Forsvarsministerens nyttårstale i Oslo Militære Samfund

*Sjekkes mot fremføring*

Forsvarssjef,

Kjære venner,

 

Vi har lagt bak oss et år preget av fremgang og høy aktivitet, men også krevende hendelser og utviklingstrekk.

Alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser ble enda tydeligere for oss i 2018.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen vekker bekymring.

Mye tyder på at vi er på vei mot en verden som er mer ustabil enn vi har sett på lenge.

Flere stormakter kjemper om dominans.

Den vestlige verdensorden slik vi kjenner den utfordres både utenfra og innenfra.

Russland er ingen global utfordrer for USA og Vesten.

Men Russland har som mål å degradere og undergrave vestlig samhold og internasjonalt samarbeid på en rekke områder.

Kina utfordrer USAs lederposisjon globalt.

Spredning av teknologi til statlige, ikke-statlige og private aktører går raskere enn før.

Andre aktørers evne til å ta i bruk avansert teknologi før Vesten har akselerert.

Militærmakt og økonomisk makt brukes mer direkte for å presse andre.

Dette på bekostning av diplomatiske og politiske løsninger.

Endringer i russisk opptreden angår norsk og alliert sikkerhet direkte.

Siden anneksjonen av Krim har Russland opptrådt konfronterende mot vestlige land og institusjoner.

Virkemiddelbruken er bredere, mer selvsikker og utilslørt.

I sum ser vi at utviklingen i våre omgivelser tilsier at vi må ta høyde for at væpnet konflikt mellom stater i Europa ikke lenger er utenkelig.

Truslene fra religiøs og politisk motivert ekstremisme ble noe lavere i 2018, men er fortsatt en alvorlig trussel mot Vesten.

Samtidig ser vi at ISILs territorium i praksis har blitt tatt fra dem.

*

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i 2016 ble lagt for å møte de sikkerhetspolitiske og interne utviklingstrekkene vi hadde identifisert.

Planen innebærer en betydelig og langsiktig satsing på Forsvaret.

En satsing som fortsatt står ved lag.

Utviklingen siden den gang har vist at regjeringens løft kom til rett tid, og at planen peker i riktig retning.

Alvoret rundt oss og behovet for å fortsette satsingen tar vi med oss inn i arbeidet med neste langtidsplan.

Vårt fundament for å møte dagens sikkerhetspolitiske utvikling er et sterkt nasjonalt forsvar innenfor NATO-rammen.

Planen bygger på to hovedpilarer: Kampkraft og bærekraft.

Det er en ambisiøs plan, og den skal styrke vår forsvarsevne.

Nå er vi er to år inn i gjennomføringen av planen.

Nå er det naturlig at vi ser på status i gjennomføringen, og om planen svarer godt på den faktiske utviklingen.

*

Når det gjelder eksterne utviklingstrekk av betydning for norsk sikkerhet, vil jeg trekke frem fire hovedbekymringer:

Det første og viktigste for oss er utviklingen i Russland og landets forhold til Vesten.

Det andre trekket er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Makt går i økende grad foran rett, og den regelbaserte verdensorden vi har bygget siden andre verdenskrig utfordres.

Det tredje utviklingstrekket er tydeligere utfordringer i og for det vestlige sikkerhetsfelleskapet.

Interne og eksterne utfordringer i og mellom vestlige land som hver for seg har ulike årsaker, blir samlet sett svært krevende.

Det fjerde momentet gjelder sårbarheter og utfordringer knyttet til spredningen og utviklingen av ny teknologi.

*

Hovedbekymring nummer en er Russland.

Vi ser et tydeligere alvor knyttet til vår nabo i øst.

Russiske myndigheter tar seg til rette regionalt og globalt.

Denne adferden følges av virkemidler som går på bekostning av internasjonal stabilitet.

Angrep på demokratiets grunnleggende funksjoner i Vesten er uakseptable.

I Storbritannia har vi sett både påvirkningskampanjer, forsøk på destabilisering og likvideringer.

Drapene har vært gjennomført med radiologiske stoffer og kjemiske våpen.

Britiske myndigheter har konstatert at det er svært sannsynlig at russiske aktører var involvert i disse hendelsene.

Dette er en virkemiddelbruk som kan bidra til å viske ut skillet mellom krig og fred.

Det er eksempler på det mange kaller sammensatte eller hybride virkemidler.

*

Russlands klare brudd på INF-avtalen har ført til en skarp reaksjon fra NATO.

Konsekvensene av avtalebruddet er redusert sikkerhet i Europa.

I nordområdene ser vi resultatene av den omfattende russiske satsingen på militær modernisering.

Gjennom høsten har vi sett gjentatte tilfeller av jamming av GPS-signaler.

Jamming som rammet norsk sivil virksomhet på Finnmarkskysten.

*

I dag er vårt forhold til Russland et helt annet enn under den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet Norge og Russland et samarbeid basert på felles interesser i nord.

I motsetning til under den kalde krigen har vi et varmt og tett forhold til det russiske folk, og vi opprettholder et godt forhold til Russland på mange områder.

Disse båndene er viktige for å sikre forsvarlig ressursforvaltning, skape tillit og forhindre og håndtere episoder og kriser.

Som et lite land har Norge likevel alltid hatt et balansert forhold til vår nabo i øst.

