Innlegg på innspillsmøte med sivilsamfunnsaktører

Hei alle sammen!

Velkommen hit og tusen takk for at så mange har møtt opp. Jeg setter stor pris på at jeg får møte dere så raskt etter at jeg fikk jobben som utviklingsminister.

Dere som er her i dag representerer et bredt spekter av norske sivilsamfunnsorganisasjoner, næringsliv, forskning og myndigheter. Hver for dere gjør dere viktig arbeid, men til sammen er dere helt avgjørende for Norges utviklingsinnsats. Dere representerer engasjement, kunnskap og kreativitet.

Mange av dere har bedt om egne møter med meg. Allerede i løpet av et par dager i denne jobben, var innboksen full av mange hyggelige invitasjoner. Det vitner om at dere har et stort engasjement for å delta og bidra i dette arbeidet – og dette møtet er en fin anledning for meg til å møte dere samlet. Vi måtte nesten gjøre det slik for at jeg skulle kunne møte så mange som mulig så raskt som mulig.

Jeg er ny statsråd, og posten som utviklingsminister er ny – vi har i alle fall ikke hatt den posten på noen år. Det betyr ikke at det har vært stillstand på feltet. Bare i forrige stortingsperiode ble det lagt frem syv ulike meldinger om utviklingspolitikk. Og flere av dere var på innspillsmøter under utarbeidelsen av meldingen Felles ansvar for felles fremtid.

Det arbeidet som ble lagt ned for å få på plass den meldingen – både fra departementet, men også gjennom innspill fra dere og debattene i Stortinget, var veldig grundig og viktig. Og det legger grunnlaget for den utviklingspolitikken jeg skal gjennomføre i tiden som kommer. Derfor er dagens møte en fortsettelse og videreutvikling av vårt langsiktige samarbeid frem mot 2030 – jeg begynner altså ikke helt på nytt, selv om jeg er ny statsråd.

Jeg håper dette møtet kan være en fin innledning til videre samarbeid, der vi utvikler hensiktsmessige former for kontakt, innspill og partnerskap. Og det viktigste for meg i dag blir å lytte til dere.

Om regjeringens utviklingspolitikk – bærekraftsmålene

Men først vil jeg si noe om regjeringens utviklingspolitikk.

Situasjonen i verden gir grunn til bekymring på flere områder. Globale maktforhold og økonomiske tyngdepunkt forskyves. Vi ser eksempler på at respekten for grunnleggende prinsipper som ytringsfrihet og pressefrihet blir svekket. Og kvinners seksuelle og reproduktive helse trues av krefter som vil reversere det vi har oppnådd de siste årene. For å nevne noe.

Samtidig må vi ikke glemme at det også er mange positive utviklingstrekk.

Store befolkningsgrupper har fått mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom. Stadig flere barn lærer å lese og skrive. Millioner av menneskeliv er reddet som følge av vaksinasjonsinnsatsen. De aller fleste landene i verden vil jobbe for å nå klimamålene til tross for at Trump-administrasjonen har besluttet å gå ut av Paris-avtalen. Og den globale økonomien viser klare tegn til fremgang, fortsatt drevet av Asia og med optimistiske prognoser for både Europa og USA.

Mitt utgangspunkt er derfor optimistisk.

Jeløya-plattformen slår fast at målet for regjeringens utviklingspolitikk er å «redde liv, bidra til økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene, og å bidra til varig fattigdomsbekjempelse». Og regjeringen er helt tydelig på at bærekraftsmålene skal ligge til grunn for politikken.

Bærekraftsmålene endret måten vi snakker om utviklingspolitikk på. De omfatter alle land, og berører alle deler av samfunnet. Målene har redusert skillet mellom utviklingsland og utviklede land. Vi snakker nå om at vi samarbeider med partnerland – ikke bistandsmottakere.

Bærekraftsmålene skal være førende for utviklingsarbeidet, og Norge skal være en pådriver for å nå flest mulig av dem innen 2030 – både her i Norge og i resten av verden.

Det er i utviklingslandenes interesse, og det er i Norges egen interesse, at vi klarer det.

