Helsetalen 2025

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen, vi har gått i gang med et nytt år.

Når et år går over til et annet, er det gjerne på tide å løfte blikket.

I det jeg har valgt å kalle Helsetalen – og akkurat det kommer jeg tilbake til – så ønsker jeg å gjøre det samme for vår felles helse- og omsorgstjeneste, altså både det som er i kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Hvor kommer vi fra? Hvor er vi på vei?

I disse dager går det en diskusjon om Norges økonomiske utvikling, produktivitetsvekst og vei videre. Regjeringen har vært tydelig på at vi framover må prioritere sikkerhet, forsvar og en omstilling av økonomien, men vi har også en sterk politisk forpliktelse til å prioritere helse.

De fleste er opptatt av helse, bare se hva som gir avisene klikk. Helse er alltid en av de tre viktigste sakene for velgerne, både i kommunevalg og nasjonale valg.

Det folk er opptatt av er: Er jeg trygg? Kommer ambulansen? Får jeg medisiner? Får bestemor og bestefar hjelp når de trenger det?

Selv om produktivitetsvekst i vår sektor kanskje kan være vanskeligere å få øye på enn i næringslivet, må vi snakke om hvordan vi framover skal ha en helsetjeneste som svarer ja på alle disse spørsmålene, selv om det blir kamp om arbeidskraften, og perspektivmeldingen sier oljeformuen ikke vokser evig.

Derfor er dette en helsetale.

Hvor jeg først ønsker å trekke lange linjer, fordi det er det som har fått oss hit vi er i dag.

Ja, man har vunnet i lotto ved å være født i Norge eller være norsk statsborger.

Men det er ikke lotteri som har skapt samfunnet vi lever i.

Vi har kontinuerlig fornyet, forsterket, forbedret. Med ett mål for øye: «fellesskapets beste».

Det er et resultat av ildsjeler, lokalsamfunn og politisk vilje.

Etterkrigstidens velferdsreformer, vårt Norge, er bygget stein for stein.

Med politiske gjennomslag, med trepartssamarbeid og vilje.

Tenk på da vi innførte Lånekassen i 1947, kun året etter barnetrygden.

Som gjorde det mulig for hvem som helst å bli hva som helst, uavhengig av om foreldrene dine er bønder i Innlandet, ingeniører fra Trondheim eller akkurat har ankommet fra et helt annet kontinent.

Ti år senere fikk vi alderstrygden uten behovsprøving, og folketrygden ti år etter det igjen.

Tenk på ordningene som tar vare på oss hvis vi blir syke. Enten om det er for en kort periode, eller for noe så alvorlig som et liv som ufør.

I 1982 fikk vi kommunehelsetjenesteloven, og med det en tydeliggjøring av kommunenes ansvar for primærhelsetjenester, inkludert helsestasjoner, hjemmesykepleie og allmennlegetjenester.

Og sånn kan jeg fortsette, med fastlegereformen fra 2001, sykehusreformen fra 2002 og samhandlingsreformen fra 2012 (PDF). Den rødgrønne regjeringens finansieringsordninger for å bygge nye alders- og sykehjem har bidratt til at de fleste kommunene har gode «helsehus» i sine kommuner.

Trygghet. Utjevning. Fellesskap.

Alt dette har vi bygget opp sammen. Etter hvert også med bred politisk enighet, og høy tillit i befolkningen.

Det har gitt oss helse- og omsorgstjenester av ypperste, ypperste verdensklasse, og som er for alle, uavhengig av bakgrunn eller hvor du bor i landet.

Fremskritt og gjennombrudd gjør at vi i dag lever lenger. Diagnoser som før var en dødsdom, kan nå behandles. Vi ruller ut helseteknologi i et tempo vi ikke har sett maken til. Forventningene har aldri vært høyere – og det med god grunn

Forventningene er høye fordi vi har helsepersonell som strekker seg, som gjennomfører kliniske studier og som sikrer medisinsk og teknologisk fremgang og viktige gjennombrudd.

Det var ingen på Gerhardsens tid som ba om en second opinion.

Eller noen som under Bratteli snakket om å «shoppe helsetjenester».

