Sivilt samfunns rolle i bistanden

Kjære alle sammen.

Tusen takk til Norad og til Jon Lomøy for denne anledningen til å snakke om sivilsamfunnets rolle i bistanden.

Bistand handler om å oppnå resultater.

Og hovedmålet for norsk utviklingspolitikk er å bekjempe fattigdom.

Derfor skal norsk bistand bidra til at færre mennesker blir fattige.

Den skal lindre nød og redde liv.

Og den skal gjøre noe med årsakene til at over en milliard mennesker fortsatt lever under fattigdomsgrensen.

Disse målene ligger selvsagt også til grunn for støtten til sivilsamfunnet.

For sivilsamfunnet er en sentral aktør i norsk bistand.

Over 20 prosent av norsk bistand blir hvert år kanalisert gjennom sivilsamfunnet.

Det er langt over OECD gjennomsnittet på 12 prosent.

I perioden 2011-2015 utgjorde dette 33 milliarder kroner.

Vi snakker om store beløp.

Derfor skal vi også ha store forventninger til resultatene fra denne innsatsen.

Det er betimelig at Norads resultatrapport i år tar for seg resultatene fra samarbeidet med sivilsamfunnet.

Dette gir oss en kjærkommen anledning til se nærmere på hva som virker, og hva vi kan gjøre annerledes for å sikre best mulige resultater fra denne delen av bistanden.

***

Jeg vil si mer om sivilsamfunnets rolle i bistanden litt senere, men la oss først heve blikket og se langs de store linjene i utviklingspolitikken.

Aldri før har utviklingspolitikken hengt tettere sammen med utenrikspolitikken enn den gjør i dag.

Det gir i det hele tatt svært liten mening å snakke om bistand som noe som er isolert fra andre politikkområder.

Dette er også selve kjernen i de de nye bærekraftmålene som ble vedtatt i fjor.

Bærekraftmålene gir en bred realpolitisk ramme rundt kampen mot fattigdom og for en bærekraftig utvikling.

For første gang i verdenshistorien øyner vi nå en mulighet til å utrydde all ekstrem fattigdom.

Dette er en mulighet vi må gripe.

Derfor har regjeringen bestemt at bærekraftmålene skal danne utgangspunktet for den nye stortingsmeldingen om utviklingspolitikk som vi skal presentere til våren.

Ved å sette bærekraftmålene i sentrum, sikrer vi en helhetlig tilnærming til utviklingspolitikken.

Og det gjør norsk utviklingspolitikk til en del av en mye større, global innsats for bærekraftig utvikling og utryddelse av fattigdom.

For, dersom vi skal lykkes med å utrydde ekstrem fattigdom, så må vi se våre utviklings- og utenrikspolitiske virkemidler i sammenheng.

Handel er et godt eksempel. Utviklingslandene trenger handel og nye markeder for å kunne bli mellominntektsland.

Fattige mennesker trenger arbeidsplasser for å kunne arbeide seg ut av fattigdom.

Mens bistand utgjorde over 50 prosent av kapitaltilgangen til utviklingslandene i 1990, er det samme tallet i dag godt under 20 prosent.

I dag er det handel og private investeringer som er den viktigste drivkraften for fattigdomsbekjempelse i mange utviklingsland.

Derfor er handelspolitikken, og hvordan vi legger til rett for private investeringer i utviklingslandene, en helt sentral del av norsk utviklingspolitikk.

Fred- og forsoningsarbeidet er et annet eksempel.

Å stanse og forhindre krig er viktig i et utviklingsperspektiv.

For fem år siden var Syria et mellominntektsland. I dag er flere av de viktigste byene lagt i grus.

Lidelsene er ikke til å fatte.

Å gjenoppbygge landet vil ta mange tiår, og det vil kreve enorme ressurser.

Klimaendringer er et annet område der utviklingspolitikken møter utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det gjør også arbeidet for å bekjempe terrorisme, korrupsjon og annen internasjonal kriminalitet. Listen kunne vært mye lenger.

Utviklingspolitikk handler med andre ord om mye mer enn bistand.

Men bistand er fortsatt en viktig del av utviklingspolitikken.

Det er på denne bakgrunn vi må forstå sivilsamfunnets nåværende og framtidige rolle i norsk utviklingspolitikk.

***

Et aktivt og uavhengig sivilt samfunn er en forutsetning for en demokratisk og bærekraftig samfunnsutvikling.

Det er vårt eget samfunn et godt eksempel på.

Folkelig deltakelse og engasjement har spilt en avgjørende rolle utformingen av den norske velferdsmodellen.