For å lykkes, må vi ta i bruk mange virkemidler, utvikle partnerskap mellom ulike aktører, og bidra til å utvikle fungerende demokratier med aktiv deltakelse fra befolkningen.

Regjeringens prioriteringer i utviklingspolitikken

De siste årene har vi prioritert utdanning, helse, klima/miljø/fornybar energi, jobbskaping/næringsutvikling og humanitær bistand. Og her vil jeg være helt tydelig: Regjeringens utviklingspolitikk og våre viktigste prioriteringer ligger fast.

Utdanning er prioritet nummer én. Statsministeren har tatt en internasjonal lederrolle og profilerer temaet over hele verden. Vi har doblet innsatsen i løpet av siste stortingsperiode, og jeg vil fortsette det målrettede arbeidet i tiden som kommer.

Global helse har vært høyt prioritert fra norsk side gjennom mange år og med gode resultater. Norge mobiliserer politisk lederskap, utvikler innovative partnerskap og finansierer felles plattformer. Utviklingspolitikken er på dette området preget av svært få og svært store avtaler, og vi ser at det gir resultater.

Næringsutvikling og jobbskaping er også en viktig prioritering. En lønnsom og ansvarlig privat sektor er nøkkelen til bærekraftige samfunn, både her hjemme og i utviklingsland. Som en viktig del av næringsutviklingen vil vi øke kunnskapsutvekslingen om og innsatsen for fiskeri, klimatilpasset jordbruk og matsikkerhet. Dere er invitert til et tematisk innspillmøte i dag, etter lunsjpausen.

Klima, fornybar energi og miljø er hovedsatsing nummer fire. Et klima til å leve med, sunt miljø, rene hav og tilgang til energi er grunnleggende for alle bærekraftsmålene. Jeg tror også det er store muligheter for å kombinere denne innsatsen med næringsutvikling og økonomisk vekst.

Humanitær bistand er den femte og siste hovedsatsingen. Regjeringen har trappet opp innsatsen for å bidra til at alle mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse. Mange kriser er langvarige, og vi må bli bedre til å se humanitær respons og utviklingsinnsats i sammenheng.

Disse fem hovedsatsingene ligger altså fast. Og menneskerettigheter, kvinners rettigheter, klima og miljø og anti-korrupsjon skal fremdeles være tverrgående hensyn i all norsk utviklingspolitikk. Det betyr at disse hensynene er så viktige at de skal integreres i alt vi gjør. I årets budsjettproposisjon har vi også fremhevet flere andre temaer som kommer til å bli viktige: Innsats overfor sårbare stater, migrasjon, satsing på hav, marine og maritime ressurser, menneskerettigheter og spesielt kvinners rettigheter og likestilling.

Selv om prioriteringene er tydelige og ligger fast, er likevel hver av prioriteringene ganske omfattende. Det er for eksempel ganske mange ulike tiltak og prosjekter som kan falle inn under prioriteringen «klima, miljø og fornybar energi». Og det finnes mange måter å gi helsehjelp på.

Fremover vil det bli viktig for meg å se mer på hva vi gjør innenfor hver enkelt kategori av prioriteringene. Hvilke tiltak er best å satse på innenfor utdanning? Hvordan kan vi best bidra til mer fornybar energi? Og hvilke kanaler er de mest effektive når vi skal bidra så det monner innenfor næringsutvikling og jobbskaping?

Det er ikke gitt at et prosjekt er vellykket eller at et tiltak fungerer, bare fordi det er i tråd med de overordnede prioriteringene til regjeringen.

Jeg skal selvsagt bruke noe tid på å finne ut hva som blir det aller viktigste for meg å prioritere innenfor de fem hovedprioriteringene. Jeg er opptatt av at politikken skal være kunnskapsbasert, og at vi legger til grunn tidligere erfaringer og evalueringer når vi tar beslutninger for fremtiden.

Men jeg kan allerede si nå at jeg har et sterkt engasjement for å satse på hav i utviklingspolitikken – og da mener jeg alt fra fiskeriforvaltning til å bekjempe marin forsøpling.

