Om sirkulære avfallssystemer og bistand

Kjære alle sammen

Det er en glede å være her i dag for å snakke om hvordan vi kan sammen forene klima og utviklingspolitikken på en bedre måte.

Seminaret i dag skal se nærmere på Norges globale innsats på klima og bistand, og hvordan den kan bidra til å fremme sirkulære avfallssystemer.

Et mål for dagens seminar er å samle nøkkelaktørene fra utviklingsarbeidet, eksportfinansiering, innovasjon og privat sektor. Og det ser det ut til at dere har lykkes med!

Med alle relevante aktører i rommet er jeg overbevist om at dagen i dag kan bidra til å stimulere til mer samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og utløse mer finansiering på dette området. For det er nettopp det vi har behov for.

***

Men først, en liten realitetsorientering.

Som dere vet, står vi overfor store utfordringer.

Den globale tilførsel av plastavfall til havet er raskt økende. Det er anslått at 8 til 12 millioner tonn plast havner i verdenshavene hvert år. Det tilsvarer mer enn 15 tonn plast i minuttet.

Marin forsøpling og spredning av mikroplast er et av vår tids raskest økende miljøproblemer. Plastforsøpling har alvorlige konsekvenser for livet i havet og marine økosystemer, men også for matsikkerhet, industri og turisme som alle er sektorer avhengige av rene og sunne hav.

Havet gir oss mat, mineraler og energi og bidrar til å skape arbeidsplasser. Havet demper den globale oppvarmingen. Men havet er også endestasjon for forurensning og avfall.

Dette har svært store miljømessige konsekvenser som påvirker matsikkerhet, havnæringer og kystsamfunn.

Og dessverre så er det, som så ofte, utviklingsland som gjerne bærer den største byrden. Slik er det også med marin forsøpling. FNs nye klimarapport bekreftet det vi allerede fryktet, nemlig at klimakrisen også er en ulikhetskrise.

Løsningen på utfordringene knyttet til marin forsøpling og plast i havet ligger først og fremst på land. Avfallssystemer er en nøkkel til å skape den endringen vi trenger.

Et grovt estimat er at rundt 80 prosent av plastavfallet som ender i havet kommer fra landbaserte kilder globalt og at halvparten kommer fra et fåtall land i det sørlige Asia.

Mangelfulle avfallssystemer fører også til økte klimautslipp.

Både brenning og deponering av plast er dårlig for miljøet. Brenning fører til både utslipp av CO2 og svart karbon, som igjen bidrar til lokal luftforurensning. Plastavfall og organisk avfall som deponeres bidrar til utslipp av klimagassen metan. Det er anslått at 20 prosent av verdens metanutslipp kommer fra avfallssektoren. Metan står bak 30 prosent av den globale oppvarmingen vi har opplevd hittil.

I Norge har et utvidet produsentansvar bidratt til en miljøriktig avfallshåndtering og høy gjenvinningsgrad. Norges returordninger for flasker og drikkevarebeholdere har gitt gode resultater med en gjenvinningsgrad på 91 prosent av plastflaskene. En hovedgrunn for disse gode resultatene er en miljøavgift som beregnes etter mengden flasker og bokser som returneres.

Vi må derfor bidra til gode avfallssystemer på land. Det er avgjørende at plast i størst mulig grad gjenvinnes, resirkuleres og ikke havner i havet.

Jeg er overbevist om at utviklingspolitikken kan bidra til dette.

Det norske bistandsprogrammet mot marin forsøpling har vært og skal fortsatt være et sentralt verktøy for å bedre avfallshåndtering i de delene av verden hvor problemene er størst.

Siden 2018 har vi arbeidet målrettet gjennom bistandsprogrammet for å:

• forbedre avfallshåndtering av plast i samarbeidsland
• rydde utvalgte kystsoner og elever for avfall og sørge for at avfallet er forsvarlig håndtert
• støtte opp om næringslivets egeninnsats for bærekraftig produksjon, forbruk og forsvarlig avfallshåndtering
• og styrke våre globale forpliktelser

Norges sterke profil på dette området har blant annet bidratt til mobiliseringen som førte frem til det historiske vedtaket på FNs femte miljøforsamling (UNEA) om å igangsette forhandlinger om en global avtale om plastforurensing.

Dette omtales som den viktigste internasjonale miljøbeslutningen siden Paris-avtalen. Med høyt ambisjonsnivå og kort tidshorisont er det nå bare å sette i gang med forberedelsene mot første forberedende møte som skal finne sted før sommeren. Selve forhandlingsmøtene starter høsten 2022. Målet er å ferdigstille avtalen innen slutten av 2024.

Når en avtale i UNEA foreligger, vil det være økt behov for finansering, kunnskap og teknologioverføring. Og her vil bistandsprogrammet mot marin forsøpling bli enda viktigere for å støtte utviklingsland.

Utover bistandsprogrammet så er det en rekke internasjonale initiativer hvor Norge engasjerer seg aktivt for å bukt med problemer knyttet til avfall og marin forsøpling.

Norge har tatt initiativ til å opprette flergiverfondet Problue i Verdensbanken som har som et av sine hovedmål å bekjempe marin forsøpling og spredning av mikroplast. 

Norge bruker også havpanelet for å fremme forpliktende samarbeid på bærekraftig havforvaltning. Havpanel-landene har forpliktet seg til en bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder innen 2025 – noe som også inkluderer tiltak mot marin forsøpling og plast i havet.

Det må nå settes fullt trykk på arbeidet med å utvikle bærekraftige havforvaltningsplaner i alle havpanellandene og i øvrige hav- og kyststater.

Sammen med over 100 land, går Norge inn for å redusere de globale utslippene av metan med 30 prosent innen 2030 gjennom den såkalte Global Methane Pledge. Kutt i metanutslippene kan bli et av de mest effektive tiltakene for å bremse den globale oppvarming på kort sikt.

Norge har allerede redusert metanutslippene sine med 25 prosent siden 1990. Dette har vi klart takket være tiltak i olje og gassektoren, men også i avfallssektoren, hvor utslippene er blitt redusert med 59 prosent Her sitter vi på kunnskap og erfaringer som kan komme utviklingsland til gode.

Norge støtter blant annet tiltak for å redusere metanutslipp i utviklingsland gjennom Koalisjonen for klima og ren luft, CCAC. Det vil etter hvert bli mulig for non-profit organisasjoner å søke om å gjennomføre utlyste CCAC-prosjekter for å redusere metanutslipp fra avfallssektoren.

***

For å konkludere så vil jeg si at Norge gjør mye, det bør vi og det skal vi fortsette med.

Det er liten tvil om at plast, marin forsøpling, avfallssystemer og klima henger sammen. Mangelfulle avfallssystemer på land fører ikke bare til mer forurensning og plast i havet, men kan i verste fall akselerere klimaendringene. 

I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at vi skal forene klima og utviklingspolitikken. En måte å gjøre det på er å finansiere avfallssystemer gjennom bistandspolitikken og sørge for at dette fungerer som katalysator for mer privat kapital og investeringer.

Men her er vi helt avhengig av at privat sektor bidrar og deltar i prosjekter.

Norske bedrifter sitter på kunnskap, erfaring og teknologi som er svært ettertraktet i utviklingsland. Og jeg vet at mange av dere allerede har samarbeidsprosjekter på plass.

De handler altså om å få flere aktører til å jobbe sammen. Det er nettopp det vi gjør her i dag. Jeg håper at dette seminaret vil bidra til at vi står bedre rustet og enda mer samlet i vår felles innsats mot forsøpling av kloden.

Mange takk.