Innlegg på pressekonferanse om havner 06.10.22

Norge har en særegen geografi som skiller oss fra de fleste land i Europa. Vi deler Barentshavet med Russland. Og vi deler forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet med Russland. Det forplikter.

Noen av oss husker torskekrisa. Og sildekollapsen. Vi lever i en verden som trenger mat. Mer, og mer bærekraftig mat, ikke minst sjømat. Vårt største matfat – havområdene våre - skal forvaltes bærekraftig. Og mat er ikke sanksjonert.

Norge har hatt et fiskerisamarbeid med Russland siden 1970-tallet, og vi har samarbeidet om fiskeriforskning siden tidlig på 1900-tallet. Dette sikrer en bærekraftig forvaltning av bestandene vi forvalter sammen, men har også bidratt til dialog og stabilitet i nordområdene. Etter at vi klarte å få på plass felles forståelse om forvaltningen av fiskerifarvannene i nord med EU og UK, er det også gjennom fiskerisamarbeidet at kvotene for Norge, Russland, UK og EU-landene i praksis settes. Det er derfor viktig for forutsigbarhet og ro rundt fisket i Barentshavet, i Svalbardsonen og i internasjonale farvann i nord.

Gjennom hele denne krisen har regjeringen sagt at en bærekraftig forvaltning krever samarbeid. Det står vi fortsatt ved. 

Det er helt riktig at spørsmålet om videreføring av selve fiskerisamarbeidet og spørsmålet om russiske fiskefartøys adgang til norske havner, er ulike problemstillinger.

De henger likevel sammen. Og vi ønsker ikke å treffe beslutninger som setter stabiliteten i nord, samarbeidet og den bærekraftige forvaltningen i fare.

Dette er bakgrunnen for at russiske fiskefartøy har fått gå til norske havner.

Men verden endrer seg. Det har Justisministeren og Utenriksministeren nettopp snakket om.

Og Norge har også behov for å trygge våre interesser. Derfor gjør vi endringer i unntaket for havneforbudet. Det er nødvendig å balansere hensyn til bærekraftig fiskeriforvaltning med hensynene til det sikkerhetspolitiske bildet.

Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes – havner som ligger ved Barentshavet - får fortsatt ta imot russiske fiskefartøy. Alene står disse tre for det meste av anløp fra russiske fiskefartøy. Dette vil gjøre det vesentlig enklere å holde oversikt og ha kontroll med russiske fiskefartøy som anløper norske havner.

Vi balanserer på denne måten behovet for kontroll med behovet for videreføring av fiskerisamarbeidet.

Det vi gjør får konsekvenser for andre havner enn disse tre.

I tillegg til Kirkenes, Tromsø, Båtsfjord har fem andre havner hatt mer enn ti anløp av russiske fiskefartøy (merkn. hittil i år): Dette gjelder Ålesund, Sortland, Akkarfjord, Harstad og Fiskarstrand.

For de fleste av havnene som frem til nå har hatt en del anløp fra russiske fiskefartøy, utgjør disse anløpene en liten andel av totalt antall anløp.

Konsekvensene for disse havnene forventer vi derfor ikke å være store.

Men for enkeltaktører i havnene vil likevel bortfall av anløp fra russiske fiskefartøy kunne ha konsekvenser.

Før jeg runder av vil jeg legge til at det i den offentlige debatten finnes de som ønsker å sette fiskeriforvaltninga vår opp mot sikkerheten vår.

Jeg vil avvise at dette er et spørsmål om enten eller. Vi må klare å ha to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare å forholde oss til dagens krevende situasjon og samtidig se langt frem.

Derfor mener regjeringa at vi med det vi gjør i dag både skjerper kontrollen og legger opp til forsvarlig og bærekraftig fiskeriforvaltning.

Det vil gavne Norge, kystsamfunnene våre, nordområdene og framtida vår.

Takk for meg.