for stort og omfattende til at vi kunne opprettholde strukturen over tid.

Derfor var reformene etter den kalde krigen nødvendige.

Men samtidig har vi ved å reformere tatt ut den såkalte fredsdividenden.

Historien er full av eksempler på at militærmakten ikke har vært forberedt på neste konflikt.

Vårt eget forsvar ved utbruddet av andre verdenskrig er et godt eksempel.

Vi så de samme tendensene også ellers i Europa.

Hva kan vi lære av dette?

Jo, vi kan lære at det er nødvendig med kontinuerlig utvikling og en kontinuerlig prioritering av vårt militærvesen.

Noe som både er vanskelig og krevende i et demokrati i fredstid over mange tiår.

Utviklingen var en naturlig konsekvens av menneskelig optimisme og politikkens krav.

*

Så til politikken.

Heldigvis har vi i Norge vært så heldige at vi har kunnet bygge solide og forpliktende forlik når det gjelder nasjonens sikkerhet.

Det har gjort at vi har hatt mulighet til å ha et langsiktig perspektiv i forsvarsplanleggingen.

Til å ta avgjørelser som det ellers ville vært meget krevende å få gjennom.

Slik at selv når vi har vært inne i en periode med nedbygging og fredsdividende, har Stortinget for eksempel besluttet – enstemmig – å anskaffe nye kampfly.

Det ser vi resultatene av nå – de nye kampflyene oppnådde første operative evne i høst.

Dette er et resultat av at norsk sikkerhetspolitikk har vært preget av konsensus og forlik.

Derfor søker vi også konsensus og forlik for den langtidsplanen vi skal presentere for Stortinget til våren.

*

Men nå står vi altså overfor en situasjon som krever nye grep.

Vi ønsker å styrke Forsvaret, men samtidig skal vi også jobbe enda smartere.

I dag har vi dedikerte, ansvarsfulle og dyktige ansatte og vernepliktige som står på hver eneste dag.

Men en av de største utfordringene fremover vil likevel være å rekruttere, utvikle og beholde de rette menneskene.

*

Når Forsvarets operative evne skal styrkes, er det avgjørende å bemanne sektoren med riktig personell med rett kompetanse – på rett sted.

Samtidig må kompetansestrukturen innrettes og balanseres for å ivareta både dagens og morgendagens behov.

Fleksibilitet er nødvendig for å sikre at vi ikke på sikt skaper store og varige ubalanser.

Det betyr at det fortsatt må tenkes nytt når det gjelder kompetanseledelse og organisasjonsutvikling.

*

Regjeringen har allerede gjennomført en rekke personellreformer.

Militærordningen er en slik reform, og utdanningsreformen endret og tilpasset utdanningssystemet til denne.

Reformene er i stor grad implementert, men det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner om konsekvensene av dem.

Eksempelvis blir de første kadettene fra den nye offisersutdanningen først uteksaminert sommeren 2021.

Regjeringen har også videreutviklet den allmenne verneplikten og førstegangstjenesten, særlig for Hæren.

De første soldatene på 16 måneders førstegangstjeneste møtte til tjeneste i høst.

Dette er reformer som angir retning for den videre utviklingen av personell- og kompetanseområdet i forsvarssektoren i lang tid fremover.

*

Vi må likevel fortsette å fornye og videreutvikle oss hvis vi skal være relevante.

Den teknologiske utviklingen vil prege fremtidens arbeidsmarked, men også bidra til en større dynamikk i hvilke virkemidler som vil bli brukt i konflikter.

Mobiliteten i arbeidsmarkedet øker, og urbaniseringen fortsetter.

Samtidig ser vi at andelen arbeidsdyktige i befolkningen synker, og vil fortsette å gjøre det.

Alt dette er drivere som krever en strategisk tilnærming til personell og kompetanse når Forsvaret konkurrerer med resten av samfunnet om ressursene.

*

Det må derfor utvikles og anvendes mer fleksible bemanningskonsepter innenfor rammen av verneplikten, reservistordningen og strategisk samarbeid.

Verneplikten bør videreutvikles for å gi Forsvaret økt operativ evne.