Norge er en havnasjon, så på disse områdene håper jeg at vi kan bruke vår kompetanse til å øke innsatsen og hjelpe utviklingsland til å ta i bruk havet i utviklingsarbeidet.

I tillegg vil jeg trekke frem behovet for å mobilisere privat kapital og sikre bærekraftig næringsutvikling i utviklingslandene. For målet med bistand må være å bli uavhengig av bistand.

Jeg var i Senegal for halvannen uke siden, der jeg lovet bort to milliarder kroner til det globale partnerskapet for utdanning over de neste tre årene.

Noe som var veldig inspirerende å oppleve der, det var erkjennelsen av at utviklingslandene selv må mobilisere sine nasjonale ressurser for å oppnå utvikling – enten det gjelder utdanning, helse, klima eller jobbskaping.

Ghanas president var en av flere som snakket om dette – han hadde en helt klar visjon om et Ghana beyond aid.

Så er spørsmålet hvordan vi skal skape utvikling som gjør at man til slutt kan klare seg uten bistand. For bistand alene vil aldri føre til utvikling. Det er når ulike sektorer og virkemidler spiller på lag – både her hjemme, men ikke minst i mottakerlandene – at vi virkelig kan oppnå langsiktig vekst, gode resultater og bærekraftige samfunn.

Tettere samarbeid med privat sektor i utviklingspolitikken viktig for meg, og en helt sentral del av Jeløya-plattformen. Målet mitt er å gjøre det enklere for norsk næringsliv å bidra til utvikling. Det skal ikke være tilfeldig om tilstedeværelse av norsk næringsliv fører til utvikling. Vi skal, tvert imot, jobbe systematisk for at vi får flest mulig synergier, og at én krone fra oss medfører flere kroner fra og for andre.

Heldigvis er norsk næringsliv godt posisjonert til å bidra, og mange vil ha en egeninteresse i å ta en posisjon i fremvoksende markeder. Og hvis bistandsforvaltningen og sivilsamfunnet aktivt legger til rette for at næringslivets investeringer skal bidra til utvikling, vil vi kunne få enda mer ut av investeringene.

Alle land har, i henhold til 2030-agendaen, ansvar for å mobilisere nasjonale ressurser for bærekraftig utvikling, blant annet gjennom effektiv skattlegging, anti-korrupsjon og bekjempelse av ulovlig kapitalflyt. Norge skal være en aktiv pådriver i bilateral dialog, multilateralt diplomati, innsats på normative arenaer, operative tiltak og faglig samarbeid.

Her blir Kunnskapsbanken viktig; et sterkt faglig samarbeid mellom eksperter og miljøer i Norge med erfaring og kompetanse, og partnerlandene som ønsker å lære av oss. Norge er jo ikke bare et land med ressurser i form av penger – vi besitter også verdifull kompetanse som kan komme mange flere til gode.

Resultatorientering

Selv om vi har disse fem hovedprioriteringene som ligger fast – så er jeg veldig opptatt av at vi fremover må gjøre mer av det som fungerer og mindre av det som ikke fungerer.

For som dere alle vet – det holder ikke med gode intensjoner hvis vi ikke oppnår gode resultater. Det holder ikke, fordi vi aldri vil klare å levere på bærekraftsmålene hvis vi ikke ser resultater av innsatsen vi legger ned. Derfor skal vi heller ikke måles på intensjonene, men på resultatene.

En forutsetning for å få de beste resultatene, er at vi våger å være ærlige i evalueringene og at vi tør å justere retningen dersom vi ser at det er behov for det.

Det innebærer at vi ikke putter evalueringene i en skuff, men at vi bruker dem aktivt når vi setter i gang med nye prosjekter. For det hjelper ikke å vite mye hvis vi ikke lærer av det vi vet.

Å kunne vise til resultater er først og fremst viktig for alle de menneskene som lever i fattige land og som så inderlig trenger at vi gjør det mulig for dem å jobbe seg ut av fattigdom for godt.

Men resultater er også utrolig viktig for at vi skal kunne opprettholde den norske bistanden på et høyt nivå, og bevare den giverviljen vi ser i det norske folk.