Vi kommer ikke bort fra at Russland er en stormakt, med kjernefysiske våpen, i våre nærområder.

Det er derfor med ekte bekymring vi ser et tydeligere alvor i våre omgivelser som følge av russisk opptreden.

En opptreden som kan utfordre stabiliteten i våre nærområder.

Igjen er operasjonene rettet mot de verdiene det vestlige fellesskapet er tuftet på:

Demokrati, trykke- og talefrihet, religionsfrihet og universelle menneskerettigheter.

For én ting må vi ikke glemme: Vesten er et verdifellesskap.

Tar man bort troen på våre felles, universelle verdier og idealer, tar man også bort kjernen i det vestlige fellesskapet.

Verdier som er under et økende press.

Verdier det er viktigere enn noen gang at vi står samlet i vårt forsvar av.

*

Så vil jeg likevel understreke at den negative utviklingen gir oss grunn til å være enda mer iherdige i våre forsøk på dialog og samarbeid.

Vi skal fortsette å være en stabil, forutsigbar og lesbar nabo.

Slik kan vi hindre overraskelser og redusere potensialet for misforståelser.

Det gjør vi ved at vi samarbeider med Russland der det er mulig og hensiktsmessig.

Sammen med Russland forvaltes torskestammen i Barentshavet på en bærekraftig måte.

Vi samarbeider også om forskning, grensevakt, kystvakt og søk og redning.

Norske erfaringer knyttet til dialog med Russland i nord blir lyttet til av våre allierte.

Det gir Norge en viktig rolle, og et handlingsrom vi må utnytte.

*

For å hindre misforståelser og overraskelser er det viktig med god situasjonsforståelse i nord.

At det er nettopp Norge som har et vedvarende og sterkt nærvær i nord er beroligende.

Det er beroligende fordi det er forutsigbart for Russland.

Samtidig er det et tungt norsk bidrag til byrdefordeling i alliansen.

*

Den andre hovedbekymringen er utviklingen mot en mer ustabil og uforutsigbar verden.

Da den kalde krigen var over, stod USA igjen alene som supermakt.

Støttet av allierte fra alle verdenshjørner, men med Europa fremst blant disse.

Lederposisjonen som USA og Europa har hatt utfordres nå fra flere hold.

Vårt teknologiske fortrinn er langt fra like stort som det var.

Det pågår en relativ økonomisk maktforskyving – vekk fra USA og Europa.

Våre verdier utsettes for press både utenfra og innenfra.

Vestlig militær overlegenhet er heller ikke like selvsagt som den var.

NATO var i to tiår involvert i tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende antiterroroperasjoner utenfor eget territorium.

Mens andre aktører brukte tiden til å lære av våre styrker og utnytte våre svakheter.

Kina, Russland og Iran var blant dem som satset tungt på ny teknologi og nytt materiell – og nye måter å bruke disse på.

Vi har nå kommet i en situasjon der Kina og Russland vil være i stand til å etablere militær overlegenhet i enkelte regioner begrenset i tid og rom.

*

Det spås at Kinas økonomi vil vokse forbi amerikansk økonomi innen 2040.

Det er også et potensial for at Kina og til dels Russland kan ta igjen amerikansk forsprang på avanserte våpensystemer.

Det er ingen tvil om at dette er en utvikling som vi må ta innover oss og følge nøye.

Vi ser også at autoritære regimer senker terskelen for å sette makt foran rett.

Stat-til-stat-utfordringer dominerer utviklingen langt tydeligere enn for bare fem år tilbake.

En småstats handlingsrom i dette bildet risikerer å bli langt mindre.

Derfor angår dette oss direkte.

*

Den tredje hovedbekymringen er større og tydeligere utfordringer på vestlig side.

Hvordan vi evner å holde alliansen samlet og enes om felles løsninger på vestlig side har direkte betydning for norsk sikkerhet.

Dette manifesterer seg både i og mellom land.

Det verdimessige, politiske og økonomiske gapet mellom dem som styrer og de som blir styrt øker.

Populismens fremvekst i stadig flere vestlige land bekymrer.

Den gir skarpere retorikk, press på etablerte normer og verdier og et mer krevende internasjonalt samarbeidsklima – også mellom vestlige land.

Det er et sterkt behov for samlende ledere og idéer.

For det er en fare for ytterligere fragmentering.

Som vil gjøre det vanskeligere å samles om strategiske løsninger på interne og eksterne utfordringer.

NATO er som vi vet designet for amerikansk lederskap.

Derfor er det viktig at alle allierte slutter opp om alliansen og at vi jobber tett med amerikanerne slik at også deres sikkerhetsinteresser blir ivaretatt.

Vi har i NATO hatt en formidabel utvikling siden 2014 – på tross av disse utfordringene.

Alliansen har fortsatt mye å bedre, og byrdefordeling i bred forstand er svært viktig for en troverdig allianse.

Det handler om kapasiteter og ressurser, men først og fremst en demonstrert politisk vilje til å investere i egen sikkerhet.

Utfordringene på vestlig side blir søkt utnyttet av andre stater, deriblant Russland, som ser at de kan svekke vestlig samhold.

Som igjen bidrar til det økte alvoret i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

*

Den fjerde hovedbekymringen er knyttet til den teknologiske utviklingen.