Det vil gjøre at verneplikten er et relevant konsept for bemanning av stående avdelinger med høye krav til reaksjonsevne.

Det er ikke tilfellet overalt i dag, der mange soldater rulleres samtidig og stående avdelinger driver grunnleggende utdanning.

Stortinget har allerede vedtatt endringer for Hæren, og vi vil se på muligheten for å utvide dette til resten av Forsvaret.

*

Reservistordningen bør også utnyttes bedre.

Regjeringen har allerede ambisjon for økt anvendelse av reservister i inneværende langtidsplan.

En videre styrking av Forsvaret vil gjøre dette enda mer relevant.

Vi ønsker også å bruke reservister mer fleksibelt til å dekke flere kompetansebehov, både nasjonalt og internasjonalt.

Dette krever imidlertid endringer i rammene for bruk av reservister.

Det er også viktig at reservistene kan kombinere innsats for Forsvaret med en sivil karriere.

Slik kan den enkeltes kompetanse utnyttes til det beste for både Forsvaret og samfunnet for øvrig.

Dette vil vi se på i arbeidet med ny langtidsplan.

*

Det bør også legges til rette for mer strategisk samarbeid med industrien og andre relevante sivile aktører.

Organisasjoner betraktes mer og mer som deler av et større økosystem.

Innenfor personell- og kompetanseområdet dreier dette seg om å tenke personellressurser utover egen organisasjon.

De mulighetene som ligger i strategisk samarbeid bør utnyttes enda bedre enn tilfellet er i dag.

Det er en av de viktigste årsakene til at regjeringen har nedsatt Svendsen-utvalget.

*

Utvalget peker på at knapphet innenfor enkelte kompetanseområder gjør at Forsvaret må bli flinkere til å dele på kompetansen.

Det kan for eksempel gjøres gjennom ulike typer partnerskap som er vinn-vinn både for Forsvaret, bedriftene og den enkelte.

Da må det bli lettere å gå inn og ut av sektoren.

Økt strategisk samarbeid må også trenes og øves for hele konfliktspekteret.

*

Den andre hovedhensikten med Svendsen-utvalget er å belyse relevante erfaringer fra næringslivet.

Slik kan vi forbedre vår evne til å rekruttere og beholde personell.

Det er i dag utfordringer med å holde på personell innenfor flere fagkategorier, særlig innenfor teknisk bransje.

Konkurranseutsatt kompetanse er ofte krevende å beholde.

Konkurransen vil trolig øke i takt med andre utviklingstrekk i samfunnet.

Dessuten vil en styrking av Forsvaret kreve økt rekruttering.

Derfor må vi utvikle seleksjonskriterier som gjør at vi ansetter dem som ser på sektoren som en fremtidig arbeidsplass.

Det er selvsagt hyggelig at Forsvarets utdanninger er så anerkjente at sivil sektor gjerne ansetter våre folk – men vi vil gjerne beholde dem lengre i vår sektor.

Vi må også utvikle systemer og en kultur som gjør oss i stand til å tiltrekke oss og beholde et større mangfold enn det som er tilfellet i dag.

*

Mangfold er nemlig svært viktig for forsvarssektoren.

Det er viktig av operative hensyn fordi kompetansemangfold setter oss i stand til å løse et stadig bredere oppgavespekter.

Rett før jul var jeg på Krigsskolen og møtte det første kullet med kadetter i det nye utdanningsløpet.

Det var kadetter fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret.

Noen kom rett fra videregående utdanning, noen hadde befalsskole og noen hadde mange års erfaring fra Forsvaret.

Kadettene var tydelige på at mangfoldet i deres bakgrunner gjorde laget bedre og sterkere.

Dem som kom rett fra videregående stod ikke tilbake for dem som har tidligere erfaring fra Forsvaret.

Men det var det store mangfoldet som var gruppens største styrke.

Samtidig støtter mangfold opp om våre verdier og gir nødvendig legitimitet i samfunnet.

Forsvarssektoren skal derfor romme et bredt spekter av kompetanser, et bredt spekter av bakgrunner og et bredt spekter av kulturer.