Men økte forventninger gir også økte bekymringer og økt marked for helsehjelp. I Aftenposten anslo nylig forskerne John Brodersen og Alexandra Jønsson at 40 prosent av det vi gjør i helsetjenestene er unødvendig bruk av ressurser. Jeg kan ikke gå god for tallet, men vi kan være enige om at det er mulig å treffe bedre om fagfolk får sette faget i front og vi helsemyndigheter prioriterer en innsats på å fjerne tidstyvene i hverdagen deres.

Velferdssamfunnets utvikling har løftet mange mennesker i Norge opp i materiell levestandard og gitt oss økt kjøpekraft – samtidig som det også har løftet samfunnet vårt og med det gitt større valgfrihet.

Valgfriheten skal vi ikke gjøre noe med.

Den er på mange måter et resultat av velferdssamfunnets løft.

Så når drøye 800 000 nordmenn har privat helseforsikring, mange gjennom jobben, og folk forteller meg på folkemøter fra sør til nord at de er bekymret for de økte ventetidene, eller for om de ikke får tjenestene de trenger når de blir eldre – så er det samme symptom.

Ja, de som bruker helsetjenestene, er stort sett veldig fornøyd. Men dere, vi skal ta på alvor at folk er bekymret for om velferdsstaten stiller opp når det trengs i framtiden. Vi må sørge for å styrke og opprettholde den tilliten som er skapt. Her er det «show, don’t tell» som gjelder.

Hele eksistensgrunnlaget for vår felles helsetjeneste hviler på det enkle premisset, eller prinsippet, om at de universelle tjenestene skal holde så høy kvalitet, og være så tilgjengelige, at det ikke skal være behov for andre forsikringsordninger enn velferdsstaten.

At de aller fleste ikke bare nøyer seg med, men faktisk foretrekker, å benytte seg av vår felles helsetjeneste, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

**

Kjære venner. Vi må sikre at de offentlige helsetjenestene er førstevalget. Førstevalget for pasienter, og førstevalget for helsepersonell – også de kommende. Det er lakmustesten.

Vårt svar, venner, det er å fornye, forsterke og forbedre helsetjenestene våre.

Et konkret initiativ er Ventetidsløftet, et forpliktende samarbeid med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i offentlig og privat sektor, for å få ventetidene ned.

Siden 2016 har sykehusene opplevd ostehøvelkutt. Hvert år har det blitt regnet på hvor mye sykehusenes kostnader øker for å dekke demografisk utvikling og så fikk sykehusene bare dekket 80 prosent gjennom statsbudsjettet.

Som vi har varslet, så er det ikke sånn lenger nå. I 2025 skal dekningen for demografi være 100 prosent.

Vi fikk før jul tallene fra sykehusenes Tekniske beregningsutvalg som viste en negativ utvikling knyttet til finansiering av sykehusene i flere av årene fra 2016. Så ble vi rammet av pandemi – og de siste to årene har utviklingen snudd etter at vi har økt bevilgningene kraftig.

Årets budsjett har gitt den største økningen siden 2008. Og innsatsen vi ser over hele landet for å få ned ventetidene, den er inspirerende.

Folkens, fra nord til sør så jobber helsepersonell, og ledere i og av sykehus, kontinuerlig med å implementere teknologi som frigjør tid.

Og helsepersonell jobber kvelder og helger, ikke fordi de må, men fordi de vil, sånn at ventetidene går ned.

Jeg får høre og se eksempler på nye turnusløsninger, på oppgavedeling, på innovasjon – som alt er med på å gjøre arbeidshverdagen enklere og ventetidene kortere.

Med den innsatsen kan vi med dagsferske tall melde at trenden nå har snudd!

Se på den grafen her dere. Den oransje linjen viser at i desember var ventetid for påbegynt helsehjelp to dager kortere enn i desember 2023. Ser vi på ventetid for ventende er tallet 5 dager kortere.

I forbindelse med Ventetidsløftet er det innført et trafikklyssystem der en kan følge utviklingen måned for måned. I mai var kun én av fem nasjonale indikatorer gule. Gult betyr at ventetidene er kortere enn året før. I desember var alle nasjonale indikatorer, inkludert gjennomsnittet for alle fagområder, blitt gule.