Spredningen, mulighetene og sårbarhetene endres i et forrykende tempo.

La meg være helt klar på at ny teknologi gir oss svært mye.

Som et av verdens mest teknologisk avanserte land høster vi gevinstene av å ta i bruk moderne teknologi.

Utviklingen av autonomi, kunstig intelligens, utnyttelsen av stordata, kvantedatamaskiner, nettverk og sensorer vil gi alle samfunnsområder muligheter vi bare er i starten av å oppdage.

Men med nye muligheter kommer altså nye sårbarheter.

Sårbarheter noen aktører kan forsøke å utnytte.

Det må vi forholde oss til.

Kampen om data er en av vår tids største og viktigste trekk.

Kampen gjør seg gjeldende for den enkelte borger, for selskaper, samfunnet og for stater.

Hver enkelt data- og systemeier må sikre sine systemer på egnet og forsvarlig måte.

Dette er bare nok et kappløp mellom offensive og defensive tiltak.

Men i en helt ny verden.

Det kan være svært uklart om det er en statlig eller ikke-statlig aktør som står bak en hendelse.

*

At hver enkelt sektor og hver enkelt aktør tar ansvar er derfor helt essensielt.

Og det er det vi legger opp til med sikkerhetsloven som trådte i kraft for en uke siden.

Loven er en funksjonell rammelov som både tar hensyn til teknologiutviklingen og sikkerhetsbehovet.

Det betyr blant annet at den gamle sikkerhetsloven oppstilte krav om hvor mange låser det skulle være på døren.

Den nye sikkerhetsloven stiller krav til et sikkerhetsnivå som gjør at ingen uvedkommende skal kunne komme seg inn.

Loven gjelder alle offentlige og private virksomheter som har en rolle i understøttelsen av grunnleggende nasjonale funksjoner.

Mottoet for arbeidet er samarbeid for sikkerhet.

*

Sosiale medier og digitaliseringen av den enkeltes hverdag har bidratt til den utviklingen vi har sett.

De fleste av oss er engasjert i sosiale nettverk via internett.

Norske borgere gir bevisst og ubevisst bort store mengder informasjon til globale aktører.

Informasjon som kommersielle og statlige aktører kan bruke for å kartlegge den enkeltes oppfatninger og meninger.

Det kan igjen brukes til målrettede tiltak for å påvirke opinionen og derigjennom undergrave tilliten til demokratiet.

Vi har alle de siste årene måttet erkjenne hvordan informasjon vi deler via internett kan utnyttes og settes sammen på måter som kan øve betydelig innflytelse.

Til og med påvirke demokratiske valg.

Ved å spille på de skillelinjene som allerede eksisterer mellom grupper i samfunnet, og ved bruk av målrettet kommunikasjon mot hver enkelt av oss, er skadepotensialet mye større enn tidligere.

Det gjør at vi må ta grep for å sørge for at skillelinjene i samfunnet forblir på et nivå hvor de er gjenstand for rasjonell debatt – og ikke lar hat, mistenksomhet og konspirasjonsteorier råde.

*

Vår internettrafikk lagres allerede av en lang rekke aktører – statlige så vel som kommersielle.

Mange av dem utenfor norske myndigheters kontroll.

Vi har allerede tollvesen og grensekontroll og mulighet for brevkontroll.

Men per i dag har vi ingen muligheter til å håndtere tilsvarende sårbarheter i det digitale rom.

Regjeringen har derfor lagt frem forslag til en oppdatert og tilpasset lov for Etterretningstjenesten.

I loven ligger et forslag om tilrettelagt innhenting av informasjon.

Hensikten er å gi Etterretningstjenesten hjemmel til å lagre såkalte metadata om trafikk mellom Norge og utlandet i inntil 18 måneder.

Metadata er data om data – altså ikke innholdsdata.

Det er som å fotografere utsiden av en konvolutt – uten å åpne den.

Ingen vil ha mulighet til å se innholdet før det foreligger tillatelse fra en domstol ved skjellig grunn – altså domstolskontroll.

Avdekkes informasjon om kriminell virksomhet i Norge, vil Etterretningstjenesten ikke gis mulighet til å bruke eller videreformidle dette.

Informasjonen fra den tilrettelagte innhentingen kan bare brukes dersom det er innenfor Etterretningstjenestens mandat:

Mandatet er å forsvare Norge mot trusler utenifra.

Vi har også foreslått nødvendige tiltak for å sikre demokratisk kontroll med tjenesten, i tråd med de utvidede fullmaktene som foreslås gitt.

Til sammen vil vi beskytte Norge, Norges sikkerhet og handlefrihet, og våre borgeres personvern.

*

Men den teknologiske utviklingen har også hatt innvirkning på det militære trusselbildet.

Langtrekkende presisjonsvåpen er en slik utvikling.

Lenge var evnen, kompetansen og ressursgrunnlaget til å utvikle slike kapasiteter kun forbeholdt noen få aktører.

Første og fremst på vestlig side.

Fordelene de ga, var så store at andre land også har satset tungt på sine egne, tilsvarende systemer.

For eksempel har Russland utviklet, testet og utplassert slike våpen.

Nå kan de potensielt nå mål over hele Europa, på svært kort varsel.

Beskyttelse mot slike våpen er svært krevende.