*

Arbeidet med å motvirke og håndtere mobbing og trakassering er særlig viktig.

Forsvarssektoren skal være en arbeidsplass preget av sosial trygghet.

Vi aksepterer ikke ukultur som fører til dårligere trivsel og lite samhold – som i neste omgang skader vår operative evne.

Hele sektoren skal fortsette arbeidet mot mobbing og trakassering.

Her har vi alle et ansvar.

*

Livslang kompetanseutvikling er et sentralt tiltak for å beholde personellet lenger og for å holde tritt med stadig endrede kompetansekrav.

Her nytter det ikke å sitte på hver sin tue dersom vi skal lykkes.

Vi vil derfor legge til rette for mer felles utdanning i sektoren, og mer samarbeid med sivil sektor

Det vil vi gjøre etter prinsippet «så sivilt som mulig, så militært som nødvendig.»

*

Internasjonal innsats er en viktig del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Hvert år kommer nye veteraner til.

Det påligger oss som samfunn et særlig moralsk og etisk ansvar for å følge opp veteranene og deres familier.

Familiene er nemlig avgjørende for at soldatene kan reise ut.

Vi må sørge for oppfølging og ivaretakelse før, under og etter tjenesten.

Gjennom de siste ti årene har syv departementer samarbeidet om veteranoppfølgingen.

En målrettet politisk innsats har ført til større forståelse for personellets innsats og behov.

Det har også gitt økt anerkjennelse i samfunnet.

Vi er likevel ikke helt i mål.

Regjeringen vil derfor fremme en stortingsmelding om personell i internasjonale operasjoner i løpet av vårsesjonen.

*

Det er for tidlig å si nøyaktig hvordan de personell- og kompetansepolitiske forholdene vil bli behandlet i neste langtidsplan.

Men det er ingen tvil om at personellet fortsatt vil være en kritisk suksessfaktor for Forsvaret.

*

Større og raskere bevegelser i det sikkerhetspolitiske landskapet enn det som ble lagt til grunn, er den viktigste årsaken til behovet for å styrke Forsvaret ytterligere.

Det var også en forverring av den sikkerhetspolitiske virkeligheten som var årsaken til styrkingen vi la opp til i gjeldende langtidsplan.

Men utviklingen har altså gått i feil retning, hurtigere enn forventet.

Disse endringene er alvorlige.

Militærmakt, etterretning og økonomisk makt brukes i dag åpent for å presse og underminere andre stater, på bekostning av diplomatiske og politiske løsninger.

Noen eksempler er Russlands bruk av militær makt mot Georgia og Ukraina, påvirkning av valg og drap og drapsforsøk i vestlige land.

Andre eksempler på den negative utviklingen er øving med angrepsprofiler mot norske mål og forstyrrelser av GPS-signaler i Finnmark.

Internasjonale normer, regler og institusjoner utfordres – utenfra og innenfra.

Vi er vitne til en tiltagende rivalisering mellom stormaktene om modernisering og avansert teknologi – både sivil og militær.

Dette skjer nå i et omfang som kan karakteriseres som et våpenkappløp.

Vi ser at den verdensorden som ble etablert etter den annen verdenskrig utfordres på stadig flere fronter.

Da kan småstater som Norge risikere å miste innflytelse og sikkerhet fordi stormaktene tar seg mer til rette.

Småstater med strategisk beliggenhet og rik tilgang på ressurser vil kunne være spesielt utsatt for stormaktenes ulike interesser.

*

For Norge forblir Russland den dimensjonerende faktor for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

I løpet av det siste tiåret har de gjennomført en omfattende modernisering av sine væpnede styrker.

Det er vedtatt at moderniseringen skal fortsette i ytterligere ti år.

Forsvarsutgiftene utgjør nå om lag 3 prosent av BNP.

Landets militære evne regnes i dag som bedre enn noen gang siden den kalde krigen.

Moderne og stillegående ubåter gir oss nye utfordringer.

De strategiske kjernevåpnene og beskyttelsen av disse har høyeste prioritet.

Dette innebærer blant annet en styrking av det såkalte bastionforsvaret.

