Innlegg på Høgskolen i Innlandet

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

I dag er det et år siden Russland trappet opp sin brutale krigføring i Ukraina og innledet en fullskala invasjon.

Det er fint og meningsfylt å markere denne dagen her i Lillehammer, på Høgskolen i Innlandet.

Jeg har sett frem til å reflektere med dere over hva krigen har betydd for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Kort tid etter Tysklands overfall på Norge i april 1940 deltok farfaren min, Otte, i harde kamper ved Segalstad bru i Gausdal.

Sigrid Undsets sønn Anders deltok i samme slag og ble én av Norges første falne i krigen. Han var bare 27 år gammel.

Mange steder i Norge kjempet norske styrker tappert mot den tyske invasjonsmakten. Men til slutt måtte de gi tapt.

Målet med vår støtte til det ukrainske folk er at det ikke skal skje med dem. At Ukraina skal klare å fortsette å stå imot den russiske aggresjonen.

Slike historier som min farfars har vi nordmenn ofte til felles fra krigen. Fortellinger om slektninger og enkeltmenneskers skjebner som gjør krigen virkelig for oss.

På samme måte rammer krigen i Ukraina enkeltmennesker.  
Krigen handler om enken Oksana, som var på vei til jobben som kreftlege ved et barnesykehus i Kyiv da en russisk missil landet på bilen hennes. Rett etter at hun hadde levert sønnen i barnehagen. En femåring som med ett var foreldreløs.

Den handler om soldatene Lesia og Valerii som giftet seg på et jorde ved en militær checkpoint. Rett før de skulle sendes til forskjellige frontavsnitt.

I en seremoni organisert av medsoldater som ville vise at til tross det russiske angrepet, så fortsetter livet.

Den handler om utallige andre par som har gjort det samme. Også fordi de vet at hver dag faktisk kan bli den siste.

Den handler om fire år gamle Liza med Downs syndrom som var på vei til logopedtime da hun ble drept av en russisk rakett i byen Vinnitsya.

Det handler om kvinnen jeg møtte på grensen til Litauen, som hadde flyktet fra kampene i Ukraina dagen før. Som nå hadde på seg Røde Kors-vest og jobbet som frivillig for å ta imot andre flyktninger. Og som viste meg bilde av sønnen i tjueårene som var blitt igjen for å kjempe.

Krig handler nettopp ofte om unge mennesker – som dere, som sønnen til Sigrid Undset.

Krigen i Ukraina handler om millioner av barn og unge som går glipp av skolegang. Digital undervisning er vanskelig, fordi de stadige strømbruddene gjør at de ikke får koblet seg på.

Den handler om helsepersonell i Kharkiv, som blir værende igjen på prematuravdelingen selv om flyalarmen går. Fordi babyer på 600 gram ikke overlever å bli tatt med ned i en kjeller.

Den handler om det økende antallet for tidlig fødte barn som organisasjoner og helsepersonell i flere deler av Ukraina melder om. Fordi krigen fører til en så kraftig økning i stressnivåene hos gravide.

Hele det ukrainske samfunnet er preget av denne krigen. Og hele samfunnet bidrar til landets forsvar.

Vi hører om titusenvis av drepte og skadde. Millioner på flukt. Det er størrelser som det kan være vanskelig å ta innover seg.

Vi må aldri glemme at også denne krigen handler om enkeltmennesker.

Denne krigen har endret Europa.

Og den har endret Norge. De beinharde realitetene treffer også oss.

Den har rammet optimismen vår, troen på at ting går i riktig retning.

Jeg ser på dere fra min generasjon som er her – vi som opplevde Berlinmurens fall.

Den gangen var det som om hele verden åpnet seg. Framtiden sto i demokratiets og nedrustningens tegn.

Nå er det på mange måter det verst tenkelige scenarioet som har slått til.

Et autoritært regime har invadert et demokratisk, fredelig naboland i Europa. Og den invasjonsmakten, Russland, deler vi en nesten 200 kilometer lang landegrense med.

Det har ført til noen vanskelige avgjørelser dette året.

I det løpende mediebildet dømmes sånne politikere som meg ofte etter hvor raskt vi handler. Og ofte er det viktig å handle raskt. Men ettertidas dom vil også dreie seg om hvorvidt vi tok opplyste valg. Om vi ikke tar veloverveide valg kan skadene være uopprettelige.