Det gjør at vi er i en situasjon der geografisk avstand og spredning ikke gir samme beskyttelse som før.

Samtidig har den teknologiske utviklingen også gitt oss nye kapasiteter i vårt forsvar.

Kampflyet F-35 er ett eksempel.

Flyet har formidable egenskaper:

Lav synlighet, avanserte sensorer, nettverkskapasitet, evne til å dominere det elektromagnetiske spektrum og til å nå mål på lang avstand.

Det gjør flyet i stand til å løse oppdrag eldre kampfly aldri ville klart.

Noe som gir oss en strategisk kapasitet med stor verdi.

Etter planen skal Stortinget beslutte anskaffelsen av de siste seks kampflyene under behandlingen av budsjettet for 2020.

Så langt er anskaffelsen på tid, innenfor kostnadsrammen og med den forventede kapasitet.

Det vil den fortsette å være.

I år vil F-35 overta operative oppgaver fra F-16 – en stor milepæl for Forsvaret.

Vi anskaffer et femtegenerasjons kampfly for hele Forsvaret.

F-35 er altså et godt eksempel på hvordan vi skal tenke forsvar fremover.

Hele Forsvaret er ett system – som virker sammen i alle domener.

Da må vi ta teknologien til hjelp – ikke bare for å skaffe flere og mer avanserte våpenplattformer og -systemer.

Men for å hente ut gevinstene av nye måter å gjøre tingene på – på alle områder.

Slik at vi kan frigjøre ressurser til å styrke den operative evnen.

Men også slik at vi kan hente ut synergier – både når det gjelder kapasitet og effektivitet.

*

Et sterkt nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er grunnlaget for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Bare med en selvstendig evne, som er troverdig og tilstrekkelig robust, er vi i stand til å sikre oss selv og våre allierte og slik bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Men vi er en liten stat, og verken kan eller vil stå alene.

Derfor må vi være en stabil og god alliert.

Innenfor rammene av NATO.

Vi må prioritere å bruke en tilstrekkelig stor andel av nasjonens ressurser på forsvar.

Samtidig som vi fostrer gode relasjoner gjennom andre former for samarbeid, for eksempel ved materiellanskaffelser.

Noe som også bidrar til at vi får mest mulig ut av midlene sektoren får tildelt.

Samarbeidet med USA og Storbritannia om nye maritime patruljefly er godt eksempel.

*

Norsk sikkerhet trygges også gjennom aktiv innsats utenfor NATOs territorium.

Byrdefordeling er nemlig også et spørsmål om deling av risiko.

Gjennom å stille med kompetente og etterspurte styrkebidrag til krevende oppdrag deler vi risiko.

Vi deltar i operasjoner sammen med nære allierte for å motvirke de faktorene som fører til ekstremisme, konflikt og migrasjon.

Som når våre styrker er med på å utvikle lokale sikkerhetsstyrkers kompetanse og evne til å løse alvorlige hendelser, i Afghanistan, Irak og Sahel-regionen.

Våre styrker har gjort seg bemerket for sin profesjonalitet og vilje og evne til å dele risiko med dem de gir opplæring.

Vi kan også prioritere å delta i FNs operasjoner, for å understøtte den eneste verdensomspennende aktøren som fremmer en regelbasert verdensorden.

Slik vi gjør når vi fra mai i år igjen skal bidra med transportfly i Mali.

*

Den verdensorden vi har bygget opp etter andre verdenskrig hviler på amerikansk lederskap.

Verdensbanken, FN, og NATO – alle kom i stand som et resultat av amerikansk engasjement og amerikansk finansiering.

Som i mange andre land skjer det også politiske endringer i USA.

Der følger vi nøye med på utviklingen.

USA er og forblir vår nærmeste allierte.

Men vi kan ikke forvente at USA skal kunne og ville gjøre alt alene.

Tvert imot er NATO en forsvarsallianse, hvor hvert enkelt medlemsland har et selvstendig ansvar for et troverdig nasjonalt forsvar.

Som sammen skaper troverdig kollektiv forsvarsevne og evne til avskrekking.

Et troverdig, robust og relevant forsvar er altså grunnlaget for vår sikkerhet.

Våre bilaterale forhold, og ikke minst, vårt medlemskap i NATO, er bygget på vår nasjonale forsvarsevne.

Forsvaret må derfor utvikles videre, slik at vi sikrer relevans og troverdighet.

Derfor har regjeringen bevilget mer penger til Forsvaret.

Siden vi tiltrådte har vi økt forsvarsbudsjettet reelt med om lag 30 prosent.

Også er det slik at vi er nødt til å bruke enda mer i tiden fremover.

Nettopp fordi vi ser et tydeligere alvor i den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss.

Og fordi vi må ta et større ansvar for vår egen sikkerhet.

Slik kan vi bidra til å styrke vår felles sikkerhet.

Når det gjelder amerikansk engasjement i Europa, så ber jeg om at vi ser på det de faktisk gjør.

USA er til stede med flere og tyngre militære styrker enn på mange år.

De investerer tungt i infrastruktur og andre tiltak for å styrke Europeisk sikkerhet.

Men vi må også utfylle alliansen med samarbeid i egnede flernasjonale formater.

Et eksempel er det operative samarbeidet i det britiskledete Joint Expeditionary Force.