Høyteknologiske, langtrekkende presisjonsvåpen er i dag operative og kan nå alle deler av Europa.

Det russiske militæret har forbedret sin evne til å flytte store mengder personell og materiell på kort tid over lange avstander.

Det gjennomføres militær aktivitet tett inntil andre lands grenser uten å varsle på forhånd.

Som vi har sett gjennom høsten, med for eksempel omfattende marineøvelser utenfor norskekysten, i Skagerrak og i Atlanterhavet.

Til sammen medfører dette kortere varslingstider og usikkerhet om intensjon.

*

Russland har også de senere år tydelig demonstrert sin vilje til å bruke militær makt for å nå politiske mål.

Som å opprettholde innflytelse i sine nærområder og hindre at land i øst søker seg nærmere vesten, som de gjør i Georgia og Ukraina.

Et annet mål kan være å opptre på en slik måte at Russland blir respektert som en internasjonal stormakt, slik vi har sett i Syria.

*

De siste årene har vi sett en økt bruk av flere virkemidler for å svekke samholdet mellom vestlige land.

Fra Russland, men også fra andre land.

Virkemidlene har blitt mer effektive som følge av den teknologiske utviklingen.

Evne og vilje til å påvirke i fiendtlig hensikt truer også den interne tilliten i samfunn som er bygget på liberale, demokratiske verdier.

Formålet er å skape splid og destabilisere motparten, men på en måte som gjerne er under de tradisjonelle tersklene for væpnet konflikt.

Dette omtales som hybrid eller sammensatt virkemiddelbruk, og kan forekomme i sikkerhetspolitiske gråsoner mellom fred og konflikt.

Bruk av sosiale medier for å manipulere og fordreie samfunnsdebatten eller gjennomføringen av valg illustrerer dette fenomenet.

Påvirkning på denne måten bidrar til å viske ut skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet.

Det er også krevende å iverksette effektive mottiltak.

*

Men styrken i våre samfunnssystemer ligger i hva vi er og hvilke verdier vi har.

Det er for eksempel våre felles demokratiske verdier som utgjør selve kjernen i NATO.

Det kan være vanskelig å treffe konkrete og effektive tiltak mot påvirkning fra andre stater.

Vi vet imidlertid at vi fortsatt må prioritere arbeidet for integritet og godt styresett, hjemme og ute.

Samtidig vil erkjennelsen av at våre verdier er under press, føre til økt bevissthet i den løpende debatten – og dermed også utviklingen av verdiene våre.

Og nettopp der ligger vår styrke som et vestlig, liberalt demokrati.

Evnen til og rommet for debatt, selvkritikk, refleksjon og utvikling – basert på grunnleggende, felles verdier.

Verdier som rettsstatens prinsipper, menneskets ukrenkelighet og egenverdi og ytrings-, presse- og religionsfrihet.

Det er våre verdier som utgjør vårt mest effektive mottiltak mot andre staters påvirkning.

*

En annen viktig driver i internasjonal politikk er Kina.

Det er bred enighet om at den viktigste tendensen i det geopolitiske landskapet i vår tid er Kinas vekst.

Den økonomiske veksten følges opp av tydelige politiske, teknologiske, kulturelle og militære ambisjoner.

Kina trer frem som en global stormakt, som i økende grad definerer og påvirker den internasjonale agendaen.

Kina har tydelig demonstrert sitt ønske om å gjenopprette landets historiske posisjon som senter i det internasjonale system.

Kinas militære styrker moderniseres kraftig.

I likhet med Russland fortsetter Kina å utvikle egnede virkemidler for å nå sine politiske mål i det internasjonale systemet.

*

Kinas vekst ble lenge sett på som positiv, men de siste årene har det imidlertid skjedd et holdningsskifte.

Motsetningene mellom Vesten og Kina er blitt skjerpet.

Rivalisering innen økonomi, handel og teknologi tiltar.

Dermed kommer Kina også på den sikkerhets- og forsvarspolitiske dagsorden i vår del av verden.

Utviklingen har flere mulige implikasjoner for norsk sikkerhet som jeg er opptatt av.