Vi har en sterk bevissthet om verdien av deltakelse og eierskap til egen utvikling som vi har tatt med oss i utviklingssamarbeidet.

Det store mangfoldet av interesseorganisasjoner her hjemme reflekteres i et sterkt engasjement for norsk bistand.

Dette er en stor styrke for norsk utviklingspolitikk.

Det gir oss mange virkemidler for å bekjempe fattigdom som vi ellers ikke ville hatt.

Ikke minst gir det en helt unik tilgang til kompetanse, kunnskap og erfaringer.

Men, dette gjør også at vi har høye forventninger til organisasjonenes bidrag til utviklingspolitikken.

Blant annet forventer vi at organisasjonene skal være:

1. Profesjonelle forvaltere av norsk bistand
2. Troverdige talspersoner for de mest sårbare
3. Effektive operatører for å få frem humanitær bistand
4. Konkurransedyktige leverandører av tjenester som helse og utdanning
5. Uredde pådrivere for menneskerettighetene og humanitærretten
6. Og vaktbikkjer som forhindrer maktmisbruk og korrupsjon

Den siste resultatrapporten fra Norad gir mange gode eksempler på at organisasjonene innfrir disse forventningene på en god måte.

Også i utenrikstjenesten kjenner vi norske sivilsamfunnsorganisasjoner som meget kvalifiserte samarbeidspartnere.

Samtidig må også sivilsamfunnets rolle i utviklingssamarbeidet være i konstant utvikling. Også sivilsamfunnet må tilpasse og fornye seg i møtet med en verden i rask endring.

Noe av det viktigste med årets resultatrapport er derfor at den gir grunnlag for å se på veien videre for sivilsamfunnets rolle i norsk bistand.

***

Skal bistanden bli bedre og mer effektiv, så må vi våge å stille de vanskelige spørsmålene:

• Hvorfor skal Norge bruke over 20 prosent av bistandsbudsjettet til å støtte sivilsamfunnet?
• Og hva er sivilsamfunnets styrker – og svakheter – som bistandsaktør i møte med en stadig mer krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk virkelighet?

Dette mener jeg er en viktig debatt. Og det er en debatt vi er nødt til å ta for å kunne sikre at vi til enhver tid benytter oss av de virkemidlene og de kanalene som gir best resultater.

La meg derfor trekke frem seks konkrete områder der jeg mener det er rom for å styrke sivilsamfunnets bidrag i utviklingssamarbeidet:

***

For det første: Sivilt samfunn er viktig for å nå de aller fattigste.

Mange sivilsamfunnsorganisasjoner når ut til særlig sårbare grupper, som barn, kvinner og funksjonshemmede.

Mennesker som ellers risikerer å falle utenfor.

Stadig flere av de ekstremt fattige bor i sårbare stater.

I disse landene er sivilt samfunn viktige leverandører av blant annet helse- og utdanningstjenester.

I mangel av statlige institusjoner, kan sivilsamfunnsorganisasjoner være den eneste muligheten til å inkludere de mest sårbare menneskene i samfunnsutviklingen

Vi vet at sårbare stater oppnådde mindre framgang enn andre land i arbeidet med å nå FNs tusenårsmål innen 2015.

Derfor må vi bli flinkere til å utnytte samarbeidet med sivilt samfunn i arbeidet med å nå bærekraftmålene i sårbare stater.

Over halvparten av all norsk nødhjelp ble i fjor kanalisert gjennom sivilsamfunns­organisasjoner.

Det mener jeg er en riktig prioritering.

Og det gir oss gode muligheter til å kople humanitær bistand med innsatsen for langsiktig utvikling i sårbare stater.

***

For det andre ser vi at resultatene av bistand og verdiskapning blir varige når lokalt sivilt samfunn styrkes.

Et aktivt sivilsamfunn skaper lokalt eierskap til bistand og utvikling.

Næringslivets rolle er å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Men, skal private investeringer bidra til bærekraftig utvikling, må de følges opp med økt nasjonal ressursmobilisering og en inkluderende fordelingspolitikk.

Her spiller lokale grasrotorganisasjoner en svært viktig rolle i å ansvarliggjøre nasjonale myndigheter og næringsliv.

Det er helt avgjørende for å sikre godt styresett og bekjempe korrupsjon i voksende økonomier.

Jeg skulle gjerne sett flere – og enda tettere - partnerskap mellom sivilt samfunn, næringsliv og myndigheter i mange utviklingsland.

***

For det tredje er grasrotorganisasjoner viktige aktører i rettighetsarbeid i utviklingslandene.

Mange grasrotorganisasjoner og religiøse ledere nyter stor tillitt og innflytelse.