Eller det kapabilitetssamarbeidet om ubåtkapasiteter som vi har med Tyskland.

For Norges del er også samarbeidet med de andre landene i Norden naturlig og viktig.

Enten det er gjennom nordisk forsvarssamarbeid, NORDEFCO, eller gjennom deltakelse i Northern Group, hvor vi også inkluderer Storbritannia, Tyskland, de andre nordiske landene, de baltiske stater og Nederland, Belgia og Polen.

Regionalt og lokalt samarbeid vil bli enda viktigere i tiden som kommer.

*

Inneværende langtidsplan legger opp til en endring av hvordan våre allierte trener og øver i Norge.

For best mulig effekt av treningen, ønsker vi at den skjer sammen med norske styrker i større grad enn tidligere.

At amerikanske, britiske og nederlandske styrker trener mer i nord er derfor bra for Norge.

Men den foreløpige kulminasjonen av dette var øvelse Trident Juncture 2018.

Det var den største øvelsen på norsk jord siden den kalde krigen.

Mer enn 50.000 soldater fra 31 land deltok.

Sammen med 250 fly, 65 marinefartøyer og nesten 10.000 kjøretøyer.

For å lykkes måtte vi involvere aktører fra alle samfunnssektorer i Norge.

Vegvesenet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, politiet, fylkeskommuner, fylkesmenn, kommuner, helsesektoren, Mattilsynet, strategiske partnere og lokalt næringsliv bidro med svært god støtte.

Uten dem ville det ikke vært mulig å gjennomføre øvelsen.

Øvelsen testet og ga grunnlag for videreutvikling av totalforsvaret på en måte vi aldri ville fått til uten.

Omfanget av øvelsen og revitaliseringen av kollektivt forsvar av Norge, viser imidlertid at både Norge og NATO fortsatt kan øke robustheten i planer og utførelse.

Øvelsen gav oss viktige lærdommer som vi vil trekke på i videreutviklingen av Forsvaret.

Vi må vurdere størrelse og volum, samt tilgjengeligheten på enkelte kritiske kapasiteter.

Fremover må vi også vurdere evnen til å motta og operere sammen med allierte forsterkninger.

*

Samtidig demonstrerte øvelsen at NATOs oppmerksomhet igjen rettes nordover.

Det har vi jobbet for i mange år.

Vi så det også ved at NATO opprettet en egen maritim kommando for de transatlantiske forbindelseslinjer i fjor.

Noe som forplikter oss til å delta med både personell og materiell.

USA viste også at nordområdene er viktige for dem ved at de deltok med et hangarskip i Trident Juncture.

For Norges del kan vi derfor allerede nå slå fast at øvelsen var vellykket.

Det er god grunn til å takke alle dem som arbeidet natt og dag, mange i månedsvis, for at vi skulle lykkes med øvelse Trident Juncture 2018.

*

Det kanskje aller viktigste momentet med øvelse Trident Juncture var imidlertid at alliansen viste at vi står sammen.

At vi evner å komme hverandre til unnsetning om det noen gang skulle bli nødvendig.

Og ikke minst – at vi har viljen.

Vi demonstrerte med all mulig tydelighet at NATOs artikkel fem fortsatt er kjernen i alliansen.

*

I 2018 ledet Norge også NORDEFCO-samarbeidet.

NORDEFCO utvikler seg positivt på flere områder.

Vi kom i havn med en oppdatert felles visjon.

En visjon med målsetninger om samarbeid i hele spekteret fra fred, via sikkerhetspolitisk krise til konflikt.

Vi har fått til ordninger om flytting av militære styrker over landegrensene, med et minimum av papirarbeid og byråkrati.

Økt militær mobilitet på tvers av landegrensene har stor betydning for både NATO og EU.

Det gjøres et betydelig arbeid på dette området.

Og i Norden viser vi vei.

*

Inneværende langtidsplan for Forsvaret la til grunn tre prioriteringer:

For det første skulle vi få det vi har til å virke.

Det var et nødvendig grep.

Vi er i ferd med å ta igjen manglende vedlikehold og fylle opp reservelagre og beredskapsbeholdninger.

Forsvarets logistikkorganisasjon har sørget for å ta inn store deler av vedlikeholdsetterslepet i Hæren og Heimevernet.

Vi anskaffer kritiske reservedeler til stridsvognene for levetidsforlengelse inntil nye stridsvogner er på plass.

For det andre skulle vi redusere klartider, øke aktiviteten og bemanningen ved prioriterte avdelinger, og dermed heve beredskapen.

Dette er vi i gang med ved flere seilingsdøgn, mer øving og trening og med stadig bedre beredskapsforsyninger.

Vi er også i ferd med å anskaffe flere hundre nye feltvogner til Heimevernet, som sammen med et nytt logistikkonsept skal gi Heimevernet økt mobilitet, tilgjengelighet og beredskap.

For det tredje skulle vi investere i strategiske kapasiteter for fremtiden.

Det er tatt viktige beslutninger om store anskaffelser til alle forsvarsgrenene.

F-35 er nevnt.

Nye ubåter, artilleri, maritime patruljefly, nye sensorer og kampluftvern er kapasiteter som vil styrke den operative evnen i mange år fremover.