Foreløpige tall tyder på at styringsmålet for 2024 dessverre ikke er nådd samlet sett, men gjennom Ventetidsløftet har vi klart å snu den negative utviklingen.

Det var de som var skeptiske til at vi skulle klare å gjøre en sånn snuoperasjon i løpet av 2024, men de kan ikke ha skjønt hvilken kreativitet og vilje til å jobbe for pasientens beste som ligger i vår felles helsetjeneste.

Nå har vi et godt utgangspunkt for året vi er inne i, hvor mine ambisjoner overfor sykehusene er tydelige: Vi skal markant ned!

Gjennomsnittlig ventetid skal i 2025 være lik eller under 61 dager i somatikken, 44 dager i psykisk helsevern voksne, 45 dager i psykisk helsevern barn og unge og 33 dager i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Vi skal ha fullt fokus på dette og derfor har jeg redusert antall øvrige indikatorer, det kan det godt være noen reagerer på. Men nå må det fantastiske arbeidet og samarbeidet som er i gang fortsette med uforminsket styrke, og vel så det.

Det er ikke én metode. Eller én kvikk-fiks.

Det er mange innsatsfaktorer sett i sammenheng.

Som at man ved Aker sykehus blant annet har gjennomført bedre oppgavedeling ved at ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp pasienter etter håndleddsbrudd, noe som tidligere lå til legene.

Eller utvidede åpningstider. Altså, bare på én lørdag ved Sykehuset Østfold, så behandlet fire leger tolv pasienter hver, for å få ned ventetidene for kvinner som trenger gynekologiske behandlinger. Det er totalt 48 pasienter på én dag.

Eller tidlig avklaring i psykisk helsevern. I Vestre Viken har de dialogbasert inntak ved alle poliklinikkene sammen med alle kommunene i Helsefellesskapet Vest-Viken. I tillegg innkalles det til vurderingssamtaler i BUP.

I 2024 reduserte de ventetiden for barn og unge sammenlignet med 2023, og avdelingen er nå på vei mot å nå den langsiktige målsettingen om stabil ventetid lavere enn 35 dager. Dette er bare ett eksempel, det finnes mange i hele landet. Nå er tiden moden for å utvikle metodikken og innføre det i voksenpsykiatrien, jeg vet man har begynt noen steder allerede. Dette kommer i årets oppdrag til sykehusene.

Eller samarbeid, som jeg allerede har snakket varmt om.

I september inngikk Helse Vest RHF en avtale med Aleris Helse på Nesttun i Bergen om kjøp av operasjoner hvor man fjerner mandlene. Det både avlaster helsepersonell i Helse Bergen og reduserer ventetidene. Og i Skien har Helse Sør-Øst RHF bedt Betanien Hospital om hjelp til å ta unna grå stær-operasjoner. Eksemplene er mange.

Samarbeid med private er fint. Det gjør oss bedre. Jeg ber nå RHF-ene kartlegge kapasitet fra private aktører innen de fagområdene der volumene er størst og ventetidene lengst og fristen her kommer allerede i februar.

Men det offentlige må ha begge hendene på rattet. Offentlig prioritert. Offentlig finansiert. Derfor endrer vi også regelverket slik at private helsetilbydere skal rapportere til offentlige helseregistre, og vi har sendt på høring et lovendringsforslag som gir hjemler for en godkjenningsordning av private tilbud både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. 

Partnerskapet som vi har rigget i Ventetidsløftet er et nytt virkemiddel i helse- og omsorgstjenestene, og selv om det ikke løser alt, så har det hjulpet til med å få fart på prosesser. For eksempel ble vi raskt enige om hvilke oppgaver vi i større grad må dele på i tjenesten, og noen premisser for oppgavedeling som må ligge til grunn. I årets oppdragsbrev ber jeg sykehusene gjennomgå praksis med oppgavedeling og kontroller innenfor minimum de fem fagområdene med lengst ventetider og ventelister.

At tidlig avklaring nå kommer inn i oppdragsbrevet er resultatet av en arbeidsprosess vi hadde i en Task force om oppgavedeling. Flere andre oppdrag kan også knyttes til arbeidet Ventetidsløftet, som at vi ber sykehusene forsterke arbeidet med å gå fra kalenderstyrt til behovsstyrt poliklinikk.