Derfor kan de bidra til å endre skadelige holdninger og praksis.

Av erfaring vet vi at holdningsendringer må komme innefra.

Dette gjelder ikke minst på sensitive områder som likestilling, seksuelle rettigheter, og kampen mot voldelig religiøs ekstremisme.

Grasrotorganisasjoner kan også spille en konstruktiv rolle for fred og forsoning.

Her er Colombia et aktuelt eksempel.

Senere i dag arrangerer norske og colombianske organisasjoner en stor konferanse her i Oslo om hvordan det sivile samfunn kan bidra til gjennomføringen av fredsavtalen.

Dette er områder der jeg ønsker meg enda tettere samarbeid mellom organisasjonene og utenriksdepartementet.

***

For det fjerde er sivilsamfunnet for avhengig av statsstøtte.

Mange organisasjoner trenger flere finansieringskilder.

Dette handler om finansiell sårbarhet.

I flere europeiske land har reduserte budsjetter fått dramatiske konsekvenser for støtten til sivilsamfunnet.

Danmark kuttet støtten til sivilt samfunn med over 30 prosent fra 2015 - 2016. Også Finland og Nederland har redusert støtten kraftig.

Finansiell uavhengighet handler også om troverdigheten hos lokale myndigheter og samarbeidspartnerne.

Det er vanskelig å hevde at man opptrer uavhengig hvis over 90 % av budsjettet kommer fra samme kilde.

***

For det femte må mer makt flyttes til sivilt samfunn i lav- og mellominntektsland.

Mer penger må nå frem til de lokale organisasjonene.

Ikke bare fordi kostnadsnivået i disse landene ofte er lavere enn i Oslo og andre vestlige hovedsteder.

Men også fordi nærhet til beslutninger forsterker det lokale eierskapet til den utviklingen støtten skal bidra til.

I dag utbetales så lite som 13 prosent av den norske støtten til sivilsamfunnet direkte til lokale organisasjoner. Resten går via norske eller internasjonale organisasjoner.

Jeg mener at bruken av fordyrende mellomledd i Oslo og andre hovedsteder i rike land bare kan forsvares når dette gir betydelig merverdi.

Vi må derfor fortløpende vurdere hvordan en større andel av pengene kan nå fram til lokale organisasjoner og aktører.

***

Og til slutt, la oss ikke glemme at et styrket sivilsamfunn i utviklingsland er et mål i seg selv.

Et aktivt og uavhengig sivilsamfunn er en forutsetning for stabile og bærekraftige samfunn.

Det er avgjørende for å sikre demokrati, tillitt til egne myndigheter og respekt for menneskerettighetene.

Men, vi opplever dessverre at sivilsamfunnets handlingsrom undergraves i mange land.

I følge International Center for Not-for-Profit Law, har det siden 2012 på verdensbasis blitt innført mer enn 90 nye lover som begrenser innbyggernes forsamlingsfrihet.

Trenden går feil vei.

Myndigheter gjør det vanskelig for organisasjoner å registrere seg eller motta økonomisk støtte.

Representanter for sivilsamfunnet blir forfulgt, fengslet og i verste fall drept.

Dette kan ikke aksepteres.

Vi må hele tiden minne hverandre på at menneskerettighetene er ukrenkelige og universelle.

For dette er en enorm trussel - ikke bare for menneskerettighetene til innbyggerne i disse landene - men også for sikkerheten og stabiliteten flere steder i verden.

Når sivilsamfunnet er under press, trues også mulighetene for vekst og utvikling.

Derfor må kampen for menneskerettigheter ha høyeste prioritet i utviklingssamarbeidet.

Også her må sivilsamfunnet spille en helt sentral rolle.

***

Bærekraftsmålene forplikter, og de gir oss en mulighet til å tenke nytt om utviklingspolitikken og innretningen av bistanden.

Det overordnede målet er å bekjempe fattigdom.

Skal vi lykkes, må vi sikre at alle ressurser settes inn der de gir best resultater.

For ingen kan være tvil om at dette vil kreve en enorm innsats, der absolutt alle – rike og fattige land, FN, bankene, privat sektor og sivilsamfunnet – drar i samme retning.

Jeg mener vi i Norge har et godt grunnlag for å føre en framtidsrettet utviklingspolitikk, og jeg er ikke i tvil om at sivilsamfunnet må spille en sentral rolle.

Jeg ser derfor fram til gode diskusjoner og fortsatt godt samarbeid med det sivile samfunn i tiden fremover.

Mange takk.

***

• Konferansen kan også følges via Norads nettsider