Innlegg på Trend'23 i Polyteknisk forening

Forstørr bilde

Sjekkes mot framføring

God morgen, alle sammen.

Hvis noen hadde spurt meg for et år siden hva 2022 ville bringe så ville neppe krig i Europa, energikrise, dyrtid og svensk og finsk Nato-medlemskap stått øverst på lista.

Men der er vi altså. Og er det noe jeg kan si med sikkerhet så er det at Norge står foran – eller midt oppe i – den største geopolitiske endringstiden vi har opplevd på mange generasjoner.

Og dette er alvor.

Vi er vitne til helt grunnleggende skifter som vil påvirke vår sikkerhet, vår økonomi og vår plass i verden. Det skyldes ikke bare krigen i Ukraina. Men krigen i Ukraina har vært en katalysator og akselerert en utvikling som ellers ville tatt mye lenger tid.

Én ting er at krigen har kastet om på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Men den har også skapt en energikrise som kan fremskynde overgangen fra fossil til fornybar energi. Det såkalte grønne skiftet. Som igjen påvirker global handelspolitikk og frihandel.

Europa vil kvitte seg med avhengigheten av russisk gass. Det internasjonale energibyrået (IEA) forventer at EU bare de neste fem årene vil doble elektrisitetsproduksjonen fra fornybare kilder.

Det grønne skiftet – som også er helt nødvendig for å nå klimamålene – endrer hvilke teknologier som blir dominerende. Det endrer hvilke råvarer det blir konkurranse om, og hvilke verdikjeder vi gjør oss avhengige av. Noe som igjen endrer handelsmønstre og handelspolitikk. Vi ser trender innenfor handelspolitikken hvor frihandel svekkes til fordel for handelsblokker eller stormakter.

Det er det store bildet vi har foran oss for 2023. Og for Norge tror jeg det er tre områder som vil bli særlig viktige.

For det første er det avgjørende at våre felles spilleregler – folkeretten og såkalte multilaterale institusjoner – står sterkt. Og respekteres. Mindre land vil tape på nær sagt alle fronter dersom det kun er den politiske kjøttvekta som rår i internasjonal politikk. Enten vi snakker om sikkerhetspolitikk eller handelspolitikk.

Folkeretten binder statene til masta. Til lovens lange mast, om du vil. Men grunnen til at vi har blitt enige om felles spilleregler, er jo at de tyngste på kjøttvekta anser det som i sin interesse. Hvis ikke USA, Kina eller EU ser seg tjent med forpliktende internasjonalt samarbeid. Vel, da skjer det ikke.

For utenrikspolitikk styres ikke av moral. Den styres av interesser. Sånn er det for alle land. Også for Norge.

Men selv om kjøttvekta rår i internasjonal politikk, så rår den innenfor forutsigbare rammer. Innenfor et regelverk og et juridisk rammeverk som gir oss forutsigbarhet. Det gir oss en orden å operere innenfor.

Jeg tror at noe av det viktigste vi gjør i tiden som kommer, blir å forsvare denne ordenen.

Men når jeg tar til orde for å styrke folkeretten og de multilaterale institusjonene, som FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO), så sier jeg også at vi må være pragmatiske. Vi må utvikle regelverk som også stormaktene ser seg tjent med. Alternativet er at den sterkeste får rett, hver gang. For det er forskjell på å ha rett, og å få rett.

La meg ta et eksempel fra like før jul. Da kom en avgjørelse fra et WTO-tvisteløsningspanel som sa at USAs toll på import av stål og aluminium fra blant annet Norge, bryter med WTOs regelverk. Men USA avviser WTOs avgjørelse. Normalt ville de kunne anke avgjørelsen til WTOs ankeorgan – i praksis en ankedomstol. Men ankeorganet har sluttet å fungere fordi USA blokkerer innsettelsen av nye dommere. Det gjør de fordi de mener ankeorganet i noen saker har gått ut over sitt mandat.

Så da er spørsmålet, hva tjener best norske interesser?

At vi vinner en sak, men at USA ikke bryr seg om det og snur seg bort fra, eller i verste fall trekker seg helt ut av WTO?

Eller at vi utvikler et regelverk i WTO som også USA ser seg tjent med og dermed sikrer forutsigbarhet i handelspolitikken? Selv om vi kanskje ikke er enige i alle reglene?

Den type dilemmaer, den type kompromisser, kan vi møte mange av i tiden som kommer. Når nye verdikjeder, nye avhengigheter og nye interesser gjør seg gjeldende gjennom det grønne skiftet.   

Og det leder meg til det andre området jeg tror vil kreve mye fokus.

Norge har mye å bidra med til den grønne omstillingen. Tenk for eksempel på CO₂-håndtering, havvind, grønn skipsfart, hydrogen, vannkraft, mineraler, batterier, prosessindustri og bioøkonomi. Som er felt der Norge har kunnskap, kompetanse, erfaring og ressurser.

Men vi må kunne bringe våre bidrag til torgs. Vi må ha tilgang til de samme markedene som andre. Norge og EU har klare felles interesser på disse områdene. Men det blir knallhard konkurranse. Kina, India og USA dobler fornybarkapasiteten innen 2027. De står samlet sett for 2/3 av veksten i verdens produksjonskapasitet for fornybar energi. Dette berører jo også forsyningssikkerhet, fremtidens energiinfrastruktur og industriutvikling.  

