Innlegg på Kirkeneskonferansen 2023

Forstørr bilde

Kjære alle sammen,

Tusen takk for at jeg fikk komme hit til Kirkeneskonferansen igjen.

Finnmark og Kirkenes har gjennom historien vært tett knyttet til verdens begivenheter.

Fra opprettelse av gruvedrift med norske, svenske tyske investeringer, og med et mangfold av mennesker og språk.

Herfra gikk leveranser til artilleriproduksjon i Europa under første verdenskrig,

Og her merka folk uro og flyktningestrømmer under borgerkriger i Russland og Finland,

Så kom okkupasjon, bombing – Kirkenes var den nest oftest bombede byen i Europa under 2. verdenskrig – og seinere den delen av Norge som aller først ble frigjort av sovjetiske soldater. 

Så kom gjenoppbygging med støtte fra Marshallhjelpen og kald krig. 

Deretter kom åpninga mot Russland.

Kirkenes ble et levende sentrum for samarbeid over grensene og oppblomstring av folk-til-folk-samarbeid. 

Vi stod på terskelen til dramatiske endringer da jeg skulle til Kirkeneskonferansen i fjor. 

Jeg rakk bare å holde åpningsinnlegget før jeg måtte reise hjem til Jessheim. Og det jeg skulle si ble endret helt til siste minutt. For det var mye informasjon som tilsa at noe ville skje veldig snart.

Da vi våknet 24. februar, på konferansens dag 2, var Putins stridsvogner og bombefly på vei over grensen til Ukraina.

Den dagen markerer et tidsskille i europeisk historie.

Den første angreps- og erobringskrigen i Europa siden andre verdenskrig. 

***

Krigen har overskygget det meste annet det siste året. Og ført til store endringer, også for Norge.

Russland har vist seg som en uforutsigbar og farlig nabo.

Det har endret hverdagen vår på mange måter. På den internasjonale arenaen, og i relasjonene mellom folk. Men igjen. Her i Kirkenes har folk merka enda større konsekvenser enn i andre deler av landet. 

Og dere er mest påvirket av de grunnleggende endringene i vårt bilaterale forhold som krigen har ført til.  

Trusselbildet blir mer konkret i grensenære områder.

EUs sanksjoner – som Norge med få tilpasninger har sluttet seg til – har store konsekvenser for bedrifter i nord.

Krigen har satt en stopper for mange kontakter og relasjoner på tvers av grensen. Alt fra lokale ungdomsturneringer til næringslivsprosjekter.

I fjor sa jeg at Arktis var kjennetegnet av konstruktivt internasjonalt samarbeid.

I år må dette bildet tegnes på nytt.

Vi kan ikke skyve inntrykket fra massegraver, angrep på elektrisitetsforsyninger og andre brutale overgrep mot sivile til side og fortsette som før. Som om ingenting har skjedd. For det er den samme Putin som styrer museer, universiteter og aviser på den andre siden av grensa som begår de groveste overgrep mot uskyldige i Ukraina. 

Dette har konsekvenser for eksisterende plattformer for dialog og samarbeid i nord, som Arktisk råd og Barentsrådet.

Og det har hatt konsekvenser for markeringen av 30-årsjubileet for Kirkeneserklæringen.

Den store festen måtte utebli.

Men utfordringene vi står overfor i Arktis – de forsvinner ikke. Snarere tvert imot. Vi trenger samarbeid for å håndtere klimaendringene og effektene de har på økosystemer og folk i Arktis.

I mai tar Norge over lederskapet av Arktisk råd.

Målet vårt er at rådet skal bestå som det viktigste internasjonale forumet for arktiske spørsmål. Det vil kreve at de arktiske statene tar ansvar.

Det vil bli et helt annet lederskap enn vi hadde sett for oss – men kanskje det viktigste i rådets historie så langt.

***

Jeg snakket også om regjeringens nordområdepolitikk da jeg var her i fjor.

Da hadde regjeringen akkurat lagt frem sin satsing for nordområdene. 

Ambisjonene våre i nordområdepolitikken har ikke endret seg. Men krigen og energikrisen har vanskeliggjort arbeidet. Stramme budsjetter og økte priser utfordrer oss på de fleste politikkområder.

Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at det er viktigere enn noen gang å satse på nord.

Vi skal fortsette å stå samlet om denne satsingen. Vi skal jobbe på tvers av sektorer for å sørge for utdanning, arbeidsplasser og muligheter. Vi trenger at det bor folk her.

Historien viser oss at endrede situasjoner ikke bare begrenser, men også skaper nye muligheter. Situasjonen vi står i nå har skapt ny giv for nordisk samarbeid i nord, og økt satsing på grønn teknologi.

Historien viser oss også at det ofte er i nord at de nye virkelighetene legges merke til først.

Det var folk i denne landsdelen som fortalte meg om gradvis strengere og strengere kontroll på den russiske sida av grensa. Etter hvert ble det også realiteten for folk-til folk-samarbeidet. Det skjedde i samiske organisasjoner, på universiteter, for lokalpolitikere, museer. Og lokalaviser.  

En stadig strengere kontroll og sensur fra Moskva. Skeive som opplevde at deres organisasjoner fikk stempel som fremmede agenter. Regnbue-flagget og det mangfoldet det representerer for oss alle, ble en trussel mot Putins maktapparat.

Lenge før Russlands invasjon i fjor merket utdanningsinstitusjonene i nord hvordan russiske myndigheter prøvde å unndra forskning og høyere utdanning fra vestlig samarbeid.

Som da russiske myndigheter anklaget det norske universitetssenteret i St. Petersburg for feil i visumsøknadene for norske studenter og blant annet beslagla datamaskiner på senteret. Det skjedde allerede høsten 2017.

Hos dere hadde med andre ord varselbjellene ringt lenge.

På samme måte har dere i nord alltid tatt temperaturen på samarbeidet i Barentsregionen.

Og samtidig, så har denne egenskapen også kjennetegnet dere: evnen til å se enkeltmenneskene bak systemene. Gjennom hele historien har det vært slik. Enkeltmennesker som rømte fra borgerkrig i Finland, tyske soldater hvor noen behandlet folk på en vennlig og respektfull måte, mens andre utførte brutale ugjerninger.

Og russere på den andre siden av grensa som har blitt deres venner fordi vi ønska det. Men det er ikke like lett i dag som tidligere. Folk-til-folk-samarbeidet lider av krigens konsekvenser. 

Men vi skal skille mellom russere og Putin. Det er en viktig verdi for oss.

Også derfor vil jeg gi stor honnør til arrangørene for årets konferanseprogram.

Gårsdagens seanse om «stemmer fra bak jernteppet» minner oss om de modige enkeltmenneskene som fortsetter å kjempe mot et stadig mer totalitært regime. 

***

Siden jeg måtte returnere til Oslo rett etter åpningsinnlegget i fjor er jeg veldig glad for å ha mer tid i år.

Jeg ønsker å høre om deres opplevelser fra det siste året. Hvilke utfordringer dere nå står overfor. Men også hvilke nye muligheter dere ser.

Jeg gleder meg blant annet til å besøke en klasse ved Kirkenes videregående skole og høre de unges perspektiver på livet i nord. Og til å snakke med vernepliktige soldater ved Garnisonen i Sør-Varanger. Om jobben de gjør i kjernen av vår sikkerhetspolitikk. 

Jeg er overbevist om at det siste året har gitt hele landet en viktig påminnelse om verdien av militær tilstedeværelse her på grensa til vår nabo i øst.

Og – ikke minst – på viktigheten av nord og dere som bor her.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god konferanse og ser frem til å reflektere videre sammen med dere.