*

Ett eksempel er at den politiske, økonomiske og militære oppmerksomheten i USA i økende grad trekkes mot Kina og Asia.

Moderniseringen av Kina og virkemidlene de har tatt frem, er en definerende størrelse i amerikansk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Derfor utvikler USA egne militære kapasiteter for å søke å forhindre at Kina oppnår strategiske fordeler.

Dette har konsekvenser både for Europa og transatlantisk sikkerhet.

*

Dersom Kina snart blir verdens største økonomi vil det ha direkte betydning for Norge.

Da er det viktig at vi har et bevisst forhold til hvor vi kan og bør samarbeide, og hvor vi skal være restriktive av hensyn til våre sikkerhetsinteresser.

I en verden med tydeligere stormaktrivalisering vil aktører som Kina ha lavere terskel for å fremme politiske, økonomiske og militære interesser overfor andre land.

Også mot mottakerlandets interesser.

Vi skal ikke være naive i denne dynamikken, men verne om de verdier vi har og som vi fortsatt ønsker innflytelse på.

*

Både E-tjenesten og PST navngir Kina som en utfordring også for Norge.

I dette ligger det blant annet en erkjennelse av at Kina er en aktør som får stadig økt kapasitet til å kunne utfordre også norsk stats- og samfunnssikkerhet.

Ikke minst gjelder dette i det digitale rom.

Vi må derfor tenke grundig gjennom hvordan disse nye problemstillingene håndteres. 

For å si det enkelt, står debatten nå mellom dem som mener at vi kan velge å forholde oss til Kina, og dem som har erkjent at vi må forholde oss til Kina.

*

En tredje driver i endringene rundt oss er utviklingen på vestlig side.

En utvikling som bidrar til bevegelsene vi nå ser i internasjonal politikk.

Det er et økende press på vestlig samarbeid og stabilitet – både utenfra og innenfra.

I USA og en rekke europeiske land har det politiske landskapet blitt mer krevende de siste årene.

Den pågående maktforskyvningen fører til et betydelig press på USAs militærmakt og globale tilstedeværelse.

Utviklingen gjør at Europa må ta et større ansvar for å fremme sikkerhet og stabilitet i sitt eget nabolag.

*

Samtidig må vi se de positive utviklingstrekkene.

USA investerer tungt i europeisk sikkerhet, og styrker sin militære tilstedeværelse.

Forsvarsbudsjettene økes i mange europeiske land.

Det legges bedre til rette for amerikansk militært nærvær i Europa.

USA har inngått bilaterale forsvarsavtaler med flere europeiske allierte.

NATO har forsterket sin kampkraft og forbedret sin organisasjon.

Det treffes tiltak for å sikre forsyningslinjene over Atlanteren.

NATO etablerer en ny kommando med særlig ansvar for det nordatlantiske området.

*

Disse, og mange andre initiativ, bidrar til å styrke det transatlantiske båndet og sikkerhetsgarantien i NATOs artikkel 5.

Det står like fullt fast at det har kommet en ny dynamikk inn på vestlig side som også gir seg utslag i sikkerhets- og forsvarspolitikken.

NATO har opplevd mange kriser, både utenfra og innenfra, gjennom sine mer enn 70 år.

I 1949 var vi tolv medlemsland, i dag er vi 29.

Selvsagt er det ulike meninger og krevende diskusjoner.

Det skulle da blott bare mangle.

Men vi står sammen – og enda viktigere – vi står for noe.

Alliansen utgjør først og fremst et verdifellesskap.

Selv om vi skal ta utfordringene og uenighetene på alvor, er det likevel grunn til å være stolte av den forsvarsalliansen vi var med på å stifte.

*

Rett før jul var jeg på toppledermøtet i London, hvor vi markerte NATOs 70-årsjubileum.

Opptakten til møtet var preget av noe mer turbulens enn vi er vant til i forkant av slike møter.

Det er ikke til å komme ifra at det i enkelte spørsmål er betydelig avstand mellom enkeltallierte.

Likevel vil jeg hevde at NATO som organisasjon kom styrket ut av dette møtet.

Den militære omstillingen har fått stor oppmerksomhet siden 2014.

