Innlegg på seminaret Krig og matkrise i Europa

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen til å samles her i dag, og for muligheten til å diskutere en av vår tids mest dramatiske og sammensatte kriser med dere.

Jeg skal begynne med – av alle ting -  fotball. Tysk fotball. Angrepsspilleren Jürgen «Kobra» Wegman spilte på 80- og 90-tallet for klubber som Borussia Dortmund og Bayern München. I ettertid huskes han mer for sin evne til bortforklaringer enn sine prestasjoner på banen. I Tyskland har han nærmest blitt en legende etter følgende forklaring på nok et tap:

«Zuerst hatten wir kein Glück, dann kam auch noch Pech dazu».

Altså; «I begynnelsen hadde vi ikke hellet med oss, og etter hvert fikk vi i tillegg også uflaks.»

Slik kan vi føle det noen og enhver om dagen. Ikke før hadde vi begynt å se enden på en mer enn to år lang pandemi, med enorme og ødeleggende konsekvenser, spesielt for fattige land, så fikk vi en krig.

                                                           ***

Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har gjort at sikkerhetssituasjonen i Europa på bare få uker har endret seg dramatisk. Russlands angrepskrig mot et fritt demokrati, er rystende og forferdelig. Krigen har allerede skapt ufattelige lidelser. Først og fremst i Ukraina.

Men ringvirkningene av krigen – kall det gjerne collateral damage – vil ramme alle, over hele kloden. Og som alltid i slike situasjoner, vil de som minst har fra før bli hardest rammet.

***

Når verdens brødkurv bombes, må vi snakke om sult.

Fram til pandemien var det god framgang på en rekke sentrale bærekraftsmål. Men spesielt på ett mål gikk det i feil retning. Dessverre dreier det seg om det mest basale - grunnlaget for alt annet - bærekraftsmål 2 om å utrydde sult.  Antallet sultne i verden har økt hvert år de siste syv årene.

Hoveddriverne bak denne dramatiske utviklingen har vært konflikt og klimaendringer i form av tørke, flom og ekstremvær. En pandemi som sendte sjokkbølger gjennom verdensøkonomien forverret situasjonen ytterligere - og nå krig i Europa. David Beasley i WFP omtaler dem ofte som de tre K’er: Klima, konflikt og kovid. Og så legger han til den fjerde, dramatiske: kostnader.

Vi står i en perfekt storm med høyere kostnader på energi, kunstgjødsel og mat. Prisene var på sitt høyeste allerede i fjor høst. Nå har alt gått fra veldig vondt til enda mye verre.

***

Alle piler peker i feil retning, samtidig.

Allerede før pandemien var hvert tredje barn i Afrika under fem år veksthemmet, eller stunted, som man sier på engelsk.  Utviklingskonsekvensene for et land av at befolkningen ikke når sitt fulle potensiale kan vanskelig overvurderes.

Og vi vet at høye matpriser og matmangel ofte fører til sosial uro, konflikter og påfølgende migrasjon. Den arabiske våren startet i matkøene i Midtøsten i 2011, sist gang vi så tilsvarende priser på mat.

Jeg er nå særlig bekymret for land som Libanon og Jemen, som er sårt avhengige av hvete fra Russland og Ukraina - 55 prosent av WFPs humanitære hvetebistand kommer fra Ukraina.

Situasjonen i Egypt, Tunisia, Djibouti, Eritrea og Sudan er ytterligere kilder til bekymring. For ikke å nevne Afghanistan, hvor FN melder at matprisene har økt med 40 prosent siden Taliban tok over og 95 prosent av befolkningen nå ikke får nok mat.

Som et rikt land har Norge et stort ansvar i det tunge arbeidet som ligger foran oss.

Det må vi gjøre med en utenrikspolitikk og utviklingspolitikk som kombinerer akutt humanitær assistanse med bærekraftige løsninger for fremtiden.

Og vi må gjøre det gjennom en politikk som støtter opp om nasjonal matproduksjon. Derfor gikk jo regjeringen til det skritt gi norske bønder økonomisk sikkerhet for å legge til rette for økt produksjon av matkorn denne sesongen – og øke egen sjølforsyning.

Det er et paradoks at en tredjedel av all maten vi spiser i verden er produsert av småskala matprodusenter, men at det likevel er denne gruppen som sulter mest.

Det ligger en dyp urett i det at de som vier livene sine til å produsere mat ikke ender opp med nok mat på sine egne tallerkener.

***

På kort sikt kreves det resolutt handling for å lindre sult. På lengre sikt – noen vekstsesonger fra nå  - må vi klare å rigge nye globale matsystemer. Akkurat nå har vi en priskrise. Maten er på feil sted, til for høy pris. Med resolutt handling kan vi få til mye, bl.a. gjennom humanitær innsats. Men på sikt mener jeg bestemt at vi må sikre den regionale matproduksjonen, skape verdikjeder på egen produksjon og redusere importavhengigheten, bl.a på det afrikanske kontinentet.

Helt konkret - på mitt ansvarsområde - vil vi sette småskala matprodusenter i fokus for vårt arbeid i tiden som kommer.

I dette arbeidet jobber Norge tett med våre partnere i FN, FAO, Ifad, WFP og Unicef. Sammen jobber vi for å yte nødhjelp og drive forebyggende arbeid for matsikkerhet i verdens mest sårbare samfunn.

Jeg var nylig på reise i Malawi med Ifad og så hvor viktig arbeidet de gjør på bakken er. Vi har også valgt å øke våre tilskudd til våre kjernepartnere, slik som Ifad, som gjør dette viktige arbeidet på bakken.

Skal vi lykkes, trenger vi det Jürgen «Kobra» Wegman ikke hadde. Vi trenger både hell og flaks. Men først og fremst trenger vi politisk vilje, å holde hodet kaldt, samle troppene og arbeide hardt i felles global kamp mot den hungersnøden vi nå står overfor.

Jeg ser frem til å høre hvilke tanker dere har om hvordan vi kan innrette dette arbeidet med felles løsninger i et samlet kraftløft i tiden som kommer.

Mange takk skal dere ha!