Fremtidens lærerrolle i Norden

Sjekkes mot fremføring. 

Kjære alle sammen,

velkommen,

tervetuloa

velkomin,

tikilluaritsi,

vælkomin.

Det er en stor glede at dere alle sammen er kommet hit til konferanse om framtidens lærerrolle i Norden. Fra alle de nordiske landene, og fra Færøyene, Åland og Grønland.

I våre nordiske land spiller skolen en enormt stor rolle.

Vi vet alle sammen at skolen er så mye mer enn et bygg som huser lærere og elever.

Skolen har – i våre land – lenge hatt to grunnleggende oppdrag – skolen skal utdanne og skolen skal danne.

Opp igjennom historien har vi gitt skolen ulike oppgaver i forlengelsen av disse grunnleggende oppdragene – etter hvert som vi i samfunnet har hatt ulike behov.

I flere tiår fikk for eksempel norske elever en skje tran hver dag på skolen – fordi man hadde oppdaget hvor dårlig det stod til med folkehelsen.  

Det var nok ikke skjeen med tran som gjorde forskjellen fra eller til.

Men vi kommer ikke unna at vi også i dag har store forventninger og mange forventninger til hva skolen skal være. Hva læreren skal bidra til, og hvilken rolle læreren skal ha.

Jeg ble kunnskapsminister for snart ett år siden.

Og det folk gjerne ville snakke med meg om var lærerrollen.

Det var jeg allerede godt vant med – jeg er gift med en lærer, som kommer fra en familie av lærere. Så å bli minister var som et vanlig familiebesøk for min del.

Men historiene jeg hørte var ikke alltid like oppløftende.
Jeg tror ikke det er til å komme unna at en del lærere opplever et stort press i hverdagen sin, nettopp fordi vi er så opptatt av skolens betydning.

Men skolen skal ikke løse alle samfunnsproblemer.

Alle problemer vi har i samfunnet kommer til utrykk i våre klasserom.
Det betyr ikke nødvendigvis at løsningen ligger i skolen.

Løsningen kan like godt ligge i helsetjenestene, hos barnevernet, i sosialpolitikken. God politikk for barn og ungdom er selvsagt en oppgave for en regjering som helhet, ikke for kunnskapsministeren alene.

Så – skolen skal ikke løse alle utfordringer. Skolen kan ikke løse alle oppgaver. Men jeg vil peke på noen utviklingstrekk vi må ha med oss, når vi diskuterer skolens rolle og lærerrollen. 

For det første. Folk møtes ikke på samme måte som før lenger.
Tidligere møttes folk i kirken og på bedehuset, på samfunnshus eller grendehus. Mange av stedene folk samlet seg for 40, 50 og 60 år siden spiller en mindre rolle i folk sine liv i dag.

Men på skolene – der samles folk. Der finnes fellesskapet.

Der møtes elever uavhengig av økonomi, bakgrunn og forutsetninger.

Skolene har blitt våre samfunnshus.

Skolene skal representere et fellesskap som bygger ned forskjeller, og bygger opp tilliten og respekten vi har for hverandre.

Våre samfunn blir stadig mer mangfoldige. Hvis framtidens generasjoner skal utvikle respekt og toleranse for ulike kulturer må klasserommene våre speile mangfoldet fra samfunnet ellers.

Så – å skape fellesskap og ivareta mangfoldet blant elevene – det er tohelt, helt sentrale mål for skolen. Og det må det fortsette å være.

I tillegg ser vi noen utviklingstrekk blant elevene vi må ta tak i.

Stadig flere elever rapporterer om psykiske utfordringer.

Mange unge opplever at de må prestere hele tiden på alle arenaer – både på skolen, hjemme og på fritiden. Teknologien har fått en større plass i elevenes liv – og i skolen. Og det fysiske aktivitetsnivået er lavere enn før.

I Norge forteller for mange barn og unge at de ikke er motivert, at de kjeder seg og gruer seg til å gå på skolen. Og for mange elever går ut av ungdomsskolen med resultater som kan gjøre veien videre krevende.

I lys av alt dette må vi stille oss spørsmålet – må vi frem med tranflasken igjen?

Neida, men har vi en skole i dag som reelt sett forbereder ungdommen på den verden de møter etter skolen?
Gir vi dem det de trenger for å mestre livet?
Gjør vi dem robuste nok?

*

Når vi snakker om framtidens lærerrolle, vil jeg derfor si.
Lærerne skal bidra til å ivareta fellesskapet i skolen.
De skal være med å skape en skole der alle elever kan finne sin plass.
Og de skal gi opplæring som virkelig forbereder elevene på den verden de skal være en del av.

Jeg tror at dette er så mange læreres mål og håp også i dag.

Jeg tror de jobber knallhardt hver dag for at elevene skal trives, mestre og være en del av et fellesskap.

Men noen hindre står i veien.

Ambisjonene våre for framtidens lærerrolle må også resultere i grep som gjør det mulig for lærerne å nå ambisjonene.

Som kunnskapsminister er jeg derfor opptatt av å legge til rette for at lærerne skal ha et større rom i sin hverdag for å oppfylle ambisjonene vi har for skolen og elevene.

Tillit er et helt sentralt stikkord i denne sammenhengen.

Som politikere må vi ha et kritisk blikk på hvilke krav vi stiller til skolene og lærerne. Og hvilke konsekvenser disse kravene får for hvordan skolen blir styrt og hvordan hverdagen blir til.

Vi må gi lærerne og skolene tillit til å ta de faglige, pedagogiske avgjørelsene. Det er det tross alt de som gjør best.

Mer tillit kan bidra til å bygge sterkere profesjonsfellesskap på skolene, og spare skoleledere og lærere for tid til å drive med kjerneoppgavene –elevenes danning og utdanning.

Samarbeid er et annet helt sentralt stikkord.

Vi har veldig gode forutsetninger for å skape en skole for alle, og en givende og bærekraftig lærerrolle, nettopp fordi vi er så mange som vil samarbeide om veien videre.

Bare her i dag, er vi så mange gode krefter samlet.

Jeg er sikker på at samarbeid oss imellom – både på tvers av landegrenser og innad i hvert enkelt land – skaper en bedre skole.

Vi har alle vår del av den felles løsningen.

Derfor er jeg også så glad for å gi ordet videre til min med-vert i dag.
En viktig samarbeidspartner og nestleder i Utdanningsforbundet, Hege Valås.