Ja, vi står overfor store utfordringer. Mangel på helsepersonell, sosiale helseforskjeller, økende andel eldre i befolkningen. Men når jeg står her, etter syv måneder som helse- og omsorgsminister, så har jeg aldri vært mer overbevist om at vi skal få det til.

Ikke kun fordi jeg vil.

Men fordi vi har helsepersonell som kan, vil, ønsker og lykkes.

Med fremskritt, med ekstrainnsats, med omsorg og med ren vilje.

Det gjør meg optimistisk. Takk.

Hvis vi skal lykkes med å få ned ventetidene, lykkes med å gjøre det offentlige til førstevalget for både pasienter og fagfolk, så må vi fortsette ville forandre, fornye og forbedre oss.

Fortsette å ønske og å ville sørge for mer sammenhengende pasienttilbud og tjenester, med forbedringer og utprøving av nye organisasjonsformer, Fortsette å ønske og å ville sørge for sammenhengende tilbud mellom første og andre linje, og på tvers av fagområder.

Det var grunnen til at denne regjeringen tok tak i fastlegekrisen da vi tok over.

At jeg kan stå her nå og si at nå har 140 000 flere fått fastlege sammenlignet med 2018, vi har aldri rekruttert flere fastleger og fastlegene sier også at de både trives bedre og vil stå lenger i yrket.

Det er en betydelig vekst i antall fastleger, dette kommer pasienter flest til gode.

Se her, den kumulative veksten i antall innbyggere med fastlege har vært formidabel siden 2018.

Vi har tatt tak, men vi er ikke i mål.

Flere fastleger, færre i kø, er bare et insentiv til å gjøre enda mer. Om å se hva vi kan gjøre enda bedre.

Derfor kommer vi før påske til å lansere en modernisering av fastlegeordningen.

I en stortingsmelding kommer vi med tiltak for å øke tilgjengeligheten, og legge til rette for digitale løsninger som vil gi økt tilgjengelighet og fleksibilitet.

Folk flest er digitale i 2025, det må allmennmedisinen også være. Samtidig skal vi legge til rette for mer tverrfaglighet på fastlegekontorene, og mer samarbeid med øvrige helse- og omsorgstjenester.

Sånn kommer vi nærmere hverandre.

Sammenhengende tjenester er måten vi tar velferdssamfunnet videre. Ved å se ting i sammenheng kan vi få mer ut av ressursene.

Vi vet at aktivitet og arbeidsdeltakelse er helsefremmende og bidrar til inkludering. Derfor slår vi i oppdragsbrevet nå fast at spesialisthelsetjenesten skal bidra til at pasienter tilbys samtidige helse- og arbeidsrettede tilbud i et samarbeid med Nav, for å bli inkludert i arbeidsliv eller skole.

Vi må klare å tenke sammenhengende tjenester i alle våre arbeider. 

Ny kreftstrategi er rett rundt hjørnet. Når stadig flere overlever kreft må vi øke fokus på hvilket tilbud folk skal ha etter kreftbehandling og hvilke tjenester de kan få hjemme. Med ambisiøse tiårsmål skal Norge være et foregangsland innen forebygging, diagnose, behandling og støtte.

Før sommeren skal vi legge frem en prioriteringsmelding. Der må vi i større grad se på effektene beslutninger i spesialisthelsetjenesten har for kommunehelsetjenesten.

Vi jobber med folkehelsetiltak og forebygging, og følger opp folkehelsemeldingen – fordi forebygging er helt avgjørende for bærekraften i vår felles helsetjeneste på sikt.

Vi jobber med ny demensplan.

Og dette er bare noe.

Vi jobber også med å styrke våre bånd til sentrale europeiske land. Om kort tid vil den tyske helseministeren og jeg signere en samarbeidsavtale mellom Tyskland og Norge som legger til rette for aktivt samarbeid mellom landene innen viktige temaer som helseberedskap, digital utvikling av helsetjenesten og helseeffekter av klimaendringer.