***

Fire dager etter invasjonen, etter konsultasjoner med Stortinget, bestemte regjeringen at Norge skulle donere våpen til Ukraina.

I seksti år hadde vi avstått fra å sende militært materiell til land i krig. Det var gode grunner til det.

Men spesielt da Storbritannia kunngjorde at de ville sende våpen ble det tydelig for meg: skulle Norge la være å bidra til at ukrainerne fikk forsvare seg mot invaderende styrker?

Skulle vi avstå fra å sende militært materiell til unge på deres alder som var sendt til fronten?

Det fremsto ikke som noe mer humanistisk eller moralsk ansvarlig. Tvert imot.

Russlands angrep endret sikkerhetssituasjonen i Europa så radikalt at ekstraordinære tiltak og virkemidler var nødvendige.

Vår beslutning sammenfalt med beslutningene i andre land.

Seks dager før invasjonen var min tyske kollega tydelig på at det på da ikke var aktuelt for akkurat Tyskland å gi våpen til Ukraina. Hun viste til tyskeres spesielle historiske ansvar:

«Our responsibility after the Second World War was that never again from Germany there will be war”.

Men også Tyskland, landet som nærer en dyp skepsis til militært engasjement, besluttet å gi våpen.

Det var ikke fordi den tyske tilbakeholdenheten forsvant over natten.

Det var fordi Tyskland så hva som skjedde, og av bitter historisk erfaring visste hva aggressive, autoritære regimer kan skape av lidelse. Og at krigsmakten til et totalitært Russland ikke ville stanse ved Kyiv, Kharkiv eller Lviv.

Kort tid etter invasjonen kom president Zelenskyj med en appell om at det måtte opprettes en flyforbudssone over Ukraina for å beskytte sivilbefolkningen.

Vi var helt enige i at de russiske luftangrepene måtte stanse.

Men for at en flyforbudssone skal være effektiv, så må forbudet overholdes. Sonen må håndheves. Med militære virkemidler.

Å etablere en flyforbudssone mot en så tung militær aktør som Russland er aldri blitt gjort før.

I dette tilfellet ville det innebære å sende kampfly fra Nato inn i ukrainsk luftrom for å avskjære- og dersom det ble krevet – å skyte ned russiske fly. Slik aktiv bruk av militærmakt ville i så fall føre til at de landene som deltok ble part til krigen.

Det ville ha risikert å føre en enda større del av det europeiske kontinentet ut i krig.

Som Natos generalsekretær har sagt, har vi et ansvar som Nato-allierte i å hindre at krigen eskalerer utover Ukraina. For det ville bli enda farligere og forårsake enda mer lidelse.

Forespørselen ble derfor avslått. Det var en tung, men nødvendig avgjørelse.

***

På tross av at styrkeforholdet er i Russlands favør har det ukrainske forsvaret påført russiske styrker en rekke militære nederlag i Ukraina.

Men det er ingenting som tyder på at Putin har gitt opp målet om å utslette Ukrainas suverenitet, stat- og nasjonsgrunnlag.

Russlands grusomheter blir stadig verre, mer brutale, og treffer mer vilkårlig.

Og verre kan det bli.

I mai i fjor så jeg for første gang ødeleggelsene i Kyiv med egne øyne. Da jeg var tilbake i desember var de blitt enda mer massive. På grunn av hyppigere russiske luftangrep var situasjonen i byen også farligere. Likevel var det flere folk i gatene. Sånn er det når krig er blitt den nye normalen.

Ingenting er avgjort. Russland er tallmessig overlegen på mange områder.

Putin er overbevist om at tiden er på hans side. Han satser på at støtten til Ukraina vil svinne hen. At samholdet i Europa og Nato skal slå sprekker.

Men vi skal støtte det ukrainske folk så lenge det trengs.

Derfor var det så viktig for oss å vedta en flerårig, historisk omfattende støttepakke til Ukraina. 75 milliarder kroner over fem år. Det viser at vi tar vår del av ansvaret, og at vi forplikter oss til å gjøre det over lang tid. Vi håper at flere land vil følge etter.

Vi valgte å kalle det Nansen-programmet, et navn som gir gjenklang her i Nansenskolen og Nansens fredssenters hjemby.

I år planlegger vi for at halvparten av bistanden skal gå til militær støtte.

Forrige uke kunngjorde at vi vil donere åtte stridsvogner og inntil fire støttevogner til Ukraina. Vi skal også bidra med opptrening av ukrainske mannskaper i Polen sammen med andre Nato-allierte.