Nå er det avgjørende at hele Forsvaret opprettholder trykket på gjennomføringen av de planene som allerede foreligger.

Det må til for at vi skal kunne gå inn i neste langtidsplan med et godt utgangspunktet.

*

Dessverre kan vi ikke snakke om seilingsdøgn uten å snakke om forliset av fregatten KNM Helge Ingstad.

Og det er klart at tapet av én av fem fregatter er alvorlig.

Det er et tap vi vil føle konsekvensene av i lang, lang tid fremover.

En fregatt er et formidabelt kampsystem, og en viktig kapasitet for vår forsvarsevne.

Vi må derfor ta høyde for tapet av fregatten i den videre planleggingen, og finne gode løsninger på utfordringene det gir oss.

Forsvarssjefen har forsikret meg om at vi på kort sikt fortsatt vil være i stand til å møte våre forpliktelser.

Men vi må finne ut hvordan tapet av fregatten ikke skal føre til varig reduksjon av kampkraft eller bærekraft.

Hvilke tiltak som må til skal vi komme tilbake til i løpet av våren.

*

Det aller viktigste er likevel at ingen ble alvorlig skadd.

Alle de 137 om bord kunne feire jul med sine nærmeste.

Det er jeg glad for – det var nemlig ingen selvfølge.

Det skyldes at da katastrofen først var et faktum, utviste mannskapet godt sjømannskap – og at de var godt trent og forberedt for ulykkessituasjoner.

*

Som nevnt ble inneværende langtidsplan lagt for å møte de sikkerhetsutfordringer vi så.

Planen gir virkninger og føringer for mange tiår fremover.

Vi ser at tiltakene i gjeldende plan gjennomføres og gir effekt.

Men utviklingen rundt oss har vært enda raskere og mer omfattende enn det vi kunne forutse den gang.

Langtidsplanen gjelder inntil en ny langtidsplan vedtas.

Det har vært tradisjon å legge frem en langtidsplan for hvert sittende Storting.

Noe vi også skal gjøre denne gangen.

Den kommende planen skal bygge på dette gode fundamentet.

Den vil stadfeste at regjeringen har påtatt seg en mangeårig forpliktelse til å styrke Forsvaret.

Samtidig ser vi at det er behov for å komplementere, fylle ut og gjøre ytterligere tiltak for å få alt til å fungere enda bedre sammen.

Det er i militærmaktens natur at dens relevans blir målt i evnen til å møte den til enhver tid rådende sikkerhetssituasjonen.

Det er også i militærmaktens natur at den kontinuerlig må utvikles og holdes vedlike allerede i fredstid.

Når krisen kommer, er det for sent.

Gjennomtenkte, forpliktende planer er et nødvendig grunnlag for å gjøre justeringer underveis.

Bare slik kan vi være sikre på at vi er på rett vei.

*

Vi er allerede i gang med arbeidet med neste langtidsplan.

Forsvarsdepartementet har begynt med det innledende grunnlagsarbeidet.

En systematisk gjennomgang av ulike utviklingstrekk for å finne ut hvilke muligheter og utfordringer de gir.

Departementet har også gitt Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å komme med et forskningsbasert innspill.

Forsvarssjefen sitter i rådet som styrer FFI-prosjektet.

Vi skal ha en god planprosess, og et godt samarbeid.

Deretter skal regjeringen gi politiske føringer og rammer for arbeidet med ny langtidsplan.

Forsvarssjefen vil bli bedt om å gi regjeringen faglige råd på de områder vi vil videreutvikle.

Forsvarssjefens råd baseres på en helhetlig vurdering av hva som er best for forsvarsevnen.

Jeg legger tre forutsetninger til grunn for den videre prosessen:

Den første er at forsvarssjefen skal ha en sentral rolle i arbeidet.

Forsvarssjefen er min og regjeringens fremste fagmilitære rådgiver

Vi legger stor vekt på hans anbefalinger.

For det andre skal vi bevege oss ytterligere mot å bruke to prosent av BNP på Forsvaret innen 2024.

 

BNP-diskusjonen er vanskelig, rett og slett, fordi det er som å skyte i fart, mot et bevegelig mål.

Regjeringen har som ambisjon å oppfylle våre forpliktelser overfor NATO.

For det tredje skal vi fortsette å videreutvikle Forsvaret, slik at vi sikrer et relevant Forsvar som også i fremtiden er i stand til å løse sine oppgaver.

Allerede nå kan jeg antyde at vi ønsker å vurdere mulighetene for å øke Forsvarets robusthet.

Vi ser at når vi seiler mer, øver mer, trener mer og er mer til stede, så slites både mannskap og utstyr mer enn vi hadde planlagt med.

Da må vi justere kursen.

Jeg skal gjøre mitt for å legge til rette for gode, offentlige debatter om den videre utviklingen av Forsvaret i arbeidet med den kommende langtidsplanen.

Vi vil ha åpenhet, vi vil ha konstruktive debatter.

Regjeringen vil ta ansvar og søke tverrpolitisk enighet om den videre styrkingen av vår forsvarsevne.

*

Inneværende langtidsplan er ambisiøs.

Den krever økte bevilgninger.

Vi har økt bevilgningene siden vi tiltrådte.

Det skal vi fortsette med.