Dette viktige arbeidet fortsetter for fullt.

Alle de allierte bruker mer penger på forsvar, og vi har økt beredskapen og reaksjonsevnen.

Vi har styrket evnen til å operere sammen, ikke minst med øvelse Trident Juncture i Norge i 2018.

Spørsmål Norge har satt på agendaen, som NATOs maritime strategi, betydningen av Nord-Atlanteren og de transatlantiske forsyningslinjene, har fått økt betydning.

Dette viser hvor viktig det er at vi bruker NATO som rammeverk for konsultasjoner mellom allierte – også for de vanskelige sakene.

 

*******************************

 

Jeg vil også trekke frem to andre områder som kan få vidtrekkende konsekvenser for sikkerhets- og forsvarspolitikken i årene som kommer.

Det ene er det lange beltet som strekker seg gjennom Nord-Afrika og Midtøsten.

Dette er et område som preges av kriger, konflikter og kriser, destabilisering og uforutsigbarhet.

En uforutsigbarhet vi har fått demonstrert til fulle de siste dagene.

Men de siste dagene har også minnet oss på kompleksiteten i det sikkerhetspolitiske bildet i dette området.

Konfliktene har historiske og sammensatte årsakssammenhenger.

Noen av konfliktlinjene går langs nasjonale, etniske, religiøse eller klanbaserte grenser.

En del av uroen har sitt grunnlag i økonomiske og sosiale forhold.

Som sterk befolkningsvekst, høy arbeidsledighet og manglende fremtidstro blant de unge.

Alle disse elementene griper ofte inn i og forsterker hverandre.

Klimaendringene forsterker disse utviklingstrekkene.

Dersom ikke unge mennesker i disse områdene får bedre muligheter enn i dag, vil grunnlaget for migrasjon og voldelig ekstremisme bli enda større.

Det er landene selv som må ta ansvar for å adressere de underliggende årsakene til utfordringene.

Noe de ikke vil klare alene.

Det vil i lang tid være behov for vestlig støtte til denne delen av verden.

Både med sivile og militære virkemidler.

På militær side er det et stort behov for støtte til å bedre kompetansen og kapasiteten til de nasjonale militære styrkene.

*

Den siste drivkraften jeg vil nevne som fører til endringer i det sikkerhets- og forsvarspolitiske landskapet, er utviklingen av ny teknologi.

Her snakker vi om en utvikling med så stort omfang og så store konsekvenser at det er blitt kalt den fjerde industrielle revolusjon.

Mye av denne utviklingen skjer i sivil og privat sektor, i de ledende globale teknologiselskapene.

Men teknologien kommer også til militær anvendelse innen statlige og ikke-statlige aktører.

Vi arbeider kontinuerlig med å finne ut hva den nye teknologien betyr for oss.

Her er vi avhengige av å lytte til kompetente fagmiljøer dersom Forsvaret skal være ledende innenfor relevante teknologiområder.

*

Når organisasjoner skal ta i bruk ny teknologi, handler det aller meste av innføringen om andre ting enn selve teknologien.

Det handler om kultur, personell, kompetanse, organisasjon og ledelsesforankring.

Ny teknologi må ikke bare tilpasses eksisterende organisasjon og operasjonsmåte.

Den vil ofte definere hvordan vi organiserer oss og hvilken kompetanse vi har behov for – ja, ny teknologi vil definere hvordan vi opererer.

Et eksempel fra Forsvaret er innføringen av F-35, som vil bidra til å endre måten Luftforsvaret og Forsvaret opererer på.

Kampflyet er en enorm ressurs, som vil gi store fellesoperative synergier.

Men for å kunne utnytte disse, må vi utfordre oss selv og sørge for at organisasjonen tilpasser seg.

Teknologisk setter F-35 standarden som andre plattformer må strekke seg etter.

Vel så viktig i denne sammenheng er at vi tør å utfordre gamle sannheter, og å rive oss løs fra silotenkning.

Med høyteknologiske kapasiteter som F-35 er vi nødt til å strekke oss enda lenger.