Om organisering

Så er det sikkert en del av dere som har lest Jeløya-plattformen. Der har dere kanskje sett at jeg har fått et viktig oppdrag fra statsministeren: Jeg skal se på organiseringen mellom UD og Norad og andre aktører.

For hvis vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030, og hvis vi skal opprettholde giverviljen og bistanden på et høyt nivå, så må vi sørge for at vi får mest mulig ut av de 35 milliardene vi bruker på utvikling.

Vi må spørre oss selv: Kan vi – og bør vi – organisere oss på andre måter hvis vi vil oppnå mer i fremtiden? Og kan vi effektivisere forvaltningen ved å for eksempel ta i bruk nye arbeidsformer og ny teknologi?

Dette blir viktige spørsmål for meg fremover.

Om konsentrasjon

Én suksessfaktor for å oppnå resultater er å konsentrere utviklingsarbeidet. Vi kan ikke gjøre alt for alle. Derfor vil det fortsatt være viktig for regjeringen å konsentrere innsatsen, og dette arbeidet skal være konsekvent og langsiktig – både når det gjelder geografi, antall avtaler og tematiske satsingsområder.

Når det gjelder tematisk konsentrasjon, ligger som sagt regjeringens prioriteringer fast.

Men jeg kan si litt om geografisk konsentrasjon:

For meg er det viktig å få jobbe videre med den nye ordningen med partnerland som ble introdusert i utviklingsmeldingen. Valg av partnerland skal forankres i Stortinget, der vi kommer til å utdype kriteriene som skal ligge til grunn for valg av partnerland, hva det vil innebære å være et partnerland, og eventuelle justeringer i hvilke land som skal være partnerland.

Og så var det dette med antall avtaler. Arbeidet med konsentrasjon er allerede godt i gang – antallet avtaler er halvert på fire år, fra ca. 6500 til ca. 3300. Jeg mener dette bidrar til at vi ikke smører innsatsen vår for tynt utover, og at vi får robuste avtaler som virkelig gir resultater, og jeg vil derfor se om det er grunnlag for å redusere ytterligere fremover.

Som dere sikkert skjønner, vil dette også gjelde sivilsamfunnet. Støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner er i dag fordelt over mange små avtaler og flere ulike støtteordninger. Vi må også her se nærmere på hvordan vi organiserer oss, med sikte på å kunne få mer ut av hver krone vi bruker. Og jeg gleder meg til å høre fra dere hvordan dere mener at vi kan få mer ut av samarbeidet.

Avslutning

Sivilsamfunnet spiller en svært viktig rolle i utviklingspolitikken, som bistandskanal, som aktør, som kunnskapsbase, og som partner.

Sivilsamfunnet er avgjørende

• for å skape deltakelse og eierskap,
• for å bekjempe korrupsjon og vanstyre gjennom å være vaktbikkje og mobilisere befolkningen mot slik ødeleggende adferd,
• for å utvikle gode sosiale tjenester,
• for å utvikle demokrati,
• for å nå ut til utsatte grupper som kvinner, barn, religiøse minoriteter, funksjonshemmede og seksuelle minoriteter.

Arbeidet for å fremme menneskerettighetene kan være tøft og farlig. Dere i sivilsamfunnet, og ikke minst deres lokale partnere, gjør en svært viktig innsats på dette området – ikke minst i en tid der grunnleggende menneskerettigheter er under press.

Sammen med dere vil jeg videreføre og styrke Norges rolle som menneskerettighetsforsvarer.

I tillegg vil jeg fremheve det arbeidet mange av dere gjør for at den humanitære bistanden skal nå frem til de som trenger den, ofte under svært vanskelige forhold. Denne innsatsen er høyt verdsatt.

Sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle på mange områder, og skal også gjøre det i fremtiden. Men jeg tror at vi har potensial til å få enda mer ut av samarbeidet mellom sivilsamfunnet, næringslivet og forskningsmiljøene.

Særlig når det gjelder jobbskaping.

Nå skal jeg gå over i lyttemodus, og jeg ser frem til å få innspill fra dere. Til slutt kommer jeg tilbake med noen avsluttende kommentarer.

Tusen takk så langt.