Selv om det grønne skiftet i utgangspunktet gjelder varer og tjenester som er dekket av eksisterende handelspolitiske avtaler, så er det ikke gitt at vi får tilgang til markedene.

Vi ser økende tendenser til proteksjonisme og tollmurer. Til at verden deles inn i handelsblokker og at det legges både formelle og uformelle hindre i veien for frihandel.

Ta for eksempel USAs «Inflation Reduction Act» (IRA). Pakken av lover betegnes som Biden-administrasjonens økonomiske og klimapolitiske flaggskip. Det er bra at USA satser på klimapolitikk.

Men loven har sterke økonomiske og handelsvridende virkemidler som knyttes eksplisitt opp mot produksjon i USA med bruk av nord-amerikanske innsatsfaktorer. Det stenger i praksis europeiske varer ute fra det amerikanske markedet og amerikanske verdikjeder. Samtidig vil effekten av loven kunne bli å dra grønne investeringer til USA gå på bekostning av investeringer i Europa.

Kombinasjonen av subsidier og favorisering av innenlands produksjon i USA bryter fundamentalt med frihandelsprinsippene.

Hvordan skal Europa svare på dette?

Økte subsidier i Europa diskuteres, men er foreløpig ikke konkretisert.

Kommisjonspresident Von der Leyen har for eksempel foreslått et europeisk suverenitetsfond. Men hva gjør Norge dersom EUs svar blir mer subsidier til egen næring?

Altså, vi kan jo også subsidiere norske bedrifter. Men det hjelper jo lite hvis vi ikke har tilgang til våre viktigste markeder. Som er Europa og USA, i tillegg til Kina. Over 71 prosent av norsk fastlandseksport går til Europa. 8,5 prosent til Nord-Amerika. Nesten 15 prosent til Asia.

Norge – som del av det indre marked og europeiske verdikjeder gjennom EØS-avtalen – samarbeider med EU for å bli inkludert i EUs eventuelle løsninger med USA.                                                       

                                               ***

Det tredje området som vil være viktig for oss også i året som kommer er knyttet til fred og demokratiutvikling. Kort sagt, dialog. Og engasjementspolitikk.

De omfattende sanksjonene og fraværet av politisk kontakt som vi nå har overfor Russland, det er unntaket. Formålet er som kjent å stanse Russlands evne til å føre krig i Ukraina. Og her er vi helt på linje med EU og våre allierte.

Men som hovedregel så er jeg tilhenger av dialog. Av engasjement. Ikke isolasjon. Jeg vil holde møterom åpne, ikke stenge døra.

Sanksjoner eller boikott er sjelden et effektivt utenrikspolitisk virkemiddel. Heller ikke overfor autoritære regimer. Som hovedregel så kan vi – og bør vi – snakke med alle. Også de vi er uenige med.

Afghanistan blir ikke et bedre land for afghanere hvis vi nekter å snakke med Taliban. At vi snakker sammen, betyr ikke at vi legitimerer deres politikk eller handlinger.

Når flere av verdens stater går i autoritær retning, er det å boikotte kontakt og dialog et dårlig alternativ.

Det å sette demokrati og ytringsfrihet høyt på dagsorden betyr for meg også å være villig til å snakke med alle. Derfor har vi kontakt med grupper som Hamas, Hizbollah og med houthiene i Jemen.

Vi må vise hva vi står for, uten å gå på akkord med våre egne prinsipper.                                              

Jeg får stadig spørsmål om boikott og sanksjoner i forbindelse med menneskerettigheter. Noen vil at vi innfører sanksjoner mot land som bryter menneskerettighetene. Men svaret er nei.

Mindre kontakt og mindre handel fører sjelden til et bedre liv for de undertrykte. Det være seg migrantarbeidere, kvinner, journalister eller homofile.

Men det vi gjør er alltid å ta opp menneskerettigheter. I direkte dialog med land, i FN og på andre arenaer.

Og når kolleger fra andre land spør hvilken rett har jeg til å kritisere «interne anliggender» hos dem, da svarer jeg at dette er ikke interne forhold. Det er internasjonale forpliktelser.  

Alle land har menneskerettighetsforpliktelser. Alle har ratifisert en eller flere menneskerettighetskonvensjoner. Igjen, det er folkeretten vi støtter oss på. På det området er vi tydelige og konsekvente.

Men det er ikke slik at jo større bokstaver vi bruker eller jo høyere vi roper, desto mer gjennomslag får vi. En enveis samtale er ingen dialog. Våre ord må gi mening for de vi snakker med.

                                                         ***

Så, kort oppsummert, en hovedoppgave fremover blir å ivareta Norges interesser i en verden som gjennomgår et grønt skifte. Vår tids største omstilling av økonomi og samfunn. Nøkkelspørsmålet blir hvordan vi sikrer at Norge får plass i de nye strategisk viktige partnerskapene og alliansene som dannes. I Europa og globalt.

I tillegg vil det å fremme dialog og demokrati være viktigere enn noen gang, i en verden som dessverre går i stadig mer autoritær retning. 

Alt dette tror jeg vi kommer til å diskutere mye i tida framover.