Men samtidig legger langtidsplanen opp til at etatene selv må gjennomføre omfattende tiltak og kontinuerlig søke løsninger som gir mest mulig forsvarsevne for pengene.

Det fordrer en systematisk tilnærming og en kultur for å lete etter smartere måter å jobbe på.

En nysgjerrighet også for hvordan ny teknologi og samarbeid med andre aktører kan gi mer operativ evne.

*

Vier smertelig klar over og helt tydelige på at endring er krevende.

Krevende for personellet som blir berørt, men også fordi en god endringsprosess krever ressurser i seg selv.

Samtidig vil jeg gjerne takke alle dem som står på hver eneste dag for å løse Forsvarets oppdrag og leverer forsvarsevne.

Jeg vil særlig fremheve dem som gjør sitt aller beste – selv om de vet at store endringer, til og med nedleggelse, ligger foran dem.

Så dedikert personell trenger vi også fremover, for den videre utviklingen av forsvarssektoren vil fortsatt være krevende.

*

Samtidig må vi ikke glemme at det er noe helt særegent å være soldat.

Soldatrollen, enten man er vernepliktig, offiser eller spesialist, krever noe av en.

Man må kunne håndverket.

Man må kunne være lagspiller.

Og i tillegg krever soldatrollen et høyt refleksjonsnivå.

En bevisst holdning til egen og avdelingens – ja hele Forsvarets – funksjon.

Kunnskap om Forsvarets rolle for å verne om norsk og alliert sikkerhet.

Soldaten er beredt til å ofre det aller mest dyrebare for oss andre.

Det står det stor respekt av.

Da skal vi også møte soldatene med den respekten de fortjener.

*

Det forplikter oss som samfunn.

Og det forplikter i særlig grad oss politikere.

Det krever at vi tar vare på både dem som tjenestegjør og dem som har tjenestegjort på våre vegne.

Derfor er fortsatt gjennomføring av oppfølgingsplanen for ivaretakelse av våre veteraner et område hele regjeringen prioriterer.

Vi plikter også å sørge for at dagens soldater tjenestegjør i et relevant og troverdig forsvar.

Med utrustning og utstyr som er tidsriktig og hensiktsmessig.

I en organisasjon som er tilpasset formålet.

Kort sagt er det vår plikt å ta de nødvendige beslutninger og prioriteringer som gir oss mest mulig kampkraft for pengene.

Informasjon, samarbeid og medbestemmelse innenfor forsvarssektoren når store og viktige beslutninger fattes, er viktig for å ivareta personellet.

Derfor legger jeg stor vekt på et godt samarbeid med både arbeidstakerorganisasjonene og veteranorganisasjonene i viktige saker som berører menneskene i vår sektor.

*

Som nevnt ble øvelse Trident Juncture 2018 gjennomført på en svært god måte i høst.

Personellets innsats var avgjørende for at både vi og våre allierte var meget godt fornøyd med øvelsen.

Vi ble også påminnet om verdien av reserver som en del av forsvarsstrukturen.

Overgangen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar reduserte reservistene til en liste med personell man kunne tilkalle ved behov.

Uten at de fikk den treningen, øvingen eller oppfølgingen som er nødvendig i dagens situasjon.

Når regjeringen legger opp til økt bruk av reservister, er det trente og øvede reservister vi snakker om.

En aktiv reserve med kompetente soldater som gjennom sin grunnutdanning og jevnlig øving og trening holder et høyt nivå.

Den aktive reserven må også ses i sammenheng med de øvrige grepene som gjøres med verneplikten og førstegangstjenesten i Hæren for å styrke den operative evnen.

*

Målet med omstillings- og utviklingsarbeidet er å gjøre oss bedre rustet til å møte et utfordringsbilde i stadig bevegelse.

Blant endringene som vil være førende for Forsvaret i svært lang tid, er ny ordning for militært personell og utdanningsreformen.

Hovedrollene er på plass allerede.

Spesialisten skal være god på fag, rutiner og drill.

Offiseren skal være dyktig på ledelse, helhet, taktikk og strategi.

For å si det enkelt, så skal offiseren sørge for at vi gjør de riktige tingene, mens spesialisten skal sørge for at tingene blir gjort på riktig måte.

En bærebjelke i enhver organisasjon er menneskene i organisasjonen, og deres kompetanse.

Økt tilgjengelighet, utholdenhet og kortere reaksjonstid forutsetter at vi har personell med riktig kompetanse.

Kompetansen må dessuten være tilgjengelig på rett sted til rett tid.

I et moderne forsvar, hvor det fellesoperative får stadig større vekt, og nye domener kommer til, må vi rekruttere de fremste innenfor en lang rekke disipliner.

I tillegg må vi utdanne våre egne eksperter og arbeide systematisk med videreutvikling av kompetanse.

I høst begynte det første kullet på ny ordning for offisersutdanningen.

I disse dager begynner de første elevene på ny befalsutdanning.

Elevene herfra vil de neste årene komme ut i tjeneste.

I fortsettelsen må vi blant annet følge med på om vi faktisk rekrutterer det mangfoldet vi ønsker å rekruttere.

Selv er jeg er sikker på at også fremtidens offiserer og spesialister vil være kompetente fagpersoner som leverer høy kvalitet.

*

Utdanning av offiserer og spesialister er tidkrevende og kostbart.

Vi må sørge for at vi beholder dem som er best egnet.

