Fra avholdspolitikk til regionalpolitikk

Mitt kjærlighetsforhold til Belgia og Brussel startet tidlig på 80-tallet. Allerede da ble jeg fascinert av landet og byen. Skulle jeg noen gang få en mulighet, vil jeg tilbake hit, var min umiddelbare reaksjon. Muligheten kom i 1995 da jeg ble bedt om å etablere Avholdsfolkets Landsråds Europakontor i Brussel. En fantastisk givende og utfordrende oppgave, som jeg i dag ikke skjønner at jeg turde å si ja til: Lite kunne jeg om avholdspolitikk og kanskje enda mindre om EU, men som Ritha Unneland skriver i sitt innlegg i april ”man må gripe sjansen når man får den”.

Miljø for å dele kunnskap og informasjon
Mange er de menn som gjør nettopp det, har jeg erfart i et langt yrkesliv - og alt for få kvinner tar de samme sjansene. Vi stiller ofte for store krav til oss selv og på den måten forsvinner muligheten til nye utfordringer. Å etablere et kontor i et fremmed land med svært få kontakter og for en sak som sto langt fra høyt på EUs dagsorden, kunne virke som en umulig oppgave. Men her tror jeg Brussel er unik. Her finnes en innstilling og et miljø for å dele kunnskap og informasjon og inkludere nykommere. Selv i Europaparlamentet opplevde jeg i stor grad velvillighet til å høre på denne norske kvinnen som ville snakke om ”Less is better”, til tross for at deres oppfatning var at det var de skandinaviske landene som hadde de største problemene med alkohol.

Mye av årsaken til at Avholdsfolkets Landsråd og jeg lyktes i etableringen av kontoret, og at kontoret fremdeles eksisterer i beste velgående, er det enorme tilbudet av fag - og lobbynettverk som finnes i Brussel. Avholdsfolkets Landsråd var allerede knyttet til et europeisk nettverk som het EUROCARE - European Alcohol Policy Alliance, med organisasjonsmedlemmer i 20 europeiske land. Et nettverk som åpnet mange dører for norske Avholdsfolkets Landsråd og meg når jeg hadde Eurocare-hatten på.

Et nettverk med nordiske kvinner som hadde sine arbeidsoppgaver innenfor området EU/EØS ble et annet viktig nettverk. Nettverket skapte en faglig møteplass for utveksling av kontakter og faglige tips, i tillegg til kompetanseheving knyttet til foredrag på møtene.

Kvinnelige direktørkollegaer viktig støtte
Det å komme tilbake til Brussel i 2003 for å etablere Osloregionens Europakontor(ORE) var en langt mindre skremmende opplevelse. Jeg visste hva jeg gikk til og hvordan jeg skulle gå frem, selv om fagområdet var nytt og nettverk og kontaktpersoner var andre enn sist gang. Den viktigste grunnen til at etableringen denne gangen gikk relativt smertefritt har vært kollegaene mine i de nær 300 regionskontorene i Brussel, og kanskje særlig mine kollegaer blant de kvinnelige direktørene. I tillegg finnes det med utgangdpunkt i regionskontorene mange nettverk og samarbeidspartnere på tvers av landgrensene. Nettverk for hovedstadsregioner, ERRIN, forskningsnettverk for regionale aktører, Østersjøregioner og flere for forregionale helse- og sosialpolitiske spørsmål er noen som kan nevnes.

I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av at både kvinner og menn skal ha de samme mulighetene til utdanning og arbeid, til å nå de samme posisjoner i arbeid og politikk og skape et samfunn som gir alle en mulighet til å kombinere arbeid og familieliv. Det er en lang vei å gå for å skape den balansen. En blir kanskje ikke like optimistisk på likestillingens vegne ved å se til det som skjer i Brussel og EU. Dette er stedet for de grå herrer i ulastelige dresser. Mange dyktige kvinner har sin arbeidsplass i Brussel, få i posisjoner hvor de kan påvirke. Men selv med et skandinavisk blikk på situasjonen må jeg innrømme at det skjer positive ting. Andelen kvinner i Europaparlamentet er ikke imponerende, men 35 prosent er langt bedre enn i mange av medlemslandene, og ikke så mye dårligere enn 39,6 prosent på Stortinget. Kommisjonen er i ferd med å starte revisjonen av det første veikartet for likestilling mellom menn og kvinner og fremming av likestilling i beslutningsfora vil være en av hovedsakene for de neste fem årene.

Det var også en overraskelse for mange at det spanske formannskapet i EU dette halvåret satte likestilling og bekjempelse av vold mot kvinner høyt på sin liste over prioriterte saker i deres formannskapsperiode. En seier for mange spanske kvinner og menn.

Hvert år har Osloregionens Europakontor arrangert et kvinneseminar i tilknytning til kvinnedagen, 8.mars. Menneskehandel, integrering, kvinnelige entreprenører og kvinner og teknologi har vært noen av temaene vi har hatt oppe på disse seminarene. Det mest positive jeg har opplevd i 8.mars-seminarene, er unge kvinner deltagelse og engasjement. De har innsett at vi må stå sammen for å lykkes. Det er langt igjen til at kvinner og menn er likstilte i arbeid og privatliv.

Farvel til Brussel
Det er selvsagt mye jeg vil savne når jeg forlater Brussel til sommeren. Men som gammel feminist må jeg nok si at det jeg vil savne mest når jeg forlater Brussel og mitt arbeid i for Osloregionenes Europakontor, er samarbeidet med alle de dyktige, inspirerende og flotte kvinnene jeg har møtt disse årene både i regionen og i Brussel. Jeg reiser derfor tilbake til Norge med litt av Brussel i mitt hjerte, og med en sterk tro på at kvinner i stadig større grad vil være med å forme fremtidens Europa.