***

Noen argumenterer for at vi må slutte å sende militært materiell fordi det kan bidra til å forlenge krigen. Andre fremstiller det de mener er en vanskelig avveining mellom å støtte Ukraina til å forsvare seg og å arbeide for fred.

Norge er en fred- og forsoningsnasjon.

Vi støtter Ukraina fordi vi vil ha fred. En varig, bærekraftig fred, på Ukrainas premisser, i tråd med FN-pakten og annen internasjonal rett.

Vi ser ingen tegn til at Putin genuint ønsker en diplomatisk løsning på konflikten.

Tvert imot eskalerer Russland krigen gjennom sine brutale angrep på sivilbefolkningen.

Jeg blir av og til spurt om Norge kan engasjere seg i en fredsløsning for Ukraina.

Nansens fredssenter har unik erfaring med dialog- og forsoningsarbeid. Og flere av dere studenter fordyper dere i konfliktstudier.

Dere vet at upartiskhet er blant forutsetningene for at Norge engasjerer seg som tilrettelegger i en fredsprosess.

Norge er ikke upartisk i denne konflikten. Det betyr ikke at vi ikke bistår Ukraina politisk og diplomatisk, og med vår erfaring fra tretti år med fred- og forsoningsarbeid om de etterspør den.

Dette er ikke tiden for fredsforhandlinger i Ukraina.

Men vi vet at selv om grunnlaget for en fredsløsning ofte avgjøres på slagmarken, ender mange væpnede konflikter opp ved et forhandlingsbord.

Vår erfaring tilsier at det aldri er for tidlig å begynne å forberede mulige samtaler. Selv om det ikke ennå finnes grunnlag for forhandlinger. Det viktigste er at Ukraina er godt forberedt til eventuelle fremtidige prosesser. Vi ønsker å bidra til dette.

En annen lærdom er viktigheten av åpne kommunikasjonskanaler mellom de stridende partene.

At kamper pågår trenger ikke å bety at man ikke kan ha kontakt. Moskva og Kyiv har lykkes med å fremforhandle løsninger på akutte utfordringer som løslatelse av krigsfanger og transport av korn – med hjelp fra Tyrkia og FN. Det er bra.

Det er også positivt at president Zelenskyj har lagt frem en fredsplan. Fredsplanen er en ramme med ukrainske prioriteringer og krav før endelig løsning på konflikten kan realiseres. Den er omfattende og ambisiøs, og vi er innstilt på å bidra.

Vi har blant annet foreslått å bidra innenfor atomsikkerhet og strålevern i lys av vår ekspertise og lange faglige samarbeid med begge land om dette.

***

Russland forsøker gjennomgående å vri ansvaret for krigen og krigens store, globale konsekvenser over på andre.

Det har Putin så langt ikke lykkes med. Angrepet på Ukraina er blitt fordømt flere ganger av et stort flertall i FNs generalforsamling.

Likevel: det er mange land som ikke ønsker å ta stilling i konflikten. Og Russland fortsetter å spre sin historiefortelling.

I forrige uke var jeg tilstede under toppmøtet til Den afrikanske union i Etiopia.

I mine møter med afrikanske ledere opplevde jeg at mange land i sør støtter Ukraina. Men jeg opplevde også at enkelte mener dette er en regional krig som Vesten må ta ansvar for.

Mange land i det globale sør kjenner på bitterhet over hvor omfattende støtten til Ukraina er sammenliknet med andre kriser. Andre alvorlige konflikter får mindre oppmerksomhet.

Det anslås at så mange som 600 000 mennesker kan ha mistet livet under borgerkrigen i Etiopia mellom 2020 og 2022. Konflikten tok slutt med en fredsavtale i november fjor. Hvem husker fortsatt på den?

Det er naturlig at en krig på vårt eget kontinent opptar oss spesielt. Det kan vi være åpne om.

Samtidig må vi minne om hva Kenyas FN-ambassadør formidlet til FNs sikkerhetsråd to dager før invasjonen:

Et russisk angrep på Ukrainas internasjonalt anerkjente grenser ville være et angrep på de grunnleggende prinsippene om suverenitet og territoriell integritet. Og dermed true alle lands sikkerhet.