Å være en del av EUs felles helseberedskap vil representere en viktig sikkerhet for Norge. I tillegg vil Norge tjene på å samarbeide med og utveksle kunnskap og erfaringer med våre europeiske naboer. Vi jobber derfor med å inngå en avtale som gjør oss til en integrert del av EUs helseberedskap. Nå har Europakommisjonen foreslått et mandat for forhandlingene om en avtale med Norge som vil sikre Norge medisinske mottiltak som vaksiner. Fra norsk side har vi enda større ambisjoner om et tett samarbeid, og vi håper å være i forhandlinger om en avtale denne våren.

**

Vi er en stor, men liten nasjon. 

Vi er langstrakt, men vi er ikke så mange.

Det er kompetanse i hele landet, men fortsatt for store forskjeller.

Vi har mange fordeler – men også noen utfordringer.

Etterspørselen etter fagfolk er større enn tilbudet. Hvis vi skal fortsette som nå, peker framskrivingene på et økt årsverksbehov på ytterligere 30 prosent de neste 15 årene.

Det er ikke bærekraftig.

En framskrivning vi må ta på alvor er det faktum at vi kan komme til å mangle 180 000 helsepersonell i 2060.

Fagfolka. Helsepersonell. Dere er vår absolutt viktigste ressurs.

Da er det viktig at vi unngår et system hvor vi slåss om den samme arbeidskraften, men heller se hvordan vi kan jobbe sammen for å utnytte de samlede ressursene best mulig.

Derfor har jeg seks forventninger i oppdragsdokumentet.

Seks tydelige ambisjoner til helseforetakene knyttet til fagfolkene i året som kommer.

Det handler om faglig autonomi, tillit, medbestemmelse og utviklingsmuligheter.

Det handler om godt og trygt arbeidsmiljø.

Det handler om å ha og å investere i fysiske fasiliteter og medisinsk utstyr.

Det handler om god ansvars- og oppgavedeling. Kompetanse skal bygges nedenfra og vi gjennomfører et fagarbeiderløft.

Det handler om rekruttering og kompetanseutvikling og å ta vare på de fagfolkene vi har.

Og det handler om å fange tidstyvene.

Vi må finne gode lokale løsninger.

Vi må lytte til helsepersonell, og forstå deres hverdag.

Hvis vi klarer å frigjøre litt av legers og sykepleieres tid hver dag med la oss si 30 minutter– så kan vi spare 4500 årsverk. Det handler ikke bare om frigjort tid som kan brukes på pasientene, men også bedre flyt i arbeidsoppgavene – som vil gi større trivsel på jobb.

Det er slitsomt når det lugger fordi du må vente i flere minutter på at en PC skal skru seg på, og enda flere minutter på å få logget deg på systemet.

I Ventetidsløftet har vi identifisert en rekke med tidstyver i sykehusene – og det, kjære venner, det er mange!

Mangelfull kvalitet på henvisninger. Dobbeltarbeid og dobbeltregistreringer. Dårlige brukergrensesnitt, manglende integrasjoner, trege løsninger og mange innlogginger. Og unødvendige rapporteringer og papirarbeid.

Den kanskje største tidstyven er sykefraværet. Dagens sykefravær er ikke bærekraftig, og det må vi gjøre noe med. Helseforetakene får derfor nå i oppdrag å redusere sykefraværet til 2019-nivå, en grov regneøvelse viser at det kan frigjøre hele 1500 årsverk.

Bedre ledelse, riktig kontrollspenn, faglig støtte og fleksibilitet er faktorer som kan bidra til dette. Noen har også gått foran: Jeg besøkte i høst Rikshospitalets kirurgiske barneavdeling, der har de halvert sykefravær ved å tilby fleksibilitet og støtte.

For det handler om fagfolkan, fagfolkan, fagfolkan – som Ingvild pleide å si. Derfor må vi i alt vi gjør, fra ventetidsløft til kampen mot sykefravær, bygge på partssamarbeid og involvering av tillitsvalgte og ansatte på alle nivåer i alle deler av helsetjenesten vår.

**

Regjeringen har satt i gang en storstilt satsing på helseteknologi, og teknologiske nyvinninger.

Vi må starte i det små, raskt skalere opp det som fungerer – og være åpne med hverandre slik at vi lærer.

Folkens, her går det unna.