Fremtidens forsvar er avhengig av rekruttering, kompetanseutvikling og hensiktsmessig ståtid blant både spesialister og offiserer.

En karriere i Forsvaret – enten det er som offiser eller spesialist – skal være attraktiv og anerkjent.

Heldigvis er det stor oppslutning om førstegangstjenesten, og langt flere ønsker å gjennomføre enn det er plass til.

Vi har også en komparativ fordel få andre land er oss forunt:

Vi rekrutterer fra hele befolkningen.

At vi kan kalle inn både kvinner og menn gir oss en dobbelt så stor pool å rekruttere fra enn vi hadde før.

Det gjør at vi blir enda bedre – vi kan hente inn de best egnede, basert på kompetanse.

Til sammen ligger altså mye til rette for at vi også i fremtiden kan bekle stillinger med personell av første klasse.

Men suksess fordrer at vi fortsetter å arbeide systematisk og målrettet med personell- og kompetanseutvikling.

Det er helt avgjørende med et mangfold av kompetanse for å løse hele spekteret av forsvarssektorens oppdrag.

Da må også forsvarssektoren være en god og attraktiv arbeidsplass.

Bare slik kan vi lykkes.

*

Når vi er inne på det mangfoldet av kompetanse sektoren trenger – og at det bare vil øke i diversitet, er det en ting jeg gjerne vil ta opp.

En attraktiv arbeidsplass kjennetegnes også av fravær av mobbing og trakassering.

For å sikre hensiktsmessig ståtid må den enkelte føle seg inkludert, respektert og sett.

For å få til det, skal vi sørge for at vi legger til rette for et miljø hvor kompetanse er det avgjørende for ens plass i organisasjonen.

Et miljø der mobbing og trakassering ikke har noen plass.

*

Oppslagene i Forsvarets forum rett før jul viste at når det gjelder seksuell trakassering har vi ikke lyktes så godt som vi ønsker.

Forsvarssjefen uttalte at det gjør ham forbannet.

Det er mildt formulert sett fra min stol.

Jeg er derfor glad for at forsvarssjefen helt tydelig har sagt at Forsvaret skal videreutvikle arbeidet mot all mobbing og trakassering.

At slik adferd vil få konsekvenser for den enkelte.

Mobbing og trakassering fører til redusert operativ evne.

En avdeling hvor ikke alle føler seg verdsatt for sin kompetanse, har redusert operativ evne.

Det er ikke noe vi kan akseptere –verken forsvarssjefen eller jeg.

Det påhviler enhver leder og medarbeider i sektoren et stort ansvar for å hindre mobbing og trakassering.

Et ansvar jeg forventer at alle er seg bevisst.

*

Vi står altså overfor en krevende utvikling ved inngangen til et nytt år.

Vi ser et tydeligere alvor i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Vi må ta høyde for at vestlige land og institusjoner er gjenstand for en systematisk og destabiliserende kampanje.

Forståelsen av konflikt i vår tid er i endring.

Vårt naboskap til en kjernefysisk stormakt som aktivt undergraver demokratiske verdier blir mer krevende.

Med vår posisjon, både geografisk og politisk, spiller Norge en viktig rolle.

Vi er del av en storstrategisk dynamikk i våre nærområder.

Det vil være uklokt av Norge å forholde seg passiv.

Dersom vi ikke aktivt ivaretar vår posisjon og våre interesser, risikerer vi å miste innflytelse over vår egen skjebne.

Dyptgripende og varige utfordringer på vestlig side må møtes med aktiv politikk.

Vi er i ferd med å få nytt materiell med nye egenskaper og nye muligheter – men med utviklingen følger også nye utfordringer.

I sum understreker dette betydningen av et sterkt nasjonalt forsvar, som er relevant i møte med et tydeligere alvor i våre omgivelser.

Dersom vi skal få full effekt av store investeringer må Forsvaret ta i bruk nye plattformer og systemer på en måte som styrker hele Forsvaret.

Moderne kampsystemer stiller høyere krav til samhandling på tvers av de klassiske domener og forsvarsgrener.

Vi ser også at gjennomføringen av en plan gir oss ny forståelse som nyanserer kunnskapen som lå til grunn for beslutningene som er fattet.

Det vi kan gjøre i møtet med en mer ustabil verden, er å fortsette å bygge en sterk, nasjonal forsvarsevne – til vern av vår og våre alliertes sikkerhet.

En nasjonal forsvarsevne der totalforsvaret igjen får en sentral funksjon i alle sektorer.

Med et forsvar som er tilpasset alliansen.

Et relevant og robust forsvar gir oss evne til å stille ressurser dersom vår suverenitet blir utfordret, også på andre måter enn de tradisjonelle.

Et relevant og robust forsvar gir oss også rom for å være en troverdig og solid alliansepartner.

Bare slik kan vi bidra til å sikre alliansen, den transatlantiske forbindelsen og ikke minst, en regelstyrt verdensorden.

En verdensorden som er basert på universelle verdier:

Demokrati, frihet, toleranse og universelle menneskerettigheter.

Derfor skal vi fortsette med å styrke forsvarsevnen.

Et sterkt og nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO er vårt beste vern mot den usikkerhet som råder.

Mer internasjonalt samarbeid er det vi trenger.