Vi må også minne om at Ukraina var verdens tredje største atommakt ved Sovjetunionens fall. De ga fra seg atomvåpnene frivillig – i bytte mot respekt for landets uavhengighet, suverenitet og internasjonalt anerkjente grenser.
Det er verdt å minne om at Russland undertegnet denne avtalen, Budapest-memorandumet, fra 1994.

Vi må få frem at det betyr noe hvordan vi tar stilling i denne konflikten.

For å øke forståelsen må vi vise at vårt globale engasjement fortsetter.

Ekstrabevilgningen på fem milliarder kroner i år til utviklingsland som er særlig rammet av krigens ringvirkninger – som også er en del av Nansen-pakken – er ett av mange uttrykk for det.

Russland må ikke å lykkes med å overbevise om at denne krigen handler om  «oss» mot «dem».

Jeg dveler ved dette fordi det er viktig for våre interesser.

Norge taper på blokkdannelser og internasjonal polarisering.

***

24. februar i fjor markerer også et tidsskille for vårt bilaterale forhold til Russland.

Vi kunne ikke forholde oss som normalt til det russiske regimet.

Derfor reduserte vi vår bilaterale kontakt med Russland til et minimum.

Men vi kan ikke endre geografien.

Russland er og forblir vår nabo. Vi må bevare mekanismer for å unngå misforståelser og utilsiktet eskalering i nærområdene.

Derfor har vi opprettholdt nødvendig kontakt mellom utenrikstjenestene og relevante myndigheter, forsvarets direktelinje til Nordflåten, operativ kontakt om søk og redning, og kyst- og grensevakt. 

Vi har også opprettholdt kontakt om fiskeri- og ressursforvaltning i nord.

Norge har sluttet opp om EUs sanksjoner mot Russland, med noen tilpasninger. 

Norges tilpasninger til EUs sanksjoner gjelder særlig havneforbud for russiske fiskefartøy. Dette har vi bare gitt anvendelse for Fastlands-Norge.

I tillegg har vi gitt unntak for russiske fiskefartøy for havnene i Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø.

Det har vi gjort for å sørge for bærekraftig forvaltning av fiskeriressurser i nord.

Ikke minst av verdens største torskebestand i Barentshavet. Den bestanden er viktig. Ikke bare for Norge. I over 50 år har Norge derfor hatt et fiskerisamarbeid med Russland.

Det er altså veldig gode grunner til unntaket.

Jeg har likevel brukt en del tid i år på å forklare at absolutt alle taper hvis vi ikke klarer å hegne om fiskerisamarbeidet i nord. Det ville også gå utover resten av verden i en situasjon med svært spent matvaresituasjon.

For å unngå at russiske fiskefartøy misbruker adgangen til havneanløp følger vi nøye med.

Og vi er klare til raskt å iverksette enda flere tiltak om det skulle bli nødvendig.

***

Ikke bare torsken, men også andre grensekryssende utfordringer i nord krever vår håndtering.

Blant annet presserende spørsmål knyttet til klima, miljø og biologisk mangfold.

Arktisk råd er det viktigste internasjonale samarbeidsorgan for å diskutere disse spørsmålene i Arktis. Rådet består av de åtte arktiske statene og seks permanente urfolksorganisasjoner. 

Fordi normalt politisk samarbeid med det russiske regimet ikke er mulig, ble Arktisk råd satt på pause etter invasjonen.

I mai overtar Norge lederskapet i rådet fra Russland.

Også det videre arbeidet til Arktisk råd vil gjenspeile den politiske virkeligheten.

Det blir ikke lett, men vi må likevel gjøre det vi kan for at samarbeidet over grensene i Arktis blir så godt som mulig.

Vi er ikke tjent med at Arktisk råd forvitrer og at andre stater eller organisasjoner gradvis fyller tomrommet.

De eksepsjonelle reaksjonene på Russlands folkerettsbrudd, i form av avbrutt samarbeid på en rekke områder, er nødvendige. Vi kan ikke skyve til side inntrykkene fra angrep på elektrisitetsforsyninger, massegraver og voldtekt og fortsette som før.

Likevel trenger vi arenaer hvor det er mulig å snakke sammen.

Rett etter dette skal jeg holde innlegg på et digitalt møte i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE.

Den sporer sin historie til dialog mellom øst og vest under den kalde krigen.

Både Russland og Ukraina – og USA er med. Den er dermed én av få mulige arenaer for dialog mellom partene i denne krigen.