Vi ser for oss en fremtid der samarbeid på tvers av grener og domener er så vanlig at vi heller snakker om forsvarsoperasjoner som den nye standarden.

Det er nettopp den typen muligheter som ligger i F-35 plattformen.

Et annet eksempel er satsingen på verdensrommet – eller space.

Regjeringens nasjonale romstrategi, lansert i desember i fjor, skal realisere vår ambisjon om å bli en ledende – og ansvarlig – romnasjon.

En romnasjon med spesiell kompetanse og kapasitet knyttet til Arktis.

Space var også en del av gjeldende langtidsplan, og vi har allerede sett resultater av satsingen.

Ikke bare er den et samarbeid mellom sivil og militær sektor, den har også styrket relasjonene til våre allierte, særlig USA.

Partnerskapet med USA vil sikre oss et nasjonalt, satellittbasert bredbånd i nordområdene fra 2023 som bedrer kommunikasjonsmulighetene betraktelig.

Dette vil styrke både vår og alliansens evne til å operere i nord.

At alle enheter kan kommunisere over bredbånd i hele operasjonsområdet vil få stor betydning for hvordan vi opererer i og over Barentshavet og Arktis.

*

Innføringen av nye systemer har vist oss at vi må bli flinkere til å spørre oss hvordan vi kan få de effektene vi ønsker.

I stedet for å anskaffe systemer tilpasset gammel struktur og tenkemåte.

Sektoren bør dermed bli flinkere til å kommunisere behov til industrien, ikke lage lange og detaljerte kravspesifikasjoner.

Vi må samarbeide tettere med næringslivet, også utover de tradisjonelle forsvarsbedriftene.

Vi har et virkemiddelapparat for å støtte forskning og utvikling som vi vil gjøre enda bedre.

Det ligger et stort potensiale i å styrke samspillet mellom virkemidlene i sivil og militær sektor, nasjonalt og i samarbeid med allierte og partnere.

Slik kan vi bruke teknologi og kompetanse der den finnes til vår fordel – til å styrke Forsvarets operative evne.

 

*****************************

 

Det er altså fem drivkrefter som i særlig stor grad er drivere for vårt sikkerhetspolitiske landskap.

Utviklingen i Russland, Kina og i Vesten, i Europas sørlige og sørøstlige nabolag og innen ny teknologi.

Det avgjørende spørsmålet for oss er hvordan vi skal møte disse endringene.

*

Forsvaret av Norge baseres på tre hovedlinjer.

Den første er vår nasjonale forsvarsevne hjemme og ute.

Den andre er NATOs kollektive forsvarsevne.

Den tredje er en tilstrekkelig evne til å ta imot forsterkningsstyrker fra alliansen og bilaterale samarbeidspartnere i krise og konflikt.

Alle disse tre faktorene må understøttes av et moderne og forberedt totalforsvar.

Dette er kjernen i vårt forsvarskonsept.

Denne kombinasjonen gjør oss i stand til å balansere forholdet mellom avskrekking og beroligelse.

Utfordringen er å styrke disse tre hovedlinjene slik at de til enhver tid er best mulig balansert og tilpasset de truslene og utfordringene vi står overfor.

*

La meg si litt om hva vi faktisk gjør for å styrke forsvaret av Norge langs disse tre linjene.  

Da vi i 2016 la frem forslaget til inneværende langtidsplan sa vi at vi i de kommende fire år ville øke forsvarsbudsjettet med mer enn 8 milliarder kroner. 

Nå oppfyller vi den ambisjonen.

I forsvarsbudsjettet for 2020, har vi økt bevilgningen med mer enn 2 milliarder kroner.

Fra 2013 til i dag har vi økt andelen investeringer fra 19 til 29 prosent av budsjettet.

Det viser evne og vilje til fornying og styrking.

Vi gjør det vi sa vi skulle gjøre.

Jeg har nevnt nye kampfly og personellreformer.

Anskaffelsen av nye kystvaktskip er forsert.

Vi forbereder oss på å ta imot nye maritime overvåkningsfly fra 2022.

I Sjøforsvaret vil vi øke antallet besetninger på fregatter og kystvaktskip, slik at de kan utnyttes mer effektivt.