Vi vet ikke hvordan den teknologiske fremtiden vil se ut, men vi må tørre å tenke det utenkelige.

Vi skal være i front, fordi vi har alle forutsetningene for å lykkes med de store oppgavene og utfordringene vi står overfor.

Vi skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030.

Hvis vi griper mulighetene, jobber sammen og tar ansvar, vil vi få både et mer konkurransedyktig næringsliv, en mer moderne offentlig sektor, enda bedre helsehjelp og ikke minst frigjøre både tid og kapasitet hos fagfolka i vår felles helsetjeneste.

Venner, vi får til ting som var umulige for bare et par år siden. Vi kan i dag løse oppgaver som før var science fiction.

Vi har CT-skannere som kommuniserer direkte med eksperter som sitter et helt annet sted.

Ved St. Olavs sitter kirurger med en konsoll og styrer roboter i 80 prosent av noen type operasjoner, noe som øker kvaliteten.

Og på Lovisenberg har man, etter kun kort drift med ny KI-teknologi fra Deepinsight, og en rekke andre tiltak, fått ned ventetidene på operasjoner innen øre-nese-hals med nærmere 20 prosent.

Slike historier inspirerer meg.

I dette ligger det store muligheter for bedre tjenester nærmere der folk bor, for å gi raskere hjelp, bedre prognoser og ikke minst for helsenæringen.

Derfor satser vi også over statsbudsjettet.

På Helseteknologiordninga. På helsenæringa.

Vi følger opp veikartet for helsenæringa og eksportsatsingen på helse, og foreslår å styrke helseteknologiordninga slik at kommunene kan investere mer i helseteknologi som journalløsninger og velferdsteknologi.

I 2025 kommer en godkjenningsordning, en «hyllevaredatabase», som gjør det lettere for de som skal kjøpe velferdsteknologi å vite hva som funker. Hyllevare er ikke et skjellsord, folkens. Alt må ikke utvikles i egenregi, når det finnes gode og utprøvde digitale løsninger i markedet.

Vi har stort potensial for å se næringspolitiske og helsepolitiske mål i sammenheng.

**

Kjære venner,

«Ingen klarer seg lenge uten noe å stole på, og noen som stoler på dem», skrev nylig avdøde, Thomas Hylland Eriksen i Storeulvsyndromet.

Vår oppgave er både å stole på innbyggerne, på fagfolkene, på helse- og omsorgstjenester, på helseforetak og RHF-er – og det gjør vi.

Vår felles oppgave er også å tilby tjenester som gjør at innbyggerne kan stole på oss. De skal føle seg trygge på at vår felles helsetjeneste er der for dem.

Og som jeg nevnt mange ganger: velferdsstaten og vår felles helsetjeneste skal være både innbyggernes og fagfolkenes førstevalg nå og i fremtiden.

Og skal vi klare det må vi endre oss.

En hovedprioritering for meg fremover blir å ta tak i et område der jeg mener at vi har mye å hente; samarbeidet mellom kommuner og sykehus.

Målet vårt er dette: Norske pasienter skal oppleve sammenhengende pasientforløp på tvers av forvaltningsnivåer i vår felles helsetjeneste, slik at det er hjelpen vi kan gi som kommer i fokus, ikke hvilket nivå som skal gi den.  

Fordi når andelen av befolkningen i arbeidsfør alder blir stadig mindre, så må vi, i et lite land som Norge, greie å utnytte ressursene våre på best mulig måte. 

Slik at helsepersonell får en best mulig arbeidshverdag.

Slik at pasienter ikke trenger å bekymre seg om annet enn seg selv og sine pårørende.

La oss se for oss førstegangsfødende Henriette, som føler seg utrygg, hun er redd og usikker for hvordan det skal gå etter fødselen. La oss si at hun bor i Bergen, eller en annen storby, og vurderer å oppsøke private fødetilbud for å få den sammenhengende oppfølgingen fra svangerskap til barsel. Men det burde hun jo ikke behøve, det er jo noe vi må klare å levere i vår felles helsetjeneste, som allerede er en av verdens tryggeste å føde i.