Derfor er det viktig å bevare den. Bare timer etter invasjonen i fjor kalte OSSE sammen til et hastemøte, der deltakerstatene viste nærmest unison støtte til Ukraina. Og fordømte Russland for brudd på sine forpliktelser.

***

Farfaren min, som jeg fortalte om tidligere, tilbrakte de siste årene av krigen i Tyskland, der han satt i fangenskap med soldater fra Sovjetunionen.

Det resulterte i at han lærte russisk. På slutten av livet deklamerte han russiske dikt.

Dette fortalte jeg til Russlands utenriksminister Lavrov da jeg møtte ham i Tromsø noen uker etter at jeg var blitt utnevnt. Det var en personlig inngang til å snakke om folk til folk-samarbeidet, som jeg ønsket å styrke.

Men nå er det lite igjen av det samarbeidet.

Det er noe jeg beklager dypt, og som rammer lokalsamfunnene våre i nord.

Men i dagens situasjon har vi ikke noe valg. Det opplever jeg at det er stor forståelse for i nord. Det var også der man merket det først:

Russland går i stadig mer totalitær retning.

Nesten all opposisjon er i hovedsak knust eller i eksil. Ødeleggelsen av sivilsamfunnet fortsetter.

Kraftige undertrykkende virkemidler gjør at kun et lite fåtall tar til motmæle.

Forrige måned ble vi rystet av bildene fra et russisk missilangrep mot en boligblokk i byen Dnipro. Et angrep symptomatisk for Russlands fremferd i denne krigen, der over 40 mennesker mistet livet.

I enkelte byer i Russland lagde russiske kvinner og menn spontane minnesteder for ofrene i Dnipro. Flere la ned blomster, noen av dem blå og gule, ved statuer av ukrainske personligheter. Enkelte la ned kosedyr til minne om barna som ble drept. Selv om de visste at de kunne bli arrestert. Og det ble de.

Politiet overvåker slike minnesteder kontinuerlig i Moskva. Det sier litt om hvor viktig det er for regimet å kontrollere historiefortellingen og informasjonssfæren.

Men vi må ikke glemme at kritikerne finnes.

Her i dialogbyen Lillehammer husker vi på dette: I 1922 vant Fridtjof Nansen Nobels fredspris – og donerte prispengene til Ukraina og Russland.

I fjor, 100 år senere, donerte en russisk fredsprisvinner sine prispenger til Ukraina.

Den regimekritiske journalisten Dmitrij Muratov søkte om, og fikk, ekstraordinær tillatelse fra Nobelkomiteen til å auksjonere bort sin fredsprismedalje. Det brakte inn over én milliard kroner.

Muratov donerte disse i sin helhet til FNs arbeid med ukrainske flyktningbarn og barn i andre deler av verden som lider under krigens konsekvenser.

***

Signalene fra Moskva tyder på et langvarig russisk brudd med Vesten.

I den situasjonen er det viktig at vi opprettholder vår kompetanse på Russland- og russisk språk.

Det budskapet er det viktig for meg å formidle til studenter som her.

Videre er det viktig at vi husker å se enkeltmenneskene bak systemene – også i Russland.

Jeg mener at det er i Nansens, og Nansenskolens ånd.

For Nansenskolens grunnleggere Kristian Schjelderup og Anders Wyller var dette drivkraften: humanisme som livsholdning, der respekten for mennesker er det mest sentrale.

De var begge pasifister. Men utviklingen i 1930-tallets Europa gjorde at Wyller tvilte mer og mer på standpunktet sitt. Dilemmaet veide tungt.

Han landet på at arbeid for humanisme og for forsvaret mot fascismen var to sider av samme sak.

Frihet måtte også kunne verges med våpen.

Han vervet seg, og fulgte som militær etterretningsoffiser kampene i Gudbrandsdalen i april 1940, ikke langt fra der min farfar kjempet.

Også den avveiningen gir rom til ettertanke på en dag som denne.

***

Kjære alle sammen,

Vi vet hva som står på spill i Ukraina.

Det er avgjørende for vår sikkerhet at Russlands erobringskrig mislykkes.

Så selv om det koster, står vi stødig i vår støtte til Ukraina og det ukrainske folk.
 
Jeg begynte med å si at om vi ikke tar veloverveide valg, så kan skadene være uopprettelige.

Det aller mest skadelige for norske interesser ville være å ikke gjøre det vi kan for å hindre Russland fra å vinne frem i Ukraina.

Tusen takk for meg - jeg ser frem til en god diskusjon.