I fjor mottok vi logistikkfartøyet Maud.

Prosessen med å kjøpe nye ubåter fortsetter.

Minerydding til sjøs vil i fremtiden skje med ubemannede farkoster.

Hærens budsjett vil øke med mer enn syv prosent, og vi vil styrke landforsvaret i Finnmark.

De første nye artilleriskytsene har ankommet Norge.

Hæren er også i ferd med å få tilført kampluftvern.

Heimevernet har fått nye feltvogner.

Samtidig investerer vi tungt i ny infrastruktur, som ny kampflybase på Ørland og ny QRA- og MPA-base på Evenes.

*

Dette er investeringer som ble vedtatt for flere år siden.

De vil legge viktige føringer for Forsvaret i mange tiår fremover.

Det samme vil ny militærordning og utdanningsreformen.

Likevel er det helt nødvendig å fortsette det kontinuerlige arbeidet med langtidsplanlegging.

Innføringen av nytt materiell gir også mye ny kunnskap.

Det er først nå, når vi opererer med F-35, at vi begynner å forstå nøyaktig hvilke muligheter flyet gir.

Og ikke minst, hvordan det best kan benyttes til fordel for hele Forsvaret.

Det samme er tilfellet ved innføringen av alle nye systemer.

Særlig nye og moderne kommunikasjons- og kommando- og kontrollsystemer.

Noen ganger må man også innføre ny teknologi på tross av motstand.

Slik som da US Army i sin tid innførte stridsvognen.

Selve ordet kavaleri betyr en som sloss til hest.

Kavaleristene opplevde at selve deres identitet var knyttet til hesten.

Så viste det seg at stridsvognen var langt bedre egnet til strid på en moderne slagmark enn det hesten var.

Og at soldatene kunne fortsette å kalle seg for kavalerister.

Det kan være at innføringen av ubemannede, autonome systemer i vår tid på mange måter kan sammenlignes med overgangen til mekanisert krigføring.

*

Mye av det vi gjør i Norge styrker ikke bare det nasjonale forsvaret i snever forstand.

Når vi legger bedre til rette for trening og øvelser på norsk territorium og i våre nærområder, styrker vi vår evne til å samvirke med våre allierte.

Når vi inviterer amerikanske militære til rotasjonsbasert trening i Trøndelag og Troms [også kjent som nye Finnmark], styrker vi båndene til vår fremste sikkerhetsgarantist.

Når vi stiller i NATOs reaksjonsstyrker og styrkeregistre bidrar det til vår felles sikkerhet.

Når vi tar initiativ i NATO for å konsentrere oss mer om alliansens nærområde, øker vi ikke bare alliertes kompetanse på vår delen av verden.

Vi styrker også troverdigheten til sikkerhetsgarantien i alliansen.

På samme måte som når vi er pådrivere for at NATO skal forbedre sin evne til å føre frem forsyninger over Nord-Atlanteren. 

Dette er bare noen eksempler på hva vi arbeider med hver eneste dag for å styrke de tre hovedlinjene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Et arbeid vi skal fortsette med også med den nye langtidsplanen for forsvarssektoren.

*************************

Vi ser nå at den regelbaserte verdensorden vi har kjent er i endring.

Økt stormaktrivalisering setter småstaters handlingsrom under press.

Dette får konsekvenser vi må ta på alvor.

Vi må ta et større ansvar for egen og regional sikkerhet.

Utviklingen gjør at en videre satsing på forsvar og sikkerhet er viktigere enn på svært lenge.

Vi har allerede utbedret grunnmuren i Forsvaret.

Nå må vi prioritere å bruke de ressurser som er nødvendige for fortsatt økning av vår egen forsvarsevne.

Samtidig som vi understøtter og styrker den vestlige forsvarspakten, NATO.

Vår nasjonale og kollektive forsvarsevne er det som til sammen sørger for både effektiv avskrekking, og evne til beroligelse.

Slik kan vi legge grunnlaget for fortsatt fred, frihet og sikkerhet.

Men da må vi sikre at vi har et robust og relevant forsvar.

Et forsvar for fremtiden.