Har næringspolitikken blitt for aktiv?

Det har de siste årene pågått en debatt om statens rolle i det grønne skiftet: Bør staten bidra med lån, egenkapital og annen risikoavlastning til bedrifter som vil omstille seg i klimavennlig retning? Bør staten gi midler til potensielle vekstbedrifter og til kommersialisering av forskningsresultater? Og bør staten, på skuldrene av olje- og gassnæringen, bygge ut nye næringer – som havvind?

Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug mener denne typen aktiv næringspolitikk er «sløsing». Partiets frontfigur for neste generasjon, Simen Velle, sier at «alle pengene vi bruker på klimatiltak i Norge er bortkastet».

La meg først slå fast: Drivkraften i det grønne skiftet, og grunnlaget for et lønnsomt næringsliv, er privat kapital. Men ser vi oss i bakspeilet, har historien vist oss at aktiv næringspolitikk både er fornuftig og lønnsomt.

I 1959 slo Norges geologiske undersøkelse (NGU) fast at «man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst». Men bare ti år senere ble det som da var verdens største petroleumsfelt til havs funnet lengst sør i den norske delen av Nordsjøen. Spørsmålet ble hvilken rolle staten skulle spille i utviklingen av Ekofisk og andre oljefelt.

I forbindelse med den første stortingsmeldingen om oljenæringen, som kom to år etter oljefunnet, utarbeidet Arbeiderpartiets Rolf Hellem «de ti oljebudene». Budene ble et fundament for en aktiv statlig næringspolitikk, med nasjonal styring og kontroll og oppbygging av et norsk oljemiljø.

Fremskrittspartiet foreslo på den tiden å gå motsatt vei: De ville selge rettighetene til oljen for ti milliarder kroner. «Da får vi en reell inntekt fra et reelt salg som ikke vil kunne gjøres om selv om oljeprisen går nedover», argumenterte de. Videre sa partiet nei til særskatten som sikrer at store deler av inntektene fra olje og gass tilfaller fellesskapet. Og mange år senere sa partiet også nei til å øke Oljefondets aksjeandel, et grep som ga fondet enorm avkastning på investeringer gjort under finanskrisen og i årene etter.

Det var ikke risikofritt å bruke fellesskapets penger til å bygge opp olje- og gassnæringen for 50 år siden. Men historien forteller oss at en aktiv næringspolitikk både aktiviserte olje- og gassnæringen og leverandørindustrien, samtidig som en stor del av inntektene kommer fellesskapet til gode. Det såkalte «oljeeventyret» er med andre ord ikke en historie om flaks og Espen Askeladd. Det er en historie om hardt arbeid og kloke valg – og om aktiv næringspolitikk.

I 2024 er ikke spørsmålet om staten skal bidra i utvinningen av olje og gass. Spørsmålet nå er om staten skal bidra til å utvikle havvind, CO2 -håndtering, hydrogen og andre næringer. Kritikken som kommer mot Ap/Sp-regjeringens aktive næringspolitikk er ikke ulik kritikken som kom for 50 år siden.

Historieprofessor Einar Lie skrev i en kronikk i Aftenposten nylig at «Norge knapt har naturlige forutsetninger» for havvind. Å hevde dette er som et ekko av hva Norges geologiske undersøkelse sa om oljen i 1959. Hvordan kan landet med verdens nest lengste kystlinje ikke ha naturlige forutsetninger for havvind? Vi har rike vindressurser i norske havområder, og arealknappheten er mindre enn på land. Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord er valgt med utgangspunkt i en faglig vurdering av at Norge har gode ressurser akkurat her.

Lie hevder videre at regjeringen bare vil «vise vilje ved å legge en enorm milliardsum på bordet, uten at man vet hvordan den skal brukes». Utfordringen for Lie og andre som mener at den aktive næringspolitikken er blitt for aktiv, er at regjeringen vet akkurat hva vi vil med investeringene:

Målet er at vi innen 2040 har tildelt nok områder for 30 GW havvindproduksjon, nesten tilsvarende hva vi produserer totalt av kraft i Norge i dag. Med flytende havvind kan vi sørge for at rikelig tilgang på fornybar energi forblir en konkurransefordel for norsk næringsliv, og vi kan bidra til å skape ny virksomhet for en leverandørindustri med verdensledende kompetanse.

Vi har gjennomført Norges første havvindauksjon, det ble konkurranse om å bygge ut havvind og nå er vi i gang. Selv om vi helt sikkert vil møte utfordringer på veien, forventer flere analysemiljøer betydelige kostnadsreduksjoner for flytende havvind i løpet av de neste tiårene, men det krever skalering og statlig støtte i en oppstartsfase.

Aktiv næringspolitikk handler om å bruke noe av fellesskapets verdier til å skape nye verdier. Det handler om å ta risiko i fellesskap med næringslivet. Men det handler også om noe mer:

I årene fremover skal vi gi folk trygghet om at vi har nok kraft for fremtiden og trygghet om at vi skal nå klima- og naturmålene. I sum er dette en av vår tids største oppgaver, og så store oppgaver kan ikke utelukkende løses av tilbud og etterspørsel.

Olje og gass, men også vaksiner og digitalisering, er blitt en suksess som følge av at staten og næringslivet har gått sammen. Også havvind, CO2 -håndtering og hydrogen vil vi være avhengig av både markedets styringskraft og politikkens styringskraft.

For selv om norsk næringsliv de siste årene har levert imponerende resultater, har vi ikke tradisjon i Norge for å overlate de store oppgavene til næringslivet alene. I norsk tradisjon løser vi oppgavene i fellesskap – til det beste for fellesskapet.