Vi må jobbe mot en mer sammenhengende svangerskaps-, føde- og barselomsorg, som ivaretar mor og barn gjennom hele graviditeten, under og etter fødselen. Her i Oslo er det ett helseforetak og én kommune, vi må da i det minste kunne prøve her!

La meg tegne opp et annet eksempel, Grete og Henrik, som har en sønn som ruser seg. De opplever at tiden de har som pårørende går mer til å komme seg opp fra stolene de faller mellom, fremfor å bruke tid på sønnen sin. Grete og Henrik får ikke informasjonen de ønsker seg, og kommunen og sykehuset peker på hverandre. Slike situasjoner blir fort desperate. Hvem har ansvaret? Hvem skal hjelpe oss?

Jeg vil at de svakeste pasientene skal få helsetilbud som kombinerer lavterskelhjelp, spesialisert og intensiv behandling. Slik at primærtjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider om pasientene. I tillegg skal og må pårørende få være ressurser inn i behandlingen.

Vi blir stadig flere eldre i landet vårt. Jeg nekter å bruke ordet eldrebølge, fordi jeg nekter å se på de eldre som en flodbølge av grått hår som skyller inn over våre strender og kyster. De er ressurser.

Men la meg gi eksemplet med Astrid på 86, som ble sendt hjem fra sykehuset, til helsehuset hun bor på, uten at kommunehelsetjenesten hadde fått beskjed. Astrid må selv få tak i personalet som skal møte henne når hun kommer. Ikke bare blir Astrid sliten, men hun føler seg mindre verdt, som en kasteball.

Eldre skal ikke måtte oppsøke ti ulike instanser for å få hjelp, de bør kunne få en sammenhengende behandlingskjede på tvers av forvaltningsnivåer.

Eldre er verken en byrde eller en bølge. Eldre er en ressurs, og skal være trygge på at de får den hjelpen, omsorgen og tryggheten de trenger. Helsetjenesten skal tilby både spesialisert hjelp og omsorg, sømløst, uten at pårørende må bruke et kvart årsverk på koordinering.

La meg avslutte med å lage eksemplet Ida. Som etter mange, lange og krevende år er nyutdannet lege og synes det er dumt at valget må stå mellom vakter på sykehus, eller en kommunehelsetjeneste med mindre grad av spesialisering.

Ida vil helst gjerne jobbe begge steder, alt etter hvordan livets puslespill ser ut ellers. Gjennom regjeringens samhandlingstilskudd kan man nå etablere flere slike kombinerte stillinger, for leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, avhengig av lokale behov. Men det burde jo være normen!

I dag lover jeg at vi skal bli flinkere til å se personellbehov i sammenheng og samarbeid om kompetanse, på tvers mellom sykehus og kommuner.

Fordi vi må tenke nytt.

Det er det som de siste 80 årene har gjort oss til et av verdens fremste velferdssamfunn.

Og nå vil vi tenke nytt igjen.

Vi er nummer 3 i verden på sosial mobilitet, ifølge Word Economic Forum. «Mulighetenes land». Men da må vi også endre oss, og tørre å strekke oss litt lenger. Nå kommer jeg til å be kommuner og helseforetak om å strekke seg mot hverandre, for å se hvordan vi kan skape sammenhengende og sømløse pasientforløp gjennom samhandling, samarbeid og bedre fordeling av oppgaver.

Jeg vet at vi kan. Og nå ønsker jeg at kommuner og helseforetak setter i gang med prosjekt, og tar i bruk samhandlingspengene som regjereringen har bevilget. Og ta gjerne kontakt med oss om dere har gode idéer dere ønsker å prøve ut, for vi har dårlig tid. Som det står i Nasjonal helse- og samhandlingsplan må vi «prøve ut nye organiseringsformer.»

Utfordringene vi står overfor skal vi håndtere.

Vi har håndtert utfordringer før, og vi skal klare det igjen.

«Ingen klarer seg lenge uten noen å stole på, og noen som stoler på dem», skrev Thomas Hylland Eriksen.

Jeg stoler på fagfolkene. Jeg stoler på kommuner og jeg stoler på helseforetakene. At den tilliten får blomstre – det er min ambisjon overfor sykehusene og helse- og omsorgstjenestene i 2025.

Takk for oppmerksomheten.